Den følgende artikkelen er en uoffisiell oversettelse av første del i en artikkelserie for grunnleggende studier om nydemokrati. Den er opprinnelig publisert på spansk i den nydemokratiske chilenske avisen Periódico El Pueblo, og har blitt oversatt til norsk av en bidragsyter for Tjen Folket Media.
Halvkolonienes ufravikelige vei
Politisk skolering, 88. utgave (januar 2020) av Periódico El Pueblo.
Den kinesiske revolusjonens seier i 1949, ledet av Kinas kommunistiske parti og formann Mao Zedong, viser veien de halvkoloniale og halvføydale landene som Chile og andre latinamerikanske land må ta i sin ufravikelige utvikling til sosialismen og kommunismen. En viktig tekst å studere for å få en forståelse av dette er Maos artikkel “Om nydemokratiet”, skrevet i 1939, som vi her vil trekke frem grunnleggende deler ifra.
Hvor kommer det chilenske folkets dype misnøye fra? Den kommer fra de mest grunnleggende ønsker og behov, slik som situasjonen for bolig, helse og utdanning samt andre problemer som ikke kan løses i den halvkoloniale tilstanden som underlegger oss imperialismens opp- og nedturer, som eksempel gjelden vi besitter i form av ubetalte lån og den ødeleggende plyndringen av naturressursene våre. Imperialismen opptrer på denne måten i land som vårt, fordi det aldri har fullført den demokratiske revolusjonen som avskaffer den føydale undertrykkingen, noe som viser seg i den store konsentrasjonen i eiendommen av land og vann, og som et samfunn hvor en heldig adel fortsatt livnærer, som igjen avslører seg for de folkelige massene.
Dette hatet mot den gamle antidemokratiske og antifolkelige politikken har sin økonomiske basis i opprettholdelsen av føydaliteten og den imperialistiske plyndringen, som står i motsetning til en ny politikk, økonomi og kultur som vil bli født av de langvarige revolusjonære kampene.
Frem til 1917 har de demokratiske revolusjonene som avskaffet føydalismen blitt ledet av borgerskapet. Disse er kjent som demokratiske revolusjoner av den gamle typen. For å tjene denne sosiale klassen ble det i Vest-Europa, Nord-Amerika og andre steder følgelig opprettet borgerlige republikker, som ikke er noe mer enn borgerlige diktaturer. I sin begynnelse utviklet disse landene seg progressivt. Med utgangspunktet i dette innførte de kapitalismen i verden, men i sin siste fase har den utviklet seg til imperialisme og lagt hundrevis av kolonier under seg for en brutal utbytting, først og fremst i Sør-Amerika, Asia og Afrika.
Ettersom borgerskapet ikke interesserte seg for å utvikle flere demokratiske revolusjoner i resten av verden, men heller å kunne plyndre koloniene del for del, ble de essensielle delene av føydalismen bevart i disse landene. Dette kalles halvføydalisme, og setter milliarder av verdens folk under imperialismens undertrykking.
Som følge av dette, fordi borgerskapet allerede har blitt en en reaksjonær og ikke progressiv klasse, er det en annen sosial klasse som må lede de upåbegynte og ufullførte demokratiske revolusjonene i de halvkoloniale og halvføydale landene. Denne sosiale klassen kan ikke være noen annen enn det moderne proletariatet, som med Oktoberrevolusjonen i Russland i 1917 åpnet den proletariske verdensrevolusjonens tidsalder.
Denne nye tidsalderen viste at for å styrte monopolborgerskapet og jordeiernes diktatur, må proletariatet danne en tett allianse mellom arbeiderne og bøndene, og slik viste de den eneste veien for utvikle samfunnet til konstruksjonen av sosialisme. Med andre ord, for å feie føydalismen fullstendig bort i de tilbakeliggende landene, behøver bøndene proletariatets ledelse organisert i form av et ekte kommunistparti, noe vi kjenner som den demokratiske revolusjonen av en ny type.
Formann Mao peker på den demokratiske revolusjonen som: “ikke lenger [er] (red.anm.) en revolusjon av den gamle typen som er leda av borgerskapet for å opprette et kapitalistisk samfunn og en stat under borgerskapets diktatur. Den hører til den nye typen revolusjoner som er leda av proletariatet, der målet i det første steget er å opprette et nydemokratisk samfunn og en stat under det felles diktaturet til alle de revolusjonære klassene.”
Nydemokratieter altsåfellesdiktaturet til alle de revolusjonære antiimperialistiske og antiføydale klassene som i dag utbyttes og undertrykkes av monopolborgerskapet: de store jordeierne og imperialismen.
Men imperialismen og monopolborgerskapets klør har ikke kun grep om proletariatet og fattigbøndene, men også om småborgerskapet og det nasjonale borgerskapet. Derfor argumenterer Mao Zedong for “ en enhetsfront med det nasjonale borgerskapet mot imperialismen og byråkrat- og krigsherre-regjeringene”.
Men denne enhetsfronten kan ikke ledes av det nasjonale borgerskapet, for selv om de også undertrykkes av imperialismen har de i tillegg en annen karakter, nemlig sin hang til å forene seg med revolusjonens fiender. “Da de stod overfor en fryktelig fiende, slutta de seg sammen med arbeiderne og bøndene mot den, men da arbeiderne og bøndene våkna, snudde de tvert om og slutta seg sammen med fienden mot arbeiderne og bøndene. Dette er en allmenn regel som gjelder for borgerskapet over alt i verden.”
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.