Er velferdsstatens tid forbi?

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Tore Nyseter skriver i Dagbladet at velferdsstatens tid er forbi. Han belegger dette med utviklingen i flere land, deriblant Norge. Han viser til at utviklingen begynte under Arbeiderpartiets Gro Harlem Bruntland og innføringen av New Public Management i norsk offentlig sektor.

Han skriver om “målemani” og fullstendig rasering av offentlige tjenester. Men Nyseter setter ellers virkeligheten på hodet rett og slett. Han sier at årsaken til at velferdsstaten faller, og erstattes av det han kaller en “konkurransestat”, er at dens moralske verdigrunnlag har forsvunnet.

Han skriver:

“I dag ser vi at vår velferdsmodell gradvis blir demontert, fordi samfunnsutviklingen baserer seg på andre verdier og mål.”

Dette er et eksempel på en feilaktig måte å se samfunnsutviklingen på. Ideer – “verdier og mål” – er uttrykk for materielle, objektive forhold. De er uttrykk for økonomisk utvikling og klassekamp, og ikke omvendt.

Det er en sterk tradisjon innen historiefaget men også borgerlig politikk, at man forveksler årsak og virkning.

Videre er det en feilslutning at velferdsstaten i sin tid bygget på fundamentalt andre “verdier” enn dagens New Public Management. I bunn og grunn har argumentasjonen fra politikerne i hovedsak vært den samme – at politikken tjener økonomien. Velferden var “bra for økonomien” og veksten i norsk økonomi etter krigen beviste det.

Men høykonjunkturen etter krigen skyldtes kapitalismens økonomiske utvikling på verdensplan, ikke “verdier og mål” fra norske politikere. Denne fikk en solid knekk under krisa på 1970-tallet. Den allmenne krisa i kapitalismen ble skjerpa. De historisk høye vekstratene fra 50-tallet var det slutt på.

Kort sagt – den nye politikken for offentlig sektor skyldtes ny utvikling i økonomien. Nyseter har rett i at velferdsstatens tid er forbi, i det minste innenfor kapitalismen. Det skyldes rett og slett at kapitalismen krever vekst, og dette er ikke i dag forenelig med stadig økende utgifter til helsetjenester og utdanning. Derfor demonteres dette. Derfor sentraliseres det slik at lokalsjukehus legges ned.

For det første – med 8 til 12 års mellomrom går kapitalismen gjennom sine sykliske kriser. For det andre er hele det imperialistiske verdenssystemet preget av den allmenne krisa som viser seg ikke bare i økonomien men i alle sfærer av samfunnet. For det tredje har vi tendensen som Marx pekte på, til en minkende profittrate. Det viser seg som en tendens til at veksten i profitten avtar. Det betyr ikke at profitten minker, men at veksten blir mindre.

Tross motstridende tendenser er den historiske tendensen nådeløs. Kapitalismens økonomi stagnerer, imperialismen er i sin siste fase, en fase av forråtnelse og krig.

Dermed er det illusjonsmakeri at “venstrepartier” kan mane fram en annen utvikling simpelthen ved å være klare på hvilke verdier som skal gjelde for velferdsstaten. Det er ren bløff – eller håpløs naivitet – når politikere fra Rødt eller SV snakker om 6-timersdag “med full lønnskompensasjon” og liknende enorme velferdsreformer.

Investeringer og utvidelser av velferd uten profitt i dag, ville skjære rett inn i kapitalistenes overskudd. Det ville stoppet veksten eller tilogmed ført til underskudd. Å stryke 10 (!) arbeidstimer fra en vanlig arbeidsuke, over 20% av den, uten å kutte lønna – hva ville det i realiteten ført til for norsk (kapitalistisk økonomi)? Den som hevder at dette ikke ville hatt noen negativ konsekvens for norske kapitalister må strekke seg langt for å lure seg selv, men vil lure få andre.

Man kan drøfte i det vide og brede om dette likevel ville vært «verdt» det av hensyn til miljø og livskvalitet. Det er ikke moralen som styrer økonomien – eller staten for den saks skyld. Det som styrer er kapitalens interesser. Den kommer først og sist. Dermed er kreftene som demonterer velferden nærmest ustoppelige innenfor dagens system.

Velferd er mulig, mer velferd er mulig, men ikke innenfor dagens kapitalisme.