Hva er NATO?

Av redaksjonen i Tjen Folket Media.

Det er lang tradisjon for motstand mot NATO i Norge. Langt inn i sosialdemokratiet har det lenge vært en del NATO-motstandere. Samtidig har ledelsen i SV, som i sin tid vokste ut av selve NATO-motstanden, nå akseptert NATO og tilogmed støttet flere NATO-kriger. Men mange er mot NATO uten at de egentlig forstår NATO eller Norges rolle i alliansen. Manglende forståelse fører til politiske feil og til at man dyrker og sprer illusjoner om den norske staten.

Kort historisk overblikk

I 1949 signerte den norske regjeringen på Den nord-atlantiske traktaten (A-pakten) sammen med 11 andre vestlige land, og denne førte til opprettelsen av North Atlantic Treaty Organization (NATO). Organisasjonen ble opprettet mot det sosialistiske Sovjetunionen og var således en militærallianse mot sosialismen.

Først under Korea-krigen (1950-1953) begynte den konkrete organiseringen av NATO. Etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1990/1991 endret NATO karakter og fra 1992 til 2004 deltok NATO direkte i krigene og konfliktene i Bosnia og resten av Jugoslavia, blant annet med bombetokt over Serbia i 1999. Senere har NATO organisert militære operasjoner i land som Afghanistan (gjennom operasjonen ISAF) og Libya (bombingen i 2011).

Kort oppsummert har NATO gått fra å være en vestlig imperialistisk militærallianse mot sosialismen og deretter, etter kontrarevolusjonen i Sovjet i 1956, mot den sosialimperialistiske konkurrenten i øst, til å være en allianse for å samordne og organisere vestlige imperialistiske militære operasjoner mot andre land.

1) NATO er hovedsakelig et redskap for yankee-imperialismen.

NATO har to kommandostrukturer, en sivil og en militær. Den norske sosialdemokraten Jens Stoltenberg er nå generalsekretær i NATO, det vil si at han er NATOs sivile leder. Den sivile lederen velges for fire år av gangen (Stoltenberg ble gjenvalgt for en ny periode fra og med 2018) og denne er alltid en europeer. Den øverste militære kommandanten i NATO, stasjonert i Europa, er alltid US-amerikansk offiser. Slik har altså USA den direkte kontrollen over NATOs militære operasjoner.

USA er den suverent største militærmakta innenfor militæralliansen NATO, og blir også sett og anerkjent som den fremste lederen i alliansen. Det er for eksempel USA, i dag gjennom president Trump, som presser de andre maktene til større investeringer i forsvaret og til direkte investeringer i NATO.

Ved Sovjetunionens fall sto de europeiske maktene for 34 prosent av NATOs militære utgifter. Innen 2012 hadde det falt til 21 prosent. USA og Canada, hovedsakelig USA, sto dermed for nesten 80% av de samla militærutgiftene i NATO.

Som et eksempel på hvordan imperialistene som deltar i NATO ikke er enhetlige, trakk Frankrike seg ut av NATOs militære struktur i 1966, i protest mot USAs dominans. De ble ikke fullstendig integrert igjen før i 2009. Frankrike var også svært kritisk til USAs politikk overfor Irak gjennom 1990-tallet og til invasjonen i 2003 som felte Saddam Hussein.

Dette skyldes ikke på noe vis at kolonimakten Frankrike er mer human eller solidarisk enn USA, men heller sammenstøtene av franske imperialistiske interesser med yankee-interessene. Både i Nord-Afrika og Indokina har konkurransen dem imellom tidvis vært svært skarp. Et eksempel fra nyere tid er Libya etter Gaddafis fall, der USA og Frankrike har støttet hver sin rivaliserende regjering som fører krig mot hverandre.

Listen over NATO-operasjoner viser at NATO har organisert felles innsats i eller mot følgende land:

Bosnia

Serbia

Jugoslavia

Kosovo

Afghanistan

Pakistan

Somalia

Jemen

Libya

Tyrkia

Man kan understreke her at NATO-landene Frankrike og Tyskland, sammen med Russland og Kina, var svært kritiske til USAs invasjon av Irak i 2003. Franske og tyske stater og selskaper hadde et greit forhold til Saddam Husseins regime, særlig den franske petroleumsgiganten ELF.

Alle NATOs operasjoner har skjedd innenfor en region som omfatter Balkan, Nord-Afrika, Øst-Afrika, Midt-Østen, Kaukasus og Sentral-Asia. Dette er området der de imperialistiske stormaktene i dag støter sammen hardest og oftest. Det er et område der Sovjet/Russland mistet mye innflytelse ved kollapsen i 1991. Det er et område der Kina de siste tjue årene har arbeidet systematisk for å bygge opp sin innflytelse, blant annet via infrastrukturprosjekter (“den nye silkeveien”). Det er et område som yankee-strateger har pekt ut som særdeles viktig for å sikre USAs posisjon som verdens eneste hegemoniske supermakt (blant annet formulert i “the silk road strategy act”).

Operasjonen i Pakistan ble omtalt som en humanitær operasjon med nødhjelp, men bidrar uten tvil til å sikre amerikansk tilstedeværelse i et land som lenge har utviklet nærmere forbindelser med Kina (blant annet Gwadar-havna).

Kort oppsummert har samtlige NATOs operasjoner direkte tjent USA-imperialismens strategiske interesser, slik hele poenget med NATO er for USA.

Som Tjen Folket Media tidligere har publisert, har norske myndigheter åpent erklært at den viktigste gevinsten for norsk deltagelse i krigen i Afghanistan har vært å styrke norske relasjoner til sine “allierte” (USA).

2) NATO er en allianse av imperialister, ikke en overnasjonal superstruktur.

Da Lenin utformet sitt klassiske verk om imperialismen, der han definerer denne som kapitalismens høyeste, siste og forråtnende fase, som begynner ved overgangen til 1900-tallet, bekjempet han Kautskys teori om “ultraimperialisme”. Kort sagt var Kautskys tese at imperialismen førte til en sammensmelting av imperialistene, og dermed til mindre konkurranse dem imellom. Den logiske følgen var at imperialismens utvikling ville føre til mer enhet og harmoni, med færre konflikter og kriger imperialistene seg i mellom.

Lenin rev denne teorien i filler og slo fast som en dialektisk utviklingslov, at den økte monopoliseringen, som er et kjennetegn ved imperialismen, tvert om ville skjerpe konkurransen. Færre aktører ville føre til hardere kamp mellom disse aktørene. Dette gjaldt, og som vi ser i dag gjelder det fortsatt, både selskaper og stater. 

Paradokset er at monopolisering, altså opphevelse av den frie konkurransen, fører til enda hardere konkurranse mellom monopolistene. Akkurat som at når hele verden er delt mellom imperialistene, må de kjempe seg imellom for å utvide eller forsvare sine besittelser.

Formann Gonzalo presiserer igjen og igjen at tilstanden mellom borgerlige fraksjoner, kapitalistiske stater og imperialister er forhold preget av samarbeid og konkurranse, hovedsakelig konkurranse. Samarbeidet mellom imperialistene er relativt, konkurransen er absolutt.

NATO er en militær allianse som samordner de imperialistiske medlemmenes interesser i begrensa omfang, og gjør dette under yankee-dominans. Men NATO er ikke en overstatlig institusjon med sine egne “ultraimperialistiske” ambisjoner. NATO er en allianse av imperialister, og disse deltar bare i den grad de ser at dette er i sine egne særskilte interesser.

Den franske eksklusjonen fra NATOs militære kommandostruktur varte fra 1966 til 2009 og er et eksempel på hvordan alliansen er relativ. Den franske konkurransen med yankee-imperialismen i Nord-Afrika er et annet eksempel på dette. Atter et eksempel er NATOs fravær i Irak-krigen, der forskjellige NATO-land sto steilt mot hverandre i synet på USAs invasjon.

NATOs karakter som allianse gjelder også den imperialistiske staten Norge. Denne deltar av det norske imperialistiske borgerskapets relativt frie vilje, og kun så lenge de ser dette som en allianse i tråd med sine interesser. NATO er ingen overstatlig makt som svever over medlemmene og tvinger dem til å godta saker som er i strid med deres interesser. I det minste er denne siden en helt underordnet side ved NATOs karakter.

Dermed blir det egentlig helt feil når NATO-motstandere vektlegger “norske interesser” mot NATOs baser i Norge. Dette er villedende både om NATOs karakter og om den norske statens karakter. De norske politikerne, som jobber i tråd med den norske herskerklassens interesser, omfavner NATO-baser i Norge. De ønsker yankee-soldater velkommen på norsk jord, fordi dette er helt i tråd med det norske borgerskapets ønsker og behov. De opptrer ikke som hodeløse høns som provoserer Russland unødig bare fordi de vil logre for USA. For eksempel fører slik tilstedeværelse til oppgradering av norsk militærvesen, til investeringer i materiell, til felles trening og ikke minst sementerer det alliansen med verdens største og sterkeste imperialist.

Kort sagt er ikke Norge noen undertrykket nasjon. Den norske staten er en imperialistisk stat med sine egne imperialistiske ambisjoner. Men Norge er en liten stat i Vest-Europa, med tette forbindelser særlig til Storbritannia og USA, og forholdet til USA-imperialismen er nært og varmt. Norsk kapital utfordrer ikke hovedsakelig amerikansk kapital, selv om også her er det et konkurranseforhold(!), men utfordrer heller østover på Baltikum og i Øst-Europa, mot østlig og russisk kapital.

Konfliktene i NATO er reelle og er et uttrykk nettopp for konkurransen mellom de enkelte medlemmene. USA-imperialismens interesser støter regelmessig sammen med interessene særlig til fransk og tysk kapital, men også i mindre grad med britiske, norske eller andres interesser. Tyskland, som importerer svært mye gass fra Russland, har stort sett en langt mer diplomatisk tone overfor Russland, enn det USA har hatt. Også forholdet til NATO-medlemmet Tyrkia varierer mye mellom de enkelte andre medlemslandene, og fra en dag til den neste.

Kort oppsummert må man i Norge forstå at den norske staten er en imperialist på egne bein og med egne ambisjoner. Det er ingenting å applaudere når disse en sjelden gang kolliderer med yankee-interessene. Norske politikere går ikke mot USA av humanistiske årsaker, men kun etter en avveining av norske imperialistiske interesser. Man må likevel forstå, som nevnt først, at NATO hovedsakelig er en allianse til støtte for USAs militære interesser. Og man må forstå at de enkelte imperialistiske medlemsstatene deltar ut fra sine egne interesser, da disse i mange tilfeller (men ikke alltid!) er sammenfallende med yankee-interessene.

3) En “nordisk forsvarsallianse” er et dårlig alternativ til NATO.

Som følge av foregående punkt, er den stort sett for lengst døde og begravde ideen om en nordisk “forsvarsallianse” ikke noe godt alternativ til NATO. Når NATO-motstandere krever norsk utmeldelse av NATO sammenkoblet med et slikt krav, er dette ikke egentlig et antiimperialistisk standpunkt.

Å samordne de nordiske landenes militærapparat ville være en samordning militærapparatet til et knippe svært rike imperialistiske stater. En slik allianse ville fortsatt rette seg mot øst, mot Russland, da dette er den mest sannsynlige militære fienden til de nordiske landene i denne delen av verden. I andre deler av verden er det så klart mange flere fiender å bombe, slik man gjorde i Libya, eller okkupere, slik man gjør i Afghanistan. Dernest ville en slik allianse garantert opptre i samarbeid og konkurranse vestover og sørover, overfor hovedsakelig USA-imperialismen og dernest tysk, britisk og fransk imperialisme.

Uten et forutgående politiske jordskjelv ville en nordisk militærallianse åpenbart opptrådt som en alliert av USA og NATO. De nordiske landene har alle et varmt samarbeid vestover og sørover. Bare en omfattende politisk omveltning, et enormt historisk paradigmeskifte, kunne snudd opp ned på dette og enten skapt en “nøytralitet” der de nordiske landene hadde et like varmt/kjølig forhold vestover og østover, eller endog et vennligere forhold østover. Bare Finland har hatt noen reell “nøytralitet” de siste femti årene, men er i dag EU-medlem og NATO-partner.

Det er mer sannsynlig at en nordisk militærallianse ville trukket såkalt “nøytrale” Finland og Sverige tettere til USA-imperialismen enn at den skulle trukket Island, Norge og Danmark vesentlig i den andre retningen. En slik allianse kunne tilogmed legitimert et tettere samarbeid med NATO, siden det da ville hatt mer preg av “indirekte” partnerskap og de nordiske maktene kunne legitimert det i større grad overfor Russland.

Dernest kunne en slik allianse ha styrket de nordiske statenes samarbeid og dermed deres stilling og ambisjoner militært på den internasjonale arenaen. Bare den som har sterke illusjoner om at nordiske stater er mer humane og fredsvennlige enn andre, ville sett på dette som et gode. De som ser Norsk Hydros miljøkriminalitet i Amazonas, Statkrafts rasering av urfolks områder i Mapucheland (Chile), Statoils plyndring av Angolas oljeressurser, Telenors kjemikaliemareritt i Bangladesh, Rema 1000 utbytting av arbeidsfolk i Baltikum og så videre, kan ikke se et militært sterkere Norden som noen fordel for verdens folk.

Særlig ikke etter tragediene i Libya, Afghanistan, Irak og på Balkan, der norske bombefly og spesialsoldater har drept utallige mennesker. Eller når man ser hvordan Tyrkia eller Saudi Arabia myrder kurdere og jemenitter med norske våpensystemer.

Kort oppsummert – det forholder seg for antiimperialister i Norden slik den tyske kommunisten Liebknecht slo fast, at vår hovedfiende er i vårt eget land. Det er “vårt eget” borgerskap, “vår egen” stat, som er vår fremste fiende. Det må være slik, for om vi går inn i nøytralitet eller tilogmed støtte til disse, blir vi sosialpatrioter. Vi blir sjåvinister slik opportunistene i mange land ble i 1914, og på denne måten bidro til å sende millioner av arbeidere for å dø i skyttergravene for hennes eller hans majestet og borgerskapets kolonibesittelser.

Se også:

NATO (Wikipedia)

NATO (NATOs hjemmeside)

Vedlegg: Utdrag fra Lenins “Imperialismen”

“Kautskys teoretiske kritikk av imperialismen har derfor ingenting felles med marxismen, den kan derfor bare brukes som utgangspunkt for propaganda for fred og enighet med opportunister og sosialsjåvinister, fordi denne kritikken nettopp går utenom og tilslører imperialismens dypeste og mest grunnleggende motsetninger, motsetninger mellom monopolene og den samtidig eksisterende frikonkurranse, mellom finanskapitalens kjempemessige «transaksjoner» (og kjempemessige profitt) og den «ærlige» handel på det frie marked, mellom karteller og truster på den ene siden og den ikke-kartellerte industri på den andre osv.

Akkurat like reaksjonær er Kautskys oppfunnede famøse teori om «ultra-imperialismen», som vi har sett. En kan bare sammenlikne hans betraktninger over dette emne fra 1915 med Hobsons fra 1902. Kautsky:

«om det ikke skulle være mulig at den nåværende imperialistiske politikk ble fortrengt av en ny, ultraimperialistisk, som erstattet den innbyrdes kamp mellom de nasjonale finanskapitaler med den internasjonalt sammensluttede finanskapitals felles utbytting av verden. En slik nye fase i kapitalismen er i hvert fall tenkelig. Til å avgjøre om den kan gjores til virkelighet, mangler ennå de nødvendige forutsetninger.»115

Hobson:

«Kristendommen, som således er trengt inn i noen få store imperier, hvorav hvert behersker et følge av usiviliserte kolonier og avhengige land, forekommer mange mennesker a være høyst lovmessig utviklet av nåtidens tendenser, samtidig som den forekommer dem å gi det beste håp om en varig fred på interimperialismens trygge grunn.»116

Kautsky har altså kalt det ultra-imperialisme eller over-imperialisme som Hobson 13 år før kalte interimperialisme eller mellom-imperialisme. Bortsett fra oppfinnelsen av et nytt lærd ord som er laget ved å erstatte en latinsk forstavelse med en annen, består framsteget i den «vitenskapelige» tenkning hos Kautsky bare i at han våger å gi ut for marxisme noe som Hobson egentlig framstiller som engelske prestemenns hykleri. Etter boerkrigen var det ganske naturlig for denne aktverdige stand å innstille sine bestrebelser på å trøste de engelske småborgere og arbeidere, som det ikke var falt så få av i kampene i Sør-Afrika, og som med økte skatter måtte betale hva det kostet å sikre de engelske finansmennene økt profitt. Og hvilken trøst kunne være bedre enn den at imperialismen ikke var så ille, at den nærmet seg inter (eller ultra-) imperialismen, som var i stand til å sikre varig fred? Hvilke gode hensikter de engelske prestene og den søtladne Kautsky enn har hatt – den objektive, dvs. virkelige sosiale betydning av hans «teori» er ene og alene denne: på høyst reaksjonær vis å trøste massene med håpet om at en varig fred er mulig under kapitalismen, idet en avleder oppmerksomheten fra nåtidens skarpe motsetninger og tilspissede problemer og retter den mot en eller annen foregitt, ny, framtidig «ultraimperialismes» forløyede perspektiver. Et bedrag mot massene og ingenting annet, det er innholdet i Kautskys «marxistiske» teori.

Det er faktisk tilstrekkelig å tenke på alminnelig kjente og ubestridelige kjensgjerninger for å overbevise seg om hvor falske de perspektiver er som Kautsky søker å bibringe Tysklands (og andre lands) arbeidere. En kan f. eks. ta India, Indo-Kina og Kina. Som kjent utbyttes disse tre koloniale og halvkoloniale land med en befolkning pa 6-700 millioner av finanskapitalen i noen imperialistiske makter: England, Frankrike, Japan, Sambandsstatene osv. La oss anta at disse imperialistiske stater sluttet forbund med hverandre for å beskytte eller utvide sine besittelser, interesser og «innflytelsessfærer» i disse asiatiske land. Det ville være «inter-imperialistiske» eller «ultra-imperialistiske» forbund. La oss anta at alle imperialistiske makter sluttet et forbund for å oppdele de nevnte asiatiske land mellom seg på «fredelig» vis. Det ville være en «internasjonalt sammensluttet finanskapital». Virkelige eksempler på slike forbund finner vi i det 20. århundres historie, f, eks. i maktenes forhold til Kina. Og nå er spørsmålet om det er «tenkelig» at slike forbund, under forutsetning av kapitalismens beståen (og den forutsetter Kautsky nettopp), kunne bli av lengre varighet, om de ville utelukke gnidninger, konflikter og kamp i alle mulige former?

Det er tilstrekkelig å stille spørsmålet klart for å se at det bare kan besvares benektende. For under kapitalismen er ethvert annet grunnlag for oppdelingen av interesse- og innflytelsesfærer, av kolonier osv. enn de oppdelende parters makt, deres alminnelig-økonomiske, finansielle, militære og øvrige makt, ikke tenkelig. Men de deltakendes styrke endrer seg ujevnt; for en jevn utvikling av de enkelte foretak, truster, industrigrener og land er umulig under kapitalismen. For et halvt århundre siden var Tyskland et ynkelig null hvis en sammenliknet dets kapitalistiske styrke med det daværende Englands; det samme gjaldt Japan i sammenlikning med Russland. Er det «tenkelig» at styrkeforholdet mellom de imperialistiske makter vil være _u_forandret etter ti, tjue års forløp? Absolutt utenkelig.

«Inter-imperialistiske» eller «ultra-imperialistiske» forbund – uansett i hvilken form disse forbundene er inn orn det er som en imperialistisk koalisjon mot en annen imperialistisk koalisjon, eller som et alminnelig forbund av alle imperialistiske makter – må derfor i den kapitalistiske virkelighet og ikke i den banale spissborgerfantasien til engelske prester eller den tyske «marxist» Kautsky nødvendigvis bare være «pusterom» mellom kriger. Fredelige forbund forbereder kriger og vokser i sin tur fram av kriger, idet begge betinger hverandre og skaper en veksling mellom formene for fredelig og ufredelig kamp på en og samme jordbunn: verdensøkonomiens og verdenspolitikkens imperialistiske sammenheng og vekselforhold. Men for å berolige arbeiderne og forsone dem med sosialsjåvinistene, som er gått over på borgerskapets side, river den vise Kautsky det ene ledd i den sammenhengende kjede løs fra det andre, skiller det fredelige (og ultra-imperialistiske, ja ultraultra-imperialistiske) forbund av i dag mellom alle makter til «pasifisering» av Kina (tenk bare på nedkjempingen av bokseropprøret) fra den fredelige konflikt av i morgen, som atter i overmorgen forbereder et «fredelig» alminnelig forbund til oppdeling av f. eks. Tyrkia osv, osv. istedenfor den levende sammenheng mellom periodene med imperialistiske fred og periodene med imperialistiske kriger disker Kautsky opp for arbeiderne med døde abstraksjoner for å forsone dem med deres «døde» førere.”