Av en kommentator for Tjen Folket Media.
På 1990-tallet ble folkekrigen i Peru forsøkt likvidert av en konspirasjon mellom Perus sikkerhetstjenester og den høyreopportunistiske linja (ROL) i Perus Kommunistiske Parti. Et viktig element i denne sabotasjen, var påstanden om at formann Gonzalo selv hadde kapitulert, og at han hadde gitt partiet ordre om å legge ned våpnene.
Dette er et spørsmål som har skapt forvirring og defaitisme også hos folk som i utgangspunktet støttet folkekrigen og dens lederskap.
Dette følgende er et utdrag fra en tekst som er under utarbeidelse om folkekrigen i Peru.
Å ikke akseptere kapitulasjon fra fangenskap
Det må være et ufravikelig prinsipp for revolusjonære at vi aldri aksepterer kapitulasjon fra våre krigsfanger. De kan ikke kapitulere så lenge de er i fangenskap. Vi må kjempe for prinsippet om at så lenge noen er i fiendens hender, så lenge de er i fiendens vold, kan de slett ikke uttale seg. Vi legger til grunn at alt som kommer til omverdenen gjennom fiendens hender er løgn.
Alternativet er at den revolusjonære bevegelsen er nødt til å for det første undersøke og konkludere relativt sikkert om fangene uttaler seg fritt eller om deres uttalelser er tvunget fram gjennom tortur eller trusler. Slike undersøkelser er umulig så lenge kameratene er helt og fullt i fiendens hender og særlig om de, som formann Gonzalo, befinner seg i isolasjon.
Videre er det slik, at om de revolusjonære aksepterer kapitulasjon fra fengsel, så vil dette motivere fienden til å legge mer press på de arresterte. Det vil motivere fienden til å iverksette tortur og trusler for å presse fram kapitulasjoner, for de vet at den revolusjonære bevegelsen vil la seg forvirre, demotivere eller demobilisere av slik kapitulasjon. Og særlig vil det gjøre det viktig for fienden å arrestere de fremste lederne, om den revolusjonære bevegelsen er så hodeløs at den tilogmed vil ta imot ordre fra fangenskap.
Kort sagt vil en linje der man tar kapitulasjoner alvorlig, der man vurderer sannheten i dem og kan akseptere at ledere gir ordre selv om de er i fiendens hender, være en enorm trussel ikke bare mot bevegelsen men mot hver eneste fange! Det vil øke presset og omfanget av tortur og trusler. Det beste bevegelsen kan gjøre for sine fanger, er å nekte å akseptere et eneste ord fra deres munn, en eneste bokstav fra deres penn, så lenge de er sperret inne i fiendens fangehull. Og noe annet vil være en grov og farlig feil.
Enkelte, som Avakians RCP i USA, hevder at spørsmålet om Gonzalo har kapitulert eller ikke “ikke er viktig”. At det viktige “ikke er personen, men linja”. Dette er et opportunistisk blindspor. Gonzalos siste ord før han ble isolert var at folkekrigen måtte fortsette til seier og at fanen ikke kunne fires når den først var reist. Når de velger å behandle brev og påståtte uttalelser fra han alvorlig, ved å behandle “linjen” i dem, så er dette i strid med et revolusjonært prinsipp overfor våre fanger. Som franske OCML aksepterer de de facto kapitulasjonen, og bak denne aksepten ligger egentlig en politisk uenighet. De er i utgangspunktet mot Gonzalos tenkning og uenig i at Gonzalo er verdens største maoist, og dermed er det lettvint å akseptere kapitulasjonen eller å si at “mannen er ikke viktig, bare linja”.
Videre har disse uansett deltatt i spekulasjoner om kapitulasjonen er ekte eller ikke. De har drøftet og problematisert, og således bidratt til forvirring og demoralisering.
I denne sammenhengen kan det være interessant å se på den norske borgerlige statens kongelige resolusjon av 1949, som sier følgende om hvordan militært befal skal opptre ved væpnet angrep på landet:
“Et vepnet angrep skal gjelde som ordre til full og øyeblikkelig mobilisering over hele landet, dersom Kongen (Regjeringen) blir satt ut av spillet av fienden. Ordre, som utstedes i Regjeringens navn, om å avbryte mobiliseringen, skal betraktes som falske.“
Direktiver for militære befalingsmenn og militære sjefer ved vepnet angrep på Norge.
Befal beordres ikke om å undersøke sannhetsgehalten i en ordre om å legge ned våpnene, eller om å analysere linja. Om ledelsen settes ut av spill av fienden skal ordre i deres navn betraktes som falske. Dette var en lærdom den norske borgerlige staten trakk etter den tyske nazistiske invasjonen og okkupasjonen av Norge.
Videre er det bevist og allment kjent at den gamle peruanske staten har brukt metoder med likvidasjoner, kidnappinger og tortur mot folkekrigen. De har forfulgt familiemedlemmer og brukt alle slags intrikate metoder for å sabotere folkekrigen. Og på 1990-tallet intensiverte staten bruken av de hemmelige tjenestene i nært samarbeid med CIA.
Hvilke revolusjonære kan med rak rygg, i en slik situasjon, akseptere at formann Gonzalo har kapitulert? Hvem kan sitte i fremmede land, langt fra Perus fjell, slumbyer og dype jungler, og erklære at folkekrigen i Peru er over og formann Gonzalo selv er ansvarlig for nederlaget? Hvilken rolle spiller man, om man bidrar til forvirringen og nederlagsstemningen som fienden så åpenbart ønsker og dyrker?
Slike revolusjonære, uansett hvor ærlige og velmenende de enn er, svikter sin mest grunnleggende oppgave. Det korrekte er å kreve at revolusjonære anser enhver melding fra lederskapet om at folkekrigen er opphørt som falsk, om disse er falt eller har havnet i fiendens hender. Ledelsen dør aldri og når den røde fana først er reist kan den ikke tas ned igjen.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.