Av en aktivist.
Politiet griper ofte inn overfor demonstrasjoner. I mange byer krever politi og kommune at man “søker” om å få holde en demonstrasjon. Og mange aktivister har opplevd hvordan de krever både det ene og det andre. Men hva sier loven og politiet selv om retten til å demonstrere?
Først – politiet opptrer ikke hovedsakelig for å opprettholde loven. Mange har det inntrykket, men for det første er politiet en del av den borgerlige statens voldsapparat. De har en klassekarakter. De er til for å beskytte systemet og statsapparatet, og til syvende og sist kapitalismen.
For det andre søker politiet å opprettholde ‘ro og orden’. Lovverket blir et middel, et verktøy, som de bruker for dette formålet. Men ofte bestemmer politi seg for å gripe inn overfor noen før de har noen klar lovhjemmel. Mange har opplevd hvordan politi først griper inn, og at de deretter – etterpå -, forsøker å finne en lov som rettferdiggjør inngripen.
Dessuten – for det tredje, og siste – politiet gjør og sier gjerne ting som ikke er hjemlet i lov. De bryter gjerne loven, de lyver gjerne, og dermed må man ikke som aktivist tenke at loven er en beskyttelse. Som revolusjonære eller antifascister er man alltid i konflikt med systemet og voldsapparatet.
Når disse tre tingene er sagt, er det likevel interessant å se hva loven sier, hva politiet sier, og å forsøke å bruke dette i praksis.
Grunnloven står over alle andre lover i Norge. Om demonstrasjoner sier denne:
“Alle har rett til å skipe, melde seg inn i og melde seg ut av foreiningar, medrekna fagforeiningar og politiske parti.
(§101 – vår uthevelse, red.anm.)
Alle kan møtast i fredelege forsamlingar og demonstrasjonar.
Regjeringa har ikkje rett til å nytte militær makt mot innbyggjarane utan etter lov, med mindre ei forsamling skiplar den offentlege roa og ikkje skilst åt så snart den sivile styresmakta tre gonger har lese lovføresegnene om opprør høgt og tydeleg for henne.”
Med andre ord kan alle holde demonstrasjoner. Så lenge disse er “fredelige” er det ingen andre begrensninger i grunnloven.
Det finnes en egen lov for politiet, politiloven, og denne sier følgende om demonstrasjoner:
“Den som vil benytte offentlig sted til demonstrasjon, opptog, møte, stand eller lignende, skal i god tid på forhånd gi politiet melding om dette.”
(§11)
Politiloven krever følgende av en slik melding:
“En melding som nevnt i første ledd, skal i alminnelighet gis skriftlig og inneholde opplysninger om arrangementets formål, omfang, ansvarlig arrangør, tidspunkt, avviklingssted og de ordenstiltak arrangøren vil sette i verk.”
Merk at de i selve loven ikke kreves noe særskilt av hva en ansvarlig arrangør er. Er det en organisasjon eller en person? Det sier ikke loven noe om.
“Politiet kan forby arrangementer som nevnt i første ledd, men bare når det er grunn til frykt for at de kan forårsake alvorlig forstyrrelse av den offentlige ro og orden eller den lovlige ferdsel, eller det formål som tilsiktes fremmet eller måten dette skjer på, strider mot lov.”
(vår uthevelse, red.anm.)
Verdt å dvele ved ordet ‘alvorlig’ her. Med andre ord er det rom for tolkning, og ‘noe’ forstyrrelse er altså ikke nok til å forby et arrangement.
Videre står det:
“Det kan også settes vilkår for avviklingen for å forebygge slike forstyrrelser eller krenkelser som nevnt i tredje ledd. Det kan herunder settes som vilkår at deltakere i demonstrasjon eller lignende ikke medbringer gjenstander som er egnet til å true eller påføre skade med.
Det er forbudt for deltakere i et arrangement som nevnt i første ledd å opptre maskert, unntatt for deltakere i skuespill, maskerade eller lignende.”
Videre gir loven politiet en del muligheter til å oppløse eller stanse demonstrasjoner som truer ro og orden.
I en ‘Klargjøring av regler for å avholde demonstrasjoner’ forfattet av politidirektoratet i 2017, skriver direktoratet:
“Hovedregelen i Politiloven § 11 er at den som vil avholde et arrangement på offentlig sted («demonstrasjon, opptog, møte, stand eller lignende») i god tid må sende melding om dette til politiet. Det skal med andre ord ikke søkes, og politiet skal dermed heller ikke gi noen tillatelse.”
(vår uthevelse, red. anm.)
Videre skriver de:
“Dersom et arrangement – meldt eller ikke – forårsaker eller gir grunn til å frykte alvorlige forstyrrelser av den alminnelige ro og orden eller ferdsel, formålet er lovstridig eller det skjer lovbrudd i tilknytning til demonstrasjonen eller arrangementet skjer i strid med fastsatte vilkår, kan politiet stanse og oppløse arrangementet. Hvordan politiet forholder seg til en slik situasjon vil avhenge av den konkrete situasjonen, og hva hensynet til orden og sikkerhet for publikum tilsier der og da.”
Dette var en klargjøring etter at politiet beskyttet en uanmeldt nazidemonstrasjon i Kristiansand.
Politiforum er et interessant nettsted for de som vil lære mer om politiet. Der føres diskusjoner og skrives det fagtekster om politiets arbeid og metoder. I artikkelen ‘Gråsonen mellom det lovlige og det ulovlige’ skriver politiadvokat Kai Spurkland:
“Meldeplikten krever et minimum av volum på markeringen. To personer som går rundt og deler ut løpesedler vil neppe ha meldeplikt, men hvis det er flere eller de bruker effekter som lydanlegg, bannere eller bukker vil de som hovedregel ha meldeplikt.”
(vår utheving, red. anm.)
Artikkelen er skrevet med utgangspunkt i nazistiske markeringer, men er klargjørende for jussen angående enhver markering. Det er interessant her at advokaten slår fast at å dele ut løpesedler ikke engang krever en varsling. Det må altså anses som fritt fram for slik aktivitet i offentligheten.
Videre skriver politiadvokaten noe enda mer interessant:
“Politiet kan ikke stanse en markering alene fordi den ikke er forhåndsmeldt. Det må foreligge en saklig grunn til det. Det at markeringen ikke er forhåndsmeldt vil imidlertid senke terskelen for å avbryte markeringen.
(våre uthevinger, red. anm.)
Politiet kan bare forby markeringer når det er grunn til å frykte alvorlige ordensforstyrrelser, eller formålet som fremmes i markeringen er ulovlig. Terskelen for å forby demonstrasjoner helt er meget høy, men politiet har adgang til å sette vilkår.”
Til slutt kan vi legge til, at i praksis ser vi ofte at politiet ser an situasjonen og egne krefter. Om de ser en demonstrasjon med mange deltagere, og de selv er få, så har de flere ganger valgt å ikke gripe inn selv om de nok har hatt lyst. Hvis de tror at situasjonen vil eskalere eller de vil miste kontroll, holder de ofte igjen. Vi har også sett at de har lavere terskel for å gripe inn mot ‘fredelige’ antifascister enn mot ‘ikke-fredelige’ nazister. Med andre ord er det gjerne omvendt av det mange tror. Politiet er mer redd for å miste ansikt i en voldsom konfrontasjon, enn for å kritiseres for å tillate en “lovstridig” markering.
Det er grunn til å tro, at om man viser til loven og står på sitt, kan man komme langt overfor enkeltbetjenter.
Forøvrig oppfordrer denne aktivisten folk til å ikke underlegge seg politi eller andre myndigheter. Makt kan bare vinnes gjennom revolusjonær kamp, som Rudolf Nilsen sa ‘tvers igjennom lov til seier’. En lovlydig bevegelse er en systemlojal bevegelse. Når det er sagt, å kjempe når man ikke kan vinne er også en feil. Derfor må gode ledere kunne å manøvrere – lære seg å beherske kunsten å være prinsippfast og fleksibel. Kunnskap om motstanderen og deres styrker og svakheter er en forutsetning for god manøvrering.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.