Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Den tyrkiske invasjonen av Syria er i gang:
https://www.nrk.no/urix/tyrkias-militaeraksjon-i-syria-har-begynt-1.14736035
Søndag 6. oktober varslet president Trump om at yankee-imperialistene trekker seg ut av Syria og overlater sine kurdiske allierte til å stå alene mot et eventuelt angrep fra Tyrkia. CNN skriver at dette skjer etter at Syria-krigen har gått inn i en “ny konsolliderende fase”.

USAs allierte er de såkalte syriske demokratiske styrkene (SDF) som domineres av kurdiske krefter. I den langvarige krigen i Syria har disse inngått en taktisk allianse med USA, hovedsakelig mot ISIS, men også mot den syriske Assad-regjeringen.
Den norske gruppen ‘Solidaritet med Kurdistan’ skriver i en uttalelse at den norske staten må stoppe våpensalget til Tyrkia, de advarer mot en tyrkisk invasjon av Rojava og krever Tyrkia ut av Syria og Irak. Rojava er den nordlige delen av Syria og en del av Kurdistan.
Solidaritetsgruppen skriver i uttalelsen:
“Helt siden begynnelsen på krigen i Syria i 2011, har Tyrkia spilt en sentral rolle og støttet ulike opposisjons- og terrorist-grupper, deriblant IS og al Qaida-tilknytta grupper. Denne støtten var ikke nok til å få på plass et tyrkisk-vennlig regime i Damaskus.
Med støtte fra USA okkuperte Tyrkia for tre år siden midtre Nord-Syria. Tyrkia brukte egne styrker og leiesoldater. I januar 2018 rykket Tyrkia så inn i Afrin. Dette området i Syrias nordvestlige hjørne hadde vært forskånet fra krigen og var under kontroll av demokratiske krefter. Både Russland og USA ga Tyrkia grønt lys til å gjennomføre denne okkupasjonen. I 2018 og 2019 trappa Tyrkia også opp sin krigføring i nordre Irak. Tyrkia har i mange år hatt militære baser i området. (…)”
Hvem er kurdernes venner?
Det må presiseres at verken USA eller noen andre imperialister er Kurdistans venner. Tyrkia har lenge vært medlem av NATO. Tyrkia har lenge vært en av yankee-imperialismens allierte i Midt-Østen. Like lenge, og lenger, har Tyrkia ført sin krig mot både det tyrkiske og kurdiske folket.
Den tyrkiske regjeringen er et fascistisk regime. Den tyrkiske staten er et nasjonenes fengsel, der særlig den kurdiske nasjonen lever under kolonialisme og undertrykking. Under borgerlig ledelse vil ikke den kurdiske nasjonen kunne frigjøre seg. De borgerlige kreftene har, som i Irak, inngått allianser med imperialistene. Dette har ledet den kurdiske nasjonen til slaktebenken mer enn en gang.
Et kurdisk ordtak sier at bare fjellene er kurdernes venner. Dette er sant når vi snakker om imperialistene. Verken imperialister i øst eller vest er venner av Kurdistan. Men Kurdistan har venner over hele verden. Alle folk som kjemper for frihet, selvstendighet og revolusjon, kjemper som en del av den samme bølgen av nydemokratisk og sosialistisk revolusjon. Og i denne inngår den kurdiske bevegelsen.
Tyrkias karakter og allianser
Tyrkia ser all kurdisk selvstendighet som en eksistensiell trussel. De kurdiske områdene i Tyrkia, utgjør en tredjedel av landet. I disse områdene finnes enorme naturressurser og flere titalls millioner mennesker. Kurdisk selvstyre i Irak og Syria utgjør en base for kurdisk kamp i Tyrkia, og er dermed en trussel Tyrkia ikke kan leve med.
Historisk har Tyrkia vært i både allianse og konkurranse med USA og Russland, samt flere europeiske imperialister som England og Frankrike. Alliansen med USA har lenge vært sterk, mens forholdet til en rekke andre stater i regionen, samt også i Europa, har vært mer komplisert. For eksempel har Tyrkia et dårlig forhold til Hellas, og har vært i mange diplomatiske kamper med Tyskland og EU. De har et anstrengt forhold til Syria og Egypt, men har hatt taktiske allianser med Saudi-Arabia mot Assad-regimet i Syria.
Tyrkia er en halvkolonial og halvføydal stat, hovedsakelig underlagt USA-imperialismen. Men de siste årene har forholdet blitt dårligere og forbindelsene til Russland og Kina er blitt varmet opp. For eksempel har Tyrkia blitt medlem av flere allianser der Russland og Kina inngår. Dette har bekymret USA og spillet om Rojava må kanskje sees i lys av nettopp et tiltak for å sikre at Tyrkia forblir innenfor yankee-imperialismens interessesfære.
Turkey–United States relations
Endrende allianser og gnister som kan antenne nye branner
Det skrives i dag mye om situasjonen, men det som skrives må – som alltid – leses kritisk. En rekke venstreorienterte analyserer Rojava som et radikal-demokratisk prosjekt av en unik eller ny type. I realiteten er det kurdiske selvstyret i Nord-Syria i hovedsak under kontroll av det kurdiske partiet PYD, som er PKK i Syria. Kampen for Kurdistan er rettferdig og har støtte fra alle antiimperialister, men PKK-strategien vil ikke føre til nasjonal frigjøring for Kurdistan. Taktikken med USA-allianser som stadig faller sammen er et krystallklart eksempel på dette.
På den andre siden – i dagens situasjon er hovedsaken enhet mot det fascistiske Erdogan-regimet og for det kurdiske folkets kamp.
Det sosialdemokratiske tidsskriftet Jacobin skriver om situasjonen og bakgrunnen:
NRK skriver flere saker om dagens situasjon:
Venter et nytt blodbad i Syria?
I en annen sak fra NRK skriver de om en uttalelse fra en kurdisk geriljasoldat:
“– Vi kommer til kjempe til siste blodsdråpe. Tyrkia vil møte motstand. Jeg lyver hvis jeg sier at jeg er ikke redd. Alle her er redde, sier kurderen.”
I en tredje sak fra NRK, skildres den russiske innstillingen til de siste dagenes skifte i taktikk:
“Russlands utenriksminister Sergej Lavrov ber om dialog mellom kurderne og den syriske regjeringen, og oppfordrer USA til å rydde opp i kommunikasjonen sin.
– Kurderne er ekstremt urolige som følge av USAs uttalelser, og forvirringen kan antenne hele regionen. Dette må unngås for enhver pris, sier Lavrov.”
Russland har vært alliert med Assad-regjeringen i Syria gjennom hele den blodige krigen i Syria. Det halvkoloniale Syria har i mange tiår vært tett knyttet til russisk/sovjetisk imperialisme. Tyrkia har hovedsakelig kjempet mot Assad, men med noen taktiske kompromisser underveis, samt – som nevnt – en viss tilnærming til Russland.
I dag, 9. oktober, garanterte Tyrkia ifølge iranske Press TV at en kommende militær invasjon i nordre Syria (søndre Kurdistan) er i ferd med å settes i gang:
Turkey adamant on Syria offensive as military takes position
Press TV skriver at:
“Iran og Russland har advart om at offensiven kan eskalere spenningene i Syria ytterligere. Damaskus-regjeringen har også uttrykt sin motstand mot intervensjonen.”
(Vår oversettelse.)
Mot intervensjonen mobiliserer de kurdiske styrkene. Og krefter som er mot Tyrkias intervensjon advarer mot at fanger fra ISIS kan bli satt fri i kaoset som de mener vil oppstå når Tyrkia invaderer. Tyrkia på sin side sier målet er å opprette en buffersone uten kurdiske væpna styrker, der de også ønsker å sende de hundretusenvis av syriske flyktningene som i dag befinner seg i Tyrkia.
NRK skriver også at Tyrkia vil gå inn i Syria:
Tyrkia vil krysse grensen til Syria innen kort tid
Det hører også med til den komplekse situasjonen at de ledende kurdiske partiene i Nord-Irak (sør-østre Kurdistan) slett ikke har et vennlig forhold til PYD/PKK. Disse har tidligere vært i krig med hverandre og med PKK-partiet i Irak (PJAK). Tyrkia har tidligere gått inn på irakisk territorium for å utslette PKK-baser på den siden av den irakisk-tyrkiske grensen.
– Jeg vil kjempe mot Tyrkia (NRK)
Stoltenberg ber Tyrkia være tilbakeholdne
Kommunistpartiet og det nasjonale spørsmålet i Tyrkia
Kommunistpartiet TKP/ML leder folkekrigen i Tyrkia. Dette er en folkekrig for nydemokratisk revolusjon og sosialisme. Som en del av den nydemokratiske revolusjonen kjemper de for den kurdiske nasjonen og dens selvråderett.
I forbindelse med både det kurdiske spørsmålet og synet på Tyrkia og den nødvendige nydemokratiske revolusjonen i landet, anbefaler vi å lese de utvalgte verkene til den store kommunistiske lederen Ibrahim Kaypakkaya, som ledet konstitueringen av Tyrkias Kommunistiske Parti/Marxist-Leninistene i 1972:
Selected Works of İbrahim Kaypakkaya
Her skriver han blant annet:
“Den marxist-leninistiske bevegelsen er i dag den mest nådeløse og bestemte fiende av den nasjonale undertrykkingen som utøves mot den kurdiske nasjonen og andre minoritetsnasjonaliteter av de tyrkiske herskende klassene, og står fremst i kampene mot nasjonal undertrykkelse, forfølgelse av minoritetsspråkene og nasjonale fordommer. Den marxistisk-leninistiske bevegelsen støtter betingelsesløst, og har alltid støttet, retten til selvbestemmelse for den kurdiske nasjonen, undertrykt av tyrkisk borgerskap og landeiere; det vil si dens rett til å etablere en uavhengig stat”
(Vår oversettelse.)
Men han skriver samme sted at kommunistene ikke er for løsrivelse i alle tilfeller. De støtter nasjonenes rett til dette, men det er ikke dermed sagt at det alltid er det rette valget.
Videre skriver han:
“Den marxist-leninistiske bevegelsen leder og veileder også klassekampen som kurdiske proletarer og arbeidsfolk fører mot borgerskapet og de små landeierne som utgjør lederskapet for den kurdiske nasjonale bevegelsen. Den advarer de kurdiske arbeidere og arbeidsfolk mot det kurdiske borgerskapet og landeiernes mål om å konsolidere nasjonalismen.”
(Vår oversettelse.)
Det vaklende borgerlige lederskapet av den kurdiske nasjonen har vist igjen og igjen at de ikke kan lede den kurdiske nasjonen til virkelig selvstendighet. Yankee-imperialismen har vist igjen og igjen at de ikke er en venn av Kurdistan. Den kurdiske nasjonale kampen er, som alle andre nasjonale kamper i dag, tvunget til å inngå som en del av den proletariske verdensrevolusjonen, som en del av én av de to tendensene i denne revolusjonen; den nasjonaldemokratiske tendensen for uavhengighet og selvstendighet som retter seg mot imperialisme og føydalisme.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.