Proletær Historie: Husk Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht 101 år etter de ble drept av sosialdemokrater

Bilde: Tyske kommunister og revolusjonære Karl Liebknecht(t.v.) og Rosa Luxemburg (t.h.)

Proletær Historie: Husk Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht 101 år etter de ble drept av sosialdemokrater

Serien Proletær Historie forteller historiene til den revolusjonære klassekampen og liva til viktige figurene fra et arbeiderklasseperspektiv.

Skrevet av Peter Cherry for Incendiary, oversatt av en bidragsyter for Tjen Folket Media

Den 15. januar 1919 ble Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg myrdet i Berlin, og den tyske arbeiderklassen ble frarøvet deres ledere på høyden av den revolusjonære aktiviteten.

Liebknecht og Luxemburg var grunnleggerene av Kommunistische Partei Deuschlands (KPD), tidligere kjent som Spartakistforbundet. Ei uke etter stiftelsesmøtet (30. desember, 1918 til 1. januar, 1919), reiste de tyske massene seg opp i det som er kjent som spartakistopprøret. Sjøl om det bare varte i ei uke, så den borgerlige tyske staten (Weimar Republikken) trusselen som det gryende KPD utgjorde, og som svar bannlyste de partiet og beordret drapet på Liebknecht og Luxemburg. Deres henrettelser var utført av den reaksjonære frikorps-militsen, ved ordre fra den nye regjeringa leda av det Tyske Sosialdemokratiske Parti (SPD).

Som deres samtidige, den store Vladimir Lenin som orkestrerte den store sosialistiske oktoberrevolusjonen, fordømte også Luxemburg og Liebknecht den andre internasjonalen i 1914 ved begynnelsen av første verdenskrig, når franske og tyske sosialdemokrater stemte for krigsbevilgninger for hver sine land og var enige i blokkere all streikeaktivitet som var imot krigen. Tidligere, hadde den andre internasjonalen tatt i bruk slagord som hørtes revolusjonære ut, de hevda at hvis deres imperialistiske regjeringene bestemte å gå til krig, så ville de “erklære krig mot krigen,” før de var avslørt som opportunister for deres kapitulasjon.  

I Junius-tesene, som tjente til å definere henne vekk fra sosialsjåvinismen til den andre internasjonalen, kritiserte Luxemburg den “euforiske” og “patriotiske lyden i gatene” når SPD innordnet seg sjøl under den kongelige militærkommandoen. I januar, 1916 dannet Luxemburg, Liebknecht, og Clara Zetkin en anti-imperialistisk fraksjon innenfor SPD kalt Spartakistforbundet. Både Liebknecht og Luxemburg ble til slutt fengsla for sin antikrigsaktivitet, mens den herskende klassen i tyskland utførte sin imperialistiske krig.

Kort etter, i skyggen av den store sosialistiske oktoberrevolusjon, økte tallet av streiker som brøt ut i de krigsstridende landene i 1917 og inn i 1918, men det økte mest av alt i Tyskland. Etter at flere offensiver på vestfronten mislyktes, startet Tyskland å forhandle våpenhvile med landa i ententen (på dette tidspunktet Frankrike og Storbritannia). 23. oktober 1918 ble det erklært amnesti for alle politiske fanger som leda til at Luxemburg og Liebknecht ble løslatt fra fengsel.

30. oktober brøt sjømennene i den tyske flåten i Nordsjøen ut i mytteri og en bølge av streiker spredte seg gjennom store byer i forsvar av sjømennene. Tyske revolusjonære begynte å danne arbeider- og soldatråd inspirert av de russiske sovjetene. Den 4. november ble arbeider- og soldatrådet i Kiel dannet. Flere dager senere i Bayern, flykta Kong Ludwig III fra München da revolusjonære erobra byen og erklærte Bayern for en republikk.

9. november var det generalstreiker over hele landet, og arbeider- og soldatråda tok makta i Berlin og andre storbyer. Med motsigelsene på sitt høyeste, abdiserte Keiser Wilhelm II trona den samme dagen. Kort etter, sto høyrelederen i SPD Philipp Scheidmann foran massene og proklamerte Tyskland for en republikk. Den nye Weimar-regjeringa ble dannet med det reaksjonære Katolske Senterpartiet, som ville sikre seg at den pågående  sosiale brannen ikke fall i hendene på kommunistene. 

Rosa Luxemburg talte på en massedemonstrasjon i byen Breslau før hun reiste til Berlin for å starte samtaler om konstitueringa av KPD etter at hun ble løslatt i 1918. I et brev til KPD kamerat Zetkin i desember ble stormen av aktivitet og fare på den tida beskrevet godt av Luxemburg:

“Jeg er lenket fast til redaksjonskontoret, hver dag er jeg her til midnatt, fra tidlig morgen er det konferanser og diskusjoner, og offentlige møter mellom det, og for litt endringer i tempoet kommer det advarsler om at Karl [Liebknecht] og jeg er truet av bander bestående av drapsmenn… Jeg har levd på denne måten, midt i larm og opprør i et sus fra det første sekund…“

SPD, som appellerte til borgerskapet og midtsjikten, hadde begynt å vende større deler av skattebyrden over på de arbeidende massene, lot privat eiendommen stå urørt, oppløste arbeider- og soldatråda, og la til syvende og sist makta i handa til det imperialistiske borgerskapet. Når det Uavhengige Sosialdemokratiske Parti (USPD, som på den tida var venstrefraksjonen som sammen med Spartakistforbundet forlot SPD under første verdenskrig) bestemte seg for å bli med i den samme regjeringa, brøt Spartakistforbundet ut. 

Etter en generalstreik var kalt i Berlin på den 7. januar, 1919, ble de tyske revolusjonære inspirert da en halv million arbeidere samlet seg i gatene. Det ble til en væpna demonstrasjon, da mange hadde tatt med seg våpen for å beskytte seg sjøl mot angrep fra politiet. Det ble dannet en revolusjonære komité av flere større partier for å koordinere aktiviteten, inkludert USPD, som kjapt dannet militsregimenter som gikk inn for å okkupere lokala til en tysk kapitalistisk avis og satt opp barrikader i nabolaga hvor de hadde støtte. 

Når USPD begynte med fredsforhandlinger med SPD sin tyske president Friedrich Ebert, forlot KPD den revolusjonære komiteen og beordret en improvisert offensiv mot regjeringas installasjoner og transportinfrastruktur. Den samme dagen ble frikorpset innkalt av Ebert, og bomber og ild ble skamløst avfyrt mot barrikadene.

Ei uke senere ble Luxemburg og Liebknecht funnet og arrestert. Begge ble kort avhørt og myrdet. Luxemborgs lik ble kastet i Landwehrkanalen. Liket hennes ble ikke funnet før fem måneder senere når vinter isen hadde smeltet. Begge var korrekt erklært til martyrer for den kommunistiske saken og KPD ble reorganisert. 

Luxemburg blir ofte brukt av opportunister på grunn av hennes opposisjon til Lenin og hans tenkning, som år senere ville bli syntetisert til leninismen av Josef Stalin. Luxemburg, som Trotskij, holdt ofte en sentristisk posisjon innenfor den sosialdemokratiske bevegelse, i motsetning til Trotskij kom hun til å forstå behovet for en organisert fortropp og en sentralisert internasjonal i sine siste leveår.

Den internasjonale kommunistiske bevegelsen, da som nå, skyr ikke linjekampen. Lenin anerkjente henne som en revolusjonær martyr, som en stor datter av det tyske proletariatet, som er sånn det internasjonale proletariatet og verdens underkua folk kjenner henne og Liebknecht i dag.

Lenin sa at: “På tross av hennes feil— er hun for oss— en ørn. Og ikke bare vil kommunister verden over verdsette hennes minne, hennes biografi og hennes livsverk… vil tjene som nyttige instrukser for trening av mange generasjoner av kommunister over hele verden. “Siden 4. august, 1914 har tysk sosialdemokrati vært et stinkende lik” — denne uttalelsen vil gjøre Rosa Luxemburgs navn berømt i den internasjonale arbeiderklassebevegelsen.”  

Mordet på Luxemburg og Liebknecht står i dag som et godt eksempel på forræderiet til sosialdemokrater og samarbeidet mellom såkalte “sosialistene” og det imperialistiske borgerskapet. Den SPD-leda tyske regjeringa slapp løs den reaksjonære frikorps-militsen for å slå ned trusselen KPD utgjorde, som til slutt banet vei for nazismen til makta på 1930-tallet. Den kommunistiske internasjonalen begynte å bruke begrepet “sosialfascisme” for å avsløre sosialdemokratiet som fascismens tvilling, en definisjon som trakk mye fra denne episoden av tysk historie.   

Liebknechts og Luxemburgs gravstøtter fortsetter å være et alter av revolusjonær martyrdom til denne dag, den er besøkt hver vinter av et opptog av tyske maoister, revolusjonære og av massene, i det som er kjent som “Luxemburg-Liebknecht-Lenin demonstrasjonen.” De marsjerer gjennom Berlins gater og legger røde nelliker på gravstøttene deres i Friedrichfelde gravplass. Det gjør de som en del av rekonstitueringen av KPD.

Tyske maoister i Luxemburg-Liebknecht-Lenin demonstrasjonen i 2020. På banneret kan man lese: “For proletariatets nye internasjonale organisasjon”

Andre artikler fra Proletær Historie serien på Norsk: Proletær historie: Folkekrigen begynner i Peru 1980

Mer om Rosa Luxemburg: 

Rosa Luxemburg Lever

Sosialdemokrater for Rosa Luxemburg

Rød 8. mars: Heder og ære til Rosa Luxemburg