Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Oppdatert 5. juni, 2019.
I dag 4. juni markeres 30 år siden kinesiske myndigheter slo hardt ned på politisk uro i 1989. Våren 1989 var i Kina preget av protester og demonstrasjoner. Disse rettet seg mot myndighetene og hadde mange inspirasjonskilder. Langt inn i det regjerende “kommunistpartiet” var det sterke krefter for flere endringer, gjerne i enda mer liberalistisk retning.
I etterspillet av protestene og særlig hundrevis av drepte av militæret i opptøyer i Beijing rundt 4. juni 1989, ble en rekke ledende partimedlemmer arrestert. Partiets generalsekretær Zhào Zǐyáng, tidligere statsminister under store kapitalistiske reformer i landet, ble arrestert og satt i husarrest i 16 år til han døde.
Den indre konteksten for opptøyene i Kina var de enorme politiske og økonomiske omveltningene i Kina etter 1976. I et kontrarevolusjonært statskupp i 1976 tok Hua-Deng-klikken makta i landet. De arresterte eller drepte revolusjonære ledere, blant dem Maos kone og nære kamerat. De avskaffet proletariatets diktatur og sosialismen. De gjeninnførte kapitalismen og satte i gang svære kapitalistiske reformer. Velferd ble knust, arbeiderrettigheter avskaffa, folkekommunene ble oppløst, multinasjonale selskaper ble invitert inn i landet og “made in China” sto snart på billige varer til forbrukere i hele verden, hovedsakelig USA og Europa.
Det store folkelige sinnet reiste seg mot økte matvarepriser, inflasjon, senka reallønn og korrupsjon. Alt dette resultater av de kapitalistiske reformene og omveltningene i Kina etter det kontrarevolusjonære kuppet i 1976.
Den ytre konteksten var en omveltning i styrkeforholdet mellom de imperialistiske stormaktene. Sovjetunionen fikk sitt “Vietnam” i Afghanistan, der den sosialimperialistiske militærmakten ble nedkjempet av geriljakrigere i fjellene. Sovjet var i en langtrukken og omfattende økonomisk krise. Og under Gorbatsjovs ledelse og parolene “glasnost” og “perestrojka”, sto denne supermakten for fall. Førti år med rivalisering med USA førte Sovjetunionen til et veiskille. Kina så og fryktet utviklingen i Sovjetunionen. Og samtidig var det sterke krefter både i Sovjet og Kina som ville inngå nærmere partnerskap med USA. Særlig blant de mest reformvillige og blant mange småborgerlige elementer.
Den indre konteksten er primær og den ytre sekundær, når man ser på årsaken til misnøyen og opptøyene i Kina. Det var opptøyer og protester uten en sentralisert ledelse. Dermed var det mange motstridende standpunkter og klassekrefter i spill. Det var en tydelig tendens for orientering mot vesten, åpning mot USA og et flerpartisystem som i de fleste vestlige land. Dette var i hovedsak en liberal og småborgerlig tendens, men fant også sine gudfedre på toppen i den kinesiske staten. Typer som kan minne om Boris Jeltsin, som gikk i forbund med USA-imperialismen for å berike seg selv eller hadde en naiv tro på nyliberalismen. Men det er også beskrevet en annen tendens, arbeiderprotester og protester som ville tilbake til den sosialistiske veien, med brodd mot de kapitalistiske reformene og det revisjonistiske regimet.
Den dag i dag er ser man begge disse tendensene blant statens motstandere, i tillegg til nasjonale bevegelser blant minoriteter, særlig i de ytre delene av Kina som Tibet, Indre Mongolia og Xinjiang der uigurene bor.
Hva som faktisk skjedde i juni 1989 er omstridt. For eksempel er det strid om hvor mange som ble drept. I vesten snakkes det ofte om massakren på Den himmelske freds plass, men de fleste kilder slår fast at det var få dødsfall på selve plassen. Derimot ble folk drept på vei til demonstrasjoner der i tilliggende bydeler. Dødstallene varierer sterkt, fra 180 til 10.000 ifølge Wikipedias norske artikkel om saken. Samme sted refereres til en Amnesty-rapport som sier at det var velorganiserte studentdemonstrasjoner med svært mange deltagere og der Internasjonalen ble sunget.
NRK hadde reportere i Kina som forteller i dag at de så drepte demonstranter liggende sammen med sykler, overkjørt av panservogner.
Ledelsen i Revolutionary Internationalist Movement (RIM) skrev i juni 1989 en uttalelse om regimet i Kina og hendelsene denne våren:
Down with the Blood-Soaked Capitalist Regime in China! http://www.bannedthought.net/International/RIM/AWTW/1989-14/AWTW-14-RIM-onChina.pdf
(“Ned med det bloddryppende kapitalistiske regimet i Kina!”)
Her skriver de blant annet at en arbeider med et Mao-merke på jakken sa til reportere på Den himmelsek freds plass at:
“Problemet er at massene ikke lenger hersker i det kinesiske samfunnet.»
Slik er situasjonen. Etter protestene forsterket den revisjonistiske klikken rundt Deng sitt grep om parti og stat. Den senere utviklingen i Sovjet skapte ytterligere frykt for at deres vei mot å bli en kapitalistisk stormakt kunne stanses av indre konflikter. På tross av det bildet som ofte gis av Kina, er ikke systemet stabil. Regimet sitter langt fra trygt. De sitter på bajonetter, og slike sitter sjelden særlig behagelig…
Den kinesiske revolusjonen frigjorde en milliard mennesker fra imperialismen og de marsjerte raskt og i store sprang mot kommunismen, i spissen for verdens proletariat og undertrykte folk. Kuppet i 1976 stansen frammarsjen midlertidig, men overalt i Kina ser man tendenser til kamp, man ser protester og streiker. Det kapitalistiske regimet lever på lånt tid og vil feies vekk i framtida, slik at marsjen fremover kan fortsette.
Støtt revolusjonære medier!
Å drive Tjen Folket Media skjer på dugnad, men det koster likevel penger. Du kan sende en enkeltdonasjon eller opprette fast trekk direkte til oss i din egen nettbank. Bruk konto 4230.55.51605 og merk innbetalinger med TFM.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.