Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Dette er en uoffisiell og mangelfull oversettelse som vi publiserer for å få fram innholdet raskt, av en artikkel fra den brasilianske nydemokratiske avisen A Nova Democracia.

Bolivia: Evo Morales trekker seg under tvang fra USA og deler av storborgerskapet

Av Giovanna Schaidhauer og Jailson de Souza, 11. november 2019

Etter kupptrusler fra Bolivias øverste militære befal, massemobiliseringer og aksjoner fra høyreekstreme grupper, trakk Evo Morales sin regjering 10. november. Da han ikke lenger tjener Yankee-imperialismens interesser, og uten støtte fra folkemassene hadde Morales ikke noe annet valg enn å trekke seg.

Etter Morales gjenvalg 20. oktober der han ble mistenkt for valgfusk, brøt det ut en bølge av protest over hele landet. Massene reiste seg mot regjeringen, som i løpet av sine 14 år ved makta iverksatte en rekke tiltak som økte utbyttingen av bøndene og proletariatet samt den halvkoloniale karakteren til Bolivia.

I tillegg til misnøye, ble protestene – støttet av massenes avvisning av de elendige forholdene som ble pålagt regjeringen – også forsterket av høyreekstreme grupper, knyttet til det store borgerskapets kompradorfraksjon alliert med yankee-imperialismen. Deres overhode, Luis Fernando Camacho – den fascistiske lederen for «opposisjonen» – prøver å skape allianser for å ta regjeringsmakta, mens andre fløyer ønsker en «militærjunta» for å styre landet.

Den 9. november dro 2500 gruvearbeidere fra Potosí-departementets Føderasjon av gruve-kooperativer til hovedstaden La Paz for å delta i mobiliseringen mot regjeringen og kreve den daværende presidentens fratredelse.

Under protestene var det flere sammenstøt mellom politi og demonstranter. I en av dem, den sjette [dagen eller november, red. anm.], ble kontoret til ordføreren i La Paz satt i brann.

Rundt 90 mennesker ble skadet i protestene den 6., og en ung mann døde av skadene. Det har vært totalt tre dødsfall siden protestene begynte, alle fra opprørernes side. Den dagen prøvde demonstranter å nå regjeringspalasset for andre natten på rad, men ble raskt slått tilbake.

Føderasjonen av manufakturarbeidere i Cochabamba innkalte også på den sjette til en stor marsj med krav om nyvalg og en ny valgkommisjon.

[Arbeiderorganisasjoner innen] bytransport, minibusser, buss og taxi, samt interprovinsiell transport, startet 5. november generalstreik med blokade av gater og veier, og krevde en andre valgomgang og nye medlemmer av Øverste valgkommisjon (TSE). De gikk sammen med transportarbeiderne fra regioner i nærheten, som allerede var i streik.

«Vi er lei av alle grusomhetene og overgrepene mot innbyggerne og på nasjonalt nivå, jeg mener det må bli generalstreik,» sier sjåføren Armando García. Han sa at det må finnes løsninger på konflikten i landet, som hadde pågått i 14 dager.

3. november (og de påfølgende dagene) plyndret demonstranter flere offentlige institusjoner, og låste dørene med trebiter og dannet blokader av innbyggere og forhindret funksjonærene fra å komme inn.

På denne dagen ble Cochabamba rådhus, byrådet, avdelingsstyret for utdanning og statsadvokaten mål for demonstrantene. Andre dager i uken kunne heller ikke organer som den lokale lovgivende forsamlingen og Arbeids- og bergverksdepartementet åpnes. Demonstrantene motarbeidet Evo Morales’ gjenvalg og krevde nyvalg.

Protestene fortsatte i Bolivia to uker etter presidentvalget. I La Paz, 1. november, var det veisperringer, og i Santa Cruz de la Sierra og Potosí organiserte flere grupper streiker og stans av tjenester.

Fortsatt den 29. oktober forsøkte en marsj å forhindre kjøretøy i å bruke en av La Paz’ viktigste veier. Politiet gikk mot demonstrantene som sperret veien og spredte dem fra stedet med pepperspray.

Kort tid etter valget, 20. oktober, brente opprørske demonstranter stemmesedler og konfronterte opprørspoliti i forskjellige byer under slagordet “Hverken Evo eller Mesa!” i en klar avvisning av begge de to kandidatene: den første, en opportunist som i årevis har administrert utbyttingen av de folkemassene og salget av nasjonen til imperialismen, og den andre en marionette for yankee-imperialismen. En del av demonstrasjonene ble imidlertid utnyttet og brukt av grupper fra ytre høyre.

En halvkolonial økonomi

Helt siden han begynte sitt styre har Evo Morales foretrukket den byråkratiske fraksjonen av storborgerskapet. Det er denne som er mest knyttet til den gamle staten. Han har dermed fremmet nasjonalisering av raffinerier, og utvinning og distribusjon av petroleum. Dette forandret imidlertid ikke situasjonen med strukturell dominans over den bolivianske nasjonen. Yankee-imperialismen dominerer landet, selv om tilstedeværelsen av andre imperialistiske makter, som Russland og Kina, har økt. En såkalt “venstre”-regjering var hensiktsmessig for å dempe den revolusjonære situasjonen på grensen til borgerkrig som rådde i landet, før Evo Morales dannet regjering.

Boliviansk byråkratisk kapitalisme kan bare opprettholdes på ryggen til en enorm masse av fattigbønder som produserer ris, korn, løk, sitrus, bananer og andre konsumvarer til priser under produksjonsverdien, betalt med deres egen elendighet. Det er halvføydalitet pakket inn i «fellesskaplige» og «korporative» former.

Den etablerte industrien i landet (sukkerraffineri, sigaretter, sement, glass og andre) er nesten ubetydelig, kun beregnet på produksjon av halvfabrikata. Nesten alle grener er kontrollert av lokale eller utenlandske monopol. Den eneste (om enn primære) industrisektoren som har en andel i produksjonen som er relevant, er den innen gruvedrift, spesielt tinn, sølv, kobber, antimon og andre. Slike primærnæringer eksporterer imidlertid råmalm med liten eller ingen foredling, noe som holder verdien på lave nivåer til fordel for monopolistiske næringer fra de imperialistiske maktene som importerer, bearbeider og omdanner dem til produkter med høy verdi.

Slutten på en illusjon

Slutten på Evo Morales regime viser bankerotten til korporativisme nedenfra, som har vært en metode under hans styre. Det vil si mobilisering og organisering av massene til i korporasjoner [organisasjoner, overs. anm.] med mål om å forsone de uforsonelige klasseinteressene. Regjeringen temmet fagforeninger og bondeforbund og lenket dem fast, på slep etter prosjektet sitt med å forene sine interesser med interessene til det storborgerskapet, imperialismen og monopolene inne jordbrukssektoren. Nå har Evo Morales fått sparken av sine herrer og mestre. Han står uten de økonomiske forhold som er nødvendige for å styre ved å forene forskjellige interesser og befinner seg uten støtte.

Årsaken til at den opportunistiske regjeringen blir sparket har et økonomisk grunnlag. Selv borgerlige eksperter kan se dem. Bolivias tidligere finansminister Luis Carlos Jemio erkjenner selv dette. «Etter en periode med økonomisk oppsving (2006-2014) er den bolivianske økonomien i en tid hvor ytre og indre forhold blir mindre gunstige,» sier han.

Millennium Foundation-analytikeren Henry Oporto forklarer: «Prisene på råvarer faller og det ytre miljø er negativt på grunn av handelskrigen mellom USA og Kina og situasjonen i Argentina og Brasil.» Olje- og naturgass-sektoren, som den bolivianske byråkratkapitalismen støtter seg på, led et fall i inntektene på 22,11% i andre kvartal av 2019. Etterspørselen etter slike råvarer falt med 28% i Argentina og 31% i Brasil, de viktigste kjøperne [av Bolivias petroleum, overs.anm.].

Uten et slikt økonomisk grunnlag for vekst og utvidelse av kapital, er det ikke lenger mulig med en politikk for klassekompromisser som kan passivisere massene. Byråkratkapitalisme krever mer utbytting når krisa banker på. Massene må betale regningen med færre rettigheter og færre «innrømmelser». Det betyr slutten på «reformismen».

På den andre siden demonstreres det nå at et land med en økonomi som er så dominert utenfra, ikke kan utvikle noe nasjonalt prosjekt innenfor de politiske rammene som nettopp legitimerer denne dominansen. Som et reaktivt element vokser ekstremhøyre fram. Og perspektivet for nabolandet er ytterligere økning av konfliktene og klassekampen som vokste fram mot slutten av kompromisstiden.