Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Okkupasjonen av Afghanistan begynte da USA innledet Operasjon Enduring Freedom i landet 7. oktober 2001. I snart 18 år har USA, med hjelp av sine allierte og blant dem Norge, ført krig i landet. Da de invaderte landet var det for å fjerne Taliban-regimet fra makten. 18 år senere kan Taliban være på vei tilbake til regjeringsmakt, med USAs velsignelse.
Nytt IS-kalifat og Taliban inn i regjering?
Det offisielle formålet med å angripe Afghanistan var å ødelegge Bin Ladens salafistiske organisasjon Al-Quaida etter angrepet på World Trade Centre 11. september 2001. Bin Ladens nettverk hadde baser i Afghanistan. I dag er Al-Quaida fortsatt aktive i Afghanistan, men USA og de vestlige maktene er mer bekymret over nykommeren IS som etter nederlaget i Syria reorganiserer seg i Afghanistan. IS er nå en uttalt årsak til at USA vil forhandle med Taliban.
VG skriver at:
“Den islamske staten har mistet sitt kalifat i Syria og Irak men er i ferd med å bygge et nytt nordøst i Afghanistan.”
VG skriver også at sikkerhetseksperter nå ser på Taliban som en mulig partner i kampen mot IS, ettersom de to gruppene har forskjellig syn på en del teologiske spørsmål og taktikk, og kjemper om de samme rekruttene og områdene.
En amerikansk etterretningsoffiser i Kabul sier ifølge avisen at håpet er at en forhandlingsløsning vil bringe Taliban inn i regjeringen og dermed også inn i kampen mot IS. Offiseren sier også om Taliban:
“De kjenner fjellene, de kjenner terrenget, dette er deres territorium”
USA-imperialismen er råtten og ridd av nederlag
Dette er altså situasjonen etter 18 år med intervensjon og okkupasjon. Det er en nesten åpen erklæring om nederlag. USA-imperialismen er ute av stand til å vinne slike kriger. Og det blir tydeligere at målet heller ikke er å vinne fullstendig, kun å få til midlertidige seiere og å “trå vannet” for USA-imperialismen.
Irak, Libya, Syria og Jemen er andre eksempler på hva USA-imperialismen innebærer. Og disse må tjene som bevis og advarsler hver gang USA driver krigshissing, for eksempel mot Venezuela, Nord-Korea eller Iran.
Under overskriften ‘Uro i Afghanistan’ skriver NRK den 1. juli i år:
“Taliban og IS har trappet opp angrepene mot både sivile og militære mål i Afghanistan. Flere hundre mennesker er drept i en rekke selvmordsangrep i mange deler av landet.”
Fred med imperialistene betyr nederlag for folket
Som i tilfellet Mali blir all motstand mot okkupasjonen framstilt som islamistisk, men vi vet ikke hvem som står bak alle angrepene på de utenlandske okkupantene. Motstanden mot okkupasjon er alltid rettferdig. En fred med imperialistene er ingen virkelig fred, det er en kapitulasjon for et system som plyndrer og dreper. Om imperialistene oppnår “fred” på en front, betyr det bare at de kan trappe opp krigen på en annen front.
I tilfellet Afghanistan er det slik at om motstanden minker, kan USA-imperialismen konsentrere seg mer om krigshissing mot Iran og Venezuela, om lavintensive kriger i Afrika eller Latin-Amerika, og om krigen i Jemen og eventuelle nye kriger. Med andre ord er det ingenting å tjene for verdens folk, på fred mellom Taliban og USA, selv om også Taliban er reaksjonære.
Fredsforhandlinger til Norge?
8. juli skriver NRK en sak om mulige afghanske fredsforhandlinger i Oslo:
Norge ønsker å være vert for Afghanistan-drøftinger
Et interessant aspekt ved forhandlingene om Afghanistans politiske fremtid, er at USA forhandler med Taliban men at den afghanske regjeringen, som sitter der fordi USA fjernet Taliban, ikke deltar i forhandlingene. NRK skriver:
“USA forhandler direkte med Taliban, og så er det dialogkonferansen. Felles for begge prosessene er at regjeringen, til nå, har blitt holdt utenfor.”
Det skyldes at Taliban nekter forhandlinger med disse. Og Taliban sier også at deres representanter kun deltar som privatpersoner. Samtidig fortsetter angrepene som Taliban tar ansvar for.
NRK skriver at den pensjonerte diplomaten Kai Eide mener Norge i bredere kretser er kjent for å ha den beste ekspertisen på Afghanistan.
Hvem kontrollerer hva i Afghanistan nå?
Al-Jazeera, nyhetskanal eid av myndighetene Quatar som er i konflikt med Saudi-Arabia og har militære bånd til Iran og Tyrkia, har publisert en oversikt over hvem som kontrollerer hva i Afghanistan per juni 2019:
Afghanistan: Who controls what
Der skriver de at myndighetene kontrollerer litt over halvparten av landet, mens resten enten blir kjempet om eller kontrolleres av Taliban. Det må understrekes at det skjer svært mange krigshandlinger i hele landet, også i områdene som USA hevder at myndighetene og okkupantene kontrollerer. For eksempel har det vært flere angrep i hovedstaden Kabul bare denne måneden (juli 2019).
Tjen Folket Media har tidligere i år skrevet om Norges rolle i okkupasjonen, og hvordan norske myndigheter selv hevder at oppdraget i Afghanistan har vært relativt mislykket, bortsett fra at det har styrket båndene til USA.
For mer bakgrunn kan vi også anbefale følgende tekst fra 2011:
Formann Gonzalo har slått fast at tilstanden mellom imperialister og kapitalister er en motsigelse mellom kamp og forhandlinger, mellom konkurranse og samarbeid, der kampen er hovedsida. Diplomatiet rundt Afghanistan er uttrykk for den underordna sida, for samarbeidet mellom de reaksjonære. Kampen er det primære, noe de 18 årene med krig har vist.
200 år med invasjoner, innblanding og motstand
Før denne krigen, var Afghanistan preget av andre kriger. Offisielle kilder mener det var borgerkrig fra 1996 til 2001, at det før dette var borgerkriger og proxykrig fra 1989 til 1996 der blant annet USA og Sovjet/Russland og Pakistan deltok, og at landet var i krig med invaderende imperalistiske Sovjetunionen fra 1979 til 1989.
Før dette hadde Afghanistan en historie på over 150 år der det britiske imperiet kjempet mot lokale herskere for dominans, og der det var en rekke frigjøringskriger og omveltninger. Andre imperialister, som Russland, Tyskland, USA med flere var også involvert. I dag er Kina stadig mer aktive overfor landet, og kinesiske diplomater har lenge jobbet for å få Taliban til forhandlingsbordet og etterhvert inn i regjering.
Situasjonen i Afghanistan er ikke noe mysterium. Det er et land der folket, der massene, har kjempet innbitt mot kolonialisme, imperialisme og invasjon i 200 år. Det er et land som også på grunn av sin beliggenhet og geografi har vært både viktig for imperialistene og vanskelig å ta kontroll over. Afghanistan er et land som viser at der det finnes undertrykking vil det også finnes motstand, og at massene, selv de fattigste og mest undertrykte og kanskje særlig dem, aldri bøyer ryggen.
Videre viser Afghanistan at dødsklokkene ringer for imperialismen, og at vi aldri vil få se noen fred under himmelen i dette systemet. USA-imperialismen vinner ikke kriger lenger, i det minste ikke noen overbevisende eller varige seiere. Selv i de fattigste land kan de mest reaksjonære gruppene av religiøse og føydalherrer påføre verdens største krigsmaskin massive tap.
Den voldsomme fattigdommen og krigen i Afghanistan skyldes utenlandsk imperialisme. Man kan trekke linjene tilbake til den britiske innmarsjen i 1839, i England kjent som ‘The disaster in Afghanistan’ der det britiske Ost-India-kompaniet (East-Indian Company) innledet krigen mot Emiren av Afghanistan. De kapitalistiske imperialistene har tappet landet for næring siden før den gangen.
Krig er fortsettelse av politikken med andre midler, og politikk er konsentrert økonomi. Krigene vi ser er uttrykk for herskerklassens økonomiske interesser. Det er ikke rene kroner og øre å tjene på krigen i Afghanistan, men landet har ressurser og en sentral plassering i Asia. Russland og Iran vil ha gassledninger gjennom landet og Kina vil bygge vei for varetransport gjennom landet.
Det store spillet på nytt
Ifølge Wikipedias artikkel om Ost-India-kompaniets invasjon i 1839, skyldtes dette det såkalte ‘Store spillet’ der Storbritannia konkurrerte med Russland om imperialistisk innflytelse i Sentral-Asia, og til syvende og sist i hele Asia. Russlands framstøt i Sentral-Asia og Afghanistan ble sett på som en trussel mot Storbritannias kolonirike i India (og det som i dag er Pakistan og Bangladesh).
Dagens konflikter i området er blitt kalt ‘Det store spillet på nytt’. Sovjetunionens nederlag i Afghanistan i 1989 og hele rikets fall i 1991 svekket russisk imperialisme i Sentral- og Vest-Asia, og USA åpnet kampen for å flytte fram sine posisjoner i regionen med den første Irak-krigen i 1991. I den amerikanske kongressen har de lovfestet ‘Silk Road Strategy Act’ for USA-imperialismens langsiktige planer i området. Kina på sin side har sin egen silkevei-plan, for å bygge ut en sikker rute for varetransport fra Kina til Europa gjennom sentrale Asia.
Dette er bakteppet for kampene i Afghanistan. Hovedmotsigelsen er mellom det afghanske folket og utenlandsk imperialisme, hovedsakelig USA-imperialismen. Krigen har form av en rettferdig nasjonal frigjøringskrig, og den inngår objektivt som en del av verdensrevolusjonen.
Sekundært er det motsigelser mellom fraksjoner av afghansk overklasse, mellom forksjellige grupper av føydalherrer og byråkratkapitalister, samt mellom de forskjellige utenlandske imperialistene – særlig Russland mot USA og Kina mot USA, men også Tyskland og Storbritannia er aktivt involvert. Mindre imperialister som Norge er også aktive i landet.
Ingen fred uten revolusjon
200 år med invasjoner, innblanding, kriger og kamper gjør Afghanistan til et tragisk men også heroisk bevis på at imperialisme betyr krig. Bare folkekrig for nydemokrati og sosialisme, under ledelse av et militarisert maoistisk kommunistparti kan frigjøre Afghanistan fra imperialismen og føydalismen. Bare når hele verden er kommunistisk vil vi få se en varig fred, og en harmonisk og bærekraftig utvikling av menneskeheten og kloden vår.
Afghanistans (maoistiske) Kommunistiske Parti – C(m)PA – kjemper for å bygge denne revolusjonære bevegelsen og innlede folkekrigen i Afghanistan. Shola Jawid er deres hovedorgan og kan leses på engelsk her:
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.