Av en kommentator for Tjen Folket Media.

“Vore kamerater i Rusland, som finder sig omringet av en verden av fiender, har krav paa os. Vi er moralsk forpligtet til at ta skridtet uten nølen for derigjennem ialfald for vort eget vedkommende at slaa en pæl igjennem den tarveligste av al løgnagitation. Og jeg siger; det burde være os en kjær pligt.”

Adam Egede-Nissen, Arbeiderpartiets landsmøte 1919

Adam Egede-Nissen var en av de fremste lederne for den norske kommunistiske bevegelsen gjennom mange år. I 1919 sto han i spissen for å tale Kominterns sak i Arbeiderpartiet. Selv om han i perioder var ordfører, postmester og stortingsrepresentant, var han fra 1917 og livet ut en varm tilhenger av den kommunistiske internasjonalen og det sosialistiske Sovjetunionen.

Adam Hjalmar Egede-Nissen ble født 29. juni 1868 i Frol i Nord-Trøndelag og døde 4. april 1953 i Bærum i Akershus, og fikk 11 barn med sin kone “Goggi” Egede-Nissen.

I 1946 ble han æresmedlem av Norges Kommunistiske Parti. Han var også den eneste i partiledelsen som gikk mot at den renegaten Peder Furubotn skulle velges til partisekretær i 1945.

I en historie om han står det:

“I 1933 ble han valgt som formann i NKP, og her var han til krigen kom. Æresmedlem ble han i 1946. Selv sier han at det ikke var mye ved teoretiske studier han kom fram til sosialismen, det var i første rekke livet selv som ble han læremester, – fra ungdomsårene i Finnmark sammen med arbeiderne og fiskerne der, til aktiv deltakelse og kamp rundt i hele landet.”

Flere av artiklene om han, hevder at han ikke var den reelle lederen for NKP på 1930- og 1940-tallet. At han i stor grad var en kompromisskandidat. Men det er ingen tvil om at han var en kjent og kjær leder, med mye respekt i vide kretser. Og ingen kan ta fra han pionérrollen han hadde, da han tidlig gikk i spissen for proletarisk internasjonalisme og fast solidaritet med Sovjetunionen. Han angrep også freidig de mest høyreopportunistiske parlamentarikerne.

Et minneskrift om han begynner slik:

“Da jeg i 1922 kom til Stavanger, var en av byens mest landskjente og mest fargerike og markante personligheter «den røde postmester» Adam Egede-Nissen med den flagrende hvite sløyfen.”

Man kan ikke som kommunist minnes Egede-Nissen, uten å også bemerke at partiet under hans formannskap begikk mange store feil. Han var en kompromisskandidat og representerte således mye av det som var dårlig med partiet. Han bar med seg en tung arv av opportunisme, reformisme og pasifisme fra Arbeiderpartiet. Men i motsetning til flere andre NKP-ledere fra den tiden, gikk han aldri tilbake til sosialdemokratiet og han spilte tilsynelatende ingen ledende rolle i den revisjonistiske utviklingen i partiet.

Det er først og fremst som pionér i bevegelsen han bør minnes, og også som et eksempel på den standhaftige revolusjonære som ofrer sine krefter helt og fullt for klasse og parti. Og også som en livlig personlighet som turte å gå mot strømmen og skille seg ut, også til en viss grad i livsførsel og antrekk.

Pionérrollen beskrives også slik i et kåseri om han:

«Egede-Nissen er temmelig sikkert den første som i Norges Storting har tatt til orde for å føre eiendomsretten til produksjonsmidlene over fra private til samfunnseie.»

Egede-Nissens kjærlighet til sosialismen, til Sovjetunionen og til de dype og brede massene kommer til tydelig uttrykk både i det som skrives av han og om han.

Han begynte i partiet Venstre, gikk deretter over til Arbeiderpartiet etter stiftelsen av dette, og ble med på stiftelsen av Norges Kommunistiske Parti i 1923. Han hadde tilhørighet mange steder i landet, i Bergen og Stavanger, i Vardø, Hammerfest og på Østlandet, da han flyttet mange ganger gjennom livet. Overalt var han svært politisk aktiv, og sto fram som en agitator for arbeiderklassen. Han reiste også til utlandet for bevegelsen, og deltok på historiske møter i Russland og Danmark. Hans far var opprinnelig dansk og deltok som frivillig i den revolusjonære frigjøringskrigen i Italia, som feltlege. Egede-Nissen var for eksempel deltaker på et møte i 1918 som forberedte stiftelsen av den kommunistiske internasjonalen.

Han gjorde også en rekke konkrete oppgaver for den russiske revolusjonære bevegelsen, for eksempel organiserte han trykking av revolusjonær litteratur som ble smuglet inn i Tsar-Russland før revolusjonen. Han pratet og skrev russisk. Og han bidro til å organisere viktige møter for og sammen med de russiske revolusjonære.

Vi gjengir her en rekke artikler om Egede-Nissen. Artikler som er både interessant, spennende og tidvis morsom lesning. 

To innlegg fra Arbeiderpartiets 2. ekstraordinære landsmøte i 1919

Ved landsmøtet i 1919 sluttet Arbeiderpartiet seg til Den kommunistiske internasjonalen. Der ble de værende i fire år, og bruddet med Komintern førte til stiftelsen av Norges Kommunistiske Parti i 1924.

Deltagelsen i Komintern førte etterhvert til at Arbeiderpartiets høyrefløy forlot partiet i 1921, og det er slike ministersosialister Egede-Nissen adresserer, når han sier det er på tide at disse forlater Arbeiderpartiet.

De to utvalgte innleggene fra dette landsmøtet viser en svært sterk solidaritet med den russiske revolusjonen og et krystallklart proletarisk internasjonalistisk standpunkt. Han gjør også narr av høyreopportunistene som opptrer foran landsmøtet på samme borgerlige vis som de gjør i Stortinget.

Protokoller fra landsmøter i Arbeiderpartiet

Utdrag fra Protokol over forhandlingerne paa det 2. ekstraordinære landsmøte i Kristiania 7.-10. juni 1919:

“Egede-Nissen:

Det var forsaavidt den greieste tale, den som blev ført netop av Gjøstein, som mente, at tiden nu var inde til at skilles. Det mener ogsaa jeg; de, som ikke kan være med paa den ændrede indstilling, for dem er tiden inde til at forlate Det norske arbeiderparti. Stillingen er saaledes fremdeles klar. Naar de nu sier, at de vil gaa sin vei, vil jeg lægge til, at det er deres egen skyld, at de er kommet i den stilling. Jeg skal ikke gjøre det tungere for disse i den anledning, men jeg vil ha sagt dette, at den utvikling, som er hitført, er parlamentarikernes egen skyld. Deres stadige undfaldenhet har gjort, at man har mistet tilliden til dem. Naar hr. Buen sies at staa som tingets mægtigste mand idag er det ikke i kraft av gruppens stilling, men i kraft av arbeiderklassens revolutionære sindelag i dete land. Og naar hr. Gjøstein vil gi landsstyret skylden for, at det hele «visnet» omkring den retfærdige valgordning, hænger det slet ikke saaledes sammen. De borgerliges trænering av denne sak stikker nok dypere end som saa. De ønsker at holde det gaaende som nu, saa lenge det bare er mulig, av den grund at de ingen interesse har av at imøtekomme et retfærdig krav. Hvad det gjælder Peersen blev han ikke drevet væk hverken av Buen eller de andre, men av sin egen dumhet, det er tingen. 

Jeg hadde ventet at Buen i sin tale — som blev antydet som en avskedstale — vilde gi os et overblik over, hvad der var utført gjennem vore repræsentanters arbeide i stortinget — noget i form av et politisk testamente. Men hvad fik vi høre? Nogen smaa pirk og nogen vittigheter, slik som man morer sig med derope i stortinget. Men det morer ikke denne forsamling. — Da retskrivningen var under behandling og ble gjort til en politisk sak hadde gruppen bare ét at gjøre: at stille sig under én hat — sin egen hat, ikke under høires. Det burde en dreven parlamentariker som hr. Buen ha visst.

Tal. [taler] replicerte videre til Bonnevie og til Puntervolds artikler om revolutionen og Rusland. Han hadde aldrig været for anvendelsen av vaabenmagt og ønsket oplyst, hvad man i det nye forslag fra den gamle retning la i sætnigen om, at der skulde gripes til «ekstraordinære midler». Vilde kanske de gaa til yderligheter?”

“Egede Nissen:

Vi staar her ved et kjernepunkt. Vor tilslutning til raadssystemet bør gives uttryk gjennem vor tilslutning til dem, som staar paa samme grund. 

Naar Lian vil ha utsættelse ogsaa av dette spørsmaal kan det være grund til at minde om, at situationen desuten nu er en anden, end da han i landsstyret stillet sin dissens. Vi har oplevet, at regjeringssocialisterne i Tyskland har gjenoptat og skjærpet forfølgelsen av vore kamerater dernede. Og selv om vi bare vilde holde os til den politik, som er drevet og drives av socialdemokrater i vore to naboland, skulde det ikke paa nogensomhelst maate gjøre grunden mindre for os til at ta vor stilling op til revision. Har vi ret til en dag mere at være i kompanipikap med f.eks. de danske saakaldte socialister, som opretholder den forsmædeligste klassejustis, eller de svenske, som bidrog paa det kraftigste til at slaa ned den finske arbeiderklasse? Jeg spør; Kan vi staa sammen med disse længer? (Nei!) Vore kamerater i Rusland, som finder sig omringet av en verden av fiender, har krav paa os. Vi er moralsk forpligtet til at ta skridtet uten nølen for derigjennem ialfald for vort eget vedkommende at slaa en pæl igjennem den tarveligste av al løgnagitation. Og jeg siger; det burde være os en kjær pligt. 

Tal. fremsatte i forbindelse hermed følgende forslag til resolution : «Landsmøtet kræver av regjeringen, at den ordner spørsmaalet om asylret for politiske flygtninger paa en maate, som svarer til almindelig human praksis, slik som denne før 1900 var gjældende i vort land. Det forutsættes at sentralstyret fremmer dette spørsmaals løsning snarest.» Videre referertes følgende forslag fra Alfred Madsen: «Landsmøtet uttaler sin fulde tilslutning til blokadeerklæringen mot de land og regjeringer, som angriper Sovjet-Rusland. Landsmøtet uttaler det haab, at ingen norsk arbeider vil bidra til, at trafiken opretholdes paa Nord-Rusland, Finland og Østersjø-provinserne eller noget andet land, som er operationsbasis for overfaldet paa Rusland. Ethvert angrep paa den russiske revolution er en fiendtlig handling mot den internationale arbeiderklasse. Det er derfor vor simple pligt at yde vore kjæmpende klassefæller al den støtte, som vi evner at yde.»

Et minneskrift om Egede-Nissen, framført i NRK:

Kåseri: Adam Egede-Nissen (Virksomme ord)

Adam Egede-Nissen
Eyvin Dahl (1895–1962)
NRK radio
Kåseri i Kringkastingen
29. juni 1962
Kilde: Minneskrift. Stadsfysikus Eyvin Dahls siste taler og kåserier. Stavanger Kommunistiske Parti, 1962, s.14-20.

Da jeg i 1922 kom til Stavanger, var en av byens mest landskjente og mest fargerike og markante personligheter «den røde postmester» Adam Egede-Nissen med den flagrende hvite sløyfen. Jeg hadde hørt om ham fra min tidligste barndom. Det var mange «1. Mai»er at Egede-Nissen hadde gjort den lille stok­konservative saugbruksbyen Fredrikshald usikker med sitt forargelige og ugudelige prat om «frihet, likhet og broderskap», – ja, bent fram om noe så vederstyggelig som sosialisme. Og slikt skulle være en konditionert herre med en veritabel korpslege til far, som ovenikjøpet stammet ned fra selveste GrønlandsapostelenHans Egede, hvis tippoldebarn var gift med distriktslege i Tromsø, Christian Heinrich Nissen. Det måtte være ett eller annet galt med denne distriktslegen for det var da virkelig noen eiendommelige barn han satte inn i verden.

Korpslege Paul Egede-Nissen var i 1860 med i Garibaldis friskarer i Italia, – han var en stridbar herre, veldig opptatt av den militære delen av sin stilling. Hans yngre bror, Oscar Nissen, som også var lege, meldte seg i 1864 som frivillig i den dansk-tyske krig og var også med i den fransk-tyske krig som lege i Paris under tyskernes beleiring av byen. Han var sosialist og dessuten formann og administrative dyktighet, ble avholdsbevegelsen en sosial og politisk maktfaktor i Norge. «Onkel Oscar» var Adams helt opp gjennom alle år. Intet under at han ble radikal, totalavholdsmann og glødende antimilitarist. Til og med den berømte hvite sløyfen var arvelig belastning fra hans elskede onkel Oscar, mens strid­barheten og temperamentet like opplagt var arvegods både fra onkelen og fra det faderlige opphav korpslegen.

Adam Egede-Nissen ble født i Øvre Rinnan i Inn-Trøndelag den 29. juni 1868. Han kom til verden med «seiershue», en hinne rundt hodet, som hans far forsiktig tok av, gjemte, og forærte ham som voksen. En «seiershue» er ikke å kimse ad, den er like god som en amulett eller en lykkeskilling, og faren ba ham aldri skille seg av med den. Og han bar den alltid på seg, – om ikke på hodet, så iallfall i lommeboken. Og «bøkene skiftet», skriver han, «men min talisman er alltid hos mig».

Han ble døpt i Stiklestad-kirken i Verdal med lutter geistlige og militære faddere. Godt var det vel at begge disse i dåpen impliserte partene dengang ikke hadde noe kjenskap til hverandre. Fadderne kunne jo umulig vite hva som bodde i det søte lille barnet, – og hadde lille Adam visst hvem som bivånet akten, ville han helt utvilsomt ha protestert på det voldsomste.

Umiddelbart etter studenteksamen tok han jobb som reisende postassistent langs den nordligste delen av norskekysten. Her knyttet han i denne tiden utallige vennskapsbånd med folk på hvert sted postbåten stakk innom, og slekt manglet han heller ikke deroppe. Var det da så rart, at han omfattet landet og folket der nord med en uutslukkelig kjærlighet gjennom hele sitt liv? Og de holdt av ham og regnet ham som en av sine egne, noe han alltid var umåtelig stolt av, og med rette.

Etter en studietur i det store utland skulle han i 1890 gått løs på jussen. Heldigvis ble han isteden sekretær hos sin eldre halv­bror, postmester Schønning, i Bergen, og da denne kort tid etter ble sykepermittert, ble Adam Egede-Nissen konstituert som postmester i Bergen 22 år gammel. Det største utbytte av Bergens­oppholdet ble nok «Goggi», – Georga Wilhelmine Ellertsen, – som talte, sang og spilte seg inn i Adams hjerte. Det avgiørende ord ble uttalt ved Svartediktet, og den 7. mai 1892 toget de to til tonene av Mendelsohns bryllupsmarsj ut av Domkirken som mann og kone, hvorpå «Egede-Nissens samlede verker» – som barna senere kalte seg – kom til verden på løpende bånd. «3 bind» var «utkommet» da Egede-Nissen i 1897 ble postmester i Vardø.

I 1895 hadde han stiftet Bergens Postmannslag, og det varte ikke lenge før han begynte å vise seg igjen i landskapet også nordpå. Han så hvor lite fiskerne fikk for den fisken de dro, han så handelsstandens kamp mot fiskernes rett til direkte salg av fisken til de russiske oppkjøperne, han så hvordan samlaget strøk avgårde med fiskernes surt ervervete penger, og han forargedes storlig.

Det første han stiftet ble en avholdsforening, «Solrenningen» med fiskere, arbeidere og et par lærere som medlemmer, deretter begynte han et intenst politisk opplysningsarbeid. Resultatet ble en rekke arbeider og fisker-foreninger, grunnlaget for det senere radikale venstre der nord.

Avholdslosjen fikk sin ilddåp i samlagsavstemningen i 1899. Høyre hadde leidd byens eneste trille, men losjemedlemmene kjørte sine syke og gamle til stemmelokalet i trillebører og på håndkjerrer, og samlaget ble nedstemt. Taperne hevnet seg ved å kaste stein gjennom vinduene inn i Egede-Nissens spisestue, mens han og familien var på «seiersfest» i losjen. Da uttalte en av tilskuerne de profetiske ord: «Dette misunner jeg Dem, Egede­-Nissen, for nå blir De stortingsmann!» Hvilket han da også ble i 1900 ved hjelp av sine nystiftede arbeider- og fiskerforeninger og sine losjefolk, – på venstres program og med en venstremann som motkandidat.

På Stortinget ble han riktig «et forargelsens tegn». Ikke for intet skrev Det Norske Arbeiderpartis organ «Det tyvende århundrede» i 1902:

«På Stortinget har Egede-Nissen slått til lyd for arbeidernes sak ved enhver anledning på en så åpen og likefram måte, som det aldri før er blitt gjort i Norges Storting. Og Norges arbeidere vil huske ham fra den dag da han sto alene som de arbeidsløses talsmann der nede. I Nordland er hans popularitet uhyre og fremdeles stigende. Vi hilser ham som en av våre, uten hensyn til hva navn hans parti bærer, og håper at hans majoritet må vokse for hvert valg —».

7. juni 1905 representerte han enda det radikale venstre i Norges Storting, han var en av dem som det året gikk inn for republikk.

Så tidlig som i 1901 var han på en skandinavisk arbeider­kongress i København kommet i kontakt med russiske sosialdemokrater og begynte omgående, sammen med den radikale doktorfrue Elisif Wessel på Kirkenes, å trykke sosialistiske russiske brosjyrer i Vardø. De ble smuglet inn i Russland over Arkangelsk fisketønner, og i hans hjem fant russiske flyktninger et fristed.

En dag ramlet en av sildetønnene i dekket, og der lå sild og brosjyrer synlige for alle, også for den norske amtmannen, som i nidkjærhet stengte trykkeriet og beslagla trykksakene. Det ble et svare oppstyr med protestresolusjoner over hele landet og en rettssak som varte halvannet år. Den endte med at beslagleggelsen ble opphevet.

I mai 1907 kom 200 russiske sosialdemokrater til København for å holde kongress. Partiet var helt legalt i Russland, men måtte holde sine kongresser i utlandet forat de politiske emigrantene skulle kunne være med. De ble utvist av Danmark og dro til Malmø, hvor de fikk beskjed om at de måtte være ute av Sverige innen samme kveld kl. 12. Lenin telegraferte da til Det Norske Arbeiderpartis formann, dr. Oscar Nissen, og ba ham utvirke tillatelsen til å avholde kongressen i Oslo. Oscar-Nissen og Adam Egede-Nissen forela saken for regjeringen. Den avslo søknaden, og russerne måtte dra til London, hvor de fikk holde sin kongress i – en kirke. Som den temperamentsfulle mann han var, sendte Egede-Nissen sin 7.-juni-medalje til den norske regjering i protest mot det han kalte «dens ynkelighet og svakhet».

Året før, 1906, var han gått ut av Venstre og inn i Arbeiderpartiet, men velgerne sviktet ham ikke, han ble påny valgt inn som stortingsmann.

Egede-Nissen er temmelig sikkert den første som i Norges Storting har tatt til orde for å føre eiendomsretten til produksjonsmidlene over fra private til samfunnseie. Hans utallige vektige innlegg mot Gunnar Knudsens forsvarsminister, oberstløytnant Lowsows «nye festningslinje, Glommenlinjen, og hærordning» ga ham ry som rødglødende antimilitarist. Og det er ingen tvil om, at for Egede-Nissen sto fredssaken som den viktigste sak for arbeiderne i alle land.

Han deltok i tidens interparlamentariske fredskongresser sammen med bl.a. Christian Lange – utenriksminister Hallvard Langes far – og også i de internasjonale sosialistkongresser.

I 1911 ble han utnevnt til postmester i Stavanger.

Sosialdemokratiets holdning i de krigførende land under den første verdenskrig 1914-18 ble en alvorlig skuffelse for Egede-Nissen. At han da etter oktoberrevolusjonen i Russland 1917 ikke orket sitte rolig på sin ordførertaburett og sin postmesterkrakk i Stavanger, men stakk av til Petrograd midtvinters i 30-40 graders kulde og den svenske anarkisten Kata Dahlstrøms pels, var ikke annet og mer enn man måtte vente. Hans beretning ved hjemkomsten i Losjens store sal i Kristiania ble for hans begeistrede tilhørere selve eventyret. Han hadde jo deltatt i Sovjetkongressen i Petrograd og til og med pratet med Vladimir Iljitsj Uljanov Lenin. Den turen holdt på å koste ham postmesterstillingen i Stavanger. Adam hadde selvsagt glemt noe så trivielt som å søke poststyret om permisjon. Det var så vidt det gikk.

Verre var det året etter. Da sendte Arbeiderpartiet og LO ut parolen om at 21. juli skulle det være arbeidsstans over hele landet som uttrykk for arbeiderklassens sympati for Sovjetunionen og protest mot den kapitalistiske verdens overfall på Sovjet.

Egede-Nissen så det som en borgerplikt å delta aktivt i aksjonen og stengte like godt posthuset fra morgen til kveld. Da ble det røre i andedammen. Byen holdt formelig pusten -. Nå måtte han da ha rendt seg en stake i livet?! Borgerpressen forlangte selvsagt Egedes hode på et fat og venstreregjeringen satte ham under tiltale: prinsipalt for «å ha vist grov uforstand i tjenesten», og det ble nedlagt påstand om «embeds fortapelse».

Om han ble dømt? Selvsagt! Han fikk hele 200 kroner i bøter eller 6 dagers fengsel + 200 kroner i saksomkostninger.

Han hadde vært Stavanger by’s ordfører fra 1916, han ble ikke gjenvalgt 1919.

I 1921 kom den første splittelsen i Arbeiderpartiet, det var sosialdemokratene som brøt ut. Da ble Egede-Nissen valgt som stortingsmann for Stavanger for Arbeiderpartiet, og der satt han til 1924.

I 1923 kom splittelse nr. 2, – da gikk Egede med kommunistene som rimelig kunne være.

Aret før hadde jeg gjort rogalending av meg. Mye hadde jeg lest og hørt om postmesteren i Stavanger, nå skulle jeg altså få syn for sagn. Jeg ble ingenlunde skuffet.

I 1922 var han en av forgrunnsfigurene i Stortinget i kampen mot den handelstraktaten med Spania, som i virkeligheten ga det norske alkoholforbudet dødsstøtet. I forbudskampen året etter sloss vi side om side, – og fra 1924 til 1937, da han reiste fra Stavanger for godt, hadde vi jevnlig samarbeid på mange fronter.

Sammen sto vi i «Internasjonal Røde Hjælp», og jeg var ikke så lite kry, da han i 1927 ba meg ta hans plass som delegert ved den internasjonale kongressen i Moskva på 10-årsdagen for den russiske oktoberrevolusjonen.

I «Sovjetunionens Venners Forening» var jeg sekretær i den tiden han var foreningens formann.

At han var midtpunktet og samlingsmerket i Stavanger kommunistiske parti er opplagt.

Jeg husker en kveld jeg gikk innom et snekkerverksted i Amtmannsmaue i Stavanger, hvor partiet holdt sitt møte. Rummet var lite og det var trangt om plassen, men stemningen var i orden.

Egede berettet om sine opplevelser i Sovjetunionen. Etterpå spilte Goggi Egede-Nissen virtuost på sin fiolin, ikke bare klassisk musikk til underholdning, men også russiske kampsanger og de arbeidersangene som dengang ble sunget i begge arbeiderpartier.

Mye hadde Egede-Nissen opplevd, og slik som han kunne fortelle —.

Bare les hans trykte erindringer «Et liv i strid». Han hadde den egenskap, at han også i en samtale kunne og turde gi seg følelsene i vold. Mange var de som mente, at han aIItid «spilte skuespill» og gikk så intenst opp i sine roller, at han ingensinde var seg selv! De kjente ham ikke! Den eneste rollen han spilte var jo i virkeligheten – Adam Egede-Nissen! Men den spilte han også for fullt til sin døde dag.

Egede-Nissen var ingen ensporet politiker, og det var særlig kunsten som hadde hans interesse og -bevågenhet. Hadde kanskje ikke selveste Thorvald Lammers forespeilet ham en fremtid som lyrisk sanger? Og hadde han ikke i 1889 til og med opptrådt i den rollen i Jonas Lies hjem i Paris?

Det var han som startet «Stavanger faste scene», den første spede spire til «Rogaland Teater», som det var han som etter en aldri så liten «palassrevolusjon» tok ledelsen i den tidens byorkester: «Stavanger Orkesterforening». Alle teater- og musikkelskere i Stavanger har grunn til å være ham takknemlig for hans innsats på disse områder. Da teatret for annen gang gikk nedenom og hjem av økonomiske grunner, da startet han «Kunst for folket» – det smakte jo også av teater.

For også etter torden og lynild kommer det jo som oftest solskinn!

Det var med dyp bekymring jeg hørte at han i 1940 var blitt arrestert av tyskerne. Han var jo dengang en mann på over de 70 og de «grønnklædte» tok ikke akkurat med silkehansker på slike som Egede-Nissen. Men hans tro på og tillit til Sovjetunionen kunne intet knekke, og i 1945 kunne vi velge ham til formann i Norges Kommunistiske Parti. Og det var såmen ingen sinekyre­stilling. Han deltok i den daglige ledelsen av partiet, og han deltok aktivt i valgkampene til han passerte de 80.

Og ved hans side sto altid hans beste kamerat og mest trofaste medarbeider i mer enn 60 år, – Goggi Egede-Nissen.

Aldri har jeg sett en mann så utilhyllet og åpenbart forelsket i sin «ektemage» opp i de grånende dager, og det er litt av en opplevelse å ha sett en ektemann som etter 55 års ekteskap trekker spisestuestolen tilbake for sin egen kone i eget hjem og belevent ber henne ta plass ved det egne bord som en æret gjest!

I «Et liv i strid» finner vi da også følgende utbrudd i forbindelse med vielsesprosessen i Domkirken i Bergen i 1892: «Ja, du Goggi, du Goggi, du var vel søt!»

På veggen i mitt arbeidsværelse henger 2 bilder. På det ene står den 77-årige agitatoren på talerstolen, og når jeg ser på det, da kan jeg formelig høre hans flammende appell. På det andre er han syk til døden. Der mottar han med kraftløse hender en blomsterhilsen fra venner og kamerater. Et par dager senere var han ikke mer!

På Adam Egede-Nissen passer i sannhet proletardikteren Rudolf Nilsens ord i «Revolusjonens Røst»:

«Gi meg de rene og ranke, de faste og sterke menn,

De som har tålmod og vilje og aldri i livet går hen

og selger min store tanke, men kjemper til døden for den.

Gi meg de brennende hjerter som aldri gir tapt for tvil,

som aldri kues av mismot og trues av sorger til hvil,

men møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil».

«Et liv i strid»

Kamerat Egede Nissens erindringer.

Bokanmeldelse av Adam Egede-Nissen: «Et liv i strid» J.W.Cappelens forlag.

Jeg vet at vårt partis formann, kamerat Egede-Nissen alt flere år før krigen begynte og tok opp arbeidet med å skrive sine erindringer. Og like mange ganger har han måttet skyve arbeidet til side fordi han ustanselig fikk nye store oppgaver i dagens strid, oppgaver på alle mulige felter i arbeiderbevegelsen, oppgaver som det kommunistiske partis fremste tillitsmann, for det er nettopp det ved vår partiformann som han selv sier i bokens siste avsnitt skrevet for et år siden: «Jeg er jo bare 76 år.»

For ham er det ingen alder. For ham er det en selvfølgelighet når som helst å kaste seg inn i arbeidet, inn i kampen for de saker han har levet og brent for i et langt, langt liv.

Jeg så ham igjen første gang etter de lange krigsårene på partiets landsmøte i høst. En kamerat hadde sagt noe om finnmarkingenes aksjon i Mehamn i 1903.

Da sprang kamerat Egede opp på talerstolen. Han talte om Mehamn-aksjonen, han forsvarte finnmarkingene, sine finnmarkinger, og i sin temparamentsfulle iver, med den glød som alltid i de store stundene har båret ham mot høydene, opplevet vi atter den evig-unge Egede-Nissen slik som han var da han alene tok kampen opp i Finnmark for å samle arbeidsfolket om sine krav, slik som han var da han alene sto i stortinget og talte de arbeidsløses, fagorganisasjonens, kvinnenes sak for over 40 år siden.

For Egede-Nissen er bare 77 år.

Først i krigsårene fikk kamerat Egede anledning til i sin helhet å bearbeide og fullføre sin bok. På en måte bærer den preg av det. For det veldige arkiv som forfatteren gjennom et halvt århundrede hadde samlet seg: Taler, artikler, brever, bøker, dagboksopptegnelser og bilder, – det ble klokken 4 om morgenen den 16. august 1940, den dagen da Norges Kommunistiske parti ble forbudt, ranet av det tyske Gestapo.

De kom trampende inn i hjemmet ute i Sandvika rumsterte rundt fra kjeller til loft, frekke, brutale og stupide som vanlig. Hele dette store arkiv trakk de avgårde med og ødela. Uerstattelige værdier gikk derved tapt. Men kamerat Egede har selv forsøkt med sin glimrende hukommelse å rette på skaden. Og resultatet, skildringen av «Et liv i strid» vil vi alle være ham dypt takknemlig for.

I bokens første avsnitt streifer for øvrig forfatteren inn på razziaen i hans hjem i 1940. Og han gjør det på sin egen typiske måte:

«La meg før jeg går i gang, gjengi de ord som jeg i tankene skrev da jeg som anholdt, ble ført fra mitt hjem i Vollerlia i Bærum. De kunne godt stå som motto over min livsgjerning:

Jeg kjørte oppover Lommedalen og vi stanset mange ganger underveis. Det var så vakkert, og der dukket opp i erindringen, noen av de mangfoldige skjønnhetsinntrykk jeg har fått i dette herlige landet. Og jeg kom til å tenke på hvor det er vakrest.»

De stanset mange ganger ja, gestapistene.

Sannheten er at de i flere timer kjørte rundt med kamerat Egede. De stanset på øde steder og lot ham forstå at nå skulle det «skje noe». Det var den vanlige terror, den vanlige «oppmykningen» før forhøret. Men de gikk hus forbi. Denslags metoder rører ikke vår partiformann.

«Et liv i strid» er ikke bare Adam Egede Nissens erindringer. For enhver som er interessert i arbeiderbevegelsen er den et stykke historie, selve arbeiderbevegelsens historie.

Kamerat Egede er ikke selv runnet av arbeiderklassen. Han stammer fra en handels- og gårdbrukerslekt på morssiden og en embetsmannslekt på farsiden. Men som han selv forteller i boken: han kom ikke til arbeiderbevegelsen som andre fra samme sosiale miljø har gjort, først et langt studium av den sosialistiske teori og så aktiv deltager. Han kastet seg fra begynnelsen inn i kampen for dagens krav, ble den praktiske organisasjonsmann og dagspolitiker hvis virksimhet etter hvert utvider seg til stadig nye områder, fra organiseringen av fagforening i sitt eget yrke i Bergen, til fiskeripolitikk, avholdssak, kooperasjon og stortingsvalgkamp,

disse første årene hvor den unge postmesteren i Vardø først og fremst er finnmarkingenes modige og uttrettelige talsmann, men hvor han også gjør et kjempearbeid som rydningsmann for Norsk Arbeidsmannsforbund i Syd-Norge, er kanskje et av bokens mest interessante avsnitt. Det er den intime og livfulle skildringen av arbeiderbevegelsens barndom i vårt land. Egede Nissen samler sin skildring om oppgavene, resultatene, de store begivenheter. Men bak denne skildringen øyner leseren det enorme slit for rydningsmennene, de lange strabasiøse reisene, dumme menneskers motstand mot de nye og farlige ideene, vanskelighetene også blant de som skulle vinnes og erobres. Og i selve skildringen har foregangsmannen Egede Nissen fått fram nettopp den ubendige troen som bar over alle vanskeligheter, den kraften som en bare finner i en radikal bevegelse i dens aller yngste, stormende og skjønne år.

«Et liv i strid» er ikke bare et utsyn over norsk arbeiderbevegelse skildret gjennom et menneskes førende innsats.

Det er også en bok om internasjonal arbeiderbevegelse og internasjonal politikk. For et av de mest karakteristiske trekk ved Egede Nissens politiske virke er hans levende intime kontakt med utenverdenen, hans lydhørhet i alle år overfor det nye som vokste fram utenfor Norge. Det går igjen helt fra hans tidligste ungdom. Studiereisene til Tyskland og Frankrike alt før århundreskiftet, deltakelsen i den skandinaviske arbeiderkongressen i 1901, reisen til Russland i 1907 viser hans trang til å søke ut, se og oppleve, hente nye idéer og impulser.

Merkelig, vil en si – en mann som i så vidt mange år har levet i det fjerne og avstengte Finnmark. – Men ikke så merkelig likevel. Vardø hadde et stort og temmelig enestående «vindu» ut mot verden: – kontakten med Russland og med de revolusjonære krefter der.

Neppe noe har betydd så meget for den revolusjonære sosialisten Egede Nissen som kntakten med de russiske sosialdemokrater i Tsar-Russland, og med disse seirende sosialdemokrater, Lenins bolsjeviker, i og etter 1917. Boken gir selv uttrykk for det. Kampen i Russland ble en skole for Egede Nissen, og han kom selv til å bli den første og fremste talsmann for den russiske revolusjon i Norge og Norden i hele sitt lange virke fra 1917 til denne dag. Bokens avsnitt om forfatterens besøk i Sovjetlandet, møtene med Lenin, opplysningene om den sosialistiske oppbyggingen og kamerat Egedes egen kamp for de bolsjevikiske idéer i Norge, for Norges diplomatiske anerkjennelse av Sovjet-Russland, for massedemonstrasjonen mot «de 14 nasjoners intervensjon» i arbeiderstaten, er for oss alle verdifulle bilder til studiet av kontakten mellom norsk og russisk arbeiderbevegelse og dens betydning for oss.

Fra min grønneste ungdom i arbeiderbevegelsen kan jeg huske at folk alltid sa, når Egede Nissens navn ble nevnt: «Åja, det var han som stengte posthuset i Stavanger.» Det ble sagt stundom med begeistring, stundom med raseri, alt ettersom vedkommende var venn eller fiende. Men heller ikke fienden kunne skjule sin beundring for «den røde postmester´n».

Det sto alltid strid om Egede Nissens navn. Og først og fremst for hans utrettelige og ubendige kamp for den russiske revolusjon og Sovjetunionen.

Kamerat Egede er en av de få gjenlevende 1905-menn. Hans skildring av dette avsnitt av Norges historie er dobbelt interessant, fordi han hørte til den lille gruppe som i opposisjon til regjeringa og stortingsflertallet mest konsekvent formet kampen for selvstendigheten med bestrebelser for å oppnå den mest utstrakte demokratisering bl. a. ved å reise kampen for republikken.

Det er overmåte interessant å lese Egede Nissens framstilling av dette og hans begrunnelse for sine standpunkter. Begrunnelsen er nemlig i en rekke skrifter av 1905 forvrengt så man har fått et falskt bilde av opposisjonen.

Og like verdifullt er skildringen av forsvarsdebatten i Stortinget de påfølgende år. De har vært brukt som argument fra konservativt hold for å framstille arbeiderbevegelsen som «forsvarsnihilister». Med den konkrete bakgrunn som boka påviser for debatt og framsatte forslag, blir det klart at saken ikke da dreiet seg om det. Hele spørsmålet var forbundet med forholdet til Sverige og stormaktspolitikken overfor Norden og kommer derved også i annet lys.

De temmelig omfattende avsnitt om stortingsarbeidet inneholder derfor et veld av opplysninger som i mange tilfelle supplerer og fullstendiggjør bildet av den politiske kampen i Norge.

Egede nissen forteller et sted i sin bok om et av sine dramatiske møter med finnmarkingene. De var kommet ut til rutebåten og lå i sine småbåter rundt den , mens han talte til dem fra skipets leider. Etter hans tale kom skuespillerinnen Sofie Reimers, som også var ombord, bort til ham og sa: «Men gud hr. Egede Nissen, De er jo en kunstner!

Jeg er sikker på at det gledet kamerat Egede. Og det gleder ham den dag i dag. For Egede Nissen er nettopp en kunstner. Ikke en utøvende kunstner i alminnelig forstand. Men av temperament og naturell, i sin livsform og livsutfoldelse. Det merker en også av hans skildringer av hjemmet, hans hustru Goggi og barna.

Norsk scenekunst har mye å takke familien Egede Nissen for, og enda i mange år vil den store søskenflokk av skuespillere – barna – komme til å sette sitt sterke preg på landets teaterliv. Gad vite om ikke disse 7 talenter kan takke sitt hjem først og fremst for at de alle fant veien. Gad vite om ikke selve miljøet , selve atmosfæren i det hjem de vokste opp i, adlet de evner som var nedlagt i dem og styrket og utviklet deres arv?

For om Egede Nissens egen vei ble en annen enn kunstens, så har han i sitt politiske virke også maktet å ta opp denne sak og gjøre et stort arbeid. Først og fremst i Stavanger i de år han levde der. Men også som talsmann for en levende radikal kulturpolitikk i Stortinget, i pressen og i organisasjonene.

I sin bok gir kamerat Egede en rekke morsomme bilder av familien Egede Nissens liv. De «urolige» årene med reiser fram og tilbake mellom Sør- og Nord-Norge, barnas debuter som imøtesees med spenning i familien, vanskeligheter med hus og flytting og økonomi, kort sagt dagens små og store problemer i en familie, hvor forsørgeren ikke bare er forsørger, men også brennende opptatt i kampen for nye og store idéer. Og her ser en kanskje tydeligst forfatterens uoppslitelige humør, hans ukuelige optimisme og hans omsorg for de han framfor alt har ansvaret for.

Kamerat Egedes bok gir ikke et sammenhengende bilde av de seneste ti årene av hans virke. For den perioden er han vel framfor alt blitt ribbet for materiale av Gestapo.

Bokens ramme er spent om tiden fra århundreskiftet til tredveårene. Og for hver eneste av kamerat Egedes tusener av venner, for enhver som interesserer seg for vårt lands historie og for norsk arbeiderbevegelses historie i disse årene er boken «Et liv i strid» en kilde å øse av, en kilde til viten og en spore til fortsatt arbeid for det synet og de idéene kamerat Egede har vært og er en slik strålende talsmann for. Om den røde postmester.

Just Lippe i Friheten,

11. desember 1945

Adam Egede-Nissen – en pionér

Adam Egede-Nissen (1868-1953), opprinnelig fra Levanger. Student 1886. Postmester i Vardø og representant på Stortinget for arbeiderne og fiskerne i Venstre 1900. Kjent lederskikkelse i kampen for unionsoppløsningen med Sverige 1905. Medlem av DNA 1906 og representerte partiet på Stortinget til 1912. Ordfører i Stavanger 1916-19. Stortingsmann igjen 1922-24. Medlem av DNAs landsstyre. Gikk i 1923 med fløyen som dannet Norges Kommunistiske Parti. Drivende kraft i antikrigsbevegelsen i 30-årene, i en rekke kulturorganisasjoner og Sovjetunionens Venner. Medlem av NKPs sentralkomite, formann i NKP 1934.

Artikkelen er hentet fra NKPs jubileumshefte: 50 år i kamp 1923-1973.

Adam Hjalmar Egede-Nissen ble født i Øver-Rinnan i Levanger i 1868. Faren var lege – av dansk-holstensk slekt – berømt for sitt hissige gemytt og sin faglige dyktighet, glad i jakt og friluftsliv, noe han fikk god anledning til som distriktslege nordpå. Adam Egede-Nissen sier om seg selv at bade naturgleden og hissigheten er en arv fra den kortvokste, bredbygde faren som i 1860 meldte seg som lege hos Garibaldi, og ble antatt som frivillig i Garibaldis friskare på Sicilia.

Og om lille Adam var en hissgpropp, så var han også en glad gutt med sans for lek og turer. «Jeg vet alltid når det er deg som kommer,» sa moren, «for du synger bestandig.» Men snart kom alvoret også inn i yngsteguttens liv, det ble «bade den «borgerlige realskole» og latinskole. – Adam mislikte grundig det gamle skolesystemet med prylestraff og tørrpugging, men han må ha lært det han skulle, for student ble han. Helt upåvirket av politikk var han ikke, som de fleste av kameratene var han orientert til venstre, det var ideene fra den franske revolusjon snarere enn begivenhetene i Norge som gjorde at han, om enn uklart, allerede i ungdomsårene ventet at en verdensomfattende omkalfatring av gamle systemer matte komme.

Unge Adam var altså blitt student. Høsten etter artium ble han i tillegg postassistent på hurtigruta. Postverket skulle rekrutteres med studenter, og Adam tenkte han skulle få lest endel ved siden av. Dette avstedkom endel hevede øyebryn, en kveld fikk han følgende bemerkning fra kapteinen på «Orion»: – Nei, no har eg sett det og! Postassistenten sitter gud hjelpe meg og studerer gresk!» – Hvordan det nå enn var, så mye lesing som han hadde tenkt seg, ble det ikke, og han søkte seg til Kristiania. Hans første tjeneste var på natttoget til Sverige, ved siden av fortsatte han studiene. Han forkastet jussen, som han først hadde tenkt seg, og begynte å lese språk. På denne tiden så han meget til onkelen, dr. Oscar Nissen, som ifølge Adam Egede-Nissen selv er den av hans slekt som fikk størst betydning for ham. Han var en virkelig banebryter både som nasjonal og sosial frihetskjemper, og i tillegg til dette den norske total-avholdsbevegelses største forkjemper, noe som kom til å prege Adam Egede-Nissen hele hans liv.

Året 1889-1890 var viet studiereise – for Postverket, og da han kom tilbake lå det anmodning til ham om å melde seg i Bergen som sekretær, bokholder og reserveekspeditør for postmesteren der. Her ble han i seks år, en strevsom, men morsom tid med hardt arbeid og mange reiser, for en ganske ung postfunksjonær, proppende full av ambisjoner og reformiver. Her giftet han seg også, i 1892, med Georga Wilhelma, kalt Goggi. Men også kveldene måtte ofte nyttes til arbeid, vesken han hadde med hjem var altfor ofte full av papirer, og Goggi som var ny som kone og også må ha hatt sine ambisjoner, ville sitte oppe med mannen. Som regel måtte han vekke henne med ordene: – Nå må du våkne, for nå skal du sove!

Politisk var han venstre, uten til nå å komme aktivt med. Men han fulgte ivrig med i hva som hendte på Stortinget, og ble på denne tiden svært opptatt av den faglige organisasjonens betydning, en interesse han anvendte i sin egen forening. Langt fremme var han også i andre ting – vi ser at han allerede i 1895 agiterte sterkt for likelønn for kvinner i postetaten! I 1897 ble han tilsatt som postmester i Vardø – med dette slutter Bergenstiden og han reiste hjem til sin barndoms landsdel.

Med kone og tre barn reiste han nordover. 11 døgn fra Bergen til Vardø. Her skulle han bli til 1911, – og herfra kom han på Stortinget for første gang, som representant for Finnmarksbyene. Få har som han talt landsdelens sak, både med varme og harme! Da han vel hadde fått postverket i gjenge, begynte han å se seg om i byen, og agitatoren i ham fornektet seg ikke. Det første han gjorde var å ta hånd i hanke med brennevinsskjenkingen, den ulovlige sådan, til fiskerne, som ikke hadde andre steder å være enn snuskete kafeer når de kom fra sjøen og hadde fått oppgjør for fangsten. Han fikk igang en forening, den første i sitt slag, med foredrag, musikk og opptredener av den stedlige amatørteaterforening. «Solrenningen» het den, og det ble en stor suksess. I 1898 reiste han til Russland. Det var selvsagt postsaker det hovedsakelig dreide seg om, men også ønsket om å lære russisk. Russerhandelen var stor i Finnmark og Troms, og han mente det var nødvendig å kjenne dette språket. Året etter kom han inn på den politiske arena for alvor. Det var i første omgang avholdssaken som fikk ham inn i aktivt politisk arbeid, den 16. januar ble han av fiskerne, arbeiderne og håndverkerne i samarbeid med avholdsfolket valgt inn som formann for Vardø venstreforening. Til nå hadde han bare vært opptatt av arbeidernes og fiskernes kår kulturelt, etter dette begynte kampen for å heve deres økonomiske nivå. Med dette for øyet begynte arbeidet. Det var en stillferdig, men stor forskjell, noe som skulle markere overgangen til en ganske annen politisk stillingstaken med årene for Adam Egede-Nissen.

Det var meget å tordne mot og kjempe for. Høyre hadde en grunnfestet stilling her oppe på Finnmarken, og handelsmennenes utbytting av fiskerne satte dem i et utålelig avhengighetsforhold. De russiske oppkjøperne stilte ganske annerledes fordelaktige betingelser, og dette ble møtt av sterke reaksjonære mottrekk fra handelsstanden. Det hastet nå med å samle fiskerne om et arbeid som gikk ut på å motvirke dette, sammen med arbeidere og småhåndverkere.

Det ble mange møter og foredrag, og stortingsvalget ble forberedt grundig. Det var heller ikke fritt for mottrekk og intriger fra motstanderne, men stemningen blant «småfolk» kom tydelig fram i den replikken en baker i Vardø ga en stemmefisker fra Høyre: – No skal De gå hjem og legg dokk, Vi vet kem vi vil stem på til stortingsmann. – Og valgt ble Egede-Nissen.

Han var stortingsmann fra 1900-12, de to første periodene valgt av Venstre, de to siste av Arbeiderpartiet, som han sluttet seg til høsten 1905. På tinget var han fra 1903 sitt partis representant i militærkomiteen, og viste seg her som en ivrig antimilitarist. Den første vinteren sørpå tilbrakte han fritida med å holde foredrag tre kvelder i uka. Blant annet pløyde han gjennom hele Østfold med det resultat at hele arbeidsstokken ved cellulosefabrikkene ble organisert. Selv sier han dette om den vinteren: «Det er enkelte hendinger i livet som kan bli noe av en skjebne. For meg ble møtet med de arbeidsløse det.» Han begynte å forstå den usikkerheten som preget arbeiderne i det kapitalistiske samfunnet, og deres motvilje mot «arbeidsstuer» og forsorgsvesen. Altså startet han sitt eget «forsorgsvesen». Det var et slit, men likevel oppmuntrende. Penger ble ikke gitt ut, derimot mat. Man kom i diskusjon med politiet, som ikke ville godkjenne komiteen deres fordi den besto av 7, av dem 4 «tyvsdømte». De fire svarte: Tror Dere vi vil gjøre skam på’n Egede-Nissen og skjemme oss ut for han!» Komiteen fikk fortsette. Han skjønte godt at komiteens arbeid bare var en dråpe i havet, men bak det så han hele problemet rulle seg opp. Han tok opp saken i Stortinget. Hans mosjon om arbeidsløshetsstatistikk fikk ikke tilslutning, Men han fikk takkebrev fra arbeiderklassen. Ellers var det hvalfredningen på Finnmark, veier til fiskeværene(!), innskrenkning av våpenøvelser til fordel for de arbeidsløse og mer fridager for arbeidere blant mange andre ting som ble tatt opp denne første perioden, sammen med kampen for fagforeningsloven, som møtte stor motstand i Stortinget.

Det var på den første skandinaviske arbeiderkongress i København i 1901 at han første gang møtte russiske sosialister, bl. a. Vincent Gårder. Det var også her at han tilbød å være behjelpelig med å smugle sosialistiske skrifter inn i tsar-Russland over Vardø. Det ble ordnet via tønner med saltet fisk, og gikk godt en stund til det hele ble oppdaget, men de tapte ikke motet og fortsatte ad andre veier. Russlands sak møtte stor motstand i det nye og presumptivt demokratiske Norge, og store slag ble utkjempet pr. stortingssal og talerstol. Det var travle år, barneflokken utvidet seg også stadig, og når «ungene til Egede-Nissen» reiste alene land og strand rundt med rutebåt til sine agiterende foreldre, hendte det at de skrev seg inn i passasjerlista som «Egede-Nissens samlede verker».

I disse årene sto fredssaken for ham som den altoverskyggende sak også for arbeiderne, sammen med kampen for å få noen nyere og mer radikale folk inn i partistyret. Saker han var med å ta opp i disse årene var bl. a. nattarbeidet i bakerfaget, helligdags- og nattarbeidet i Drammensvassdraget og arbeidsledighetskassene. I 1911 ble Egede-Nissen utnevnt til postmester i Stavanger, og helt fra starten av engasjerte han seg sterkt lokalt. Alt i 1913 ble han bystyremedlem og i 1915 ble han valgt til byens ordfører. Bolignød og dyrtid var viktige merkesaker. Han var formann og medlem av en rekke råd og utvalg, og mye fritid ble det ikke. Men som han selv sa: «- jeg likte å sette de kommunale hjul i sving og passe på at de ikke gikk i stå…»

Da krigen var over, kom den russiske revolusjon. Nå brente han etter å komme dit og se det hele på nært hold. I nyttårshelgen 1918 reiste han, og hadde samtaler med en rekke av dem som sto i sentrum – Alexandra Kollontay, Maria Spiridovno, Lenin . . . Og han var med på formøtet til den Kommunistiske Internasjonale. Dette gjorde sterke inntrykk. Da han kom hjem agiterte han med ny kraft for det nye Sovjet, og postkontoret i Stavanger stengte han den 21. juli 1919 for å lede den demonstrasjon Arbeiderpartiet hadde utlyst over hele landet for å uttrykke sin sympati for de russiske arbeideres kamp mot kapitaliststatene. Det ble sak av det, – men påtalemyndighetene fikk ikke medhold i at Egede-Nissens medvirkning til arbeidsstansen skulle medføre «tap av embedet.» Han slapp med bot.

I disse årene økte arbeidsløsheten og krisene. Det var år preget av store forhåpninger og bitre skuffelser. I perioden 1922-24 kom han på Stortinget igjen for Arbeiderpartiet i Stavanger. Dette var det første storting med en kommunistisk stortingsgruppe, ledet av Scheflo. Det man i første rekke kjempet for var handel med Sovjet, bekjempelse av dyrtiden, Grønlandssaken, og den hissige debatten om hærens budsjett og fascismen. Så kom splittelsen i Arbeiderpartiet. Egede-Nissen fulgte kommunistene og ble neste år ikke gjenvalgt til tinget. Men han fortsatte å arbeide politisk i Stavanger. Etter 47 år i postetaten sluttet han, og besluttet seg til å vie resten av sin tid til den andre delen av sitt liv, den delen han hadde vært i med fullt hjerte.

I 1933 flyttet han til Oslo etter en reise i Sovjetunionen, her slo han seg ned i Bærum. Kongressene, foredragene og det politiske arbeidet fortsatte. I 1933 ble han valgt som formann i NKP, og her var han til krigen kom. Æresmedlem ble han i 1946. Selv sier han at det ikke var mye ved teoretiske studier han kom fram til sosialismen, det var i første rekke livet selv som ble han læremester, – fra ungdomsårene i Finnmark sammen med arbeiderne og fiskerne der, til aktiv deltakelse og kamp rundt i hele landet.

Lenker til sider om Egede-Nissen:

Adam Egede-Nissen (Wikipedia)

Adam Egede-Nissen (Norsk biografisk leksikon)

Adam Egede-Nissen (“NKP” Midt-Norges historieside)

Store norske leksikon:

SNL: Adam Egede-Nissen

Adam Egede-Nissen var en sentral skikkelse på venstresiden i norsk politikk i første halvdel av 1900-tallet bl.a. som stortingsmann for Venstre og Arbeiderpartiet. Fra 1923 sluttet han seg til Norges kommunistiske parti, hvor han lenge satt i ledelsen, men uten noen reell politisk makt.

Egede-Nissen tok examen artium ved Trondhjem katedralskole 1886 og begynte året etter å studere jus og filologi. Samtidig arbeidet han i postvesenet og ble, etter studieturer til Frankrike, Danmark og Tyskland, utnevnt til postmester i Vardø 1897, en stilling han hadde i 14 år.

I Finnmark utfoldet han en omfattende politisk og kulturell virksomhet: 1900 ble han valgt til formann i Venstre i Vardø og 1905 ble han medlem av bystyret. Fra 1900 til 1912 var han stortingsrepresentant for finnmarksbyene, først for Venstre, men 1905 sluttet han seg til Arbeiderpartiet. Han kjempet for avholdssaken, arbeidet aktivt for å organisere fiskerne, var blant grunnleggerne av avisen Finnmarken, stiftet den legendariske fagforeningen Nordens Klippe i Kirkenes og samarbeidet der med de lokale sosialistpionerene Andreas og Ellisif Wessel. 1901 ble han kjent med russiske revolusjonære. Ut fra dette bekjentskap utviklet det seg et samarbeid som munnet ut i trykking av illegalt propagandamateriale på russisk – inntil dette ble kjent og forbudt 1906 (“Vardøsaken”).

1911–33 var Egede-Nissen postmester i Stavanger, og også i den nye stillingen fortsatte han sin politiske virksomhet. Han var medlem av formannskapet 1914–24, satt i bystyret 1923–25 og 1932–34 (for NKP), og var byens ordfører 1916–19. I denne stillingen kjempet han for husleiereguleringer og sørget for en betydelig kommunal boligbygging.

Etter den russiske revolusjon reiste Egede-Nissen til Russland 1918, tok opp kontakt med bolsjevikene, møtte Lenin og deltok i februar 1918 på en konferanse som i ettertid er blitt fremstilt som en forberelse til Den kommunistiske internasjonale. 1918–23 var han medlem av Arbeiderpartiets landsstyre, og ved valget 1921 ble han igjen stortingsrepresentant, nå for kjøpstedene i Vest-Agder og Rogaland. Ved partisplittelsen 1923 sluttet han seg til Norges kommunistiske parti, men utover i 1920-årene spilte han ingen rikspolitisk rolle i partiet, selv om han toppet NKPs lokale liste ved stortingsvalgene 1924, 1927 og 1930, uten å bli valgt.

1934 ble han valgt til NKPs formann. Formelt innehadde han dette vervet til 1946, men uten at den politiske ledelsen av NKP lå hos ham. Da han forsøkte å bruke sin stilling aktivt etter krigen, ble dette avvist av de reelle lederne. Da han gikk av som partiformann, ble han utnevnt til æresmedlem i partiet.

Egede-Nissen hadde et sterkt internasjonalt og fredspolitisk engasjement. På Stortinget var han fra 1903 Venstres og senere Arbeiderpartiets representant i militærkomiteen. Her og i sin offentlige agitasjon trådte han – med sine store evner som folketaler – frem som en ivrig talsmann for antimilitarismen. Holdningen vedvarte også i mellomkrigsårene, og på den store antikrigskongressen i Amsterdam 1932 var han en av dirigentene. Han var stortingsvalgt medlem av Det interparlamentariske råd og representerte Arbeiderpartiet på Den andre Internasjonalens kongress 1912, på den tredje Zimmerwald-konferansen 1917 og på skandinaviske arbeiderkongresser. 1935 var han en av NKPs representanter på Den kommunistiske Internasjonales kongress i Moskva.

Egede-Nissen var særlig fascinert av utviklingen i Sovjetunionen, som han besøkte flere ganger i sitt liv. Begeistringen kom bl.a. til uttrykk i hans grenseløse beundring av Stalin, hans verv i organisasjonen Sovjetunionens Venner, som han ledet 1933–35, i boken Hos Lenin for 20 år siden og erindringene Et liv i strid. Hans nære forhold til russiske revolusjonære førte til fantasifulle spekulasjoner: Etter russlandreisen 1918 viste de hemmelige tjenester stor interesse for den “røde postmester” og så i ham en farlig målbærer av revolusjonære ideer i Norge, og i 1939 – mens han befant seg rolig hjemme i Bærum – gikk det rykter om at han var reist til Kirkenes for å danne en kommunistisk regjering.

Egede-Nissens sterke kunstneriske interesser var heller atypisk for et proletært parti som NKP. Han dyrket allerede i Vardø-tiden musikk og teater. I Stavanger var han formann for byens første scene (1913–16), senere også for Stavanger Teater (1922–26), Orkesterforeningen (1918–28) og foreningen Kunst for folket (1929–32). Av ekteparet Egede-Nissens 11 barn ble 7 kjente skuespillere (Aud, Gerd, Ada, Lill, Oscar, Stig, Gøril).

En artikkel fra historie.no:

Røkenes gård, den russiske revolusjonens arne?!

Av Gunnar Kristiansen

Se nå bare her:  Da Søren Brøndlund Normann beilet til enken etter eieren av Røkenes Jacob Parelius Rafn, enkefru Sophie Amalie Burchard, som seinere giftet seg med Jan Røst Grønbech og ytterligere Anders Mørch – fikk han i følge overleveringene følgende svar :”Nu har jeg gaatt 3 Gange udi Brudeseng, saa nu vil jeg det ikke flere Gange, men han kan jo tage min Datter og han skal faa Gaarden med.”  Han ektet Johanne Elisabeth Rafn, og deres datter Sophie Amalie ble så gift med sin fetter, handelsmannen Søren Brøndlund Schøning i Steigen. Da Schøning i ung alder døde, ble enkefruen gift med distriktslegen på stedet; den danskfødte Paul Egede Nissen, hvis far var distriktslege i Tromsø, født i Wilster i Holstein. Grønlands apostel, (”Harstadværingen”) Hans Egede var tippoldefar til Paul Egede Nissens farmor.

Men av dette blir det jo ingen revolusjon i Russland.  Sant nok det. Poenget er at den 29. juni 1868 føder fru Sophie Amalie Nissen et velskapt guttebarn på Øvre Rinnan i Levanger.  Dette guttebarnet blir seinere døpt i Stiklestad kirke, i Verdal. Som faddere til barnet står både geistlige og militære honoratiores.  Barnet får navnet Adam Hjalmar Egede Nissen. – Og fra nå kan vi ane noe av slektskapet – til ”den hjertegode Nils Rafn”.

Adam Egede Nissen er identisk med den Egede Nissen som i slutten av september 1897 tiltrådte som postmester i Vardø.  I løpet av våren 1898 finner postmesteren det opportunt å studere russisk, av den enkle grunn at det var relativ stor ”russetrafikk” på Vardø, ja i hele Finnmark og Nord-Troms, etter som Pomortrafikken da var på sitt høydepunkt.  Via Bergen, Kristiania, Frankfurt am Oder, Warsava, Vilnius og St. Petersburg opptar så den unge postmester sitt russiskstudium i Moskva utpå høsten -98.

Han kommer seg med nød og neppe heim til Vardø til julefeiringen samme år.  Den 16. januar 1900 bli han valgt til formann til Vardø venstreforening. Agitasjonen foran stortingsvalget 1900 var i gang, og da det tårnet seg opp dro fruen; Georga – ”Goggi” med barna Aud, Gerd og Paul til Røkenes, mens far Adam bedrev valgkamp – som han som kjent vant. Han satt på Stortinget fra 1900 til 1912 for Finnmarksbyene, til 1906 for Venstre og fra 1907 til 1912 for Arbeiderpartiet.  Fra 1922 til 1924 er han valgt fra Stavanger for Arbeiderpartiet/NKP.

Denne Adam Egede Nissen møter vi så på fredskongresser i København, Bern og Amsterdam, – mens han fortsatt representerer Venstre på Stortinget.  Han er hele tiden svært bevisst arbeiderne og fiskernes stilling i Finnmark. Allianser mellom Adam og legefruen i Kirkenes; Ellisif Wessel oppstår derfor helt naturlig.  Mens bevisstheten blant de eiendomsløse i Norge vokser, starter en tilsvarende bevisstgjøring blant Russlands befolkning. Vardø er nært knyttet til Russland, både geografisk og handelsmessig.  Det knyttes kontakter, og en vakker dag er det montert et trykkeri i Vardø, et trykkeri som blant annet blir betjent av to russere, en typograf og en korrekturleser. Trykkeriets hovedoppgave er dog å forestå trykkingen av avisa ”Finnmarken”. Vincentz Gårder er òg involvert i dette –  Det som nå skjer er at det i Vardø trykkes russisk propaganda – propaganda for Russlands sosialdemokratiske parti – som bl a via russiske pomorfartøy smugles inn i Russland, særlig over Arkhangelsk. Nissen traff Gårder på den første skandinaviske arbeiderkongress i København i 1901, og allerede der ble han enig med ham om å bistå de russiske sosialister med skriftlig materiale.  Gårder ankom Vardø i 1903 – og fra da av starter en veritabel strøm av trykt materiale inn i Russland – via Vardø. I det vesentlige dreier det seg om brosjyremateriell med radikale reformkrav. En av disse brosjyrene ”Klasse mot klasse” ble også oversatt til norsk – av Ellisif Wessel. Avisa ”Pomor” beregnet på spredning i Murmansk og Arkhangelsk blir og trykt her. Et hefte med revolusjonære sanger blir òg produsert og spredd, særlig i Arkhangelsk.

Etter den blodige søndag i St. Petersburg 1905 ble det tatt hånd om et utall politiske flyktninger fra nabolandet.  De fikk hvile, mat og pleie før de relativt sterke og uthvilte kunne dra tilbake til ”kampen”. Mang en russer var det som nøt godt av postmesteren og hans kones gjestfrihet.  I de perioder han oppholdt seg i Kristiania under Stortingets sesjoner bidro han sammen med bl a statsminister Gunnar Knudsen til at en rekke værelser på hotell St. Olav ble lagt beslag på til russere av de forskjelligste revolusjonære retninger.

Desto større blir så den gode postmesters bestyrtelse da han opplever at hans arbeid bl. a av amtmann Urbye blir kriminalisert, trykkeriet stengt, russerne trakassert, og brosjyrene beslaglagt.  NB! Dette skjer i 1905, samme år som Norge får sin frihet. Formann i Oslo Arbeidersamfund, (onkel) Oscar Nissen sammenkaller til protestmøte, og lokalet koker – ”i harme over det skjendige overgrep mot vår nyvunne frihet.”

Etter Brest/Litovsk-freden reiste Egede Nissen til Petrograd straks etter et solidaritetsmøte i Cirkus Verdensteater, hvor han, Eugene Olaussen og Sigurd Simensen talte for fullsatt sal.  I Russland får han de russiske revolusjonsledere i tale. Etter hjemkomsten ble det holdt et møte i Oslo Arbeidersamfund. Møtet besto av en del pålitelige kamerater fra Norge, samt Revolusjonskomiteen i Oslo.  Dette møtet ble holdt på scenen. Folk danset i salen. Teppet var senket, og i halvmørket bak teppet var det en eiendommelig høytidelig og forventningsfull stemning. En følte revolusjonens alvor, men også begeistring, og en hadde en usvikelig tro på revolusjonens altbeseirende vilje.

Den godeste Adam er nå medlem av Det Norske Arbeiderparti.  Han har flyttet til Stavanger, hvor han foruten å være postmester, også er ordfører.  I 1923 – ved det som senere er benevnt som splittelsen – går Adam Egede Nissen med 3. internasjonalistene og forblir således tro mot sin overbevisning.  I 1937 blir han valgt til formann i NKP. Fra 1946 er han æresmedlem i Norges Kommunistiske Parti. Han dør, ”gammel og mett av dage” – i 1953.

En merkelig mann, en underlig ”skjebne”.  Han huskes av gamle NKP-medlemmer – og andre, som en usedvanlig vennlig, forekommende og engasjert mann, og som av ledende kadre i partiet ble betegnet som Leninist, sympatisk og med evne til å vinne ”annerledes tenkende” over til sin måte å tenke på.  – I sannhet en god slektning av Rafn-ene.

Kilder :

Adam Egede Nissen  : ”Et liv i strid” J. W. Cappelen 1945

Knut P. Langfeldt : Intervju med Arvid G Hansen ca 1960 Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Sigurd Simensen : ”I storm og stille” upublisert (1963)

Flere : Gyldendals store konversasjonsleksikon