Av en tidligere AKPer
Et av poengene for oss som argumenterer for at folkekrig er en gyldig militærteori for alle land, er nettopp at vi i vesten de siste 80 åra har hatt et FRAVÆR av revolusjoner. Dette er en bekreftelse av at bare folkekrig er veien til sosialismen. Fraværet er direkte knytta til at vestens kommunistpartier har trodd på Den Store Krisas Komme og den plutselige revolusjonen, og at fram til da er det legal kamp for alle penga. Maoister peker på at alle revolusjoner har vært langvarige og folkelige kriger. Perus Kommunistiske Parti påpeker at selv den russiske revolusjonen tok mange mange år og også innebar flere tiår med illegalt arbeid og en geriljakamp.
Den vanligste innvendinga er at man ikke kan føre væpna kamp i vesten. At gerilja i vesten blir knust umiddelbart. Til det kan man svare følgende:
1) Med unntak av 2. verdenskrig er det ikke blitt ført noen kommunistisk leda folkekriger i vesten på 100 år. Dvs at ikke noe kommunistparti har oppretta en hær og kimen til en ny stat og ført geriljakrig mot statsmakta. Slik at man har ikke eksempel på at noe slikt har lyktes – men da heller ikke eksempel på at noe slikt har mislyktes.
Men erfaringa fra 2. verdenskrig er mye viktigere enn det som er forstått i den kommunistiske bevegelsen. Albania og Jugoslavia frigjorde seg selv med folkekrig. Den væpna kampen under kommunistisk ledelse i Norge, Danmark, Frankrike, Italia, Hellas, Østerrike og så videre (!) genererte en mye sterkere kommunistisk bevegelse. Det ble bygd store illegale apparater og innflytelsen blant massene ble i flere land, for eksempel Norge, mangedoblet. Med andre ord – den væpna kampen er ikke bare mulig, den bygger partiet og bevegelsen.
Dette er motsatt av tesen til høyreopportunismen. Høyreopportunismen hevder at væpna kamp undergraver og fører til isolasjon og tilbakegang. Men i den kommunistiske bevegelsen er det høyreopportunismen og legalismen som har ført til tilbakegang, forfall, forfølgelse og isolasjon. Og fremgangen har skjedd med våpen i hånd.
2) De vellykka revolusjonene forøvrig har skjedd utafor vesten, og de har uten unntak skjedd som folkekrig.
3) At det ikke er ført kommunistisk leda folkekriger, betyr ikke at det ikke er ført væpna kamp i vesten. I etterkrigstida er det ført en lang rekke væpna kamper i vesten, for eksempel:
- Nasjonale frigjøringskriger; Nord-Irland med IRA, INLA osv, Baskerland med ETA, Corsica m.fl.
- Militaristiske (“hæren først”) revolusjonære grupper; RAF, CCCC, RZ, Røde Brigader, Japans Røde Hær, en rekke grupper i Hellas, Weather Underground, Blekingegadebanden osv.
- Man har Black Panther Party og Black Liberation Army som er litt av begge over.
Et svært interessant aspekt med disse kampene, er at svært FÅ av dem er blitt knust av staten! Som hovedregel har gruppene kunnet holde på lenge, gjerne 10 og 20 år, men også mye lenger!
RAF hadde fire genereasjoner og holdt på til ca 1990 f.eks. IRA holdt på i førti år etter 2. verdenskrig, og den væpna kampen fortsetter den dag i dag i Irland. Og så videre.
Disse gruppenes kamp har stort sett holdt på til ledelsen har kapitulert – først og fremst av politiske årsaker. Sånn sett bekrefter disse gruppene før det første at man KAN føre væpna kamp lenge i Europa og liknende land og for det andre at den politiske linja er avgjørende.
4) Man skal ikke lenger enn til Tyrkia, som nesten er Europa (delvis Europa) før man har eksempel på femti år med folkekrig og geriljakrig, ikke bare av PKK men av en rekke grupper, og særlig maoistiske TKP/ML.
På toppen av dette kan man føre opp autonome og militante grupper, AFA, RF, BZ-bevegelse, squats osv osv. Grupper som viser at ikke bare væpna kamp går an, men at militans går an. Langvarig sådan.
Igjen, dette er Europa, Japan og Nord-Amerika! De fredeligste, rikeste, mest imperialistiske delene av verden. Eksemplene står i kø! Men utafor denne konteksten er det jo knapt et eneste land hvor vi ikke har eksempler på langvarig væpna kamp gjennom hele de siste 100 årene. Militærkupp, fascisme og revolusjonær kamp hører til normalen.
Så, på den ene sida: alle sosialistiske revolusjoner, og de fleste (alle?) nasjonal-demokratiske revolusjoner, de siste 100 åra, har tatt form av folkekrig. På den andre sida: vi har ingen sosialistiske revolusjoner som ikke har tatt form av dette. Ingen!
Deretter så kan vi legge til at langvarig væpna kamp ER mulig i vesten, det har skjedd.
Ergo – den logiske konklusjonen er rett og slett at folkekrig er den eneste veien til sosialismen.
Egentlig er det absurd å konkludere på noe annet vis. Hvorfor skulle man konkludere med at sosialismen kan komme via parlamentarisk vei, eller ved en plutselig megakrise der forholda modnes svært raskt og gjør at legale revolusjonære parti kan gripe makta raskt? Dette har jo aldri skjedd! Det er bare en ønskedrøm. Det er bare et resultat av at noen vil at det skal være slik, og derfor klamrer de seg til teorien i tiår etter tiår.
Med mindre man aksepterer kapitalismen. Hvis målet bare er å bytte regjering, så er det selvsagt mulig uten folkekrig. Regjeringer byttes hele tida i kapitalismen. Hvis man aksepterer statsformen (borgerskapets diktatur) og at de kapitalistiske produksjonsforholda fortsetter, da trenger man ikke folkekrig. Da har man meldt overgang til borgerskapets venstrefløy, og alt handler om mer korporativisme, mer nasjonalisering, mer stat og om sosiale reformer med det eksplisitte målet å dempe sosial konflikt (klassekamp).
Noen ser dette som et delmål på veien, men de tar dessverre feil. Dette er ikke en forberedelse til sosialismen. Å nasjonalisere og korporativisere samfunnet, samtidig som man avvæpner og pasifiserer massene, peker ikke mot sosialisme – det peker faktisk heller mot fascisme.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.