Komplottet mot Iran i 1953

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Denne teksten er en redigert og noe forkortet versjon av Wikipedias artikkel om Mossadegh og kuppet i Iran i 1953.

Kuppet og foranledningen til det er relevant og interessant i dagens kontekst. Det er også relevant å se dette i forbindelse med situasjonen i Afghanistan, som vi har skrevet om tidligere i artikkelen Afghanistan: Kamp og forhandlinger og det store spillet.

Afghanistan og Iran er naboland, og regionen har i 200 år vært gjenstand for spillet, eller konkurransen, mellom imperialistene Russland og Storbritannia – med unntak av perioden 1917 til 1956 da Sovjetunionen var sosialistisk – samt etterhvert av USA-imperialismen. Også mindre imperialister som Frankrike, Tyskland og Kina – og Norge! – er aktive i regionen. Men både dagens opphetede situasjon, og historien til nå, viser at Storbritannia og USA står i en særstilling.

Iran var naboland med Sovjetunionen – særlig til sovjetrepublikken Turkmenistan. I dag er Russland og Iran begge alliert med Assad i Syria og er blant landene med tilgang til det kaspiske havet.

Mossadegh er en statsleder som ligner mange andre på 1950-tallet. Over hele den 3. verden veltet en bølge av antikolonial kamp. Mange steder var revolusjonære og kommunister i ledelsen for revolusjoner. Den antikoloniale kampen var objektivt en del av verdensrevolusjonen, men mange steder tok borgerlige krefter makta. Disse var ikke i stand til å bryte konsekvent med imperialismen og falt som hovedregel for imperialistenes spill. Enten ble de forrædere, eller de ble simpelthen kastet – som Lumumba i Kongo eller Mossadegh i Iran.

Al-Jazeera: Iran’s Mossadegh ‘would have negotiated with Donald Trump’

Følgende er i hovedsak kopiert fra Wikipedias norske artikkel om Mossadegh.

Muhammed Mossadegh var statsminister i Iran fra 1951 til 1953. Han ble fjernet fra makten av Muhammed Reza Pahlavi, sjahen i Iran og hans lojale styrker i et komplisert komplott, støttet av britiske og amerikanske etterretningsorganisasjoner.

Veien til makten

Etter å ha utdannet seg i Frankrike fikk Muhammed Mossadegh sin start i iransk politikk i 1914 da han ble utnevnt til generalguvernør i den iranske provinsen Fars av Ahmed Shah Qajar og fikk tittelen Mosaddegh av sjahen. Han ble senere utnevnt til finansminister i 1921 og utenriksminister i juni 1923. Senere samme år ble han valgt til parlamentet i Iran, men kort tid etterpå trakk han seg da Reza Pahlavi ble valgt til sjah.

I 1941 abdiserte Reza Pahlavi og Mossadegh ble igjen valgt til parlamentet. Denne gangen stilte han som medlem i Irans Nasjonale Front (Jebhe Melli) som han grunnla for å gjøre slutt på utenlandsk nærvær etablert i Iran etter andre verdenskrig, særlig for å utnytte Irans oljeressurser.

Abadan-krisen

Det iranske parlamentet stemte 15. mars 1951 for å nasjonalisere Irans oljeindustri og ta kontroll over det britiske Anglo-Iranian Oil Company (AIOC). En stund senere valgte nasjonalforsamlingen (Majlis) Mossadegh som ny statsminister. Den unge sjahen måtte godta parlamentets valg. Etter at han overtok embetet, fikk Mosadegh gjennom nasjonaliseringen av oljeindustrien. Det medførte blant annet ekspropriering av britiske AIOC.

Den britiske regjeringen svarte på dette med å annonsere at den ikke ville tillate Mossadeghs regjering å eksportere olje produsert i de tidligere britisk-kontrollerte fabrikkene. En flåte av britiske skip ble sendt til Persiagulfen for å hindre iranske forsøk på å transportere olje ut av landet. En økonomisk stillstand fulgte, der Mossadeghs regjering nektet enhver britisk deltakelse i Irans oljeindustri, mens Storbritannia nektet eksport av olje fra Iran.

Abadan-krisen førte landet raskt inn i økonomiske vanskeligheter. Mens Iran tidligere hadde fått over $100 millioner dollar inntekter i året for eksport til britene, begynte den samme oljeindustrien etter nasjonaliseringen å akkumulere Irans gjeld med nesten $10 millioner dollar i måneden.

Mossadegh forble populær etter krisen, og i 1952 ble han valgt for en ny periode. Han annonserte at han ville be sjahen om utvidede myndigheter, som full kontroll over militæret og krigsministeriet. Sjahen nektet og Mossadegh annonserte sin avgang.

Ahmed Qavam ble oppnevnt som ny statsminister. Dagen han ble oppnevnt, annonserte han sine intensjoner om å gjenoppta forhandlingene med britene for å ende oljekrisen. Denne bastante reverseringen av Mossadeghs planer førte til et massivt offentlig raseri. Demonstranter fra alle politiske retninger fylte gatene, inkludert kommunister og islamister ledet av ayatollah Kashani. Skremt av uroen, fjernet sjahen raskt Qavam, og gjeninnsatte Mossadegh og gav ham full kontroll over militæret som han tidligere hadde bedt om.

Mossadegh dro fordel av sin popularitet og overbeviste parlamentet om å gi ham økt makt og utnevnte ayatollah Kashani som ordstyrer. Kashanis islamister, i tillegg til Tudeh-partiet, viste seg å være to av Mossadeghs politiske nøkkelallierte, selv om begge forhold ofte var anspent.

Tudeh-partiet er et iransk Moskva-revisjonistisk parti som ble forfulgt og nesten utryddet av det islamistiske regimet som tok makten i Iran i 1979. Før dette hadde de en sterk stilling i militæret, mange offiserer var Tudeh-folk, og de var tett alliert med imperialistiske Sovjetunionen.

Mossadegh innførte raskt flere reformer. Irans århundrelange føydale landbrukssektor ble forsøkt erstattet med et system med kollektivlandbruk og regjeringseide landområder.

Komplottet mot Mossadegh

Mossadegh brukte sin nye makt til å sparke mange i den øverste kommandoen av hæren som hadde vært lojale mot sjahen. De tidligere offiserene var ikke villige til å godta dette og begynte å konspirere mot Mossadegh. De vendte seg til britene og amerikanerne for hjelp.

Regjeringene i Storbritannia og USA hadde blitt stadig mer bekymret over Mossadeghs reformer. Offentlig forkastet de hans politikk som skadelig for landet, privat forsøkte begge regjeringer å inngå lukrative oljekontrakter med Iran. Men Mossaddegh nektet og hans nære partnerskap med Tudeh-partiet skapte også frykt for at Iran kunne alliere seg fast med Sovjetunionen.

I oktober 1952 erklærte Mossadegh at Storbritannia var «en fiende» og kuttet alle diplomatiske relasjoner med landet. I november og desember foreslo britiske etterretningssjefer for sine amerikanske motparter at statsministeren burde kastes. Den nye amerikanske administrasjonen under Dwight David Eisenhower og den britiske regjeringen under Winston Churchill ble enige om å samarbeide om å fjerne Mossadegh.

4. april 1953 godkjente CIA-direktør Allen W. Dulles at $1 million skulle brukes «på enhver måte som kunne sørge for Mossaddeghs fall.» Snart startet CIAs kontor i Teheran en propaganda-kampanje mot Mossadegh. Tilslutt, ifølge The New York Times, møttes amerikansk og britisk etterretning igjen i begynnelsen av juni, denne gangen i Beirut og la siste hånd på strategien. Kort tid etterpå, ifølge hans senere publiserte beretning, ankom sjefen for CIAs avdeling for Det nære østen og Afrika, Kermit Roosevelt, jr, barnebarn av Theodore Roosevelt, Teheran for å lede komplottet.

Komplottet, kjent som Operasjon Ajax, handlet om å overbevise Irans monark om å bruke sin grunnlovsmessige autoritet til å avskjedige Mossadegh fra hans embete, som han hadde forsøkt noen måneder tidligere. Men sjahen var ikke villig til å samarbeide, og det krevde mye overtalelse og mange møter for å kunne fullføre planen. Imens trappet CIA opp sine operasjoner. Ifølge dr. Donald N. Wilber, som var involvert i komplottet for å fjerne Mossadegh fra makten tidlig i august, utga iranske CIA-operatører seg ut for å være sosialister og truet muslimske ledere med «rå straff dersom de motsatte seg Mossadegh,» og gav dermed inntrykk av at Mossadeghs folkelige støtte var i ferd med å bryte sammen, og vekket motstand mot Mossaddegh innen det religiøse samfunnet.

Mossadegh ble klar over komplottet og mer og mer på vakt mot konspiratører innen hans regjering, parlamentet ble suspendert inntil videre og Mossadeghs «krisemakt» ble utvidet.

I Iran var Mossadeghs popularitet synkende da økonomien og massene fortsatte å lide. Tudeh-partiet avsluttet sin allianse med Mossadegh i likhet med de konservative geistlige fraksjonene.

For å forbli ved makten visste Mossadegh at han måtte fortsette å konsolidere makten sin. Siden Irans monark etter grunnloven var den eneste personen som hadde mer makt enn ham, så han på Irans 33-årige konge som sin største trussel. I august 1953 forsøkte Mossadegh å overbevise sjahen om å forlate landet. Sjahen nektet og sa formelt opp statsministeren, i henhold til den utenlandske etterretningsplanen. Mossadegh nektet å gi seg, og da det ble klart at han kom til å kjempe, flyktet sjahen til Bagdad og videre til Roma i Italia. Dette var et sikkerhetstiltak som også var en del av den britisk/amerikanske planen.

Observatører antok at det bare var snakk om tid før Mossadegh erklærte Iran som en republikk og gjorde seg til president. Dette ville ha gjort ham til statsoverhode og gitt ham suveren autoritet over nasjonen, noe Mossadegh hadde lovet at han aldri ville gjøre.

Igjen brøt massive protester ut over hele landet. Anti- og pro-monarkistiske demonstranter støtte voldelig sammen i gatene, noe som førte til nesten 300 døde. De pro-monarkistiske styrkene, finansiert av penger fra CIA og MI6, fikk raskt overtaket. Militæret intervenerte da stridsvogn-regimenter som var lojale mot sjahen stormet hovedstaden og bombarderte statsministerens offisielle residens. Mossadegh overgav seg, og ble arrestert 19. august 1953.

En av lederne av kuppet, general Fazlollah Zahedi, ble utropt til statsminister. Sjahen selv kom raskt tilbake til Iran og returnerte til tronen. Forsøket på å kaste ham og den etterfølgende gjenopprettingen av hans makt, hadde skjedd på under en uke.

Mossadegh ble stilt for retten anklaget for svik og dømt til tre år i fengsel. Etter at han ble løslatt forble han under husarrest til han døde i 1967. Den nye regjeringen under sjahen inngikk en avtale i august 1954 med utenlandske oljeselskap for å «gjenopprette strømmen av iransk olje til verdensmarkedet i betydelig kvantitet».

Arv

Rekkevidden i amerikanernes rolle i Mossadeghs fall ble ikke formelt anerkjent i mange år, selv om Eisenhower-administrasjonen var ganske tydelige i sin opposisjon til politikken til den kastede statsministeren. I sine memoarer skriver Eisenhower aggressivt om Mossadegh og beskriver ham som upraktisk og naiv, men innrømmer ikke noe skjult involvering i kuppet, men etterhvert ble CIAs rolle velkjent.

Under den iranske revolusjon i 1979 ble Mossadeghs fall brukt som et samlende punkt i anti-amerikanske protester. Til denne dag er Mossadeghs ettermæle i Iran blandet.

I mars 2000 erklært utenriksminister Madeleine Albright sin beklagelse for at Mossadegh ble kastet: «Eisenhower-administrasjonen trodde dens handlinger var rettferdiggjort av strategiske grunner. Men kuppet var uten tvil et tilbakeslag for Irans politiske utvikling og det er nå enkelt å se hvorfor mange iranere fortsetter å mislike denne intervensjonen fra Amerika.» Samme år publiserte New York Times en detaljert rapport om kuppet basert på dokumenter fra CIA.