Av Ragnar V. Røed.
Vi lever i den tidsalderen der imperialismen og den internasjonale reaksjonen feies vekk fra jordas overflate, innen de kommende 50 til 100 årene, en tid preget av vold der vi ser alle typer kriger. Vi ser hvordan reaksjonen militariserer seg selv stadig mer, hvordan de militariserer sine gamle stater, sin økonomi, innleder angrepskriger, kjøpslår med folkenes kamp og sikter mot en verdenskrig.
Perus Kommunistiske Parti, Linjen for å bygge opp revolusjonens tre verktøy
Utgiftene til militæret er nå rekordhøye i Norge, blant NATO-landene og i verden generelt. I dag anslår man at det brukes 1822 milliarder amerikanske dollar på militæret. Det er mer enn under den såkalte kalde krigen. Imperialisme betyr militarisering av reaksjonen. Det betyr mer krig og mer fascisme. Opportunistene forstår det ikke, Rødt vil bevilge enda mer penger til forsvaret, men de revolusjonære vet at de væpna massene kan og vil feie imperialismen vekk fra jorda.
Lenin slo i sitt klassiske verk Imperialismen fast at imperialisme betyr krig. Imperialisme er den andre og høyeste fasen av kapitalismens utvikling. Denne epoken ble innledet rundt 1900 da hele verden var blitt delt mellom de europeiske kapitalistiske stormaktene og selskapene.

Stikk i strid med enkelte borgerlige ideologer sine påstander, har denne moderne epoken ikke ført til mer fred. Slike illusjoner er satt fram i vestlig media de senere årene, men de kan bare begrunnes med tallmagi. Vår epoke av verdenshistorien kan ikke beskrives uten å inkludere 1. og 2. verdenskrig.
Når vi skriver historien om imperialismens tidsalder, vil verdenskrigene, det industrielle folkemordet og kolonikrigene oppta en stor del av denne. Nazi-Tysklands barbariske krig mot Sovjetunionen, der mer enn 25 millioner sovjetborgere ble drept, står kanskje i en særstilling – sammen med jødeutryddelsen. Men USA-imperialismens herjinger i Irak, Afghanistan, Vietnam, Korea og Latin-Amerika utmerker seg også. Eller Storbritannia i Afrika og India.
Imperialisme betyr krig, og det imperialistiske samfunnet militariseres. En ny artikkel i det sosialdemokratiske magasinet Agenda dokumenterer utviklingen.
NATOs opprustninghttps://agendamagasin.no/kommentarer/10510/
Forfatteren skriver:
NATOs mål om at medlemslandene skal bruke minst to prosent av BNP på forsvar, innebærer kraftig opprustning.
Og:
De totale utgiftene til militære formål i 2018 er beregnet til 1822 milliarder amerikanske dollar. Tallet er astronomisk. Tallet har også vokst jevnt i alle år etter 1995. Verden bruker nå større ressurser på forsvar enn under den kalde krigen. Men fordi verdens totale inntekter har vokst, har utgiftene til militære formål sunket som andel av BNP (bruttonasjonalprodukt).
Særdeles interessant blir det for en norsk leser, når man kan se at Norge er på 28. plass for militære utgifter i verden i rene tall, tross at landet er på 120. plass i folketall. I militærutgifter per innbygger er Norge på 7. plass.
Den store militærteoretikeren Karl von Clausewitz slo fast at krig er fortsettelse av politikken med andre midler. Krigene under imperialismen er en fortsettelse av borgerskapets politiske interesser i vår epoke. Det er den blodige fortsettelsen av utbyttingen av verdens fattigste og konkurransen om markedene, arbeidskraften og råvarene i land og regioner.
Videre er krigene også særlig et uttrykk for imperialistenes kamp mot den tredje verden. Den sosiale slavebindingen og politiske undertrykkingen ble slett ikke avsluttet med den formelle og juridiske oppløsningen av de europeiske kolonirikene. Irak-krigen, Vietnam-krigen, Korea-krigen, krigen mot Syria og så videre, er alle sammen uttrykk for at vestens dominans har fortsatt, og opprettholdes på blodigste vis.
Et kulturelt uttrykk for militariseringen har vi de senere åra sett på 8. mai i Norge. Frigjøringsdagen der man i årtier har markert slutten på den nazistiske okkupasjonen, har staten omgjort til en veterandag der Norges militære eventyr i utlandet hylles. Etter modell av USAs militaristiske kultur, forsøker norske politikere å bygge en krigskultur. Dette er kun et politisk-kulturelt uttrykk for imperialistiske behov. Veksten i norsk finanskapital og stadig mer norsk kapitalistisk virksomhet i den tredje verden, går hånd i hånd med et enormt militærbudsjett og dyrkingen av utenlandsoppdrag.

I forbindelse med dette blir opportunistenes illusjoner om fredelig overgang til sosialismen enda mer naive. Norge er en del av de vestlige imperialistiske landene som ikke nøler med å utøve brutal og industriell vold, for eksempel da de bombet Libya i stykker.
Som argument mot nødvendigheten av revolusjonær krig vil man ofte høre at man i Norge (og andre vestlige land?) har lange «demokratiske tradisjoner» og er «vant til demokrati». Dette skal ligge til grunn for at fredelig overgang til sosialismen er mulig. Men er dette noe annet enn en forestilling om at vi lever i sivilisasjonens vugge? Er ikke dette bare en variant av forestillingen om vesten som sivilisert og den tredje verden som barbarisk?
Hvordan kan de tro at den klassen som sitter med makten her, har en så stor lojalitet til «sine egne», at de uten å nøle slipper krigens redsler løs i den tredje verden for å beskytte sine økonomiske interesser, men vil gi vekk all sin makt og rikdom til demokratiske sosialister som får oppslutning i valg?
Dette er ikke bare naivt, men det er en underliggende sjåvinisme i denne forestillingen.
Videre skriver artikkelforfatteren i Agenda-artikkelen følgende:
ingen av partiene på Stortinget foreslo reduserte forsvarsutgifter på statsbudsjettet for 2019. Arbeiderpartiet foreslo å øke forsvarsbudsjettet med om lag 370 millioner kroner.
(Vår utheving, TFM.)
Senterpartiet ønsket å øke rammen med 1 milliard kroner. Rødt ville styrke forsvarsbudsjettet med 184 millioner kroner. Miljøpartiet de grønne foreslo 80 millioner i økte utgifter. SV foreslo omprioriteringer i forsvarsbudsjettet, men ingen endring i regjeringens totale ramme for forsvaret. Det er derfor tverrpolitisk enighet i Norge om fortsatt rekordstore forsvarsbudsjetter.
Det er verdt å dvele ved norske opportunisters holdning til forsvaret. I en forestilling om at et av verdens rikeste land nærmest er undertrykket av USA og EU (!) har Rødt og forløperne RV/AKP en lang og mørk tradisjon i dette spørsmålet. På den ene siden har man inntil nylig lagt marxismen til grunn og sett på staten som en klassestat og voldsapparatet som kjernen i denne staten. På den andre siden har man valgt å se vekk fra dette i sin iver etter å øke Norges forsvarsevne.
Så ivrig er Rødt altså, at de i sitt alternative statsbudsjett for 2019 ville øke Høyre og Frp sine militære bevilgninger med nesten 200 millioner. Hva slags bakvendtland lever vi i, der et påstått revolusjonært antikrigsparti vil bevilge mer til militæret enn en regjering med Frp gjør?
Ved begynnelsen av 1. verdenskrig ble den europeiske arbeiderbevegelsen kløyvd. De sosialdemokratiske lederne ble sosialpatrioter og sluttet opp om krigsbudsjettene, stikk i strid med bevegelsens tidligere vedtak om å bekjempe den imperialistiske omfordelingskrigen. Lenin var den fremste lederen for det revolusjonære standpunktet mot disse forræderne i arbeiderbevegelsen. Han så revisjonismen som et uttrykk for imperialismen, som imperialismens agenter i arbeiderbevegelsen.
Det er uvesentlig om Rødt-ledelsen vil omprioritere innenfor budsjettet. De vil styrke militariseringen av den norske imperialismen. De vil gi det borgerlige militærapparatet enda mer å rutte med. Det fører tankene hen til at Allende var den som utnevnte Pinochet til den chilenske hærens øverste leder. Opportunismen er i sitt vesen ute av stand til å lære av historien. Den er allergisk mot historisk materialisme. Man kan kanskje si at opportunismen lever i nuet. Den ser seg ikke tilbake, men ser heller ikke lenger fram enn til sin egen nesetipp.
Marxismen, i dag maoismen, gir oss et verktøy for å se de lange linjene. Vi ser imperialismen både i tid og rom. Den norske imperialistiske staten er ikke isolert verken i verden eller i historien. Den tilhører denne epoken, en tidsalder med råtnende og døende kapitalisme. En tid der imperialismen, og den norske borgerlige staten, vil feies vekk fra jorda.

I sine krampetrekninger militariserer reaksjonen sine organer. Den iverksetter mer fascistiske tiltak. Populistiske demagoger og elitistiske teknokrater arbeider hånd i hånd for å fordrive liberale prinsipper. Elitesoldater og kampfly dyrkes i en ny krigskultur, der de «siviliserte» kolonimaktene smadrer statsapparater i den tredje verden i «humanitære intervensjoner».
Midt i en slik verden, ser vi en «venstreside» som i motreaksjon mot markedsliberalistiske sosialdemokrater tar til orde mot innvandring og, som Rødt, for å øke militærbudsjettene! EU-motstand, arbeidsinnvandring, motstand mot islamister, transfobi – det røres sammen på en slik måte at man på dårlige dager knapt kan skille «røde» populister fra den svarteste reaksjonen.
Den revolusjonære bevegelsen er internasjonalistisk. Vi vet at enten går vi alle til kommunismen, eller så gjør ingen det. Proletariatet er én klasse, på tvers av grenser og land. Og klassen har én ideologi, maoismen. Maoismen har avslørt utviklingstendensene i den råtne kapitalismen. Den avslører militariseringen, og setter fram den eneste metoden for å knuse reaksjonær krig, nemlig revolusjonær krig. Borgerlig militarisering kan bare knuses med proletær militarisering. Bare væpna masser kan feie vekk den væpna reaksjonen, med sine historisk store militærbudsjetter.
Som Mao Zedong slo fast:
Vi er for at krigen skal avskaffes, vi ønsker ingen krig. Men krigen kan bare avskaffes ved krig. Den som vil at det ikke lenger skal finnes geværer – han må gripe til geværet.
Det er ingen selvmotsigelse i dette sitatet. Det dyptfølte menneskelige ønsket om å avskaffe krigen blir av pasifismen forsøkt fordreid til den feige medløperens ideologi, i en verden der borgerskapet hersker med geværet. Borgerskapet selv kommer aldri til å la seg forlede av pasifismen. Slike ønskedrømmer skyver de vekk med nøktern realisme. Men de dyrker den gjerne blant massene og de progressive, ved å promotere falske helgenbilder av Ghandi og Mandela.
I den borgerlige propagandaen forsvinner massenes væpna kamp mot kolonialismen i Sør-Afrika og India. I hyllestene av Mandela forsvant Mandelas geriljahær Nasjonens spyd («Umkhonto we Sizwe»). Og da Ghandi og Mandela inngikk kompromisser med imperialismen, kompromisser som dømte massene i landene til fortsatt fattigdom, kunne de deretter promoteres som frigjørere i vestlige borgerlige medier.
Frigjøringen er på ingen måte fullført i India og Sør-Afrika. Håpløsheten i fattigdommen, den virkeligheten imperialismen har å by på, kan bare fordrives med revolusjonær krig, med langvarig folkekrig. Det gjelder der, det gjelder her, det gjelder overalt.
Vi er tilhengere av den revolusjonære krigens allmakt. Det er ikke dårlig, det er utmerket, det er marxistisk. Ved geværets hjelp har det russiske kommunistpartiet innført sosialismen, og vi vil skape den demokratiske republikk. Klassekampens erfaringer i imperialismens epoke viser at arbeiderklassen og de arbeidende masser bare kan beseire det væpnede borgerskap og godseierne med geværet i hånd – i den forstand kan en si at hele verden kan omdannes bare ved hjelp av geværet.
Mao Zedong
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.