Av redaksjonen for Tjen Folket Media.
Som i andre land dyrker det norske borgerskapet en rekke myter om Norge. Mange av disse mytene er så utbredt at de også på «venstresida» brukes aktivt for å underbygge nasjonalistiske strømninger og forestillinger. Én av disse mytene er ideen om at Norge gjennom historien har vært et av Europas fattigste land og i verdens utkant, ikke bare geografisk, men også sosialt, kulturelt og politisk. Det er på tide å begrave denne myten.
Vitenskapsakademiet holdt 11. november et eget møte om dette temaet:
-En feiloppfatning at Norge var fattig rundt 1900
Spikeren i kista for lille fattige Norge
En av forestillingene som er utbredt, er nettopp den at Norge er så underlig og spesielt, at det gjelder helt andre regler for politikk her. Noe som er brukt for å legitimere at venstrepartier à la Rødt har vært for å bevilge mer (!) penger til den borgerlige hæren. Det man da ofte overser, er tendensen man ser i så godt som alle rike og høytutviklede land til å nettopp erklære «unntaksregler» for eget land. I USA er slike forestillinger kjent som «amerikansk eksepsjonalisme».
Alle land har særegenheter. Alle ting har særegenheter. Men den fremste særegenheten ved Norge, er den imperialistiske rikdommen, ikke at man kommer fra «fattige kår» og «et egalitært samfunn». Og nå slår selv de borgerlige historikerne spikeren i kista for myten om lille, fattige Norge.
Innledningsvis – hva betyr dette? Det kan bety flere ting. Men hovedsakelig betyr det at man kan rydde vekk en del sjåvinistiske forestillinger om at «Ola Nordmann» og «Espen Askeladd» har slitt hardere enn andre for å komme seg dit Norge er i dag, nemlig et av verdens aller rikeste land per innbygger.
Norge – et av verdens rikeste land
Et rikt og imperialistisk “kulturland”
Det betyr også at man kan kvitte seg med forestillingen om at man som et land i periferien ikke har vært en del av internasjonale trender, at man i overført betydning har funnet opp ilden, kruttet og hjulet på helt egenhånd. At både kulturelle og politiske bevegelser i Norge er «rotnorske» og ikke – slik virkelighetens historie viser – et resultat av at norsk politisk og kulturelt liv har vært en del av verdenssamfunnet gjennom tusenvis av år.
Norsk sjøfart på 1700-tallet (Norgeshistorie.no)
Både pavekirke og reformasjon løp hele Norge rundt for århundrer siden. Nordmenn dro før dette på brutale vikingtokt til England og Frankrike, og hadde handelsruter til Russland, Tyrkia og alle havnebyer i Middelhavet.
Overføringen av Norge til Sverige fra Danmark var et resultat av Napoleonskrigene, selv blant annet resultat av den franske revolusjonen. Grunnloven av 1814 var inspirert av de borgerlige konstitusjonene i Frankrike og USA. Arbeiderbevegelsens pionérer i Norge ble inspirert av og hadde ofte deres første politiske læreår i Tyskland, Frankrike og Amerika – noe som gjelder folk som Marcus Thrane, Erling Falk og Martin Tranmæl. Seinere kommunister og revolusjonære hadde hele tiden tette bånd til Sovjetunionen. Henrik Ibsen, den største dramaturgen i 1800-tallets Norge settes den dag i dag opp på scener over hele verden. I sin ungdom spilte den store revolusjonære lederen Jiang Qing Ibsens Nora i en kinesisk oppsetting av Et dukkehjem.
En edruelig forståelse av dette, både rydder vekk myter og ideologisk næring for farlig sjåvinisme, også fra «venstre». Men det forplikter også mer. På en rund klode finnes i realiteten ingen enkel eller endimensjonal måte å tegne senter og periferi på. Midten kan være hvor som helst. Det ser man i Norge også. Riktignok er det langt fra Finnmark til Oslo, men på mange måter er Finnmark minst like internasjonalt og multikulturelt som Østlandet. Der har man til alle tider hatt innflytelse og utveksling med Russland og Finland, samt en stor samisk befolkning. Og fisk og jernmalm har blitt, og blir fortsatt, sendt verden rundt fra Finnmark.
Slik har det også vært med Norge i sin helhet. Det har ikke bare vært små bønder i «norske hus og hytte», men tørrfisk til Portugal, Bergen som hansaby og katolsk domkirke i Nidaros – samt norske slaveskip i «trekanthandel» over Atlanteren.
Dansk-norsk slavehandel (Wikipedia)
Myten om det lille land som trues utenfra
Den som ikke forstår denne historien, vil få store problemer med å forstå samtiden og ta korrekte standpunkt i dag. De faller lettere for fortellingen om et lite land som trues av stormakter på alle kanter, i stedet for å se verden slik den faktisk er – et sted der det styrtrike Norge fører krig i Afrika og Asia, og hvor norske monopolselskaper plyndrer råvarer og fattigfolk på alle kontinenter.
Massene har vært fattige – som i resten av verden
Når alt dette er sagt, har de norske massene selvsagt også vært svært fattige sammenliknet med i dag. Det er ikke engang 100 år siden en relativt stor andel av barna døde i sine første leveår, av sykdommer som ingen har i dag. Og arbeidsløse på 30-tallet levde rett og slett i hunger. Men dette er ikke en særegenhet ved de norske massene og det norske proletariatet, dette er et internasjonalt allment fenomen.
Den norske historien om fattigdom og lidelse er dermed ikke særegent norsk. Det er rett og slett historien om vår klasse i alle land og på alle kontinenter. Og det er fortsatt den levende realiteten til de fleste av verdens milliarder fattigbønder og proletarer.
Og selv i dagens imperialistiske Norge, er det fattigdom blant de dypeste og bredeste massene.
Må stå i matkø i et av verdens rikeste land
På vakt mot nye myter
Det man også bør vokte seg for, er å erstatte gamle myter og illusjoner med nye. Som når historiker Jan Eivind Myhre i sitt forsøk på å drive «fattigdoms»-spøkelset ut av den ene døren ser ut til å ønske «velstands»-spøkelset velkommen inn gjennom den andre, og insinuerer at Norge på 1800-tallet var det «best organiserte sivilsamfunnet i verden».
Med tanke på den norske statens historisk ledende rolle også hva gjelder anti-jødisk lovgivning og rasehygieniske assimileringsprosjekter, som de overfor samene, kvenene, romanifolkene og en rekke andre folkegrupper, så må det sentrale spørsmålet nødvendigvis bli: Velstand – for hvem? Og velorganisert – for hvem?
Vi anbefaler på det varmeste å lese reportasje fra Vitenskapsakademiets møte om disse tingene. Historiker Jan Eivind Myhre har mye interessant å si om temaet, selv om historiesynet han presenterer er mer idealistisk enn materialistisk. Han legger for eksempel lite eller ingen vekt på den økonomiske basisen, men mer på ideologisk overbygning, som kultur og utdanning.
ABC-sak om myter om norsk historie, først publisert på forskning.no:
Knuser myten om det fattige Norge
At Norge på slutten av 1800-tallet var et av Europas fattigste land, er blitt gjentatt gang på gang.
Myten er så etablert at Vitenskapsakademiet mandag 11. november satte av en hel dag til å diskutere den i en fullsatt sal.
Feil alt sammen
– Selvfølgelig var Norge for drøyt hundre år siden et veldig fattig land sammenlignet med i dag. Men folk i Norge var ikke fattigere enn naboene våre i Norden eller folk i de fleste andre europeiske land, sa Jan Eivind Myhre.
Han er professor og ekspert på 1800-tallet ved Universitetet i Oslo.
Sammen med myten om at Norge og nordmenn var så fattige, har det også hørt med å fortelle at vi var umoderne, udemokratiske og tilbakeliggende på en rekke områder.
Befolkningen var i det store og hele også en fordomsfull gjeng. Som bodde langt ute i periferien i Europa.
– Jeg vil påstå det motsatte, sa Myhre i Vitenskapsakademiet.
– Norge var rundt år 1900 blant de rikeste landene i Europa.
Norge hadde på dette tidspunktet verdens høyeste levealder. Vi var også en teknologisk ledende nasjon, der Hammerfest i Finnmark ble den første byen i verden som fikk elektrisk gatebelysning. Den første kinoforestillingen i verden var i Paris, og den andre var i Christiania i 1896.
Norge hadde på dette tidspunktet i tillegg verdens høyeste lesekyndighet.
Vi var tidlig ute med stemmerett for kvinner. Vi lå også kulturelt langt framme, sammenlignet med flere andre land på denne tiden.
Er myten historikernes egen feil?
Hvor kommer da myten fra, som er blitt brakt videre av alt fra statsministre til forfattere, forskere og journalister. For ikke å snakke om skolelærere i klasserom.
Til fortellingen hører det gjerne at bare folk i Portugal, Hellas og Albania var fattigere enn oss på denne tiden. Sammen med en antakelse om at de fleste nordmenn var analfabeter for hundre år siden.
– Kanskje har vi historikere vært for lite flinke til å fortelle hvordan det sto til, antyder historieforskeren selvkritisk på vegne av faget sitt. Ett spor fører også til den kjente britiske økonomi-historikeren Angus Maddison (1926-2010) og en tilbakevist feiloppfatning om Norge som briten hadde.
Historikere og journalister er opphengt i det som er galt i samfunnet
– Jeg tror likevel ikke at historikere har hovedskylden for denne myten, sa Myhre og fremmet i stedet forslag om fenomenet tidsblindhet som en mulig forklaring.
Kanskje er forskjellen i rikdom mellom nå og da så stor, at vi tror at nordmenn også må ha vært fattige sammenlignet med andre folk i Europa på den samme tiden. Noe vi altså ikke var.
Kanskje handler det også om at historikere, i likhet med journalister, stort sett forteller om alt som går galt i samfunnet. Gode nyheter er ikke nyheter. Slik bringer vi hele tiden næring til forestillingen om at mye både har vært galt – og fortsatt er galt.
Vi er kort sagt opphengt i folks og samfunnets feil.
Spiller det noen rolle?
Spiller det så noen rolle om myten om Norge som et fattig land for hundre år siden, stadig resirkuleres?
– Ja, det gjør det, mener Jan Eivind Myhre.
– Blant annet gjør myten at noen kanskje nokså ufortjent kan ta æren for at vi er blitt et rikt land.
Disse noen kan være alt fra tilhengere av Arbeiderpartiet til tilhengere av en kapitalistisk markedsøkonomi. Andre vil kanskje peke på det mektige sosialliberale partiet Venstre på slutten av 1800-tallet, eller på LO og fagbevegelsen.
Kanskje verdens beste sivilsamfunn
Samtidig framhever historikeren statskirken og protestantismen vår som et viktig element på veien mot at Norge ble et velstående og moderne samfunn. De gjorde nemlig en stor innsats for lesekyndigheten hos folk.
– Lesekyndighet betyr ekstremt mye for utviklingen av et samfunn, sa Myhre i Vitenskapsakademiet.
Sammenlignet med andre europeiske land, var Norge på 1800-tallet også et relativt egalitært samfunn. Vi var et samfunn med relativt mye likhet, der også kvinner tidlig ble en del av demokratiet.
– Ikke så mange kom til orde i Norge på begynnelsen av 1800-tallet. Men senere utover på 1800-tallet ser vi at stadig flere blir hørt i samfunnet, ikke minst de mange bøndene.
Norge har også hatt en utstrakt forsamlingsfrihet sammenlignet med andre land.
Allerede for drøyt hundre år siden finnes det et stort antall grupper og foreninger som er organisert, uavhengig av staten. Som yrkesorganisasjoner, bondeforeninger, religiøse foreninger, bransjeorganisasjoner og andre interessegrupper.
Historieforskeren ved UiO drister seg til å komme med en sterk påstand: På slutten av 1800-tallet kan Norge ha utviklet det best organiserte sivilsamfunnet i verden.
Myhre understreker at dette spekulativt. Han våger likevel å fremme påstanden.
Hvorfor lå Norge så langt framme?
Men hvorfor var Norge et så pass rikt og velutviklet samfunn allerede rundt år 1900?
Hvordan ble Norge allerede for over hundre år siden del av en eksklusiv klubb med rike og utviklede land i Nordvest-Europa, inkludert USA, Canada, Australia og New Zealand?
Jan Eivind Myhre fremmer noen mulige forklaringer:
- Norge har lenge hatt en sterk stat. Det hadde vi allerede før frigjøringen fra Danmark i 1814.
- 1800-tallet var en lang fredstid for Norge.
- Vi fikk tidlig etablert en rettsstat og vi fikk tidlig et godt offentlig byråkrati.
- Kanskje har det noe med geografisk beliggenhet å gjøre. For et land med mye hav åpner det seg store muligheter til å drive med fiskeri og skipsfart. Havet åpnet også Norge mot verden, både økonomisk og mentalt.
- Norge har mye skog. Den har vi kunnet bygge mye av, den har vært brensel og den var i mange år vårt viktigste eksportprodukt.
– Eller kanskje ligger forklaringen i det norske mangesysleriet.
– I et land der jordbruket var skrint, fikk vi i stedet mulighet til å holde på med mye annet som både fiske, skipsfart, gruver, skogbruk og håndverk.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.