Om “rød” klimamotstand

Innlegg skrevet av en aktivist.

På Facebook finnes det en tendens blant noen kretser som vanligvis anser seg selv som progressive i forhold til saker som antiimperialisme, ønske om et mer rettferdig samfunn, et standpunkt mot angrepene på fattige og lignende. Jeg har også møtt denne argumentasjonen i jobb på byggeplasser og på andre steder, der det åpenbart ikke handler om at personen som argumenterer har egne interesser som står i motsetning til det å erkjenne klimakrisa.

Standpunktet er en slags “venstre”-motstand mot menneskeskapte klimaendringer. På overflaten kan den fremstå antikapitalistisk, med en lignende sjargong. Der skribenten ser ut til å legge typiske antikapitalistiske argumenter til grunn for sin overbevisning, og der det hele dreier seg om en konspirasjon for å tjene penger på en falsk klimakrise. Hovedpoenget er at de rike skor seg på klimakrisa, at de er tjent med en slik løgn for å tjene penger og tre avgifter over hodet til folk. I innleggene lenkes det hyppig til nettsider som for eksempel Klimaskeptikerne, og typiske virale bilder som skal motbevise at klimaendringene er reelle og/eller menneskeskapte.

En sannsynlig grunn til at dette har appell er ganske åpenbar ut fra argumentasjonen som legges frem. Tilhengerne gjennomskuer det falske spillet rundt klimakrisa, og ser at profitt står i førersetet. Det snakkes om en klimakrise med enorme konsekvenser, men politikerne gjør ikke noe. Faktisk øker utslippene, og politikere tar dyre privatfly til flotte konferanser hvor det presenteres tomme løfter og tomme løsninger betalt med svimlende summer. Løsningene de faktisk legger frem er enten helt uten verdi eller av begrenset verdi, og består stort sett av symbolske løsninger som igjen ofte gjør livet vanskeligere for folk. Mange arbeidsfolk jeg har snakket med uttrykker skepsis til klimaendringene, fordi de ser at utslippene de sjøl står for er mindre enn de hovne politikernes og at det ikke kuttes der det virkelig har virkning. At løsninger gjør livet vanskeligere for folk, f.eks. å kjøre barn til barnehage, utføre jobben sin på skikkelig vis eller å få tid og råd til fritidsaktiviteter for seg selv og familien. At det ikke tas hensyn til at noen bor på bygda fordi de ikke har råd til å bo skikkelig inne i byene. At det ikke er mulig å ta bussen med store verktøy og/eller store avstander utenfor de mest trafikkerte strekningene. At slike bekymringer avfeies med moralisme, overlegenhet og bedrevitenhet. At en moralsk renhet er mye enklere for dem som kan kjøpe den, som ikke trenger å kjøre den samme gamle bilen men har råd til å anskaffe en dyr og god elbil. At denne moralske renheten bare er symbolsk, og nok en pekefinger fra dem med bedre råd. At noen skor seg godt på avgiftene, slik det er avslørt for eksempel om bompenge- og vindkraftselskaper. De ser at løsningene vil svekke livskvaliteten deres betraktelig, selv om store utslippskutt kunne vært løst på veldig praktiske måter – der problemet er at profitten står i veien.

En trenger ikke være spesielt årvåken for å se at profitten står i førersetet og at det er arbeidere og fattigfolk som belastes av disse falske løsningene, slik det også prates om i arbeidsbrakker og andre møteplasser for utbytta klasser rundt omkring i landet. Det er riktig å se at de rike kapitalistene og politikerne lever i luksus og ler rått fra den dyre Teslaen, mens pekefingeren rettes mot den som må og bare har råd til å kjøre den samme gamle kjerra. For borgerskapet er det uaktuelt med en løsning på klimakrisa som svekker inntektene og makta deres, og det er ikke bare rent subjektivt men også fordi det kapitalistiske systemet krever stadig økende profitt for å ikke kollapse. Økt profitt betyr økt produksjon, og det betyr mer utslipp. Økt profitt betyr lavere produksjonskostnader, og det står i motsetning til klimakutt.

Det er riktig å være skeptisk til dette, men de “røde” klimaskeptikerne begår flere klassiske feil. Proletarer og antikapitalister er tjent med en vitenskapelig tilnærming til politiske spørsmål, og vitenskapen er klar og tydelig på at klimaendringene er menneskeskapte. Disse klimaskeptikerne kaster vitenskapelig forståelse over båten og setter sin lit til små kvasivitenskapelige miljøer, fordi de ser at det er mye falskt spill blant kapitalistene og politikerne. De vet at politikere, media og institusjoner lyver. Men ikke alt kan like enkelt kalles en løgn – klimakrisa er et vitenskapelig faktum, og et samla vitenskapelig miljø inngår ikke i en gigantisk konspirasjon rundt dette. Samtidig unngår de å se at det er ulike interesser inne i bildet, og i denne sammenhengen at miljøene de fester sin lit til mer enn ofte er avslørt for å være sponset av kapitalister og politikere som tjener på at vi ikke tror på klimakrisa. For det finnes kapitalister som tjener store penger på avgifter og produkter som angivelig skal redde klima, men også kapitalister hvis enorme inntekter er truet av at reelle klimakutt og at folk reiser seg for klimakrav. Det er ingen feil å se at det er noen som tjener store penger på klimaendringene, men det er en feil å ikke se at kapitalister og politikere ofte har motstridende interesser. Og det er en feil å feste sin lit til at en av de borgerlige stemmene vi ser på TV eller leser om i avisa må representere en riktig linje i tråd med proletariatets interesse.

En annen typisk feil er at man godtar at borgerskapet med sine kapitalister, politikere og organisasjoner setter agendaen og at de mener det de sier slik som de sier det. At man enten må avvise hele klimakrisa eller godta at avgifter og kutt blir tredd nedover hodet på folk. De feiler å se det revolusjonære potensialet som pekes ut av klimakrisa, nemlig at kapitalismen ikke kan løse klimakrisa. At det er en motsigelse mellom kapitalismen på den ene sida og å løse klimakrisa på den andre. At politikernes manglende handling ikke tyder på en stor konspirasjonsbløff, men at politikerne ikke evner å få til noe uten å sette egen lommebok og til og med kapitalismen i fare for krise. At løsningene deres er uten virkning fordi de er handlingslammet i spørsmålet om egne interesser, systemets interesser og kapitalismens behov for stadig økende profitt. 

For å understreke dette tydelig er det ikke nødvendigvis slik at dem jeg argumenterer mot i dette innlegget nødvendigvis anser seg som røde. Men argumentasjonen har ofte et tydelig proletarisk utgangspunkt, selv om jeg mener det slår feil ut til slutt. Sosialdemokratene har med sine pekefingre og sin tro på at kapitalismen kan styres av “verdivalg” sin klare rolle i dette, og skyver folk rett over i fanget på andre fraksjoner i borgerskapet – slik som f.eks. Bompengepartiet, FrP og andre som enkelt peker nemlig på politikernes dobbeltmoral. Men igjen – disse representerer i like stor grad borgerskapet, bare en annen fraksjon, og står på ingen måte verken noe nærmere eller fjernere fra proletariatets interesser enn de typisk rødkledde sosialdemokratene. De er det samme borgerskapet med sine ulike slipsfarger som alle forsøker å redde systemet og sin posisjon i dette systemet, i en klimakrise som veldig potensielt er en krise for kapitalismen.

For kommunister er det tydelig at kapitalismen står i veien for en løsning på klimakrisa, og at den reelle løsninga er sosialistisk revolusjon. Dette innebærer også å ta makta fra klimahyklerne blant politikere og borgerskapet forøvrig. Denne løsninga er også svaret på de andre store utfordringene som herjer kloden vår, som fattigdom og undertrykking.