Hvorfor må kapitalisme føre til krise?

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Oppdatert 21:20, 15. august.

Den borgerlige politiske økonomien gir ikke et vitenskapelig svar på hvor resesjon og økonomiske kriser kommer fra. Den bare konstaterer at de finner sted og forsøker å finne forklaringen i overflata av økonomien, for eksempel ved å stemple krisene som “oljekrise”, “gjeldskrise” eller “finanskrise”.  Bare marxismen har vært i stand til å avdekke kapitalismens økonomiske lover, og dermed også den grunnleggende årsaken til de sykliske krisene.

Kapitalistenes økonomer må forsvare kapitalismen

Hvorfor er det slik? Fordi borgerlig økonomisk teori opererer innenfor rammen av kapitalistisk ideologi. Til grunn for den borgerlige økonomien ligger tilslutning til kapitalismen som system. Dermed kan de verken avsløre utbyttinga av proletariatet gjennom kapitalistenes tilegnelse av merarbeidet eller avdekke de sykliske krisenes egentlige årsak.

En økonom på lønningslisten til store banker, selskaper eller kapitalistiske stater kan selvsagt ikke konkludere med at kapitalens kilde er utbytting av proletariatet og at kapitalismen med nødvendighet må skape kriser. Det står nærmest i deres jobbbeskrivelse at de skal forsvare kapitalismen og forsøke å løse det uløselige, nemlig finne metoder for “evig vekst” eller “krisefri kapitalisme”.

Økonomene må selvsagt gi opp denne umulige oppgaven, og ender med å akseptere krisene som en metafysisk hendelse, noe som bare skjer og de må resignere til ikke å løse problemet, men bare forsøke å finne måter å takle det på.

Marx: de sykliske krisene er overproduksjonskriser

Karl Marx og marxismen har derimot løst spørsmålet om hvorfor krisene kommer, og må komme, som en del av kapitalismens syklus.

I en lærebok i politisk økonomi fra sovjetiske marxistiske økonomer, skriver de:

“De kapitalistiske kriser er overproduksjonskriser. Krisa kommer framfor alt til uttrykk i at varene ikke finner avsetning, at det blir produsert mer av dem enn de viktigste forbrukerne, folkemassene kan kjøpe, fordi deres kjøpekraft under de kapitalistiske produksjonsforholdas herredømme er ytterst begrenset. (…) Det kommer til krakk på børsene. Kursene på aksjer, obligasjoner og andre verdipapirer synker sterkt. Industribedrifter, handels- og bankfirmaer går konkurs i massevis.”

Læreboka slår fast, på grunnlag av Karl Marx’ oppdagelser, at krisene før kapitalismen skyldtes underproduksjon som følge av krig, tørke, flom eller liknende, mens krisene under kapitalismen tvert om altså skyldes overproduksjon. Ikke at det produseres for mye alment sett – det er fattige folkemasser som sulter i dag – men fordi det produseres for mye relativt sett. Altså det produseres mer enn kapitalistene får solgt. Problemet er, for å si det enkelt, ikke at fattigfolk ikke trenger det som produseres men at de ikke har kjøpekraft til å kjøpe alle kapitalistenes varer. 

Krisa springer ut av kapitalismens grunnleggende motsigelse

De marxistiske økonomene slår fast at krisene i kapitalismen har sin rot i den grunnleggende motsigelsen i kapitalismen og at:

“Krisenes uunngåelighet bunner således i selve det kapitalistiske økonomiske system.”

Den grunnleggende motsigelsen i kapitalismen er motsigelsen mellom samfunnsmessig (sosial) produksjon og privat (kapitalistisk) tilegnelse. Kapitalismen har gjort produksjonen, som i tidligere samfunn hovedsakelig var privat, til noe samfunnsmessig. Vareproduksjon dominerer som produksjonsform, og vareproduksjonen er ikke bare avhengig av det sosiale fenomenet markedet, der man kjøper og selger varer, men av en sosialisert produksjon fra ende til annen. Fra metallet utvinnes av jorda i Kongo, til mobiltelefonen selges på Eplehuset, har det gått gjennom utallige hender og hatt en lang serie stoppesteder fra råvare til ferdig produkt. Og produktet må til slutt fraktes på toglinjer og motorveier fram til kunden.

Den grunnleggende motsigelsen ligger i at tross denne sosialiserte produksjonen, er tilegnelsen fortsatt kapitalistisk. Produktene tilfaller ikke samfunnet eller produsentene, men kapitalistene. Kapitalistenes kontroll over produksjonsmidlene gir dem kontroll over produktene, resultatet av produksjonen. Og disse kjøpes og selges på kapitalistisk vis, som varer. De tilfaller ikke folk som produkter til produsenten, men som varer til konsumenten.

Her er kilden til kapitalismens uløselige problem. Ikke absolutt uløselig, kapitalismens problem vil løses når kapitalismen oppløses, men et problem som ikke kan løses innenfor det kapitalistiske systemet.

Krise med 8 til 12 års mellomrom

Videre skriver de marxistiske økonomene:

“De kapitalistiske overproduksjonskrisene gjentar seg med bestemte mellomrom, hvert 8-12 år.”

Forrige omfattende krise i kapitalismen var den såkalte ‘finanskrisa’ i 2008. Det var den største krisa i kapitalismen siden mellomkrigstida, og førte til enorm ødeleggelse av produksjonskrefter, økt arbeidsledighet og nød for massene. Denne krisa la grunnlaget for ‘den arabiske våren’ som bølget over Midt-Østen og Nord-Afrika, med protester og opprør som førte til regjeringenes fall i Tunisia og Egypt, samt var forspill til krigene mot Syria og Libya.

Krisa vil komme, enten nå eller noe senere. Og den vil ryste verden – ikke bare i den økonomiske grunnmuren, men også politisk og sosialt. Det skjer ikke mekanisk og automatisk, men gjennom dialektisk vekselvirkning mellom samfunnets materielle basis og de subjektive kreftene i folkets og proletariatets kamp.

Den almene krisa i kapitalismen

Forøvrig må ikke de sykliske krisene forveksles med kapitalismens almene krise, som læreboka beskriver slik:

“Kapitalismens almene krise er ei allsidig krise for det kapitalistiske verdenssystem som helhet, ei krise som kjennetegnes av kriger og revolusjoner, kamp mellom den døende kapitalisme og den voksende sosialisme. Kapitalismens almene krise omfatter alle sider ved kapitalismen, både økonomien og politikken. (…) Kapitalismens almene krise omfatter en hel historisk periode, som er en bestanddel av imperialismens epoke. Som tidligere påpekt, innebærer loven om ujevnheten i de kapitalistiske lands økonomiske og politiske utvikling i imperialismens tid at den sosialistiske revolusjon modnes til forskjellig tid i de forskjellige land. Lenin pekte på at kapitalismens almene krise ikke er en samtidig akt, men en langvarig periode med voldsomme økonomiske og politiske rystelser, skjerpet klassekamp, en periode da «kapitalismen bryter sammen over hele linja og det sosialistiske samfunn blir født.» [80] (…) Kapitalismens almene krise begynte i den første verdenskrigs periode og utviklet seg særlig som følge av at Sovjetunionen var brutt ut av det kapitalistiske system. Dette var første etappe i kapitalismens almene krise. Under den annen verdenskrig inntrådte den annen etappe i kapitalismens almene krise, særlig etter at de folkedemokratiske land i Europa og Asia hadde revet seg løs fra det kapitalistiske system.”

Den almene krisa i kapitalismen beskrives også i årets 1. mai-uttalelse fra maoistiske parti og organisasjoner:

International Mayday 2019: Dare to struggle, dare to win!

Den almene krisa er en del av imperialismen, kapitalismens andre og siste stadium. De sykliske krisene med 8 til 12 års mellomrom har vært en del av kapitalismen siden dens begynnelse.

Fra økonomisk krise til sosial krise og politisk opprør

For kommunister handler ikke krisene hovedsakelig om fall på børsen og gjeldsproblemer for vestens huseiere. For verdens dypeste og bredeste masser er krisen et spørsmål om være eller ikke være, om liv eller død. Det er spørsmål om krig og fred, om å spise seg mett, om å se sine barn vokse opp eller forgå i sult og sykdom.

Den forrige krisen økte verdens sultne med hundretalls millioner. Den la grunnlag for den mest brutale krigen på flere tiår. Og alt snakk om å finne løsninger på dette innenfor systemet er rene og skjære drømmer. En rekke miljøtiltak går også rett ut av vinduet når profitten er truet.

Kort sagt – krisene som viser anarkiet i den kapitalistiske produksjonen, har to sider. På den ene siden massenes lidelser og den skrikende nøden, på den andre siden kapitalismens forgjengelighet. Kapitalismen er verken harmonisk eller stabil og dens eskalerende problemer setter kommunismen på dagsorden.

Se også:

5 of the world’s biggest economies are at risk of recession

Low-income Britons ‘more vulnerable to recession than in 2008‘

Dette fenomenet har varslet om økonomiske kriser de siste 40 årene. Onsdag skjedde det igjen.

Vedlegg: Engels om motsigelsen mellom samfunnsmessig produksjon og privat tilegnelse

«Men de samfunnsmessige produksjonsmidlene og produktene blei behandla som om de fortsatt, som tidligere, var produksjonsmidlene og produktene til en enkelt. Mens eieren av arbeidsmidlene hittil hadde tilegna seg produktet fordi det som regel var hans produkt og fremmed hjelpearbeid var et unntak, så fortsatte nå eieren av arbeidsmidlene å tilegne seg produktet, sjøl om det ikke lenger var hans produkt, men utelukkende et produkt av fremmed arbeid . Sånn blei altså de produktene som nå blei samfunnsmessig framstilt, ikke tatt i eie av dem som virkelig satte produksjonsmidlene i bevegelse og som virkelig hadde framstilt produktene, men av kapitalistene . Produksjonsmidler og produksjon har i sitt vesen blitt samfunnsmessige. Men de blir underlagt ei form for tilegnelse som har den enkeltes privatproduksjon som forutsetning, der altså enhver eier sitt eget produkt og bringer det på markedet. Produksjonsmåten blir underlagt denne forma for tilegnelse, sjøl om den har oppheva forutsetningene for den¹⁷. I denne motsigelsen som gir den nye produksjonsmåten den kapitalistiske egenarten sin, ligger hele konflikten i vår tid allerede som kime . Jo mer den nye produksjonsmåten blei rådende på alle avgjørende produksjonsområder og i alle økonomisk betydningsfulle land, og dermed fortrengte den enkeltvise produksjonen så nær som noen ubetydelige rester, jo grellere måtte det også tre fram i lyset hvor uforenlig den samfunnsmessige produksjonen er med den kapitalistiske tilegnelsen.»

Friedrich Engels, Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap