Stalin: Strategi og taktikk

Denne teksten er skrevet av Josef Stalin som en del av et større verk. Denne versjonen er hentet fra heftet ‘Hva er revolusjonær taktikk‘ utgitt av Oktober forlag i 1978 og digitalisert av AKPs arkivprosjekt ‘ml-historie’.

Utdrag fra Josef Stalins artikkel
«Spørsmål i leninismen»

Fra Stalin: Spørsmål i leninismen, Forlaget Oktober, Oslo 1976

Fra dette tema tar jeg seks spørsmål: a) strategi og taktikk som vitenskapen om ledelsen av proletariatets klassekamp; b) etappene i revolusjonen, og strategien; c) flo og ebbe i bevegelsen, og taktikken; d) den strategiske ledelse; e) den taktiske ledelse; f) reformisme og revolusjonisme.

1. Strategi og taktikk som vitenskapen om ledelsen av proletariatets klassekamp. Perioden da Den 2. internasjonale hadde herredømme var i overveiende grad en periode da de proletariske armeer ble formert og skolert under mer eller mindre fredelige utviklingsforhold. Det var perioden da parlamentarismen var den dominerende form for klassekampen. Spørsmålene om de store sammenstøt mellom klassene, om å forberede proletariatet til de revolusjonære kamper, om veiene til å erobre proletariatets diktatur sto den gang ikke på dagsordenen, så det ut som. Oppgaven besto i å utnytte alle legale utviklingsmuligheter til å formere og skolere de proletariske armeer, i å utnytte parlamentarismen i samsvar med de forhold hvor proletariatet forble i opposisjonsstilling og så ut til å måtte forbli i den stilling. Det er knapt nødvendig å bevise at i en slik periode og med en slik oppfatning av proletariatets oppgaver kunne det hverken finnes en enhetlig strategi eller en utarbeidet taktikk. Vel fans det bruddstykker, enkelttanker om strategi og taktikk, men ikke noen strategi og taktikk som sådan.

Den 2. internasjonales dødssynd består ikke i at den i sin tid fulgte den taktikk å utnytte de parlamentariske kampformer, men i at den overvurderte betydningen disse former hadde, at den så dem nesten som de eneste kampformer, og at partiene i Den 2. internasjonale snudde ryggen til de nye oppgaver, avslo å ta dem opp da perioden med åpne revolusjonære kamper begynte og spørsmålet om utenomparlamentariske kampformer kom i forgrunnen.

Først i perioden som fulgte etter, i perioden med åpne aksjoner fra proletariatets side, i perioden med den proletariske revolusjon, da spørsmålet om å styrte borgerskapet ble et spørsmål om umiddelbar praksis, da spørsmålet om reservene for proletariatet (strategi) ble et av de mest brennende spørsmål, da alle former for kampen og organiseringen – de parlamentariske såvel som de utenomparlamentariske (taktikk) – trådte fullstendig klart fram, – først i denne periode kunne det skapes en enhetlig strategi og en gjennomarbeidet taktikk for proletariatets kamp. De geniale tanker av Marx og Engels om taktikk og strategi, som opportunistene i Den 2. internasjonale hadde dradd et glemselens slør over, ble nettopp i denne periode trukket fram i lyset igjen av Lenin. Men Lenin innskrenket seg ikke til bare å gjenreise de enkelte taktiske grunnsetninger Marx og Engels hadde satt opp. Han utviklet dem videre og supplerte dem med nye tanker og grunnsetninger, slik at han sammenfattet alt dette til et system av regler og retningslinjer for ledelsen av proletariatets klassekamp. Verker av Lenin som: Hva må gjøres?, To slags taktikk –, Imperialismen, Staten og revolusjonen, Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky, «Radikalismen» – kommunismens barnesykdom – vil uten tvil inngå som de mest verdifulle bidrag i marxismens hele skattkammer, i dens revolusjonære arsenal. Leninismens strategi og taktikk er vitenskapen om ledelsen av proletariatets revolusjonære kamp.

2. Etappene i revolusjonen, og strategien. Strategien er å bestemme retningen for hovedangrepet fra proletariatet i den gitte etappe i revolusjonen, er å utarbeide en tilsvarende plan for hvordan en skal stille opp de revolusjonære krefter (hoved- og bireserver), er kampen for å gjennomføre denne planen under hele forløpet av den gitte etappen i revolusjonen.

Vår revolusjon har alt lagt to etapper bak seg, og er etter oktoberomveltningen gått inn i den tredje etappe. I samsvar med dette har strategien endret seg.

Første etappe. Fra 1903 til februar 1917. Mål – å styrte tsarismen, å likvidere fullstendig levningene fra middelalderen. Hovedkraft i revolusjonen – proletariatet. Første reserve – bøndene. Retningen for hovedangrepet – å isolere det liberal-monarkistiske borgerskap, som prøver å få bøndene under sin innflytelse og likvidere revolusjonen gjennom et kompromiss med tsarismen. Plan for oppstillingen av kreftene: arbeiderklassens forbund med bøndene. «Proletariatet må føre den demokratiske omveltning til ende, idet det får bondemassene til å slutte opp om seg for med vold å knuse selvherskerdømmets motstand og paralysere borgerskapets vankelmodighet.» (Lenin: Verker i utvalg, bind III, «To slags taktikk for sosialdemokratiet i den demokratiske revolusjon», side 102, norsk utg.)

Annen etappe. Mars 1917 til oktober 1917. Mål – å styrte imperialismen i Russland og å komme ut av den imperialistiske krig. Hovedkraft i revolusjonen – proletariatet. Første reserve – de fattige bønder. Proletariatet i nabolandene som sannsynlig reserve. Gunstige momenter er at krigen trekker i langdrag og at imperialismen befinner seg i en krise. Retning for hovedangrepet: å isolere det småborgerlige demokrati (mensjevikene og de sosialrevolusjonære), som legger an på å få de arbeidende bondemassene under sin innflytelse og å gjøre slutt på revolusjonen ved et kompromiss med imperialismen. Plan for oppstilling av styrkene: proletariatets forbund med de fattige bønder. «Proletariatet må gjennomføre den sosialistiske omveltning idet det får massen av de halvproletariske befolkningselementer til å slutte opp om seg, for med vold å knuse borgerskapets motstand og paralysere bøndenes og småborgerskapets vankelmodighet.» (Samme sted, side 102.)

Tredje etappe. Den begynte etter oktoberomveltningen. Mål – å festne proletariatets diktatur i ett land, idet en bruker dette til støttepunkt for å styrte imperialismen i alle land. Revolusjonen går ut over et enkelt lands rammer, verdensrevolusjonens epoke er begynt. Hovedkrefter i revolusjonen: Proletariatets diktatur i ett land, proletariatets revolusjonære bevegelse i alle land. Hovedreserver: de halvproletariske massene og massene av småbønder i de framskredne land, frigjøringsbevegelsen i koloniene og de avhengige land. Retning for hovedangrepet: å isolere det småborgerlige demokrati, isolere partiene i Den 2. internasjonale, som er hovedstøtten for kompromisspolitikken med imperialismen. Plan for oppstilling av styrkene: den proletariske revolusjons forbund med frigjøringsbevegelsen i koloniene og de avhengige land.

Strategien befatter seg med hovedkreftene i revolusjonen og reservene for dem. Den endrer seg når revolusjonen går over fra en etappe til en annen, men forandrer seg ikke vesentlig under hele den gitte etappe.

3. Flo og ebbe i bevegelsen, og taktikken. Taktikken er å bestemme linjen for hvordan proletariatet skal opptre i de forholdsvis korte perioder med flo eller ebbe i bevegelsen, oppsving eller nedgang i revolusjonen, den er kampen for å gjennomføre denne linjen ved å erstatte de gamle kampformer og organisasjonsformer med nye, erstatte gamle paroler med nye, eller ved å kombinere disse former osv. Mens strategien tar sikte på det mål å vinne krigen f.eks. mot tsarismen eller mot borgerskapet, å føre kampen mot tsarismen eller borgerskapet til ende, så stiller taktikken seg mindre langtrekkende mål, for den tar ikke sikte på å vinne krigen som helhet, men bare på å gjennomføre med hell enkelte slag, enkelte kamper, enkelte kampanjer, enkelte aksjoner som svarer til den konkrete situasjonen i en periode enten med oppsving eller nedgang i revolusjonen. Taktikken er en del av strategien, og den er underordnet strategien og tjener den.

Taktikken skifter alt etter som det er flo eller ebbe. Mens den strategiske plan ikke ble forandret i tiden for den første etappe av revolusjonen (1903 til februar 1917), så forandret taktikken seg flere ganger i løpet av denne tiden. I perioden 1903 til 1905 var partiets taktikk offensiv, for vi hadde flo i revolusjonen, det var oppsving i bevegelsen, og taktikken måtte bygges på denne kjensgjerning. I samsvar med dette var også kampformene revolusjonære og svarte til de krav som revolusjonsfloen stilte. Lokale politiske streiker, politiske demonstrasjoner, politisk generalstreik, boikott av dumaen, oppstand, revolusjonære kampparoler – det var kampformer som ble brukt skiftevis i denne perioden. I sammenheng med kampformene forandret også organisasjonsformene seg den gang. Fabrikkomiteer, revolusjonære bondekomiteer, streikekomiteer, sovjeter med arbeiderrepresentanter, et arbeiderparti som opptrådte mer eller mindre åpent – slik var organisasjonsformene i denne perioden.

I perioden 1907 til 1912 var partiet nødt til å gå over til en defensiv taktikk, for vi hadde på det tidspunkt en nedgang i den revolusjonære bevegelsen, en ebbe i revolusjonen, og taktikken måtte regne med denne kjensgjerning. I samsvar med dette forandret både kampformene og organisasjonsformene seg. Istedenfor boikott av dumaen – deltakelse i dumaen, istedenfor åpne revolusjonære aksjoner utenfor dumaen – aksjoner og arbeid innenfor dumaen, – istedenfor politiske generalstreiker – økonomiske streiker på mindre avsnitt eller ganske enkelt helt vindstille. Det sier seg selv at partiet måtte gå i illegalitet i denne perioden, men de revolusjonære masseorganisasjoner ble imidlertid erstattet med kultur- og opplysningsorganisasjoner, kooperativer, forsikringskasser og andre legale organisasjoner.

Det samme er å si om den andre og tredje etappen i revolusjonen – da skiftet også taktikken temmelig ofte, mens strategien forble den samme.

Taktikken befatter seg med proletariatets kamp- og organisasjonsformer, med hvordan de skifter og hvordan de kombineres. Med en gitt etappe i revolusjonen som grunnlag kan taktikken skifte flere ganger, alt etter som det er flo eller ebbe, oppsving eller nedgang i revolusjonen.

4. Den strategiske ledelse. Reservene for revolusjonen kan være direkte: a) bøndene og mellomlagene av befolkningen i ens eget land i det hele tatt; b) proletariatet i nabolandene; c) den revolusjonære bevegelse i koloniene og de avhengige land; d) alt det som er erobret og ervervet gjennom proletariatets diktatur – for disse resultatene kan proletariatet, etter at det har sikret seg overlegenhet i styrke, utnytte slik at det forbigående gir avkall på en del av dem i den hensikt å bestikke den sterke motstanderen og vinne et pusterom, og

indirekte: a) motsetningene og konfliktene mellom de ikke-proletariske klasser i ens eget land – noe som proletariatet kan utnytte til å svekke motstanderen og styrke sine egne reserver; b) motsetningene, konfliktene og krigene (f.eks. den imperialistiske krig) mellom de borgerlige stater som står fiendtlige mot den proletariske stat, noe som proletariatet kan utnytte når det er på offensiven eller må manøvrere i tilfelle det blir tvunget på tilbaketog.

Vi trenger ikke gå nærmere inn på det første slaget reserver, for betydningen de har er klar for alle og enhver. Når det gjelder de indirekte reservene, – hvis betydning ikke alltid er klar – så må det sies at de av og til har førsterangs betydning for gangen i revolusjonen. Det står neppe til å nekte at f.eks. konflikten mellom det småborgerlige demokrati (de sosialrevolusjonære) og det liberal-monarkistiske borgerskap (kadettene) hadde en veldig betydning under og etter den første revolusjon, og at denne konflikten uten tvil bidro til å frigjøre bøndene fra borgerskapets innflytelse. Enda mindre kan en nekte at den krig på liv og død som hovedgruppene av imperialister førte mot hverandre i perioden da oktoberomveltningen gikk for seg, hadde en kolossal betydning – den gang da imperialistene som var fullt opptatt av krigen seg imellom, ikke fant mulighet til å konsentrere kreftene mot den unge sovjetmakten, og da proletariatet nettopp av den grunn fikk mulighet til direkte å ta fatt på å organisere sine egne krefter, konsolidere sin makt og forberede seg på å tilintetgjøre Koltsjak og Denikin. Vi må anta at de indirekte reserver vil få stadig økt betydning for proletariatet nå da motsetningene mellom de imperialistiske gruppene stadig blir dypere og en ny krig mellom dem blir uunngåelig.

Oppgavene for den strategiske ledelse består i å utnytte alle disse reservene på en riktig måte, for å nå revolusjonens hovedmål i den gitte etappe av dens utvikling.

Hva består det i, dette å utnytte reservene riktig?

Det består i å oppfylle noen nødvendige betingelser – og av dem må en se følgende som de viktigste:

For det første. Å konsentrere hovedkreftene i revolusjonen der motstanderen i det avgjørende øyeblikk har sitt svakeste punkt, når revolusjonen allerede er modnet, når offensiven har satt inn for full damp, når oppstanden banker på døren og når den viktigste forutsetning for et godt resultat er at reservene blir trukket fram til fortroppen. Som et eksempel som anskueliggjør en slik måte å nytte reservene på, kan en bruke partiets strategi i perioden april til oktober 1917. Uten tvil var krigen motstanderens mest sårbare punkt i denne perioden. Uten tvil greidde partiet å samle de bredeste masser av befolkningen omkring proletariatet som avantgarde fordi det reiste dette spørsmålet som grunnspørsmålet. Partiets strategi i denne periode gikk ut på å oppdra avantgarden ved manifestasjoner og demonstrasjoner i gatene, og samtidig trekke reservene til avantgarden ved hjelp av sovjetene bak fronten og soldatkomiteene ved fronten. Utgangen på revolusjonen viste at det var riktig å utnytte reservene på denne måten.

Om denne betingelse for å utnytte kreftene i revolusjonen i strategisk øyemed sier Lenin, idet han gir sin tolkning av de kjente teser av Marx og Engels om oppstanden:

«Lek aldri med oppstanden, men når en først begynner den, må en være fullt klar over at en må gå like til slutten. Konsentrer meget overlegne styrker på det avgjørende punkt, i det avgjørende øyeblikk, for ellers vil fienden, som har den fordel at han er bedre forberedt og organisert, tilintetgjøre opprørerne. Når motstanden først er begynt, må en handle med største besluttsomhet og med alle midler, ubetinget ta offensiven. «Forsvar er døden for enhver væpnet oppstand.» En må prøve å overrumple fienden og nytte det øyeblikk da hans krefter er spredt. En må søke å oppnå daglige framganger, selv om de er små (en kunne si framganger hver time dersom det gjelder en enkelt by) og for enhver pris beholde den «moralske overvekten».» («Råd fra en tilskuer», i Marx – Engels – Marxisme, side 275-76, norsk utg.)

For det annet. Valget av tidspunkt for det avgjørende slag, tidspunktet for å innlede oppstanden må være beregnet slik, at krisen allerede har nådd høydepunktet, at avantgarden er rede til å slåss til siste slutt, at reserven er rede til å støtte avantgarden, og at det allerede hersker den største mulige forvirring i motstanderens rekker.

Det avgjørende slag, sier Lenin, må en betrakte som helt ut modnet når «alle de klassekrefter som er fiendtlige mot oss er kommet i tilstrekkelig forvirring, når de er røket i hårene på hverandre i tilstrekkelig grad, når de har svekket seg tilstrekkelig gjennom en kamp som overstiger kreftene deres», når «alle vaklende, vankelmodige, ustø mellomgrupper – dvs. småborgerskapet, det småborgerlige demokrati til forskjell fra bursjoasiet – i tilstrekkelig grad har avslørt seg i folkets øyne, blottet seg tilstrekkelig gjennom sin bankerott i praksis», når «det i proletariatet har reist seg en massestemning som blir stadig mektigere til fordel for støtte til de mest besluttsomme, grenseløst dristige, revolusjonære aksjoner mot borgerskapet. Ligger sakene slik an, da er tiden moden for revolusjonen, da er vår seier sikret så fremt vi har beregnet riktig de forutsetninger som er nevnt ovenfor og har valgt det rette øyeblikk.» («Radikalismen» osv, side 79 og 80.)

Den måten oktoberoppstanden ble gjennomført på kan gjelde som mønster for en slik strategi.

Om en synder mot denne forutsetning, fører det til en farlig feil som kalles «tempotap»: dvs. at partiet blir liggende etter bevegelsen eller kommer langt foran den og derved nedkaller faren for nederlag over sitt hode. Et eksempel på et slikt tilfelle med «tempotap», et eksempel på et feilaktig valgt tidspunkt for oppstanden, er det forsøk som noen kamerater gjorde på å innlede oppstanden med å arrestere Den demokratiske konferanse i september 1917, på et tidspunkt da en ennå kunne merke vakling i sovjetene, da soldatene ved fronten ennå ikke hadde bestemt seg, og reservene ennå ikke var trukket fram til avantgarden.

For det tredje. Har en først slått inn på en kurs, må en føre den til ende uten å vakle, trass i alle vansker og komplikasjoner på veien til målet; dette er nødvendig for at avantgarden ikke skal tape hovedmålet for kampen av syne, og for at massene, som streber mot dette mål og legger vinn på å slutte seg sammen omkring avantgarden, ikke skal fare vill på veien. Synder en mot denne betingelse, fører det til den meget alvorlige feil som er velkjent for sjøfolk under betegnelsen «å miste kursen». Som et eksempel på det «å miste kursen» må vi se den forkjærte måten vårt parti opptrådte på umiddelbart etter Den demokratiske konferanse, da partiet fattet vedtak om å være med i forparlamentet. Partiet glemte i det øyeblikk på sett og vis at førparlamentet var et forsøk fra borgerskapet på å lede landet bort fra sovjetenes vei og inn på den borgerlige parlamentarismens vei, og at når partiet var med i en slik institusjon, var dette egnet til å blande kortene og til å bringe arbeiderne og bøndene som førte den revolusjonære kampen under parolen «All makt til sovjetene,» ut av kurs. Denne feilen ble gjort god igjen ved at bolsjevikene trakk seg ut av forparlamentet.

For det fjerde. En må manøvrere med reservene på en slik måte at en kan gjennomføre et ordnet tilbaketog når fienden er sterk, når tilbaketoget er uunngåelig, når det er åpenbart ufordelaktig å ta opp den kampen som fienden vil påtvinge oss, når styrkeforholdet er slik at tilbaketoget er det eneste middel til å trekke avantgarden i ly for slag fra motstanderen, og til å bevare reservene for den.

«Revolusjonære partier,» sier Lenin, «må stadig lære nytt. De har lært å angripe. Nå må de begripe at en må supplere denne vitenskap med en ny, nemlig med vitenskapen om hvordan en trekker seg tilbake på den retteste måten. En må skjønne – og den revolusjonære klasse lærer av sin egen bitre efaring å skjønne – at en ikke kan seire uten å ha lært å foreta framstøtet riktig og å retirere riktig.» (Samme sted, side 11.)

Hensikten med en slik strategi er å vinne tid, demoralisere motstanderen og samle krefter, for så å gå over til angrep.

Som mønster for en slik strategi kan en se fredsslutningen i Brest-Litovsk, som gjorde det mulig for partiet å vinne tid, gjorde det mulig å utnytte sammenstøtene i imperialismens leir, demoralisere motstanderens krefter, beholde bøndene på sin side og samle krefter for å gjøre klar til offensiven mot Koltsjak og Denikin.

«Ved at vi slutter en separatfred,» sa Lenin den gang, «frir vi oss fra begge imperialistiske gruppene som ligger i kamp med hverandre, og frir oss i en grad som er den høyeste mulige i det givne øyeblikk, utnytter fiendskapet og krigen mellom dem – som gjør det vanskelig for dem å komme til en overenskomst som er rettet mot oss – og får i en viss periode frie hender til å fortsette og befeste den sosialistiske revolusjon.» («Teser om freden», 1918.) «Nå ser selv den største dumrian,» sa Lenin tre år etter Brest-Litovskfreden, «at «Brestfreden» var en innrømmelse som styrket oss og splittet den internasjonale imperialismens krefter.» («Nye tider, gamle feil i ny skikkelse».)

Dette er de hovedvilkårene som sikrer en riktig strategisk ledelse.

5. Den taktiske ledelse. Den taktiske ledelse er en del av den strategiske ledelse og er underordnet de oppgaver og krav denne stiller. Oppgaven for den taktiske ledelse består i å mestre alle proletariatets kamp- og organisasjonsformer og sikre at de blir utnyttet på en riktig måte for å nå de størst mulige resultater under det gitte styrkeforhold, noe som er nødvendig for å legge grunnen til den strategiske framgang.

Hva består det i, dette å utnytte proletariatets kamp- og organisasjonsformer på en riktig måte?

Det består i å oppfylle noen nødvendige vilkår, og blant dem må en se følgende som hovedvilkårene:

For det første. Å stille i forgrunnen nettopp de kamp- og organisasjonsformer som svarer best til de betingelser som gir seg ut fra om det er ebbe eller flo i bevegelsen, og som er egnet til å lette og sikre at massene føres fram til de revolusjonære posisjoner, at millionmassene føres fram til revolusjonsfronten og fordeles der.

Det dreier seg ikke om at avantgarden skal innse at det er umulig å opprettholde den gamle ordning og at det er uunngåelig at den blir styrtet. Det dreier seg om at massene, millionmassene skal forstå at dette er uunngåelig og at de viser seg beredt til å støtte avantgarden. Men massene kan bare nå fram til å skjønne dette på grunnlag av sin egen erfaring. Å gjøre det mulig for millionmassene gjennom sin egen erfaring å innse at det å styrte det gamle herredømme er uunngåelig; å stille i forgrunnen nettopp de kampmetoder og organisasjonsformer som gjør det lettere for massene på grunnlag av sine egne erfaringer å erkjenne at de revolusjonære paroler er riktige – det er dette oppgaven består i.

Avantgarden ville blitt isolert fra arbeiderklassen og arbeiderklassen ville ha tapt forbindelsen med massene, om partiet i sin tid ikke hadde besluttet å være med i dumaen, om det ikke hadde besluttet å konsentrere kreftene om arbeidet i dumaen og utvikle kampen med grunnlag i dette arbeidet, for å gjøre det lettere for massene å innse ved hjelp av sin egen erfaring at dumaen var verdiløs, at løftene fra kadettene var falske, at et kompromiss med tsarismen var umulig, og at det var nødvendig med et forbund mellom bøndene og arbeiderklassen. Uten den erfaring massene fikk i dumaperioden ville det ikke vært mulig å avsløre kadettene og opprette proletariatets hegemoni.

Faren ved otsovismens* taktikk var at den truet med å skille avantgarden fra millionreservene.

[* Otsovister (av ordet otsovat = tilbakekalle) kalles tiihengerne av en opportunistisk, småborgerlig strømning innenfor det bolsjevikiske parti i reaksjonsårene (1908-1912). Otsovistene krevde at de sosialdemokratiske representantene skulle kalles tilbake fra riksdumaen, og at bolsjevikene skulle holde seg fra å arbeide i fagforeningene og de legale arbeiderorganisasjonene. O.a.]

Partiet ville ha isolert seg fra arbeiderklassen, og arbeiderklassen ville ha mistet sin innflytelse på de brede masser av bønder og soldater, om proletariatet hadde fulgt venstrekommunistene som kalte til oppstand i april 1917, da mensjevikene og de sosialrevolusjonære ennå ikke hadde avslørt seg som tilhengere av krigen og imperialismen, da massene ennå ikke gjennom egen erfaring hadde gjennomskuet falskheten i mensjevikenes og de sosialrevolusjonæres taler om fred, jord og frihet. Uten den erfaring massene fikk under Kerenskiperioden ville ikke mensjevikene og de sosialrevolusjonære blitt isolert, og det ville ikke vært mulig å opprette proletariatets diktatur. Derfor var taktikken med «tålmodig opplysning» om de småborgerlige partiers feil, og med åpen kamp innenfor sovjetene, den eneste riktige taktikk.

Det farlige i venstrekommunistenes taktikk var at den truet med å forvandle partiet fra å være lederen for den proletariske revolusjonen til å bli en liten flokk holdningsløse sammensvorne uten fast grunn under føttene.

«En kan ikke seire med avantgarden alene,» sier Lenin. «Å kaste avantgarden alene ut i den avgjørende kamp, før hele klassen, før de brede masser har tatt standpunkt for enten direkte å støtte avantgarden eller i det minste være velvillig nøytral over for den … det ville ikke bare være en dumhet, men også en forbrytelse. Men for at virkelig hele klassen, for at de brede massene av dem som arbeider og er undertrykt av kapitalen virkelig skal nå fram til et slikt standpunkt, er det ikke nok bare med propaganda og agitasjon. Til det trengs også disse massenes egne politiske erfaringer. Dette er grunnloven i alle store revolusjoner, en lov som er blitt bekreftet med forbausende styrke og anskuelighet ikke bare i Russland, men også i Tyskland. Ikke bare massene i Russland, som er kulturfattige og ofte ikke kan lese og skrive, men også massene i Tyskland, som står høyt i kultur og som alle kan lese og skrive – måtte først føle på kroppen hele maktesløsheten, hele karakterløsheten, hele hjelpeløsheten, hele øyentjeneriet overfor borgerskapet, hele nederdrektigheten hos en regjering av Den 2. internasjonales bolde riddere – måtte erfare at de ikke kunne unngå et diktatur av de mest ytterliggående reaksjonære (Kornilov i Russland, Kapp og co i Tyskland) som det eneste alternativ til proletariatets diktatur, for å ta det avgjørende skritt i retning av kommunismen.» («Radikalismen» osv, side 78-79.)

For det annet. I ethvert gitt øyeblikk å finne det spesielle ledd i utviklingskjeden som sikrer et fast grep i hele kjeden, for å kunne skape forutsetninger for å oppnå strategisk framgang.

Det gjelder å gripe fatt i nettopp den nærmeste oppgave i rekken av de oppgaver partiet står foran – den oppgaven hvis løsning danner det sentrale punkt, hvis løsning sikrer at de øvrige aktuelle oppgaver blir løst med hell.

Betydningen denne grunnsetning har, kan en gjøre anskuelig med to eksempler, og det ene tar vi fra en fjern fortid (den periode da partiet ble dannet), det annet fra den nærmestliggende nåtid (NEP-perioden).*

[* NEP-perioden («den nye økonomiske politikk») ble innledet i 1921 med overgangen fra krigskommunismen til det fredelige oppbyggingsarbeidet for å gjenreise økonomien i landet og skape forutsetningene for den sosialistiske rekonstruksjon. Red.]

I den perioden da partiet ble dannet, da de utallige sirkler og organisasjoner ennå ikke var knyttet sammen, da dilettantismen og sirkelvesenet tærte på partiet fra topp til rot, da det ideologiske virvar særkjente det indre liv i partiet – i denne periode var det viktigste ledd i kjeden og den viktigste oppgave i rekken av oppgaver som partiet den gang sto overfor, å skape en illegal avis for hele Russland. Hvorfor? Fordi en under de forhold som rådde den gang bare kunne skape en fast partikjerne ved hjelp av en illegal avis som ble spredt i hele Russland – en kjerne der alle gikk i samme takt og som var i stand til å knytte de utallige sirkler og organisasjoner sammen i et enhetlig hele, skape grunnlaget for ideologisk og taktisk enhet og på det viset legge fundamentet som skulle til for å danne et virkelig parti.

I overgangsperioden fra krigen til den økonomiske oppbyggingen, da industrien så vidt det var skranglet og gikk som følge av landets ruin, og jordbruket led av mangel på produkter fra byene – da et nært samvirke mellom den statlige industri og bondebruket ble grunnvilkåret for en framgangsrik sosialistisk oppbygging – i denne perioden ble hovedleddet i utviklingskjeden, den viktigste oppgave i rekken av andre oppgaver, å utvikle handelen. Hvorfor? Fordi samvirke mellom industrien og bondebruket under NEP ikke er mulig på annen måte enn gjennom handelen, fordi en produksjon uten avsetning under NEP betyr døden for industrien, fordi en kan utvide industrien bare når en utvider avsetningen ved å utvikle handelen, fordi en bare når en har fått fast fotfeste på handelens område, bare når en mestrer handelen, bare når en mestrer dette ledd, kan håpe på å kunne knytte industrien tett sammen med bondemarkedet og løse andre aktuelle oppgaver med framgang, for dermed å skape forutsetningene, for å bygge opp grunnlaget for den sosialistiske økonomien.

«Det er ikke nok å være revolusjonær og tilhenger av sosialismen eller å være kommunist sånn i sin alminnelighet,» sier Lenin. «En må i hvert øyeblikk vite å finne det spesielle ledd i kjeden som en må ta fatt i med alle krefter for å kunne holde hele kjeden fast og for støtt og sikkert å forberede overgangen til det neste leddet» … «I det øyeblikk vi er inne i … er dét å få liv i den indre handel ved en riktig regulering (dirigering) fra statens side et slikt ledd i kjeden. Handelen er det ‘ledd’ i den historiske kjede av begivenheter, i overgangsformene for vår sosialistiske oppbygging i årene 1921-22, ‘som en må ta fatt i med alle krefter’ … » («Om gullets betydning», 1924.)

Dette er de grunnvilkår som sikrer en riktig taktisk ledelse.

6. Reformisme og revolusjonisme. Hva er det som skiller den revolusjonære taktikk fra den reformistiske?

Det er flere som mener at leninismen er imot reformer, kompromisser og overenskomster overhodet. Dette er fullstendig feil. Bolsjevikene vet like godt som alle andre at i en viss mening er «enhver gave et gode», at under visse forhold er reformer i alminnelighet, kompromisser og overenskomster i særdeleshet, nødvendige og nyttige.

«Å føre krig for å styrte det internasjonale borgerskap,» sier Lenin, «en krig som er hundre ganger vanskeligere, mer langvarig og komplisert enn selv den mest hårdnakkede av de vanlige kriger mellom statene, og så på forhånd gi avkall på å manøvrere, på å utnytte (selv bare forbigående) interessemotsetninger mellom fiendene, på overenskomster og kompromisser med mulige (selv bare midlertidige, ustø, vaklende, betingede) forbundsfeller – er ikke det over all måte latterlig? Ville ikke det være det samme som at vi, om vi hadde foran oss en vanskelig bestigning av et fjell som ennå var uutforsket og utilgjengelig, på forhånd ga avkall på av og til å gå i siksak, av og til gå tilbake, oppgi den retning en først valgte og prøve forskjellige retninger?» («Radikalismen» osv, side 55.)

Det kommer åpenbart ikke an på reformene, kompromissene og overenskomstene i seg selv, men måten en bruker reformene og overenskomstene på.

For reformisten er reformen alt, det revolusjonære arbeid derimot en bisak, bare munnsvær, som tjener til å kaste blår i øynene på folk. Derfor forvandler også reformen seg ved en reformistisk taktikk så lenge borgerskapet sitter med makten, uunngåelig til et redskap for å styrke dette herredømme og undergrave revolusjonen.

For den revolusjonære derimot er det revolusjonære arbeid og ikke reformen hovedsaken; for ham er reformen et biprodukt av revolusjonen. Derfor forvandler reformen seg ved en revolusjonær taktikk så lenge borgerskapet sitter med makten, uunngåelig til et redskap for å oppløse denne makt, til et redskap for å styrke revolusjonen, til et støttepunkt for å utvikle den revolusjonære bevegelsen videre.

Den revolusjonære godtar reformen bare for å nytte den som et bindeledd mellom det legale og det illegale arbeid og som et dekke for å forsterke det illegale arbeid, med sikte på å forberede massene på revolusjonær vis til å styrte borgerskapet.

Der ligger kjernen i det å utnytte reformene og kompromissene på revolusjonær vis under imperialismens betingelser.

Reformisten derimot gjør det motsatte – han godtar reformen i den hensikt å gi avkall på enhver form for illegalt arbeid, for å undergrave arbeidet med å forberede massene til revolusjon, og for å hvile ut i skyggen av reformen han har fått «til givendes».

Der ligger kjernen i den reformistiske taktikk.

Slik forholder det seg med reformene og kompromissene under imperialismens betingelser.

Saken endrer seg dog til en viss grad etter at imperialismen er styrtet, under proletariatets diktatur. Under bestemte forhold, i en viss situasjon kan den proletariske makt se seg nødt til midlertidig å forlate veien med revolusjonær omdanning av den bestående ordning, og slå inn på veien med en mer gradvis omforming av den – «den reformistiske vei», som Lenin sier i sin kjente artikkel «Om gullets betydning», en vei med omgående bevegelser, en vei med reformer og innrømmelser til de ikke-proletariske klasser, for å få inn sprengkiler i disse klassene, for å skaffe revolusjonen et pusterom, samle krefter og skape vilkårene for en ny offensiv. Det står ikke til å nekte at denne veien i en viss forstand er en reformistisk vei. Men nå skal en ikke glemme at vi her har å gjøre med en grunnleggende særegenhet, og den består i at reformen i dette tilfelle utgår fra den proletariske makt, at den styrker den proletariske makt, at den gir den det nødvendige pusterom, at den har oppgaven å oppløse, ikke revolusjonen, men de ikke-proletariske klassene.

Såleis forvandler reformen seg under slike forhold til sin motsetning. Å gjennomføre en slik politikk fra den proletariske makts side er mulig av den grunn, og bare av den grunn, at slagkraften i revolusjonen i perioden som gikk foran, var stor nok og dermed skaffet vidde nok til et tilbaketog, til å kunne sjalte om fra angrepstaktikk til midlertidig tilbaketrekkingstaktikk, til en taktikk med omgående bevegelser. Reformene var altså tidligere, mens borgerskapet hadde makten, et biprodukt av revolusjonen, men nå, under proletariatets diktatur, er kilden til reformene proletariatets revolusjonære erobringer, den opphopte reserve i hendene på proletariatet, en reserve som består av disse erobringene.

«Forholdet mellom reformer og revolusjon,» sier Lenin, «har bare marxismen bestemt nøyaktig og riktig. Marx kunne riktignok bare se dette forhold fra en side, nemlig under betingelser som lå forut for proletariatets første, mer eller mindre faste, mer eller mindre varige seier, om enn bare i ett land. Under slike vilkår var grunnlaget for et riktig forhold følgende: Reformer er biproduktet av proletariatets revolusjonære klassekamp … Etter proletariatets seier, om enn bare i ett land, kommer det noe nytt inn i forholdet mellom reformer og revolusjon. Prinsipielt har intet endret seg, men i formen inntrer en forandring, som Marx personlig ikke kunne forutse, men som en likevel bare kan bli klar over på grunnlag av den marxistiske filosofi og politikk … Etter seieren er de (dvs. reformene. J.St.) (mens de i internasjonal målestokk nå som før forblir det samme «biprodukt») dessuten et nødvendig og berettiget pusterom for det land der seieren er oppnådd, i de tilfelle hvor kreftene etter at de har vært anspent til det ytterste, åpenbart ikke strekker til for å gjennomføre den ene eller den annen overgang på revolusjonær vis. Seieren gir et slikt «forråd av krefter» at en kan holde ut under et påtvunget tilbaketog – holde ut både i materiell og i moralsk forstand.» («Om gullets betydning».)