Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Redaksjonen i TFM understreker at dette er et meningsinnlegg av en kommentator.
Først og innledningsvis – kuppet i Bolivia drives fram av yankee-imperialismen og deres allierte. Det er et reaksjonært kupp og enhver revolusjonær fordømmer selvsagt imperialistenes intervensjon og innblanding, og forsvarer Bolivias selvråderett.
I en situasjon der reaksjonære krefter har begått et kupp i Bolivia, er det forståelig at en del reagerer med å støtte den avgåtte presidenten Evo Morales. Særlig når kuppet følges opp av terror mot urfolk og aktivister som protesterer, og hæren har drept flere titalls mennesker på ordre av den nye regjeringen.
Likevel – en revolusjonær kan ikke spre illusjoner om Morales eller slutte seg til en hyllest av han.
Morales regjerte for byråkratborgerskapet
Den nye regjeringen representerer yankee-kompradorene innen Bolivias herskerklasse. Det vil si de kreftene som er alliert med yankee-imperialismen, og gjerne har store eierinteresser innen virksomheter som handler mye med USA.
Men det er en feilslutning at Evo Morales av den grunn representerer de fattige massene eller urfolket i Bolivia. Problemet med Morales, er at han er en reformistisk leder som representerer byråkratfraksjonen av det samme borgerskapet, der kompradorfraksjonen nå har etablert en ny regjering. En deling av borgerskapet i disse to fraksjonene er typiske for land av den halvkoloniale typen, det vil si land som er undertrykket av imperialismen.
Byråkratfraksjonen er statsansatte og liknende, for eksempel direktører innen statens selskaper eller fremstående offiserer. I Bolivia har disse i senere tid forsøkt å oppnå mer uavhengighet fra USA ved for eksempel store lukrative kontrakter med Kina og Russland.
En vanlig kortslutning blant mange som vil bekjempe USA-imperialismen, er en forestilling om at kapitalistisk konkurranse med USA er bra. At dette nærmest er antiimperialisme. De forestiller seg den geopolitiske kampen mellom imperialister som et spill som kan utnyttes av “venstresida” ved å inngå gunstige avtaler med mindre imperialister som Russland og Kina. Slik er det ikke i virkeligheten.
Historien viser at å erstatte en imperialist med en annen, kun fører til at utbytting og undertrykking fortsetter, bare under nye faner. Eventuell kortsiktig vinning forsvinner raskt. Enten taper de mindre imperialistene spillet, og deres halvkolonier dras med i dragsuget. Slik Nord-Korea og Kuba opplevde enorme kriser da det imperialistiske Sovjetunionen falt sammen rundt 1991. Eller så betyr den nye eller mindre imperialisten bare mer krig og at landet rives i stykker av kjempende imperialister, slik vi har sett i Somalia, Jemen, Libya, Afghanistan og så videre.
Uansett – revolusjonære, marxister, må forstå klassekarakteren til en stat, samt forstå regjeringsformen som anvendes av denne staten. Vi må forstå dette med utgangspunkt i marxismens lære om staten, slik den først ble forklart av Marx og Engels, og senere utdypet av blant annet Lenin og Mao. Alle stater har en klassekarakter og proletariatet kan bare utøve sitt herredømme gjennom proletariatets diktatur eller i en nydemokratisk allianse med bøndene – særlig fattigbøndene, småborgerskapet i byene og det nasjonale borgerskapet. En slik nydemokratisk allianse er kun mulig under ledelse av proletariatet gjennom klassens eget parti; kommunistpartiet.
Dette er grunnleggende marxisme, slik forklart av store kommunister som Marx, Lenin og Mao. Det finnes ingen “tredje vei” i dette spørsmålet, som ikke ender i å legitimere en fortsettelse av kapitalismen og borgerskapets diktatur.
Ingen sosialisme med Morales’ reformisme
Bolivia er ikke et sosialistisk land, og har aldri vært det under Morales. Det har ikke vært et nydemokratisk land. Det har ikke vært et land der de arbeidende massene har hatt den politiske makta. Det har vært, og fortsetter å være, et byråkratkapitalistisk land av halvkolonial og halvføydal type. De dype og brede massene lever i fattigdom, undertrykket og utbyttet av Bolivias borgerskap og landeiere, som underordner seg utenlandsk imperialisme, hovedsakelig yankee-imperialismen.
Morales styre har ikke betydd noen ende på undertrykkingen og utbyttingen. Han har klatret til toppen på ryggen av massene. Og internasjonalt har han alliert seg med sosialdemokratiske partier og imperialistiske stormakter.
Videre, på samme måte som sosialdemokrati og høyreopportunisme alltid må gjøre, opptrer Morales’ reformisme som borgerskapets agent i bevegelsene til proletariatet og andre undertrykte klasser. Reformismen avvæpner og pasifiserer massene, i stedet for å væpne dem og aktivisere dem.
Dette uttrykkes konkret i at Morales, etter mer enn tretten år som president, fortsatt lot seg presse vekk bare militæret leet på en finger. Hans tidligere støttespillere innen stat og forsvar sviktet og da måtte han gå. Alle disse årene var selvsagt ikke brukt til å sikre folkets kontroll over våpnene. Dermed står massene ubevæpna foran det reaksjonære tilbakeslaget de nå opplever, som betyr en offensiv mot deres tilkjempa rettigheter.
Opportunismens klassekarakter
Latin-Amerika er godt kjent med ledere av Morales’ type. Chile har sin erfaring med Allende, som endte i raskt i et yankee-initiert kupp ledet av Pinochet i 1973. I Nicaragua førte flere år med krig til at FSLN og Daniel Ortega kom til makta. I dag leder Ortega landet fortsatt. I Brasil kunne byråkratborgerne smykke seg med Lula DaSilva gjennom mange år. I Argentina framstiller Kirchner & Co seg som venstreorienterte. I Venezuela styrer Maduro og PSUV. Og så videre og så videre. Nesten alle land i Latin-Amerika har hatt liknende regjeringer og presidenter en eller annen gang de siste femti årene.
Det er altså ingenting nytt med “venstreorienterte” ledere i Latin-Amerika. Ikke mer nytt, enn sosialdemokratiske regjeringer i Europa.
Og på samme måte har de såkalt venstreorienterte i Latin-Amerika ikke bare pasifisert og avvæpna massene. De har brukt vold og terror mot revolusjonære bevegelser. I Peru administrerte sosialfascisten Alan Garcia en folkemorderisk kampanje av undertrykking mot folket på 1980-tallet.
I Nicaragua velter Ortega-familien seg i rikdom, samtidig som massene lider. I Mexico faller samfunnet fra hverandre i narkokrig, også under såkalt venstreorienterte ledere. I Brasil lot Lula hæren og politiet invadere favelaen og myrde masser for å rydde vei for olympiske leker og fotball-VM.
Overalt fortsetter sult, nød, undertrykking og utbytting. Land og ressurser selges i like stor grad, om ikke enda større, til utenlandske imperialister. Eventuelle reformer gir kun kortsiktig framgang, og legger som regel til rette for enda større tilbakeslag.
Slik har situasjonen også vært i Bolivia. Og heri ligger problemet. Reformismen er en blindvei. I lengden ender reformisme ikke i mindre undertrykking, men i mer. Reformismen er et våpen mot revolusjonen, mot opprøret, og fører til enda sterkere korporativisering av den gamle råtne staten. Den er ikke ikke et skritt i retning sosialisme, men et tiltak mot den. Opportunismen avvæpner massene, den sviker og skuffer, og legger i siste instans veien åpen for fascismen. I Perus’ Alan Garcias tilfelle, utøver opportunistene selv fascismen.
Dette er ikke atypisk eller en fare ved sosialdemokratiet og revisjonismen. Dette er deres politiske og historiske oppgave, og en direkte konsekvens av dens borgerlige klassekarakter. Den har ingen annen oppgave, og derfor kan den ikke – strategisk eller ideologisk sett – behandles som noe annet enn revolusjonens dødsfiende.
Under Morales har Bolivia bevart sin stilling som en råvareproduserende halvkoloni, som har eksportert petroleum og mineraler særlig til Brasil, Argentina, Sør-Korea, India og USA.
Forskjellige borgerlige kilder om situasjonen i dag:
OAS Seeks to Divide Latin American Countries: Zapatero
United Nations Presents a Peace-Building Agreement for Bolivia
Bolivian Congress Approves Law to Call For New Elections
Evo Morales: indigenous leader who changed Bolivia but stayed too long
Evo Morales’ backers leaving barricades after Bolivia deal
Bolivia’s Lithium Isn’t The New Oil
Bolivia Is Descending Into a Full-Blown Far-Right Military Dictatorship
Thanks, But Goodbye: Why Many of Evo Morales’ Supporters Want Him to Move On
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.