Tjen Folket Media publiserer her en oversettelse av en tekst fra Incendiary News Service.
Proletær historie: Folkekrigen begynner i Peru 1980
Av Ulrike Salazar.
Om kvelden den 17. mai, 1980, stormet en avdeling av Perus Kommunistiske Parti (PKP) den lille byen Chucshi i Ayacucho-regionen i det sørlige Peru, surret fast valgfunksjonæren og tok med seg stemmeurnene og valglistene, og tente opp et bål med dem på torget i byen. Det var ikke bare en symbolsk aksjon, det var en krigserklæring.
Dette var første akt, en slags seremoniell åpning av folkekrigen i Peru, som stormer fram den dag i dag.
Dette var natta før det sirkuset av et presidentvalg i 1980. Etter at alle stemmene var telt, var det bare rundt fem millioner som hadde stemt, litt mer enn en tredjedel av befolkningen på 17 millioner [den gangen, red. anm.]. Partiet ville forvandle det å ikke stemme til en bevisst boikott i åra som kom.
Inngangen til landsbyen Chuschi i provinsen Cantallo i Ayacucho-regionen i Peru.
Sjøl om det var det første såkalte «frie» valget siden 1963 på grunn av at flere militærjuntaer hadde avlyst valgene i åra før, var massene for det meste lite engasjert. Etter en serie av militærkupp og diktaturer krydret med sosialfascistiske og imperialistvennlige regjeringer, hadde massene i Peru, spesielt fattigbøndene i Andes, for lenge siden gått lei av den gamle og reaksjonære peruanske staten.
For andre gang i sin politiske karriere, vant Fernando Belaúnde Terry fra sentrumspartiet Acción Popular presidentskapet. Belaúnde var en reaksjonær tjener for USA-imperialismen, mest beryktet fra sin første periode da han prøvde å ettergi en stor gjeld for ett datterselskap av den amerikanske oljegiganten Standard Oil. Han ble raskt styrtet av militæret.
Massene, spesielt fattigbøndene, støttet PKP gjennom partiets genererte organismer, som er organisasjoner for særegne kampavsnitt som kvinneundertrykking, arbeidersaker eller studentkamp. Med starten av folkekrigen, ble massene innlemmet i den væpna kampen og mange slutta seg etterhvert Folkets geriljahær og partiet.
Bildet er sendt inn anonymt til Incendiary på 39-årsdagen for innledninga av folkekrigen i Peru. Lokasjon ukjent.
Betydningen av folkekrigens begynnelse i Peru er historisk. 17 mai, 1980, sendte bølger gjennom hele verden, ideologisk og politisk. Ideologisk stadfester den at det er kun gjennom væpna kamp at proletariatet kan gripe den politiske makta.
Kapitalismen hadde blitt gjeninnført i både Kina og Sovjetunionen før innledning av folkekrigen i Peru, men brenninga av valgurnene kasta et lys over hele verden som en rød soloppgang i æraen av verdensrevolusjonens strategiske offensiv.
Etableringa av Revolutionary Internationalist Movement (RIM) i mars 1984 som en internasjonal forening av partier og organisasjoner for marxisme-leninismen Mao Zedongs tenkning (dette var før maoismen var syntetisert) markerte også et steg i riktig retning og dens grunnleggelse var hovedsakelig innledet av folkekrigen i Peru.
Imidlertid ville RIM etter hvert degenerere og så dø under hegemoniet til Bob Avakian og Revolutionary Communist Party USA, som på 1990-tallet angrep formann Gonzalo, PKP og folkekrigen i Peru.
I juli 1980, to måneder etter innledninga av folkekrigen, med massenes støtte og deltagelse i den begynnende folkekrigen, viste PKP landet og verden at de ikke var en slags geriljabande men bevisste revolusjonære som skulle føre massenes krig på alle fronter.
Den 29 juli, dagen da det peruanske militæret feirer nasjonens selvstendighet med en parade, organiserte PKPs støttespillere og geriljasoldater stor oppstandelse for å bekjempe den gamle peruanske staten og popularisere folkekrigen.
Når president Belaúde, embetsmenn, Perus væpnede styrker og tusener av gjester samlet seg for paraden, fyltes lufta av røde ballonger med påmalt hammer og sigd, og bannere med revolusjonære slagord, som «Lenge leve den væpna kampen! Lenge Leve PKP!».
PKP hadde planlagt aksjonen nøye og metodisk, de studerte vindretninga for å forsikre seg om at ballongene fløy direkte over militærparaden. Etter ballongene var sluppet løs, slapp de pingviner inn i paraden, hånlig utkledd i presidentlige ordensbånd. Politiet arresterte folk, men fant aldri ut hvem som sto bak og slapp løs alle de mistenkte.
Den 19. april, omtrent en måned før starten av folkekrigen, skrev PKP et historisk dokument etter deres første militærskole, hvor partiet sanksjonerte innledningen av væpna kamp. Dette dokumentet «Vi er initiativtakerne» fanger den historiske viktigheten av den peruanske revolusjon.
«Kamerater, dette er verden i dag,» sier dokumentet. «Vi lever i forbindelse med en ekstraordinær epoke. Aldri før har mennesket hatt en så heroisk skjebne, sånn er det skrevet. For menneskene av i dag, for menneskene som puster, som kjemper, som sloss, det har falt på dem å feie reaksjonen fra jordens overflate, det store lysende oppdraget gitt til våre generasjoner. Vi er i den situasjonen. Verdensrevolusjonen går inn i den strategiske offensiven, ingenting kan motstå den; uendelige legioner av jern reiser seg og flere og flere vil reise seg, og uuttømmelig mangedoble seg og omringe og knuse reaksjonen…»
Nesten et tiår etter innledningen av den væpna kampen, holdt partiet sin første kongress der de analyserte flere viktige spørsmål. I det mye studerte kongressdokumentet «Bases de Discusión de la Lìnea» la formann Gonzalo frem historien om arbeiderklassens kamp gjennom hele den moderne kapitalismens historie. Han fortsatte med å si at den første æraen med verdensomfattende strategisk defensiv startet med Pariskommunen i 1871 og den store oktoberrevolusjonen i 1917. Den andre æraen med strategisk likevekt startet med den kinesiske revolusjonen i 1949, den store proletariske kulturrevolusjonen og de nasjonale frigjøringsbevegelsene; og tilslutt innledet folkekrigen i Peru det tredje og siste stadiet, den strategiske offensiven i verdensrevolusjonen.
Betydningen av begynnelsen av folkekrigen i Peru er nesten grenseløs. PKP og Folkets geriljahær (senere Folkets frigjøringshær) erobra store områder i de sørlige og sentrale regionene av Perus landsbygd, og etterhvert inne i Lima. Skjelvene kan fortsatt føles i dag.
Men kanskje det største bidraget som folkekrigen i Peru har gitt verden er syntesen av marxisme-leninisme-maoisme, hovedsakelig maoisme, og Gonzalos tenkning.
PKP, og hovedsakelig formann Gonzalo, ga verden den revolusjonære ideologien maoismen, en ideologi som har inspirert organisasjoner og kommunistpartier verden rundt til å seriøst ta oppgaven om å utvikle folkekrig. 17. mai lever videre som en dag i den internasjonale arbeiderklassens historie, og fortjener å bli anerkjent i den internasjonale kommunistiske bevegelsen på linje med andre viktige datoer som 1. oktober for grunnleggelsen av Kinas Kommunistiske Parti, 7. november som seiersdagen for den store oktoberrevolusjonen, 8. mars som den internasjonale arbeiderkvinnedagen, 1. mai som internasjonale arbeiderdagen, og 19. juli som dagen for heltemot.
Historien er en samling av kvalitative sprang. Den er laga av folk i kamp for liv og død, i klassekampen. Det høyeste punktet i klassekampen er folkekrigen. Og den mest utvikla folkekrigen noensinne er den i Peru som besteg Andes for å angripe himmelen.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.