Av redaksjonen i Tjen Folket Media.

Taktikken mot imperialister i dag må tjene strategien for revolusjonen. Uten marxismens veiledning, uten å veiledes av denne og av vår strategi, vil arbeidet skje spontant og i blinde. I et imperialistisk land er veien kort til reformisme og sjåvinisme, uten korrekt veiledning og taktikk.

Hvordan man som revolusjonær forholder seg til NATO, USA-imperialismen, den norske staten og så videre er ikke bare abstrakte eller teoretiske spørsmål. De kan raskt bli svært konkrete. Det kan handle om hvorvidt norsk proletarisk ungdom verver seg til å gjøre imperialistenes grovarbeid i verdens fattigste land. Det kan handle om det skal finnes noen virkelig antiimperialistisk bevegelse, eller om de som utgir seg for så å være, ender som brikker i andres spill.

Feil innstilling og forståelse kan føre til sjåvinistisk forsvar av den norske staten. Det kan føre til at man blir redskap for andre imperialister sin agenda. Det kan lamme en bevegelse eller gjøre at den smelter totalt sammen med den bestående staten og dens utvida politiske apparat.

Gamle og nye feil i dette spørsmålet

Den marxist-leninistiske bevegelsen i Norden på 1970-tallet gjorde enorme feil i spørsmålet om den norske statens karakter og forholdet til andre imperialister. Svenske marxist-leninister endte opp som de facto støttespillere for NATO som veivet med svenske flagg og var entusiastiske tilhengere av å bygge ut det borgerlige militærvesenet. Omtrent like ille var norske AKP(m-l). 

På den andre siden endte de såkalt “marxist-leninistiske” kritikerne av denne posisjonen, for eksempel svenske KFML(r), opp som støttespillere for sovjetisk sosialimperialisme. De bidro direkte og praktisk til sovjetiske satellitter i Palestina, Angola og Kuba, og støttet entusiastisk Vietnams aggresjon mot Kambodsja og i den forbindelse også Vietnams krig mot Kina.

Vi ser lignende tendenser i dag, der yankee-imperialismens kritikere i enkelte tilfeller ender som putinister eller setter sin lit til Kinas sosialimperialistiske regime. Eller de kritiserer imperialismen for å være “globalistisk” og setter fram forsvaret av fedrelandet som et sjåvinistisk svar på imperialismens kriger og kriser.

Antiimperialister fordi vi er marxister

For kommunister forholder det seg slik Mariategui sa i 1929 at vi er anttimperialister fordi vi er marxister, ikke omvendt. Vi er ikke for russisk imperialisme, kinesisk imperialisme eller norsk imperialisme som “motvekt” mot yankee-imperialisme, selv om vi ser yankee-imperialismen som verdens største og eneste hegemoniske supermakt og dermed som hovedfienden til verdens folk.

Vi er revolusjonære, vi er for å bekjempe kapitalismen med revolusjonær krig, ikke ved å støtte “det minste ondet” i konkurransen imperialistene i mellom. Vi er for at proletariatet vender geværene mot “sine egne” offiserer og ledere, i stedet for mot sine klassefrender i andre land. Vi forstår at proletariatets herredømme aldri etableres med geværer som dirigeres av borgerskapet, og at selv om det “minste ondet” skulle vinne hvert eneste slag, ender dette aldri opp med en endelig seier for proletariatet.

Korrekt taktikk tjener strategien

Man kan ikke gjennom en serie taktiske sidespor i feil retning, til slutt ende opp på riktig sted. Revolusjonen har en destruktiv side, men hovedsida er kreativ. Det er ikke nok å ødelegge fienden, man må bygge alternativet konkret, i form av å organisere massene for kamp og motstand, og gjøre alle nødvendige forberedelser for at proletariatet kan gripe makta i sosialistisk revolusjon.

Marxismen – i dag maoismen – må ikke bare veilede den langsiktige strategien. Den kortsiktige taktikken må også veiledes. Den kortsiktige taktikken må tjene den langsiktige strategien. Dette betyr ikke at revolusjonære setter fram sitt maksimumprogram ved alle anledninger. Det betyr ikke at revolusjonære ikke kan inngå taktiske allianser og midlertidige fronter. Det betyr derimot at man må jobbe for at verken kortsiktige krav eller taktiske allianser står i motsetning til de langsiktige målene eller undergraver disse. Og at de fungerer utviklende for de revolusjonære strukturene. Dette skjer ikke av seg selv. Det må skje bevisst og i tråd med en plan.

Å veiledes av maoismen betyr blant annet at de revolusjonære, kommunistene, må arbeide for at bevegelsen ikke ender som støttespiller for “mindre imperialister”. Det betyr arbeide for at hovedslagene rettes mot yankee-imperialismen, hovedfienden til verdens folk, og mot den norske imperialismen, hovedfienden i vårt eget land.

Les mer:

Stalin skriver om taktisk ledelse:

“Den taktiske ledelse er en del av den strategiske ledelse og er underordnet de oppgaver og krav denne stiller. Oppgaven for den taktiske ledelse består i å mestre alle proletariatets kamp- og organisasjonsformer og sikre at de blir utnyttet på en riktig måte for å nå de størst mulige resultater under det gitte styrkeforhold, noe som er nødvendig for å legge grunnen til den strategiske framgang.”

Les resten i artikkelen Strategi og taktikk som er et utdrag fra Stalins “Spørsmål i leninismen”.