Borgerlig valg, nei! Revolusjon, ja!

Innledning holdt av en aktivist på et møte arrangert av en rød front, september 2019.

Kamerater, venner.

Takk for at dere deltar på dette møtet og takk for at dere vil høre på denne innledningen. Spørsmålet om rød valgboikott er et svært viktig spørsmål, og det kommer bare til å bli viktigere de neste valgene. Jeg innleder først, og så kan vi diskutere fritt etterpå. Da er det flott om dere har spørsmål, kommentarer eller noe å legge til.

1. Introduksjon

Årets røde valgboikott skjer under den overordna parolen: “Valg, nei! Revolusjon. ja!”

Dette er et svært enkelt slagord. Det er også blitt formulert som “Borgerlig valg nei, revolusjon ja!”. Det er inspirert av et slagord fra folkekrigen i Peru, der Perus Kommunistiske Parti oppfordret til valgboikott under slagordet “Valg, nei! Folkekrig, ja!”.

Dette kopler sammen våre to standpunkt til dette valget. Vi sier nei til å delta i dette valget, fordi vi sier ja til sosialistisk revolusjon.

Og i hvilken kontekst skjer dette i dag?

Det skjer i et Norge der hundretusenvis av ungdom har deltatt i skolestreiker for klimaet. Fordi middeltemperaturene stiger og folk kan faktisk føle det på kroppen. Miljøødeleggelsene er blitt svært håndfaste. Amazonas brenner, og det brenner for profitten til kapitalistene.

Det skjer i et Norge der folk gråter, banner, blokkerer og protesterer fordi lokalsjukehus slås sammen, fødestuer legges ned og universitet flytter fra småbyer. Der kvinner fra distriktene trekker i bunad og kaller seg “gerilja” som del av et distriktsopprør. Der hele lokalsamfunn mobiliserer mot vindmølleparker for grådige tyske kapitalister, og bestemødre lempes ut av veien for kapitalen av uniformert politi.

Det skjer midt i et bompengeopprør, som får gamle partier til å skjelve og de gamle mediene til å mobilisere frenetisk for å sverte bompengepartiene. Folk er forbanna ikke fordi de elsker å kjøre bil, men fordi en vanlig familie med barn må bruke både ti og tjue prosent av inntektene på å passere bommer. Og dette samtidig som togtilbudet raseres.

Norge er et rikt land. Rikt på plyndring av verdens fattigste. Staten med sitt oljefond og sine spesialsoldater dypt inne i Afghanistan og Mali, med sin kapital investert i ødeleggende virksomhet i nettopp Amazonas, samt i Chile og en rekke andre land i den tredje verden. Rikt, fordi når du skal snakke med banken blir du betjent av et kontor i Litauen. Når torget pusses opp snakker steinleggerne slaviske språk. Når bær plukkes, skjer det på slavekontrakter utført av ungdom fra Polen.

Dette er konteksten. Dette er vår tids Norge, i vår tids verden. Dette er det beste kapitalismen har å by på. Et lite rikt land kan være rikt, på ryggen til verdens fattigste og på bekostning av klima og miljø, men selv her er det tiggere, narkomane og fattige utbytta arbeidsfolk.

Dette er et system som ikke kan stemmes vekk. Slett ikke. Og tro ikke dem som hevder at det bare ikke er prøvd hardt nok å stemme det vekk. De lyver. For valgsosialistene har forsøkt å stemme vekk kapitalismen i 150 år. Til ingen nytte. I stedet har de blitt de verste kapitalistene av dem alle, slik som NATO-sjefen Jens Stoltenberg eller Kinas falske “Kommunistiske” Parti.

Siden andre verdenskrig har vi sett at det som endrer verden ikke er stemmeseddelen men geværet. Det var geværet som frigjorde Russland, og det var geværet som frigjorde Kina. Det var geværet som ga Algerie og Vietnam sin selvstendighet. Og det er geværet som fører folkets sak framover i Peru, India, Filippinene og Tyrkia. Geværet og revolusjonen, det er veien vekk fra kapitalisme og til en kommunistisk verden uten sult, nød og miljøkrise.

En svært kompleks prosess som, hvis vi forstår den, kan forklares svært enkelt. Valg nei, revolusjon ja.

2. Fire spørsmål om valg og revolusjon

I. Men, finnes det likevel valg i dag der det er rett å delta?

Hva med for eksempel folkeavstemninger? Lenin slo fast for hundre år siden at det å delta i valg eller å boikotte er taktikk. Det betydde slik han så det at kommunister kunne delta – eller de kunne boikotte. Men formann Gonzalo, lederen for folkekrigen i Peru og vår tids største maoist, slo på 1980-tallet fast at siden vi er i den epoken av 50 til 100 år der kapitalismen skal feies vekk fra jorda med revolusjonær krig, så blir valgboikotten et strategisk spørsmål. Derfor driver kommunister over hele verden i dag aktiv valgboikott.

Kan man føre krig mot en stat, og samtidig delta i denne statens valg? Hvordan kan man stille opp til valg overfor massene, og samtidig si at de egentlig må gjøre revolusjon? Hvis staten er så ufarlig og demokratisk, at de revolusjonære uten fare for sin organisasjon, kan delta åpent i valgene – hvorfor i det hele tatt gjøre revolusjon?

Vi ser mange steder i vesten i dag, at store deler av folket ikke stemmer. Særlig blant de fattigste og mest undertrykka er det mange som gjennomskuer systemet. Disse må organiseres og mobiliseres til kamp, ikke til å delta i valgene.

II. Er valgboikott en oppfordring til passivitet?

Vår valgboikott er hele veien en oppfordring til aktivitet fra massene, ikke passivitet. Kommunistene er de mest aktive. Vi er ikke passive. Vi sier ikke bare nei til valget, vi sier ja til revolusjonen. Og den kommer ikke av seg selv.

Når det er sagt, hvorfor skal ikke folk være passive overfor dette systemet? Det er bedre at folk er passive, enn at de aktivt deltar i systemets egne institusjoner.

III.  Men er det ikke slik at boikott fra venstre hjelper “høyresida”? Hva med skadereduksjon?

Konkret mener jo folk at alle som er mot Listhaug bør stemme “mot” Listhaug. At alle som er mot Frp må stemme mot dem. At selv om det betyr lite, så betyr det jo litt.

Det er svært forståelig at mange tenker sånn. Men man må spørre seg – hvorfor tenker man sånn? Hvor kommer disse tankene fra? Er det noe man har funnet på helt av seg selv, kommer den fra dypet av folk sine hjerter?

For meg er dette dessverre bare et uttrykk for den kapitalistiske kynismen som hamres inn i skallen på folk fra de er små. Å “velge det minste ondet” og “gjøre det beste ut av det” er mantra som gjentas i denne sammenhengen også.

For det første – det er på høy tid at arbeiderklassen velger med hjertet. Den kommunistiske dikteren Rudolf Nilsen sa “gi meg de brennende hjerter”. Det er dette vi trenger. Ikke en halvhjertet stemme til et usselt parti som har som fremste kvalitet at det ikke er Frp, men folk som av hele sitt hjerte kjemper mot hele kapitalismen hele året og hele livet.

For det andre – det er ikke sant at å velge det minste ondet betyr skadebegrensning. Hvor er skadebegrensningen? Brenner ikke regnskogen? Koker ikke klimaet? Øker ikke plastikken i havet? Drukner ikke båtflyktninger? De rødgrønne slapp inn færre flyktninger enn dagens Høyre- og Frp-regjering! De rødgrønne bomba Libya! Arbeiderpartiet var med på privatiseringen av Statoil og NSB. Hvor er skadebegrensningen?

Problemet er at man kan begrense til man blir blå, men alt man gjør er å utsette løsningen. Saken er den for mange av disse, at de ikke har en løsning. Det er fair. Det er forståelig. Har man ikke en løsning, så kan man kanskje ikke gjøre stort mer, enn å forsøke å gjøre “det beste ut av det”.

Men for det første trengs det en løsning, for kapitalismens barbari er utålelig. Og for det andre så har vi en løsning, løsningen er kommunismen, den er mulig, den er nødvendig, den må og vil komme. Men den kommer kun gjennom revolusjonær kamp mot den gamle staten.

IV. Hva er alternativet til den gamle staten?

Karl Marx avslørte at kapitalismen har en begynnelse og en slutt. Den begynte på 1500-tallet og hadde enda eldre røtter, i småproduksjonen til håndverkere og handelsmenn i byene. Den trengte seg fram sammen med industrien, og borgerskapet kriget den fram gjennom borgerkrigene i England, uavhengighetskrigen til USA, den store franske revolusjonen, den italienske revolusjonen, tyske revolusjoner og så videre. Borgerskapet etablerte den kapitalistiske borgerlige staten i sitt bilde, de gjorde det med vold, og de kunne slik utbre kapitalismen til hele verden. 

Men den har også sin slutt, og vi har sett begynnelsen på slutten. Slik Marx så det komme, så ble Russland og deretter Kina revet løs fra kapitalismen, de ble sosialistiske, før de midlertidig er falt tilbake til kapitalismen igjen. Å skape en kommunistisk verden må også ta noen hundreår, slik det tok tid å utbre kapitalismen. Men den kommer så sikkert som at historiens hjul må rulle framover og at teknologi og kunnskaper utvikles fra lavere til høyere nivå.

Formann Gonzalo sa at kjerna i maoismen, vår tids marxisme, er politisk makt til proletariatet. Dette er alternativet til den gamle borgerlige staten. Proletariatets diktatur, proletariatets politiske makt. En ny stat. En arbeiderstat.

Hvordan vår klasse utøver makt har vi sett i Pariserkommunen, Sovjetunionen og Kina. Vi har også sett det, og ser det, i mindre utvikla form i folkekrigene blant annet i Peru og India. Den nye staten vokser ut av den røde makta som skapes gjennom folkekrigene. Den røde makta viser seg gjennom organisasjonene til folket, og særlig proletariatet selv.

I pariserkommunen opprettet de en nasjonalforsamling der man ikke skilte mellom utøvende og lovgivende makt. All makt var sentralisert og forent. I Sovjet tok de form av sovjetene, av arbeiderrådene som ble oppretta på fabrikker og i nabolag, men også i militærleirene og på bondegårdene. I Kina ble arbeiderråd og kooperasjoner utvikla til folkekommuner. I folkekommunene bodde 10 til 40 000 mennesker sammen. De valgte sine ledere. Og disse ledet all produksjon, all velferd, alle sosiale tjenester og også folkemilitsen av væpna masser. I Peru tok den nye makta på bygda form av Folkerepublikken Peru med sin regjering og av Folkekomiteene over hele landet, der representanter for fattigbøndene og alle de folkelige organisasjonene deltok.

Den røde makta vokste ut av massenes organisasjoner. Og fremst av organisasjonene var kommunistpartiet. Alle disse stedene, med unntak av Pariserkommunen som skjedde allerede i 1871 og uten noen kommunistisk ledelse, kunne den nye makta bare bygges og seire ved at den ble veiledet av et kommunistisk parti. Proletariatets eget parti. Et parti av en ny type. Ikke et tamt og tannløst valgparti, men et kjempende revolusjonært parti bygd for klassekamp og folkekrig.

Det er ingenting mystisk ved Norge eller Europa som skaper helt andre forhold, helt andre og nye og ukjente veier til kommunismen. Det er den samme veien her som alle andre steder. Selvsagt er det noen forhold som er spesielle. Det er noe spesielt ved alle ting, ved alle land. Men strategien er den samme. Prinsippene er de samme. Bare gjennom revolusjon kan vi knuse den norske imperialistiske gamle råtne staten, og etablere arbeiderklassens egen nye stat. Og skal vi få det til, må alt vårt politiske arbeid konsentreres rundt denne oppgaven.