Av en tidligere AKPer.
Dette er basert på en diskusjon med en tidligere partikamerat, den samme diskusjonen som har født flere andre innlegg for TFM.
Her kom vi inn på spørsmålet om folkekrig og da AKP (m-l) begynte å forberede seg politisk og organisatorisk på en nasjonal frigjøringskrig i form av folkekrig mot en eventuelt sovjetisk invasjon på 1980-tallet. Vedkommende jeg diskuterte med hadde også innvendinger om at folkekriger har skjedd mot stater som var dysfunksjonelle, samt at man ikke må være den aggressive som “slår først”.
Dette med å vente på og forberede seg på Sovjet er bare en annen variant av å vente på Den Store Krisa. Folkekrig må begynne i det små og helst ikke vente på at fienden setter i gang balladen. Folkekrig er ført i en rekke stater som er dysfunksjonelle ja, men det gjelder jo de fleste stater i verden på mange måter. De fleste land har områder der staten er dysfunksjonell.
Det er mye rart og spesielt med Norge, men det er ikke en helt egen politisk-økonomisk orden i Norge som skiller seg kvalitativt og fundamentalt fra andre kapitalistiske land. Kvantitativt er Norge mer stabilt og rikere og mer sosialdemokratisk osv. Men kvalitativt er det et kapitalistisk land, et imperialistisk land, med et proletariat, marginaliserte grupper, marginaliserte områder osv. Det ble ført krig her på 40-tallet og det kan føres krig her nå.
Spørsmålet er ikke så mye “kan det gjøres?” men “finnes det noe alternativ?”. En revolusjonær strategi i Norge må bygge opp ny væpna makt og ny statsmakt, og det ligger i sakens natur at det tar lang tid å bygge opp og at det må starte i det små. Å utsette det betyr bare at man begynner seinere på det som er nødvendig. For man kan ikke gjøre revolusjon ved å infiltrere staten eller lure den borgerlige hæren til å bli proletær. Og man får ikke lov av fienden til å bygge opp noe rød makt uten å kjempe for den og å forsvare den. Og man kan ikke bare overlate til fascistene å få angripe først, for da får de alltid være topp forberedt og de revolusjonære vil aldri være maksimalt forberedt.
Økonomisk og demografisk er det titusenvis av fattige og proletære folk som på relativt kort sikt kan mobiliseres for revolusjon – om man har en bevegelse som de finner verdt å støtte. Noe av cluet med en folkekrig er at den ikke bare “reagerer” på en destabilisert stat, men at den sjøl destabiliserer staten.
Jeg føler som deg at det burde gjøres et seriøst teoretisk arbeid på dette området. I noen land har folk jobba mer med saken. For meg koker prinsippet ned til at jeg:
- Mener at det tar lang tid å bygge opp sterk organisasjon, spesielt “nedenfra”.
- Mener man trenger en ny stat og en folkehær for å gjøre revolusjon.
- Når jeg putter de to tingene sammen, mener det eneste logiske er at revolusjonen tar form av langvarig folkekrig. Også i Norge.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.