Det følgende er en tale holdt av PKPs formann Gonzalo på et møte i august 1991 i forbindelse med PKPs korrigeringskampanje, publisert i tidsskriftet A World to Win nr. 19/1993, her oversatt til norsk av aktivister i Tjen Folket Media. Dokumentet som omtales, Valg, nei! Folkekrig, ja!, kan man lese her, men vi vet ikke om oversettelsen er korrekt og offisiell.
Om korrigeringskampanjen basert på studiet av dokumentet Valg, nei! Folkekrig, ja!
Av kamerat Gonzalo, formann for Perus Kommunistiske Parti (PKP)
I. Hvordan studere. Vektlegg analyse og syntese.
Sett fokus på analyse og på syntese. Disse utgjør de to sidene ved en motsigelse, og av de to er det syntese som er hovedsiden. Analyse er det som gjør det mulig for oss å stykke opp ting i deres enkeltbestanddeler for på denne måten å forstå de bedre. Men dette er kun én side av saken, og kunnskapsprosessen kan aldri reduseres til analyse alene – den krever også det andre aspektet, syntese. Syntese er det som gjør det mulig for oss å gripe hva som er essensen i kunnskapen. Uten syntese kan det heller ikke bli noe sprang. Syntese er hovedsiden, det er siden ved motsigelsen som fører til dens løsning og som gjør det mulig for oss å gripe den objektive loven den bygger på.
Dette er et ideologisk spørsmål, en integrert del av det å gjøre bruk av den dialektiske materialismen, den marxistiske kunnskapsteorien. Dette i motsetning til borgerlig, idealistisk ideologi som betrakter analyse og syntese som isolerte ting. Ifølge proletariatets ideologi, marxismen-leninismen-maoismen, er det to sider ved en enkelt enhet, og syntese utgjør hovedsiden fordi det er denne som muliggjør et høyere kunnskapsnivå, en kvalitativ forandring, et sprang.
Det er to klassiske eksempler på dette. Det ene er klokkeeksempelet. For å forstå hvordan klokken virker må man skru den fra hverandre. Dermed blir det mulig å forstå de enkelte klokkekomponentene og deres virkemåte. Men om man imidlertid ikke klarer å skru den sammen igjen, så har man ikke annet enn en haug med deler. Selv om disse delene ble klassifisert i grupper ville man fortsatt ikke ha noen klokke.
Det andre eksempelet er utviklingen av naturvitenskapene siden det 15. århundret, som i historisk forstand viser hvor mangelfull syntese bærer hen. Den enorme utviklingen innen vitenskaper som matematikk, astronomi, fysikk osv., bidro til økt forståelse av forskjellige sider ved naturen, men denne prosessen førte også til den analytiske fragmenteringen av vitenskapen, til dens oppdeling i felter, og ledet til metafysiske teorier. Selv det 18. århundret med dets fremragende vitenskapelige, materialistiske fremskritt produserte metafysisk kunnskap. Likefullt la denne prosessen, preget av fragmentering og oppdeling av kunnskapen i forskjellige felter også grunnlaget for et sprang. I første omgang la det grunnlaget for Hegels idealistiske dialektikk, og senere Marx’ materialistiske dialektikk. All denne oppstykkingen av tingene innebar at en syntese var nødvendig, en omfattende kondensasjon, og dette beredte fruktbart jordsmonn for den dialektiske materialismen, utviklet av Marx og Engels, hovedsakelig Marx. Oppnåelsen av denne historiske milepælen – proletariatets verdenssyn, marxistisk filosofi, dialektisk materialisme – var resultatet av en mektig synteseprosess. Det samme gjelder oppnåelsen av innsikten om motsigelse som kjernen i proletariatets verdenssyn, et sprang av uvurderlig historisk betydning.
Begge disse eksemplene viser at syntese, et sprang, er nødvendig. Så legg særlig vekt på analyse og syntese, hovedsakelig syntese.
Et problem har vist seg i kjølvann av de forskjellige bidragene til denne diskusjonen. Å plukke ting fra hverandre leder til mye snakk om «sitater», og i diskusjonen snakket folk om «sitater fra dokumentet» eller «lese sitater fra Marx» eller «gripe sitatene fra Den store proletariske kulturrevolusjonen». Folk går i fellen at de lister opp enkeltsitater istedenfor å bruke dem på aktuelle problemstillinger. Den mangelfulle forståelsen av spørsmålet om syntese leder dermed til et annet problem, nemlig til mangelfull forståelse av proletariatets ideologi som et integrert hele, som marxisme-leninisme-maoisme. Selv måten som enkelte folk uttrykker seg på avslører dette problemet. En av talene nevner «marxisme-leninisme-maoisme, hovedsakelig maoisme» kun to ganger, mens dokumentet refererer til marxisme-leninisme-maoisme igjen og igjen, fra start til slutt. En annen nevner «menneskehetens eneste vitenskap», som jo er sant, men denne vitenskapen har et navn – marxisme-leninisme-maoisme, hovedsakelig maoisme, og dens kreative bruk her, i dette landet, er Gonzalos tenkning.
Vi er nødt til å gå dypere enn til kun å gripe kjensgjerningene. Når et problem oppstår er vi nødt til å finne ut hva som forårsaker det. Dette er et ideologisk spørsmål. I motsigelsen mellom proletariatet og borgerskapet, slik den viser seg innen den ideologiske sfæren, er det ved bestemte tider motstand som uttrykker borgerlig ideologisk dominans over proletær ideologi. Dette fenomenet er en innebygget del av kampen mellom de to ideologiene, en kamp som kommer mer til syne med nye folk som fortsatt er under utdanning. For å bygge opp proletær ideologi må derfor borgerlig ideologi ødelegges. Det kan ikke skje noen oppbygging uten ødeleggelse. Tradisjonens, de gamle idéenes og de ideologiske avvikenes dødvekt veier tungt: disse tingene dør ikke ut på fredelig måte. Å omforme seg selv krever derfor enorme anstrengelser. Mennesker er praktiske, ikke kontemplative1, særlig når de kjemper for å forandre virkeligheten i proletariatets og folkets tjeneste. Dette er grunnen til at de kan overvinne den gamle og utslitte ideologien, og ta opp proletariatets ideologi, den eneste ideologien som gjør dem rustet til å forstå og forandre verden ut fra klassens og de undertrykte folkenes interesser.
Når det gjelder studiene er poenget at det er en motsigelse mellom analyse og syntese, hvilket gir opphav til et kunnskapsmessig sprang. Dersom denne motsigelsen ikke håndteres riktig vil det føre til problemer i den helhetlige håndteringen av den proletære ideologien. Dette er den underliggende årsaken som på dette området gjør at man ikke evner å innta det marxist-leninist-maoistiske, hovedsakelig maoistiske, standpunktet som den universelle sannheten og utsynet som forener verdens kommunister, og Gonzalos tenkning som det spesifikke og primære for kommunister her, særlig knyttet til den peruanske revolusjonen. Standpunkt som søker å benytte løsrevne sitater for å analysere den internasjonale situasjonen, den politiske situasjonen i landet, partiet og dets tre magiske våpen, massearbeidet osv., baserer seg på en sviktende forståelse av marxisme som et integrert hele. Å ikke ta steget forbi analyse og ikke benytte syntese som det hovedsakelige – og dermed ikke ta spranget – utgjør på studieområdet en svikt og er uttrykk for borgerlig ideologi. Vårt standpunkt er at marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen, er veiledningen og kjerne, omdreiningspunktet som alt kretser rundt. Det er det som gjør det mulig for oss å forstå ting, utlede lovene som gjelder for dem og således omforme natur, samfunn og idéer.
Konklusjonen på bakgrunn av dette er at det å forbli på rent analytisk nivå leder til metafysikk. Syntese leder til materialistisk dialektikk; gjennom å studere dokumentet bringes vi til marxismen, marxismen bringer oss til leninismen, og leninismen til maoismen. Av disse tre er det én som er den primære: maoismen. Maoismen leder oss videre til Gonzalos tenkning, som utgjør den universelle sannheten tatt særegent i bruk på den konkrete virkeligheten i det peruanske samfunnet og de konkrete forholdene for klassekampen i dag. Syntese gjør det mulig for oss å forstå dokumentet og dets marxistiske karakter, og å forstå hvordan partiet vurderer marxisme i dag ut fra tesen basert på marxisme-leninisme-maoisme, Gonzalos tenkning om at maoisme utgjør et nytt, tredje og høyere stadium.
Samtlige av oss, kommunister, krigere og masser, må trene oss selv i proletariatets ideologi, marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning.
II. Den store proletariske kulturrevolusjonen. Feiringen av dens 25-årsjubileum.
Den store proletariske kulturrevolusjonen var formann Maos største bragd, og representerer et enormt bidrag til den proletariske verdensrevolusjonen. Den løste det som hadde vært et stadig tilbakevendende spørsmål knyttet til sosialismen: revolusjonens fortsettelse under proletariatets diktatur og ustoppelige marsj fram mot kommunismen. Dette spørsmålet har blitt endelig avgjort, og vi kommunister har nå svaret: vi skal fortsette revolusjonen i det sosialistiske samfunnet gjennom proletariske kulturrevolusjoner. Kjernen i problemet, sett i perspektiv, er å forandre folks sjel, å omforme deres ideologi, slik at de kroppsliggjør marxisme-leninisme-maoisme, hovedsakelig maoisme. Kun på denne måten kan vi forhindre gjeninnføring av kapitalisme, og marsjere fremover mot kommunismen.
Den store proletariske kulturrevolusjonen er en fundamental problemstilling for maoismen. Dersom vi ikke har et dyptgående grep på maoisme som et nytt, tredje og høyere stadium, så vil vi ikke forstå noe som helst – så enkelt er det – for som vi vet svært godt betyr det å være marxist i dag å være marxist-leninist-maoist, hovedsakelig maoist. Teorien om kulturrevolusjonen har sitt opphav i Marx selv, da det var han som pekte på at overgangen fra kapitalismen til kommunismen ville kreve permanent revolusjon gjennom perioden med proletarisk diktatur. Han betraktet denne uunnværlige og nødvendige revolusjonen som en serie av suksessive store sprang. Den har også røtter hos Lenin, som både planla og oppmuntret til en kulturrevolusjon. Men det var formann Mao som besvarte det store og uløste spørsmålet om hvordan fortsette revolusjonen, og som utførte dette i praksis, som ledet og utviklet det som den mest strålende politiske hendelsen menneskeheten noensinne har sett. Skjønt mange strålende kamper hadde funnet sted, sto problemet uløst fram til 1966, da det kinesiske proletariatet og folket fant veien, under personlig ledelse av formann Mao som leder for det storslåtte kinesiske kommunistpartiet. Dette var en hendelse som rystet verden.
Dette er av desto større viktighet for oss i dag, da det såkalte «sosialismens nederlag» som så høylydt har blitt proklamert, er koblet til spørsmålet om hvordan sosialismen utvikles og hvordan proletariatets diktatur blir forsvart. Det som har feilet er revisjonismen, ikke sosialismen. Revisjonismen fortsatte langs den fordervede veien med kapitalistisk gjeninnføring, helt til den hadde sunket så dypt ned i råttenskapen at den endelig gikk under. Fra Khrusjtsjov til den famøse Gorbatsjov i Sovjet, og i Kina fra Deng Xiaopings inntreden i 1976 fram til i dag, har revisjonistene kuppet til seg proletariatets diktatur, gjenopprettet kapitalisme og ødelagt sosialismen. Revisjonisme refererer til den kapitalistiske gjeninnføringens politiske lederskap, til den negative siden knyttet til prosessen med gjeninnføring og mot-gjeninnføring som klassen må gå gjennom til den tar makta en gang for alle.
Den store proletariske kulturrevolusjonen representerer det høyeste og mest oppløftende punktet i denne verdensomspennende prosessen med kamp mellom revolusjon og kontrarevolusjon, mellom gjeninnføring og mot-gjeninnføring, i sosialismens utvikling. Faktumet at den kun varte fram til 1976, da Deng Xiaopings kontrarevolusjonære og revisjonistiske statskupp gjenopprettet kapitalismen, utgjør ikke en negasjon av kulturrevolusjonen, ei heller av dens nødvendighet. Realiteten er at gjeninnføringen bekrefter det formann Mao selv sa, nemlig at spørsmålet om hvem som vil vinne i kampen mellom kapitalismen og sosialismen, i den eksistensielle kampen mellom gjeninnføring og mot-gjeninnføring, ennå ikke har blitt avgjort, og at klassekampen vil fortsette helt til den endelige seieren, fram til kommunismen.
Mellom 1966 og 1976 var kulturrevolusjonen en praktisk, konkret realitet. Det er ubestridt. Hele verden så det. Spørsmålet om proletarisk kulturrevolusjon er dermed et avklart spørsmål. I 1848 sa Marx at politisk makt må gripes med vold. Skjønt han ikke fikk se det skje mens han selv var i live, eller fikk utført det i praksis, så ga han oss løsningen: proletariatet måtte gripe makten gjennom revolusjonær vold, og innføre proletariatets diktatur. På samme måte ga formann Mao løsningen på fortsettelsen av den sosialistiske revolusjonen under proletariatets diktatur – og videre, han utførte det i praksis. Da vi har gjort oss disse erfaringene vet vi også hva som må gjøres.
Uten å nedvurdere viktigheten av Pariserkommunen i 1871 som den første milepælen i prosessen for proletariatets makterobring, bør vi ha i bakhodet at Marx selv forespeilet at den var dømt til å mislykkes fordi det ikke var noe kommunistisk parti til å lede den. Likefullt sa han at det var utillatelig å la proletariatets moral undergraves, uansett hvor mange ledere som måtte falle, og både støttet og forsvarte Kommunen. Til tross for dens viktighet som den første milepælen kan ikke Pariserkommunen sammenlignes med gjennomføringen av kulturrevolusjonen, som utgjør en milepæl av langt høyere kvalitet. Videre, mens førstnevnte kun varte rundt to måneder så varte sistnevnte mer enn ti år, og under formann Maos og det kinesiske kommunistpartiets ledelse satte det flere hundre millioner av mennesker i bevegelse. Mellom disse to milepælene har vi oktoberrevolusjonen, ledet av Lenin, skaperen av det første proletære diktaturet og verdens første sosialistiske land, samt den kinesiske demokratiske revolusjonen, også ledet av formann Mao, som seiret i 1949. Av disse fire storslåtte og lysende milepælene for politisk makterobring og sosialistisk oppbygging, gjennom etableringen og forsvaret av proletariatets diktatur under det internasjonale proletariatets klasseledelse, utgjør den store proletariske kulturrevolusjonen til dags dato den høyeste og mest utviklede milepælen.
Den generelle politiske linjen til vårt parti, Perus Kommunistiske Parti, fastslår at den peruanske revolusjonens marsj fram til kommunismen må gjennomgå tre revolusjoner – den demokratiske revolusjonen, den sosialistiske revolusjonen, og ikke kun én men flere kulturrevolusjoner – og at alle disse, helt fra den første, utgjør en enkeltstående og uavbrutt marsj mot kommunismen. Vi er nødt til å få grundig grep om dette poenget fordi vi i dag, 25 år etter kulturrevolusjonen, kan skimte den i vår egen framtid, og desto mer fordi det var gjennom kulturrevolusjonens løp at maoismen lyste opp hele verden og ble et nytt, tredje og høyere stadium av marxismen: marxisme-leninisme-maoisme. La oss feire den store proletariske kulturrevolusjonens 25-årsjubileum!
Dokumentet Valg, nei! Folkekrig, ja! utforsker prinsippene som formann Mao formulerte for denne strålende revolusjonen, og setter dermed foran oss de sentrale problemstillingene når vi feirer den store proletariske kulturrevolusjonens 25-årsjubileum.
Oppfatningene som her har blitt uttrykt har referert til kulturrevolusjonen og essensen ved denne – å forandre folks sjeler – men vi bør forstå den ut fra hva som har blitt lagt fram her. Vi bør gjøre det til en vane å studere for å ta studiene i bruk, for å trekke praktiske konklusjoner med hensyn på gjeldende politiske problemer. Dette leder oss til vårt tredje emne.
III. Den politiske situasjonen
Proletariatets politiske praksis er å ta dokumenter, politisk linje og partidirektiver og bruke dem i den gjeldende politiske situasjonen. Vi studerer med øye på å bruke studiene, på å løse brennende problemer. Ellers vil vi henfalle til boklig jåleri og papegøye-metoder – en borgerlig, idealistisk og metafysisk metode.
Vi bør derfor analysere den nåværende klassekampen i lys av de fire delene av dette dokumentet. Idéene foran oss som sentrakomitéen må ta stilling til, bør betraktes fra alle vinkler.
I den første delen, «Avgjørende valg for de reaksjonære», hva er det dokumentet forsøker å si? Det legger fram den internasjonale og nasjonale konteksten. Når det gjelder den internasjonale klassekampen framholder vi at vi i dag er vitne til en kontrarevolusjonær generaloffensiv. Når vi ser tilbake på partiets posisjoner, i 1985 da Gorbatsjov lanserte sin Perestroika, så slo vi fast at det var «en ny kontrarevolusjonær offensiv, hovedsakelig ledet av Gorbatsjov og Deng Xiaoping». Senere, i mai 1990, i dokumentet vi nå studerer, viste vi til «en offensiv mot marxismen som intensiverer og faller sammen med imperialistenes offensiv, som nok en gang utbasunerer marxismens påståtte foreldelse. Det er dermed både konkurranse og samarbeid – og i dette tilfellet først og fremst samarbeid – i det ondsinnede angrepet på marxismen-leninismen-maoismen». For å oppsummere, en sammenfallende offensiv fra imperialismen og revisjonismen, i strid og samvirke med hverandre. Begivenheter siden den gang har bekreftet at denne analysen var og fortsetter å være korrekt. Men ville det ikke være relevant å konkludere med at vi er vitne til en kontrarevolusjonær generaloffensiv? Hvorfor sier vi dette? Fordi alle angriper revolusjonen, den demokratiske revolusjonen og den sosialistiske revolusjonen, angriper revolusjonær vold, folkekrig, angriper det kommunistiske partiet, angriper sosialismen og proletariatets diktatur, angriper målet, kommunismen. De påstår at fakta har vist at sosialisme ikke lenger er gyldig, at det ikke lenger finnes, at det har feilet. Men vi må minne dem om at det på 1950-tallet var en sosialistisk leir, at den kinesiske revolusjonens seier førte til en forskyvning i styrkeforholdene i verden, og at intet tidligere system har klart å bringe så raske og dyptgående forandringer fra et råttent kapitalistisk og føydalistisk grunnlag som i Sovjetunionen og Kina.
Sosialisme ble bygget i Sovjetunionen under Lenin og kamerat Stalin, fram til revisjonisten Khrustsjov kuppet den politiske makten. Situasjonen var lignende i Kina, hvor sosialismen varte til 1976, da Deng iverksatte et kontrarevolusjonært statskupp i kjølvannet av formann Maos død. Om vi regner fra 1848, da grunnlaget for sosialismen for første gang ble lagt fram av Marx og Engels (kun to personer) i det udødelige kommunistiske manifestet, eller fra 1917, da sosialismen for første gang ble virkeliggjort i praksis, så ser vi at sosialismen fortsatt er ung, den har kun eksistert en kort tid. I dag fortsetter den å eksistere som erfaring, den er levende i verdens kommunister og revolusjonære. Den eksisterer som en ideologi, som politisk legeme, som en teori og en praksis, og den lever også i oss peruanske kommunister og revolusjonære.
Vi snakker derfor om en kontrarevolusjonær generaloffensiv med mål om å forhindre revolusjon som den historiske og politiske hovedtendensen i dagens verden. Hvem er det som angriper revolusjonen? Både imperialistene og revisjonistene. Men av disse utgjør yankee-imperialismen den primære – de leder denne offensiven, i forsøket på å etablere seg selv som den ubestridte hegemoniske supermakten i deres strid med den andre supermakten, Russland, samt med andre imperialistiske makter. Denne offensiven utfoldes hovedsakelig med Yankee-imperialismen i spissen, den fremste hegemonistiske makten. Det er en generaloffensiv av to grunner: fordi den har blitt iverksatt overalt av verdens imperialister, revisjonister og reaksjonære, og fordi den gjør seg gjeldende innen alle sfærer, den ideologiske, politiske og økonomiske sfæren, skjønt den er sentrert rundt det politiske.
Vi må ta dette på alvor, analysere det og forstå det grundig, akkurat som vi burde med ethvert spørsmål. Poenget er å forstå virkeligheten for å fastslå lovene som styrer den, og å bruke disse lovene til å forandre virkeligheten ut fra verdensproletariatets og verdens folks interesser.
Her bør vi bemerke at dette ikke er den endelige offensiven. Dette er et viktig skille. Det er en kontrarevolusjonær generaloffensiv. I generell forstand refererer en endelig offensiv til den siste delen av revolusjonens strategiske offensiv. Revolusjon skjer gjennom tre stadier, forstått politisk og militært, og hvor så klart politikken styrer de militære sakene og er hovedsakelig av de to. Disse stadiene er den strategiske defensiven, den strategiske likevekten og den strategiske offensiven. Vi mener at det vi er vitne til er verdensrevolusjonens strategiske offensiv – vi sier ikke at det er den endelige offensiven som foregår i dag. Videre betrakter vi verdensrevolusjonens strategiske offensiv som en langvarig prosess – ikke som noe kortvarig – bestående av svinger og buktninger, og til og med tilbakeskritt. Det vi refererer til her [generaloffensiven, overs. anm.] er ikke revolusjon, men kontrarevolusjon, en kontrarevolusjonær generaloffensiv med sikte på å forhindre utviklingen av den proletariske verdensrevolusjonen.
Et annet moment som må bemerkes er at de til tross for deres oppstyltethet, deres økonomiske angrep, deres ubegrunnede skittkasting og vanvittige aggresjon, er dømt til nederlag. Da vi vet at revolusjonen kan møte [kapitalistiske, overs. anm.] restaureringsforsøk og til og med reverseres, så bør ikke faktumet at vi står overfor en kontrarevolusjonær generaloffensiv overraske oss. Vi bør heller analysere den med henblikk på å håndtere den og nedkjempe den. Angrep på marxismen har alltid vært et varsel om dens videreutvikling og framskritt. La oss gjenta det vi sa i 1979: femten milliarder år med materie i bevegelse – bare delen av denne prosessen har vi kjennskap til – har resultert i den ustoppelige marsjen frem mot kommunismen. Dette er realiteten, så la oss gripe denne loven og gjøre bruk av den. Det kommunistiske målet er ikke noen vilkårlig idé løsrevet fra denne materielle prosessen. Det er del av den. Kommunisme vokser frem fra denne prosessen og utgjør dens framtid. Det er en integrert del av den materielle utviklingsprosessen og uttrykk for materiens ukuelige bevegelse. Ingen annen klasse har en framtid som proletariatet. Borgerskapet var en gang en revolusjonær klasse, men ble historisk foreldet. Det slår vilt fra seg som et innestengt dyr, og forsøker å gjøre sin uunngåelige tilintetgjørelse mer kostbar. Det vet at det er ferdig, at det er et vandrende lik, men selv mens det står ved foten av sin egen åpne grav motsetter det seg å begraves ved proletariatets hånd. Det hviler på oss, proletariatet og folket, å begrave det. Sett i historisk perspektiv er denne oppgaven nødvendig, og det ligger på oss å fullføre det. Vi må være absolutt overbevist om at vi skal smadre borgerskapet og begrave imperialismen sammen med alle dens medløpere og tjenere.
I den første delen av dokumentet, hvor det tar opp den politiske situasjonen i Peru, viser det til spørsmålet om «legitimering». Gjennom en rekke møter siden kongressen har vi analysert dette konseptet fremsatt av yankee-imperialismen på bakgrunn av deres tese om «lavintensiv krigføring». Dette er et viktig spørsmål for oss, og vi er nødt til å spørre hva de har oppnådd. Svaret er at de ikke har oppnådd noe som helst. Fujimori har ikke høstet et fnugg av legitimitet fra valgene, ikke bare på grunn av den reaksjonære og komiske karakteren ved de peruanske valgene, men også på grunn av det lave stemmeantallet. Tvert om bidro disse valgene til å stille spørsmål ved hans legitimitet, da antallet som avsto fra å stemme (27 prosent) var større enn antallet som stemte for ham (24,6 prosent) i den første runden, og langt under de 50 prosentene pluss én som grunnloven krever. Selv med hjelp fra APRA-partiet, Forente venstre og Sosialistiske venstre, i den andre runden, var relativt flertall det beste han klarte å få til. Handlingene hans har skadet denne «legitimiteten» enda mer. Alt han har gjort har vært rettet mot folket, hvilket er naturlig da han er en representant for storborgerskapet, hovedsakelig kompradorene, og for landeierne som helhet, og er den mest servile yankee-imperialist-vennlige presidenten som landet noensinne har sett og den mest rabiate fienden av folkekrigen – i korthet en folkemordersk, nasjonal forræder.
Han har blitt delegitimert og grundig avslørt i et svimlende tempo. Folket føler at det verken er rett eller grunn til så mye ondskap, så mye undertrykking, og folkekrigen styrker denne forståelsen. De systematiske bruddene på folks menneskerettigheter, Fujimoris folkemorderske politikk i fotsporene etter Belaunde og Garcia – faktaene lar seg ikke dekke over fordi folket har erfart dem personlig. Funnene av massegraver; nedslaktingen av sønnene og døtrene av folket; de feige mordene på de stridende og deres familier begått med full straffrihet; ta-ingen-fanger-politikken i denne krigen – disse tingene er umulig å skjule for folket fordi det er folket som må leve med dem. De monstrøse forbrytelsene begått mot familiene og massene som på femårsmarkeringen av Heltenes dag marsjerte på de offentlige torgene og i brakkebyene i Lima, væpnet kun med bannere og slagord – hvordan kan de dekke over massakren i San Gabriel? Kan de benekte at Fujimori sendte gratulasjoner til soldatene som sto bak? Protestene som oppsto da en universitetsstudent og to fattige ungdommer ble drept for å bære ryggsekker – kan disse ignoreres og morderne nok en gang tas i beskyttelse? Folkemordene begått mot stammegrupper, de folkemorderske væpnede styrkenes bruk av bønder som kanonføde, frikortene gitt til de paramilitære ronderosene for å begå alle mulige slags forbrytelser – hvordan kan noe av dette legitimere Fujimori-regjeringen? De brutale lønnskuttene, «kolera-myndighetenes» totale neglekt av folks utdanning og helse, den systematiske avvisningen av folks rettigheter og goder vunnet av proletariatet og folket, den vedvarende og økende represjonen rettet mot massene, innføringen av landlån og ågerrente og dagens konsentrasjon av jordeiendom hovedsakelig gjennom å ekspropriere de fattige bøndene, sultingen av millioner av folk kastet ut i den råeste fattigdom, den slående økonomiske nedgangen som har redusert inntekten til de peruanske massene til et nivå man ikke har sett på flere tiår, ødeleggelsen av de nasjonale ressursene og bortauksjonering av landet til imperialismen, osv., osv. – kan noe av dette legitimere Fujimori-regjeringen? Tvert om, Fujimori-regjeringen har i løpet av mindre enn ett år blitt fullstendig avslørt.
Som oppsummering, når vi studerer den første delen av dette dokumentet bør vi ta i betraktning: 1) Den voldsomme kontrarevolusjonære generaloffensiven. 2) Den tiltagende delegitimeringen av Fujimori-regjeringen og den råtne peruanske staten.
I den andre delen, «Den politiske krisen skjerpes og motsigelsene eskalerer», bør vi fokusere på den byråkratkapitalistiske prosessen. Vårt partis tese om byråkratkapitalismen er at det er måten, formen, som kapitalismen viser seg på i tilbakeliggende, halvføydale og halvkoloniale land som vårt. Denne prosessen er knyttet til landets historiske utvikling. Gjennom 1700-tallets Peru utviklet kapitalismen seg på fosterstadiet og i kimeform. Denne prosessen fikk større fart på midten av 1800-tallet, da landet ble underkastet britisk imperialisme, og led konsekvensene av krigen med Chile.
Etter 1895 gjennomgikk byråkratkapitalismen tre perioder: 1) Fra 1895 til 1945, særlig 1920-årene. Dette er perioden hvor byråkratkapitalismen utvikles. 2) Fra 1945 til 1980, særlig 1960- og 1970-årene (i kjølvannet av Velascos korporativistiske og fascistiske kupp i 1968). Dette er perioden hvor byråkratkapitalismen fordypes. Partiet la frem at det fascistiske kuppet var ment å oppnå tre mål: Først, fordype byråkratkapitalismen; dernest, omstrukturere det peruanske samfunnet; og til sist, forhindre en revolusjon i Peru. De var åpenbart ikke i stand til å lykkes fullt ut med noen av deres mål, selv om de la an en viss basis. Det mest slående beviset på deres nederlag var initieringen av den væpnede kampen i 1980. Dermed startet også den tredje perioden, ødeleggelsen av byråkratkapitalen, som vedvarer frem til i dag.
Byråkratkapitalismen var uhelbredelig syk allerede fra dens fødsel. I dag har den gått inn i en allmenn krise og nærmer seg sin egen undergang. Men dersom man undersøker byråkratkapitalismens utvikling kan man se at det innenfor de forskjellige periodene er delperioder. For eksempel var det innenfor den første perioden en prolog, en forberedende fase. Så, på 1920-tallet var det en annen fase, hvilket la grunnlag for byråkratkapitalismens utvikling, kun for å etterfølges av kollaps. Da det ønskede utviklingsnivået ikke lot seg oppnå, så førte dette landet inn i krise og enda større nedgang. Historiske fakta viser at dette er tilfelle. I den andre perioden, perioden med byråkratkapitalistisk fordypning, var det nok en forberedende fase, eller prolog, en fase med å bygge opp basisen for utvikling, og endelig nok en krise som førte til en enda verre kollaps.
I den tredje perioden, ødeleggelsen av byråkratkapitalen, som begynte i 1980, har det atter igjen vært en prolog, en lang og kaotisk fase preget av å berede grunnen, som strekker seg frem til 1990-tallet. I dag legger de grunnlaget for å iverksette nyliberale politiske retningslinjer og babler om hvordan de gjennomfører en «revolusjon», men akkurat som i byråkratkapitalismens to foregående perioder så vil og denne fasen med beredning av forholdene i den tredje perioden med nødvendighet føre til enda en krise, hvilket i sin tur vil føre til en enda mer katastrofal kollaps. For å skille mellom den andre og tredje perioden bør vi understreke at staten tjente som den primære økonomiske brekkstangen i den andre perioden, mens de i dag søker å få ikke-statlige bedrifter til å fylle denne rollen. Historien viser at denne forberedningen av et fundament bringer visse resultater, men at det også leder til dypere krise. Alt dette viser at byråkratkapitalismen, i dagens tredje periode, befinner seg midt inne i en allmenn krise på ideologiens, politikkens og økonomiens områder. Denne situasjonen har siden 1974 blitt stadig mer akutt, og de har ingen vei ut av uføret. Staten faller politisk sammen: presidenten styrer gjennom dekreter, misbruker makten gitt ved artikkel 211, § 20 i deres grunnlov. Parlamentet klarer ikke å oppfylle sin tilskrevne rolle som lovgivende organ, og domstolene, latterliggjort til og med av Fujimori og avskåret fra all finansiering, lever i økende grad på presidentens nåde og befaling. Videre blir også lovene selv, som den nye straffeloven, stadig mer fascistisk. Hver dag som går vitner om nye tegn på fascismen og på fascistiske posisjoner. På det ideologiske området stavrer de – i likhet med deres imperialistiske herrer – under vekten av en stadig mer forråtnende og fremtidsløs ideologi. Deres eneste gjenværende alternativ er å reise det 18. og 19. århundrets fane, liberalismen. Denne fanen var allerede ved første verdenskrig blitt en frynsete fille, og er i dag utdatert for lengst. Disse folkene er stae, men de har ingen framtid, mens sosialismen allerede har bevist at den har en lysende framtid. Kapitalismen er et lik, og som ethvert annet lik må det begraves.
Ideologisk, politisk og økonomisk synker de altså ned i en stadig dypere og mer allmenn krise, dag for dag blir de knust av folkekrigen.
Myndighetene befinner seg i en stadig vanskeligere situasjon, den vanskeligste og mest komplekse situasjonen Peru noen gang har kjent. De klarer ikke å håndtere det. Uansett hvilke tiltak de setter inn så vil det kun føre til rent flyktige forbedringer og komplett ruin. Hovedverktøyet som sørger for deres ødeleggelse er folkekrigen basert på folkemassenes klassekamp.
Det er viktig å peke på byråkratkapitalismens tre perioder og de spesifikke trekkene ved hver av dem, særlig den siste perioden. Det er dette som gjør det mulig for oss å forstå hvorfor de aldri vil lykkes med å utføre de tre oppgavene fremsatt av de peruanske reaksjonære og deres imperialistiske herskere, hovedsakelig yankee-imperialismen: å gi byråkratkapitalismen en ny start, omstrukturere staten og slå ned folkekrigen. Disse oppgavene er historisk og politisk umulige. Selv de reaksjonære i Peru uttaler at Fujimori-regjeringen ikke oppnår noe som helst, at den kun snubler fra den ene fiaskoen til den andre. Dette er bare en del av sannheten, fordi problemene den i økende grad står overfor er uunngåelige – de utgjør den konkrete realiteten forbundet med utbytternes, storborgerskapets og de store jordeiernes, og imperialismens byråkratiske reisevei. De er kroppsliggjøringen av en lov, nemlig loven om at byråkratkapitalismens utvikling modner forholdene for revolusjon, og revolusjonen, med dens utvikling av folkekrig, akselererer og vokser seg stadig mektigere og fører den landsomspennende politiske maktovertakelsen nærmere.
Denne andre delen av dokumentet tar også for seg de særegne lokalvalgene. Allerede har det vært mye av den vanlige skravlingen om disse, ettersom hønseholdet innen pressen gyver løs med sin sedvanlige kakling, men de kan ikke skjule realitetene: i dag stemmer ikke bare de væpnede styrkene, de oppnevner de lokale myndighetspersonene direkte. Som deres Cangallo-skriv sier kommer de til å fortsette å gjøre det. Sannheten kommer for dagen. De brukte å skryte av det de kalte demokratiets seier, men i dag må de innrømme at det er over 400 distrikter hvor det ikke finnes noen lokale myndighetspersoner overhodet. Og dette kaller de demokrati. Videre, til tross for at de ikke er i stand til å beskytte kandidatene til lokale verv, så nekter de å la kandidater trekke seg. Dette er hva som skjedde med Forente venstre-kandidatene i Ayacucho. I Junin har de utpekt ringlederne fra deres paramilitære styrker til kandidater.
For dette råtne systemet er med andre ord ikke valg noe annet enn et redskap for å fortsette utbyttingen og undertrykkingen av folket. Dette er grunnen til at partiets taktikk for valgboikott er bra. Den utvikler tendensen hos folket til å vende valgene ryggen og tjener folkekrigen.
Den tredje delen av dokumentet, «Boikotten utvikler folkets tendens til å vende ryggen mot valgene, og bidrar til å utvikle folkekrigen», fokuserer på fremskrittene som tilbakeviser skittkastingen rettet mot oss i 1989, og understreker evalueringen som sentralkomitéens andre plenum kom med: at i 1989 vant folkekrigen en stor seier gjennom etableringen av åpne folkekomitéer, og i 1990 oppnådde den strategisk likevekt. Alt som krevdes var en enkel frase – Vær hilset den strategiske likevekten! – og revisjonistene og de reaksjonære begynte å skjelve og gnisse tenner. Nesten samtlige av dem har ropt seg hese i forsøket på å benekte det. De har til og med satt i verk blodige og meningsløse militæroperasjoner mot oss, de tar ut sitt agg på massene, som alltid, og forsøker å «bevise» at det ikke er noen strategisk likevekt. Hvorfor er de i en sånn moralsk panikk? Fordi den gamle ordenen er i ferd med å dø og begraves. Partiet har alltid holdt sitt ord. Vi har alltid gjort det vi har sagt at vi skulle. Vi sa at vi skulle initiere den væpnede kampen, og i 1980 gjorde vi det. I dag går vi løs på den landsomspennende maktovertakelsen. Vi har erklært strategisk likevekt og definert det konkret, og vi har lagt større vekt på det en noen gang: «Strategisk likevekt og forberedelsen på motoffensiven betyr, for fiendens del, å strebe etter å gjenerobre sin tapte posisjon for å redde systemet sitt. For oss betyr det å forberede for den strategiske offensiven gjennom å organisere overtakelsen av statsmakten.» Vi er nødt til å ha en bra forståelse av dette for å også håndtere dette stadig bedre i praksis. Vi er nødt til å undersøke spørsmålet om strategisk likevekt grundig, ikke utelukkende ut fra formann Maos lærdommer men også ut fra den spesifikke formen den vil anta her i vårt land.
Videre bør vi se hvordan den tredje kampanjen for å gå videre i utviklingen av baseområdene – en del av den helhetlige store planen for å utvikle baseområder for å gripe politisk makt – er et produkt av hele prosessen med elleve års folkekrig. Det viktige ved den tredje kampanjen er at den på vellykket måte fullfører planen for å gå videre, og derfor utgjør bindeleddet til en ny plan. I korthet har fullføringen av denne tredje kampanjen i mai, juni og juli vært praktfull. Aldri tidligere har folkekrigen, hovedsakelig på landsbygda og med byene som understøtte, trengt så dypt eller nådd så store høyder. Alle av oss, på alle nivåer, bør føle en stor glede av å ha gjort helhjertet tjeneste for en så omfattende oppgave. Noen få mursteiner, og så noen flere mursteiner, alle bundet sammen, utgjør en solid vegg. La forrædere forsøke å benekte det. Hvis de gjør det, så skyldes det deres klasseinteresser og for å fylle egne lommer, uavhengig av hvor dårlig de peruanske reaksjonære og imperialistene betaler dem. Vi er godt inneforstått med realiteten som vi personlig har erfart og skapt. Vi i partiet, Folkets geriljahær, den nye politiske makten, og massene forstår den heroiske folkekrigens enorme bragder.
Har folkekrigen en virkning? Det er klare bevis for at den har det. For eksempel er det nå for første gang debatt i det amerikanske senatet om folkekrigen i Peru. Folkekrigens dønninger brer seg helt til verdensreaksjonens reir. Dette er ikke hovedtegnet, men det er et viktig ett. Samtidig, i Peru, er det enkelte folk som bygger flunkende nye luftslott. Disse inkluderer den folkemorderiske, nasjonale forræderen Fujimori; slakteren og innenriksminister general Malca, og forsvarsminister general Torres Aciego; vaskeekte yankee-vennlige elementer som økonomiminister Boloña; ålete sosiale klatrere som Bernales, Tapia, Gonzales osv. Disse folkene, som alle er smiskende lakeier for imperialismen og den utbyttende klassen, trygler om imperialistisk «hjelp» – hovedsakelig fra USA – og innbiller seg at det vil lede til nederlag for folkekrigen. De forsøker å bruke selve folkekrigens framskritt som et argument for hvorfor imperialistene bør «gjenoppta Peru i verdens finansielle fellesskap» og forsvare den ultra-reaksjonære peruanske staten.
I USA gjøres nå de første fremstøtene med sikte på neste års valg, og Bush ivrer stort for å bli gjenvalgt. I Midtøsten vant han en billig seier, en seier som var god nok, skjønt alle vet at han ikke innfridde målene sine. Vi formulerer det slik fordi det å begå et feigt og bøllete angrep på et folk ikke kan anses som noen stor bragd, særlig ikke i dag da hver eneste av verdensbefolkningens kamper for frigjøring utgjør en del av verdensrevolusjonen (vi er fullstendig klar over Saddam Husseins klassebegrensninger). Like fullt var dette yankee-imperialismens «seier». Videre skred de til verks med Gulfkrigen for å gi en ekstra innsprøytning til egen økonomi, men det gikk ikke som de hadde forespeilet, og fortsatt lider de under alvorlige økonomiske problemer i forhold til de andre imperialistmaktene. Dette betyr imidlertid ikke at de ikke lenger er en imperialistisk supermakt. Videre erklærte Bush krig mot narkotika, og her, nok en gang, går han imot folket, for akkurat slik hans forsøk på å håndtere de økonomiske problemene gjennom økte skatter og redusert pengebruk på sosiale ordninger har ført til økt motstand fra det amerikanske folket, så leder hans krig mot narkotika ham også mot de fattigste og mest utbyttede massene, særlig de undertrykte minoritetene, og atter igjen har han hatt liten suksess. Denne krigen mot narkotika er nært koblet til kampen mot folkekrigen i Peru og klassekampen i Andes-regionen, og dette har sine tilbakevirkninger på den amerikanske politikken. Dermed må vi konkludere med at disse tingene ikke vil ha gått over i september, når de peruanske myndighetene med henblikk på «av-ising» av amerikansk støtte må ha etterkommet en «anti-narkotika»-traktat som blant annet stipulerer respekt for menneskerettigheter – hvilket disse myndighetene systematisk bryter. Folkekrigen i Peru har blitt til valgkampsak, og vi finner det svært interessant at dens ringvirkninger gjør seg gjeldende i deres kongress. I tillegg utgjør dette en bidragende faktor i kampen som føres av våre kamerater i Revolutionary Communist Party, USA og Revolutionary Internationalist Movement, og forener oss ytterligere, slik også gjennomføringen av felles kampanje mot imperialismen, hovedsakelig yankee-imperialismen, under slagordet Yankee Go Home! gjør det. Dette er et annet eksempel på hva den tredje kampanjen har oppnådd og hvordan den har virket.
Den fjerde delen av dokumentet, «Valg, nei! Folkekrig, ja!», er hoveddelen. Her utbroderer vi våre kriterier for hvordan evaluere marxismen i dag. Vi undersøker grunntesen innen marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen, på fire områder, og stadfester våre prinsipper. Det finnes til og med en oversikt over hvordan vi forstår det som et integrert hele, og tar i stigende rekkefølge og etter proporsjonalitetshensyn opp bidragene fra Marx, de større bidragene som Lenin gjorde, og de mye større bidragene som formann Mao gjorde, hvilket også viser utviklingen av maoismen som et nytt, tredje og høyere stadium.
En første og høyst betimelig konklusjon som må trekkes: For å utvikle den verdensproletariske revolusjonen, rive ned imperialisme og internasjonal reaksjon og knuse revisjonismen, er det helt avgjørende å holde i hevd, forsvare og ta i bruk marxisme-leninisme-maoismen. Dette er sakens kjerne. På 1960-tallet ble maoismen kalt vårt kraftigste våpen, vår atombombe, et uslåelig våpen. I dag bør vi være enda mer bevisst maoismens historiske betydning, dens uovervinnelighet, at marxismen er allmektig fordi den er sann. Dette er den avgjørende faktoren som alt annet henger på og som alt utgår fra. Dersom vi skulle spore vekk fra maoismen vil revolusjonen lide, men de vil aldri klare å stoppe revolusjonen, fordi marxismen-leninismen-maoismen igjen ville satt seg i hevd og inntatt ledelsen. Det vi først og fremst trenger er maoisme, og vi er nødt til å løfte dens fane svært høyt, høyere og høyere. Dette betyr at vi er nødt til å forsvare den og ikke bare holde den i hevd – vi reiser faner for å forsvare dem – men den hovedsakelige tingen er å bruke den.
Hvorfor må vi holde i hevd, forsvare og ta i bruk marxisme-leninisme-maoisme, hovedsakelig maoisme? For å føre den proletariske verdensrevolusjonen fremover. Revolusjon er hovedtendensen i verden i dag. Menneskeheten har ingen framtid uten revolusjonens komplette og fullstendige seier, med andre ord, kommunisme. Spørsmålet er derfor hvordan føre verdensrevolusjonen fremover, og det betyr å gjennomføre den, gjøre revolusjon. Som det har blitt poengtert er ikke spørsmålet hvor mange det er av oss, men hvor besluttsomme vi er på å gjøre det. I 1848 var det bare Marx og Engels. I dag, 143 år senere, er det millioner av oss rundt hele verden. Da hadde vi ingenting. I dag har vi to strålende og enormt rikholdige historiske erfaringer, erfaringer som lever videre i proletariatet og i folket, i oss, og igjen må vi understreke at kapitalistisk restaurering ikke utgjør en negasjon av faktumet at revolusjon er hovedtendensen. De reaksjonære kan drømme om å gjendrive dette faktumet, men fånyttes, fordi den proletariske verdensrevolusjonen rykker fremover og vi er del av den framrykningen. Det er sant at denne fremgangen har en pris som må betales med blod, men hva har ikke det? Uten verdens kommunisters og revolusjonæres blodsutgytelse ville vi ikke vært her.
Vi trenger maoismen for å rive ned imperialismen og den internasjonale reaksjonen, og feie dem vekk fra jordens overflate. Uansett hvor mye søppel de måtte kaste på oss, så vil vi når alt er sagt og gjort begrave dem sammen med alle deres rester og etterlatenskaper. Det finnes ingen måte å stoppe denne enorme historiske husrengjøringen på.
Vi trenger også maoismen for å knuse revisjonismen. Imperialismen og revisjonismen vil forsvinne ned i sluket sammen, men man kan ikke kjempe mot imperialismen uten å også kjempe mot revisjonismen.
Vi stadfester maoismens avgjørende viktighet. Vi er absolutt overbevist, uanfektet av den minste tvil, enda mindre handlingslammet. Vi – kommunistene, klassen, de revolusjonære – er optimister, og ingenting kan stoppe oss.
Alt dette bringer oss til slagordet Slå tilbake den kontrarevolusjonære generaloffensiven! Dette bør være vår leveregel.
Vi bør også trekke en annen konklusjon. Vi bør konkretisere en oppgave som vi allerede har blitt enige om: skape folkeopinion og iverksette dyptgående ideologisk arbeid blant massene. La oss gjennomføre denne oppgaven umiddelbart og med målbevissthet. Marxismen lærer at agitasjon og propaganda er viktig. Marx’ ord har blomstret over hele verden, på nesten alle språk. Lenin lærte oss at uansett hvor lang tid det måtte gå mellom såingen og høstingen, så bærer propaganda alltid fantastiske frukter. Formann Mao sa at begge sider, reaksjonen og revolusjonen, er nødt til å skape folkeopinion: de er nødt til å skape folkeopinion mot revolusjon for å opprettholde utbyttingen, mens vi er nødt til å skape folkeopinion for å bruke revolusjonær vold for å gripe og forsvare den politiske makten. Uten å vinne folkeopinion til støtte for revolusjonen kan vi ikke gripe makten.
Vi har en strålende ideologi, marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen, det mektigste våpenet i verden i dag. Vi har dens kreative tilpasning, Gonzalos tenkning. Så la oss væpne sinnene – væpne flere og flere sinn og gjøre det mer og mer grundig. Vinn folkenes sinn og deres hender vil bli væpnet. Det er ikke uten grunn at partiet vårt alltid har hatt rykte for å være sterk på politikk, fordi politikk ikke er annet enn den konkrete bruken av ideologi i kampen for å gripe politisk makt. I dag er vår ideologi under angrep fra alle kanter og innen alle sfærer, og disse angrepene vil bare øke. Men de er redd for å konfrontere oss direkte – i en åpen ideologisk debatt som er rett på sak med marxismen ville de bare lidd nederlag. Borgerskapets kritikk beveger seg ikke forbi ville påstander og grunnløse epiteter. Hva har de å stille opp med mot marxisme-leninisme-maoismen? De nye borgerlige ideologene er flyktige og kortlivede. For eksempel Fukuyama, hvis stjerne så ut til å skinne så lysende en stakket stund for så å svinne hen som en fyrstikk. Han benektet at det fantes noen utvikling i historien, og erklærte ideologienes død. Rent faktisk erklærte han særlig proletariatets ideologiske død, og utelot borgerskapets ideologi fra denne skjebnen fordi imperialismen formodentlig hadde seiret som økonomisk og politisk system. Men historie og ideologi fortsetter å kjempe, drevet av klassekampen. Hans ralling har grunnstøtt på historien, og slagene har fortsatt mellom de forskjellige klassenes ideologier, være seg arabiske fundamentalister med deres religion; nyliberalere, nypositivister og fascister med deres forskjellige former for borgerlig ideologi; eller oss, kommunistene, inkludert folkekrigen ledet av Perus Kommunistiske Parti, med vår vitenskapelige ideologi, marxisme-leninisme-maoisme. Dermed svinner også borgerskapets tirader og pseudo-teorier hen som røyk for vinden.
Den seneste tiden har de vent tilbake til Joseph de Maistre2, noe som er virkelig latterlig. Selv Uslar Pietri, som ble tildelt en pris av kongen av Spania for sitt arbeid, uttaler at de Maistre var en fiende av alt progressivt, noe han selvfølgelig også var da han var en hardkokt pavelig fanatiker. Gjennom å ikle seg klærne til de mest tilbakeliggende «teoretikerne» gjør ikke borgerskapet annet enn å gjeninfisere seg selv med egen pestilens [foreldelse, forråtnelse, pest, overs. anm]. I mangelen av friskt blod for å gjenopplive deres råtne kadaver kan ikke borgerskapet og den allmenne reaksjonen annet enn å fylle årene med mer og mer forgiftet puss.
Hvordan bør vi svare på deres ideologiske angrep? Vi må avsløre dem gjennomgående, rive av dem deres bedragerske og stinkende kledning, og konfrontere dem med marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen, anvendt på den konkrete virkeligheten. Marxismen er den eneste vitenskapelig sanne ideologien. Den kan flytte fjell, forandre verden og sette den med den riktige siden opp. Idealisme kan kun sette virkeligheten på hodet. Marx sa at filosofi har blitt lenket fast, røvet vekk fra massene, og viklet inn i ord og spindelvev for å skjule den fra massene. Vi bør frigjøre filosofien og gi den tilbake til massene. Vi er nødt til å bruke vår filosofi gjennom å mobilisere massene. Å skape folkeopinion er et spørsmål om å mobilisere massene – å la dem bli agitatorer og propagandister. La oss starte en massebevegelse for å utdanne massene i marxisme-leninisme-maoisme, hovedsakelig maoisme, og i Gonzalos tenkning. Nødvendigheten av dette har vært en grunnleggende marxistisk lærdom fra starten av, og den store proletariske kulturrevolusjonen var et levende og strålende eksempel på mobilisering av massene gjennom marxist-leninist-maoistisk ideologi for å bygge videre på sosialismen under proletariatets diktatur, for å fortsette revolusjonen og ikke la fruktene bli snappet bort, for å forsvare revolusjonen. Mobiliser massene i en enorm og dyptgående teoretisk, ideologisk bevegelse med idéene fra marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning. Frigjør dem fra dette føydalistiske, borgerlige og pro-imperialistiske møkket som gjør at de ser verden opp ned. Slipp filosofien ut av kontorskuffene, frigjør den fra bokdyrkernes klamme grep og de falske akademiske institusjonene, og bring den til massene, til den hverdagslige kampen, til folket. De har blitt frarøvet deres sjel – ta den tilbake og gi den tilbake til dem, sånn at de ikke lenger lar seg lure. Filosofi og vitenskap er ikke de lærdes eiendeler men massenes. I dag blir massene stadig mer dialektiske, men dette må gjøres bevisst sånn at de bevisst tar i bruk dialektikkens lover og bruker loven om motsigelse i full forståelse av hva det betyr, og tar den i bruk på naturen, samfunnet og idéene. Massene er fullt kapable til å klare dette, fordi det er de som skaper historien og de som har skapt alt. Videre, all kunnskap utgår fra praksis – fremfor alt er det mennesker som forandrer ting, gjennom deres daglige sosiale praksis, og det er gjennom denne prosessen for å forandre ting at de lærer og forstår. Denne forståelsen ervervet gjennom praksis vender så tilbake igjen til praksis og gir opphav til ytterligere forandringer, til utvikling, framskritt og omforming, men da alle ting bærer preg av den ene eller andre klassen så vil også denne praksisen, denne kunnskapen og disse omformingene ha en klassekarakter – for eller imot proletariatet og folket. Kilden til all kunnskap er praksis, de transformerende historiske handlingene til massene, til menneskeheten. Ved ethvert tidspunkt i historien er det gjennom sosial praksis at massene væpner sinnene sine med idéer som korresponderer med tiden, og som dermed væpner sine hender for å realisere oppgavene som historien har gitt dem i oppdrag. Studier er et uunnværlig supplement til denne prosessen. Folk kommer til handling innenfor en bestemt klassekontekst, og ut fra interessene til en bestemt klasse, og dette gir opphav til idéer, til ideologi. Deres organiserte handlinger leder til sosial omforming, et framskritt for majoriteten av folk. Engels lærer oss å hamre inn idéer gjennom handling. Vi i partiet har fulgt denne tilnærmingen siden 1970-tallet, og vi bør fortsette med det.
Hvordan kan vi så væpne massene med ideologien og praksisen marxisme-leninisme-maoisme, Gonzalos tenkning? Massene blir ideologisk væpnet gjennom å håndtere konkrete problemer de står overfor på ideologiens, politikkens og økonomiens områder, på grunnlag av vårt arbeid med å heve deres nivå og på popularisering. Som del av evalueringen av erfaringene fra korrigeringskampanjen iverksatt av sentralkomiteens første plenum, bør vi behandle spørsmålet om å heve lista og om popularisering. Her bør vi skille mellom lederskap og kadre på ene siden og vanlige medlemmer i partiet på den andre siden, og mellom de forskjellige nivåene i partiorganisasjonen, det vil si partimedlemskap, Folkets geriljahær og masseorganisasjonene dannet av partiet, så vel som de forskjellige masseorganisasjonene som kjemper sammen med oss.
Blant fortrinnene som reaksjonen har til rådighet, er de mange forskjellige informasjonsverktøyene. Dens høytutviklede system av massemedier inkluderer aviser, magasiner, rado, TV-stasjoner, osv. Vi har ikke alt dette, men vi kan regne med en uslåelig ressurs – faktumet at massene er de som skaper historien. Kunnskap stammer fra praksis, og praksis er det massene gjør. Vi har sagt at massene må trenes som agitatorer og propagandister. Det er de som kjemper og gjør motstand, de vet hvordan de gjør alt dette fordi de har alltid gjort det, derfor er de fullt i stand til å gjøre dette også. Hva bør være vår metode? Det talte ord. Den muntlige metoden står fritt tilgjengelig for oss, og gjør det mulig for oss å gå lavere og dypere blant massene. Det muliggjør en mer fleksibel tilnærming, da det kan tilpasses til det særegne publikumet – bønder, arbeidere, studenter, intellektuelle, soldater, butikkeiere, osv. Det er mer fleksibelt og taktisk, såklart i rammen av en helhetlig strategi. Vi bør også ta i bruk trykt materiale, bruke et klart og enkelt språk, og slåss med pennen så vel som med sverdet. Vi bør bruke grafikk, som eksempelvis er særlig bra for bønder som ikke kan lese og skrive. Vi bør gjøre bruk av alle de moderne metodene vi kan, uten å glemme at det talte ord utgjør den fremste og viktigste metoden, da det er denne som er lettest tilgjengelig for folkemassene.
For å gjenta, da vi tjener massene og er i besittelse av det talte ord – som ikke koster en krone – så har vi alle de taktiske midlene vi trenger. For eksempel bør vi oppmuntre folk til å uttrykke sine klager. Alt man trenger er at en gruppe folk forteller om erfaringene deres med økt utbytting og undertrykking. Hvis bare én person starter, så vil den neste følge, og snart vil de alle kjenne den eksplosive styrken i deres sinne. Dette motiverer folk videre og inspirerer dem til å ta til handling mot årsakene til utbyttingen og mot undertrykkerne. Vi bør oppmuntre forskjellige grupper av folk forskjellige steder til å uttrykke deres klager, sånn at deres ord forenes som en rasende orkan. En person alene er svak, men mange folk i forening utgjør en mektig kraft. En annen form for skriftlig masse-propaganda er dazibaoer [kinesisk betegnelse på håndskrevne veggplakater/veggaviser, overs. anm.]. Formann Mao lærte at disse veggavisene er svært effektive for demokratiet. Massene trenger ikke engang papir – de kan skrive på veggene med kritt, kull eller maling hvis de har, og skrive enkle fraser i store bokstaver for å fremme sine krav, hvilke kampformer som bør brukes, positive og negative erfaringer, hvordan de evaluerer sine ledere. Dette et uttrykk for massedemokrati. Det er den rake motsetningen til det falske borgerlige demokratiet, som det reklameres så høyt for, men som er demokratisk kun for herskerne og utbytterne og ikke for folket. Når massene tenker og handler har de en uuttømmelig styrke, og kan bidra på alle områder: politikk, militære anliggender, økonomi, kunst og vitenskap. La oss fortsette å utvikle folkedemokrati. La massene diskutere planer og evaluere deres gjennomføring slik soldatene i Folkets geriljahær gjør – dette vil lede til bedre forståelse, større enhet og mer kraftfull handling. I demokratiets midte, la massene vise sine ferdigheter som agitatorer og propagandister.
En stor masse-ideologisk bevegelse trenger partiets ledelse, fordi partiet er det mest bevisste elementet, forutsatt at det griper, er væpnet med og gjør bruk av marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning, loven som styrer revolusjonen og politikken, med andre ord loven for klassekampen for politisk makt, og for folkekrigen som den hovedsakelige kampformen. Uten partiet ville ikke massene engang kunne utstyres med en plan, og det er helt avgjørende at partiet leder dem med en god plan. Vi vet at en plan er en ideologisk form, og at partiets plan er et uttrykk for marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning. Straks planen er formulert må partiet sette de forskjellige organisasjonene i bevegelse, fordi en politisk linje ikke kan bli en materiell kraft uten en organisatorisk form for å gjøre konkret praksis av den. Disse formene er partiorganisasjoner, hæren, organisasjonene dannet av partiet, organer for politisk makt eller organisasjoner skapt av de laveste og dypeste lagene av massene. La oss gjennomføre denne store ideologiske mobiliseringen for å holde i hevd, forsvare og ta i bruk marxisme-leninisme-maoismen, hovedsakelig maoismen (som den universelle sannheten) og Gonzalos tenkning (som den spesifikke hovedsiden for oss, som dens kreative tilpasning til våre forhold), og la væpnede aksjoner drive disse idéene hjem.
Det er dermed kun kommunistpartiet som kan lede denne store prosessen for masseagitasjon og propaganda. Som formann Mao lærte oss, «Så lenge det er masser og et parti kan alle mulige slags mirakler oppnås.»
IV. Korrigeringskampanjen
På dagens møte gjennomfører vi sentralkomiteens beslutning fra det andre plenumet. Vår plikt var å fremme korrigeringskampanjen, og plikten til de lavere organisasjonene, partimedlemmene, krigerne, aktivistene og massene var å utføre den. I dette øyeblikk fører vi kampanjen til dens kulminasjon. Vi har studert «Valg, nei! Folkekrig, ja!» individuelt og kollektivt, debattert det og gjort bruk av det.
Fra det som har blitt sagt så lang er det enkelte observasjoner knyttet til disse diskusjonene som kan gjøres. Hovedproblemet er hvordan gjøre bruk av studiene av dette dokumentet på den gjeldende politiske situasjonen. Som kommunister lærer vi å studere for å gjøre bruk av studiene. Ellers ville vi bli bokdyrkere istedenfor å bruke marxismen for å løse brennende problemer. Abstrakte studier er metafysiske, idealistiske og borgerlige. Vi er imidlertid ikke pragmatister heller. Vi studerer ikke ut fra snevre nyttehensyn, sånn som imperialistene og vulgærmaterialistene. Vi studerer teori for å bruke den i praksis og endre virkeligheten, for å forandre verden i klassens og folkets interesser. Så spørsmålet er hvordan bruke studiene, på tre nivåer:
1) Til den proletariske verdensrevolusjonen. Her er det kun én sak. Dokumentet legger fram marxismens brennende spørsmål i dag: revolusjonær vold, klassekamp, sosialisme og proletariatets diktatur, samt kampen mot revisjonismen. Av disse fire er sosialisme og proletariatets diktatur den hovedsakelige. Poenget her er at maoismen er et nytt, tredje og høyere nivå, marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen, fordi det er med maoismen at vi skal storme himmelen. Her ligger verdien i dokumentet – det er en stadfesting av marxismen og fastslår at det å være marxist i dag betyr å være marxist-leninist-maoist, hovedsakelig maoist. Det griper maoismen som et nytt, tredje og høyere stadium, som en kraft og som gyldig i hele verden, for kommunistene, for proletariatet og for verdens folk. Dette er den avgjørende tingen. Derfor utgår vår første innstilling ut fra dette, fra maoismen, og vår kongress har kommet til enighet: Det hovedsakelige elementet ved Gonzalos tenkning er at den har definert maoismen som et nytt, tredje og høyere stadium.
2) Den peruanske revolusjonen. Her er hovedsaken at dokumentet tjener til oppbyggingen av den nye staten gjennom folkekrigen. Denne staten blir bygd av Folkets geriljahær under kommunistpartiets ledelse, basert på folkemassene. Dokumentet bidrar til den landsomspennende maktovertakelsen. Det omhandler ekstremt viktige momenter som bør tas i bruk i den nye staten i dag.
3) Hvordan bør vi bruke dokumentet på det individuelle nivået? Det påligger den enkelte av oss å ta opp i oss og legemliggjøre dokumentet for å bedre tjene revolusjonen. I dette henseende er alle her direkte engasjert i å være intellektuelle og i kunstneriske spørsmål, og poenget er å alltid sette politikken i førersetet. Når folk studerer marxisme setter det en støkk i dem, og motsetningen mellom de to verdenssynene kommer i forgrunnen. Marxismen retter slag mot den ikke-proletære siden, og driver fram prosessen som herder folk ideologisk. Som i alle oppgaver er det tre stadier, hver med sin motsigelse. I første omgang er spørsmålet hvorvidt en skal ta til studier eller ikke, og straks en har begynt er også oppgaven halvveis gjort. Dernest, ettersom tingene utfolder seg, så er spørsmålet hvorvidt en skal fortsette eller slutte. Dette er en annen kamp som her kom opp i form av å skissere prosessen helt ut til punktet hvor det ble tyngende. Dette var en dårlig situasjon fordi det betød at det gamle og borgerlige ville seire. Vi diskuterte problemet og ble enige om å utføre denne oppgaven ved å vie den prioritet, og ved bruk av sjokktaktikk for å gjøre et gjennombrudd. Dette er en veldig nyttig metode, en del av marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenknings arbeidsstil. Det innebærer å fokusere all vår energi på den gjeldende oppgaven og bruke så mye tid som nødvendig for å fullføre den. Dette er analogt med å gjennomføre en tvungen marsj når fienden er etter oss, sånn at vi utmanøvrerer ham heller enn å la oss selv bli tatt. I studiene, heller enn å la den proletære ideologien bli bekjempet av den borgerlige ideologien som konkurrerer med den i våre sinn, så tar vi opp denne nye ideologien som vi legemliggjør og bruker den for å bekjempe det borgerlige, idealistiske og fremmede klasseperspektivet. De gamle idéene stritter imot, og vi er alle nødt til å føre bevisst og villet kamp i våre egne sinn, helt til vi endelig klarer å bryte med og bekjempe denne motstanden i oss selv. Det gamle skriker til oss: Hvordan kan du legge bak deg alt som du kjenner så godt! Hvordan kan du forlate alt som har holdt deg i live så mange år! Det gamle farger alt råttent i rosenrøde farger for å svekke vår vilje. Sjokktaktikk er svært effektivt mot denne motstanden.
På det tredje stadiet, konklusjonen, oppstår en motsigelse mellom det å gjennomføre oppgaven helt til slutt eller ikke, frem til du avgjør om du skal gå hele veien og faktisk gjør det. Når et enkelt studieløp er fullført, så representerer det et sprang, og sjokktaktikk er en veldig nyttig metode for å hjelpe til med å ta det spranget.
Dere har gjennomført denne korrigeringskampanjen. Dette er helt enkelt en form for å la kampen mellom to linjer utfolde seg, for på denne måten å forme oss selv gjennom proletariatets ideologi.
Hvor store framskritt har dere gjort? Fra det å starte i uvitenhet om dokumentets innhold har dere gått videre til å studere og debattere, hvilket har gjort det mulig for dere å væpne dere selv med marxismen-leninismen-maoismen, Gozalo tenknings utsyn med henblikk på fire grunnleggende, brennende spørsmål som marxismen i dag står overfor. Fra oppfatningene som har kommet til uttrykk her kan det ses at dere bruker det på gjeldende problemer.
Gjennomføringen av denne oppgaven har ført til et sprang og en transformasjon med tanke på disse fire grunnproblemene i marxismen i dag.
For å konkludere må vi understreke at dokumentet er et viktig bidrag til marxismen-leninismen-maoismen, Gonzalos tenkning og dens mot-offensiv mot revisjonismens og imperialismens konvergerende kontrarevolusjonære offensiv, og til konfrontasjonen av den kontrarevolusjonære generaloffensiven. Når vi væpner oss selv med dette dokumentet så tjener vi derfor den peruanske revolusjonen og den proletariske verdensrevolusjonen. Ingen spørsmål kan noen gang bli betraktet som endelig besvart – all kunnskap er relativ, siden den kun speiler deler av sakene, og må alltid videreutvikles. Men dette dokumentet er i samsvar med marxismen-leninismen-maoismen, hovedsakelig maoismen, og herav også dets verdi. Videre følger dets måte å se tingene på Gonzalos tenkning. Derfor utgjør det marxisme-leninisme-maoisme, Gonzalos tenkning.
V. Konklusjoner
1) Dette har vært et svært godt møte. Arbeidet har hatt framdrift. Å ta opp studier midt i krigen hjelper oss å håndtere den bedre. Studiet vårt har lagt forholdene til rette for enda større sprang i praksis.
2) I oppsummeringen av synene som tidligere har blitt uttrykt, har vi med tanke på studiene behandlet motsigelsen mellom analyse og syntese, og sagt at den begynnende diskusjonen typisk fokuserer på analyse. Men nå etterpå, i de påfølgende diskusjonene, har vi kommet frem til en syntese, og essensen har blitt grepet: å ta et standpunkt for maoisme.
Et kvalitativt sprang har blitt forberedt, og nå har det funnet sted. Studiet led under begrensningene knyttet til å glemme syntese, men det beredte forholdene for et sprang. Hvis dere forstår analyse og syntese blir det å studere mye mer kraftfullt og essensen gripes, og et sprang finner sted.
3) Marxismen har blitt grepet med innen fire grunnleggende, brennende spørsmål.
4) Vi studerer for å bruke studiene i dagens klassekamp, for å vinne et visst manøvreringsrom i kampen gjennom å ta tak i brennende problemer. Vi bør se på hva som ligger foran oss, og ikke bare hva som er i dokumentet.
5) Dette møtet har vært til god hjelp for å komme til en forståelse av problemene som konfronteres rundt i partiet. Våre erfaringer herfra og det vi har utrettet vil derfor bli svært nyttig for alle. Eksempelvis vil hele partiet tjene på metoden med å gi prioritet til denne oppgaven, og å bruke sjokktaktikk på den for å fullføre våre studier gjennom korrigeringskampanjen.
6) Det er såklart nødvendig å få bedre grep om de spesifikke politiske oppgavene som angår oppbyggingen av den nye politiske makten gjennom folkekrigen, for å gripe den landsomspennende makten, men for dere konkret betyr dette arbeidet deres som intellektuelle og som kunstnere. Derfor bør deres leveregel være «Tjen folket og følg partiledelsen».
7) Hvor store framskritt har dere gjort? Dere har tatt et sprang gjennom systematisk og inngående studium, og med konkrete problemstillinger for hånden. Det er en bedre forståelse av hva marxisme-leninisme-maoisme, Gonzalos tenkning er, og hvorfor det må holdes i hevd, forsvares og brukes for å grundig transformere det peruanske samfunnet og tjene verdensrevolusjonen.
8) Dersom det har vært et sprang, hvordan skal vi konsolidere det? Hvordan bør dette nye spranget utvikles? Hvordan konsolidere det og hvordan utvikle det er to spørsmål som må besvares i lys av hvordan man i stadig økende bedre grad kan tjene partiet, revolusjonen i Peru og den proletariske verdensrevolusjonen, tjener hele menneskehetens frigjøring og avanserer frem mot kommunismen.
Vårt forslag er å fortsette med studiet av V.I. Lenins essay «Karl Marx» for å styrke vår ideologiske trening, samt rapportene fra sentralkomiteens andre plenum for å styrke vår politiske trening.
Dette har vært en svært verdifull innsats. Vi gratulerer alle sammen.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.
- «Kontemplasjon» er et konsept i mange religioner og innen mye idealistisk filosofi. En tenkning som typisk foreskriver forskjellige former for meditasjon, sosial tilbaketrekking og botsøvelse som veien til menneskelig «salighet». Ønsker man derimot å forandre verden, er det som formann Gonzalo poengterer grenser for hvor langt en kommer med filosofisk sindighet og selvtukt. O.a.
- Kontrarevolusjonær adelsmann og filosof som levde fra 1753 til 1821. Sentralt ideologisk forbilde også for norske Høyre-ideologer i dag. O.a.