Av en kommentator for Tjen Folket Media.
AKP (m-l) ble stiftet i 1973 med uttalt mål om å skape et ekte kommunistparti. Allerede to år senere begynte ledelsen oppgjøret med høyreavviket, der de tok omfattende selvkritikk for høyrefeil i partiets to første leveår. Blant annet tok de selvkritikk for å ha prøvd å stille felles liste ved valget i 1973 med SV-partiene SF og «NKP».
Kort tid etter snudde ledelsen igjen for å fortsette ferden mot høyre. Under kontrarevolusjonen i Kina i 1976 sluttet flertallet i ledelsen opp om høyresida i Kina. I 1977 tok de politisk oppgjør med “firerbanden” og begynte kritikken av kulturrevolusjonen. Hua Guofeng og Deng Xiaping ble dels forsvart og dels hadde partiet et ikke-standpunkt til utviklingen i Kina.
I store deler av den kommunistiske bevegelsen i vesten, begynte en storstilt krise, der den røde linja ble utsatt for det Perus Kommunistiske Parti kaller et revisjonistisk trippelangrep. Den ble angrepet fra Albanias dogmato-revisjonistiske ledelse, fra Moskva-revisjonismen og av Hua-Deng-revisjonismen i Kina. AKP-ledelsen tok de facto stilling for en av disse, for det kinesiske kontrarevolusjonære lederskapet. I 1979 vedtok partiet å “redde” avisa Klassekampen ved å ta imot statsstøtte til denne, etter at “partikrisa” var et faktum.
Partiets bedrifter (for eksempel avis og forlag) hadde store økonomiske problemer, selv om ledelsen i mange år hadde mobilisert medlemmer og venner til å gi svært store summer. Løsningen ble statsstøtte. Løsningen på den politiske krisa i partiet ble “mer politikk”, mer fokus på å stille populære krav og mer fokus på valgkamp.
Dette tilfredsstilte slett ikke alle medlemmer. Partiet mistet noen medlemmer av sentralkomiteen (blant annet Sverre Knutsen i 1982). I 1984 gikk en rekke aktive og dels profilerte medlemmer ut av partiet. Og også i 1988 og 1990 gikk folk ut til venstre. Det var med andre ord gjennom hele åttitallet mange som forlot partiet på et venstregrunnlag.
Til historien hører også at allerede da partiet ble stiftet fantes det grupper som kritiserte partiet fra venstre – fremst av disse var Kommunistisk Arbeiderforbund (tidligere MLF) og Kommunistisk Universitetslag (KUL). Det er altså en myte at den norske “ML-bevegelsen” var enhetlig, selv om det var et parti og en ledelse som var dominerende. Det bør også glede mange lesere at den revisjonistiske utviklinga i AKP møtte hard motstand fra begynnelsen og hele veien til partiet ble organisatorisk likvidert til fordel for partiet Rødt.
Innledende merknad
Av Ragnar V. Røed, februar 2020
Denne artikkelen er underskrevet av 5 tidligere medlemmer av Distriktsstyret i Oslo AKP (m-l) og publisert i medlemsbladet Fram for partiet, januar 1984. Dette var det interne diskusjonsbladet for medlemmene i dette partidistriktet. Disse bladene er, blant mye annet, blitt digitalisert og offentliggjort av Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie på nettstedet ML-historie. Det gjeldende nummeret av FFP ligger som PDF her:
I artikkelen er enkelte navn sensurert av Forvaltningsorganet for AKPs partihistorie, selv om det ikke er noen tvil om hvem Pål S. er.
Om konteksten
Fra 1978 og i flere år framover bølger en hard debatt fram og tilbake i AKP. Ledelsen innrømmer, etter press nedenfra, at AKP (m-l) er i en partikrise. Den ideologiske lederen Tron Øgrim mener dette er en del av “den vestlige maoismens sammenbrudd” og skriver en bok om dette. Partilederen Pål Steigan forsøker å dempe kritikken nedenfra, men innrømmer at det er krise i partiet.
Artikkelen fra 1984 avslører den revisjonistiske utviklingen i AKP (m-l) og peker ut hele sentralkomiteen som det revisjonistiske senteret i partiet. De mener problemene begynner før 1978, og man må i ettertid slå fast at tross oppgjøret med høyreavviket i 1975-76 så preges partiet av en form for høyreopportunisme fra ledelsen sammenhengende fra stiftelsen i 1973 – og også i det partibyggende arbeidet forut for stiftelsen.
Artikkelen blir grunnlag for en offentlig tekst som er redigert og forkortet.
Artikkelens begrensninger
Venstreopposisjonen stiller spørsmålet klart og avslører revisjonismen fra ledelsen. Det fører til at flere medlemmer (frivillig) forlater partiet på et venstregrunnlag. Artikkelen har mangler, den er ikke avansert nok, den går ikke langt nok, og den tar for eksempel feil i synet på de revolusjonære lederne i Kina (den såkalte “firerbanden”). De har avslørt kuppet i Kina, men evner likevel ikke å støtte venstrelinja i Kina, selv om disse ble fengslet og/eller myrdet av de reaksjonære kuppmakerne. Dette er noen av svakhetene ved artikkelen.
Hovedmangelen er at artikkelen ikke tar spranget over til maoismen. Og den ser ikke folkekrig som den eneste veien til sosialismen men bare som den mest sannsynlige veien, som følge av verdenskrig og sovjetisk invasjon. Forfatterne ser ikke de revolusjonære lederne i Kina som revolusjonære ledere, men kaller dem “firerbanden”, de aksepterer den kontrarevolusjonære hetsen mot disse og mot “utarting” under kulturrevolusjonen. Som med folkekrigen ser de kulturrevolusjonen som en viktig metode. De peker den ikke ut som selve hovedmetoden for å føre revolusjonen videre under sosialismen.
Kameratene skriver “Det er blitt framskredent å ha et ‘ikke-standpunkt’” mot høyreopportunistene, men i synet på folkekrig og kulturrevolusjon har kameratene liknende mangler. De tar også bare et nesten-standpunkt. De har ikke tatt til seg maoismen, slik den ble syntetisert av formann Gonzalo og dermed mangler de det faste grepet om ideologien. De ser problemene, men er bare inne på løsningene. De tar et sprang, men de lander ikke i artikkelen. Det er hovedmangelen ved artikkelen, men hovedsida er åpenbart at de reiser kampen mot revisjonismen og at dette er rett og svært bra. Alle kommunister er i bevegelse og utvikling. For å lande på et standpunkt må man først ta spranget. For å ta et venstrestandpunkt og utvikle en venstrelinje må man bryte med høyrestandpunktet. På dette tidspunktet ble ikke spranget fullført av kameratene, og mye tyder på at det også var store uenigheter blant disse selv.
Artikkelen er uansett svært viktig for å forstå utviklinga av den borgerlige høyreopportunistiske linja i AKP (m-l), som ledet fram til – og måtte lede fram til – det reformistiske partiet Rødt.
Venstreopposisjonens begrensninger og fortjenester
Videre må det nok sies at det var en stor svakhet ved denne venstreopposisjonen at de forlot sine posisjoner og forlot partiet i stedet for å kjempe for posisjonene og for å avansere i kampen for å rekonstituere det kommunistiske partiet. De skulle gjort alt for å utvikle kampen for å reise en ny revolusjonær bevegelse som en del av den internasjonale kommunistiske bevegelsen.
Synet på de revolusjonære lederne i Kina er nok symptomatisk for innstillingen til kameratene. De så slaget om AKP (m-l) som mer eller mindre tapt. De følte seg kanskje isolerte og så ikke at også internasjonalt fantes den røde linja. Det er ingen referanser til kamerater i andre land. En venstreside som ikke ser venstresida forøvrig, må bli motløse. De ser den ene sida i tolinjekampen, de ser revisjonismen, men ser de venstrelinja? Ser de andre, ser de seg selv? Ser de den røde linja, og det ansvaret som denne kan og må ta?
Uansett – kameratene gikk mot strømmen. De reiste en opprørsfane. De talte partiledelsen midt imot, tross hard motstand og forsøk på å kneble dem. De avslørte kuppet i Kina og viste parallellene i partiledelsen. De avslørte særlig partiets formann Pål Steigan som revisjonist av Deng-typen. De avslørte at revisjonismen hadde dype røtter og en sterk posisjon i partiet. De avslørte hykleri og “klamme omfavnelser” og stilte seg uforsonlig til revisjonismen.
Senere gikk flere av dem ut offentlig ved en annonse i Klassekampen og med Ellen Pedersen i spissen. Hun var et kjent navn som mangeårig førstekandidat i Oslo for Rød Valgallianse og polemiserte offentlig i avisa Klassekampen mot det revisjonistiske programforslaget som omtales i artikkelen som følger.
Videre er denne artikkelen unik i det at den setter fram en slik oppsummering av den revisjonistiske utviklinga i AKP (m-l) “fra innsiden” og fra venstre. Dette gir dokumentet en stor historisk verdi for en rød linje i kampen for å rekonstituere Norges Kommunistiske Parti. Man kan lett trekke paralleller fra punkter i denne teksten til høyreopportunisme i dag, og det gir artikkelen og venstreopposisjonens kamp en verdi langt utover verdien der og da.
Historien til den kommunistiske bevegelsen tilhører venstresida i denne. I den offisielle historieskrivinga blir denne som regel forbigått i stillhet. Det er vår plikt å løfte den fram fra glemselen, studere dens erfaringer på godt og vondt, og føre deres kamp videre til seier.
AKP(m-l)s vei mot revisjonismen
Av 5 tidligere medlemmer av distriktsstyret i Oslo AKP (m-l)
I de seinere åra og særlig i tida etter forrige landsmøte har revisjonistisk praksis og ideologi fått stadig større innflytelse i AKP. Det er dessverre ingen tegn som tyder på at denne tendensen skal snu. Revisjonistene i partiet er på offensiven — både praktisk og ideologisk. De kameratene som vil beholde AKP som et revolusjonært parti slåss med ryggen mot veggen.
Revisjonismen ved makta er borgerskapet ved makta
Denne oppsummeringa av Mao gjelder både makta i staten og makta i partiet. Borgerskapet vil igjen og igjen forsøke å erobre partiet innenfra, for på den måten å omdanne det til et borgerlig parti. Slik også med AKP. Internasjonalt og historisk er det ikke noe nytt at kommunistpartier utvikler seg til revisjonistpartier. Det har skjedd gang på gang, og vil sikkert skje igjen. I dag er det AKP det gjelder.
Det revisjonistiske senteret i AKP er SK. Revisjonismens styrke i dette organet kan illustreres ved å minne om at SK enstemmig vedtok å anbefale at Utkast til nytt prinsipprogram ble lagt til grunn for programdiskusjonen i AKP. Ikke ett SK-medlem hadde innvendinger mot å legge et revisjonistisk utkast til grunn for programdiskusjonen i partiet.
AKPs vei mot revisjonismen — noen stikkord
Mange partimedlemmer vil si at det er harde ord å si at ei revisjonistisk linje i dag er den dominerende i SK og ledelsen for Oslo-partiet. Påstander uten dekning? La oss gi noen stikkord for hvorfor vi mener analysen er riktig. (Vi vil ikke her og nå forsøke oss på en helhetlig oppsummering og kritikk. Dette har vi ikke materiale til. En slik oppsummering må komme seinere. Det er også begrenset hva vi får plass til i en FFP-artikkel.)
Programdiskusjonen har vært klargjørende for oss. På punkt etter punkt har det vist seg at programforfatterne forsøker å endre partiets sentrale kommunistiske prinsipper. Eksempler (i stikkords form, uprioritert og med forbehold om mulige uheldige formuleringer):
1. Revolusjonen
Revolusjonen som en offensiv væpnet handling for å slå i stykker det gamle statsapparatet mente vi tilhørte AKPs barnelærdom. Slik er det ikke lenger. Pål S… presterer i FFP i oktober å forsvare formuleringen «Den norske kapitalistklassen vil gripe til våpen og prøve å drukne sosialismen i blod, dersom han trur det går.» S… viser til Tsjekkoslovakia i 1948 og sier at det ikke er prinsipielt utenkelig at slike situasjoner kan oppstå igjen. Det vil føre for langt her å diskutere Tsjkkoslovakia som eksempel. Vi merker oss med interesse at S… nå mener at sosialismen ble innført i Tsjekkoslovakia i 1948. Tidligere har det vært uklart for oss hva S… mente om dette. Vi merker oss også med interesse at det ikke nevnes at kommunistene hadde et par hundre tusen mann under våpen og at Den røde armé sto i landet. Eksemplet Tsjekkoslovakia er for øvrig brukt av revisjonister før og kritisert av marxister tidligere. Under Den store polemikken kritiserte Folkets Dagblad dette eksemplet sønder og sammen (25.9.1963).
2. Klassealliansen
S… sideordner arbeiderklassen og dens allierte. Vi er for en strategisk allianse, men arbeiderklassen må ubetinget ha den avgjørende makta. Problemet i andre partier og i AKP har ikke vært at arbeiderklassen har hatt for mye makt. Problemet har vært å sikre arbeiderklassens ledelse. S… vil at statsmakta skal deles mellom flere klasser. Dette er parallell til Dengs «folkets demokratiske diktatur»: arbeidere, bønder og intellektuelle deler makta på lik linje.
3. Demokratiet under sosialismen
Problemet under sosialismen er ikke å sikre ytringsfriheten og demokratiet for borgerskapet (selv om også borgere kan ha demokratiske rettigheter innafor bestemte rammer). Problemet er å sikre ytringsfriheten og demokratiet for arbeiderklassen og det arbeidende folket. For å sikre dette må borgerskapet undertrykkes som klasse. S… og programutkastet er derimot for det «rene» demokrati — et demokrati for alle (med unntak av kriminelle og andre uten statsborgerlige rettigheter. Hvorfor skal ikke disse ha demokratiske rettigheter forresten — skillet går vel ikke der?)
Av interesse er det at det var utstrakte formelle rettigheter både under Stalin og Mao uten at dette på noen måte kunne forhindre kontrarevolusjon. Også i dagens Sovjet er det formelle rettigheter akkurat som i Dengs Kina.
4. Imperialisme og krig
Etter vår oppfatning er militærprogrammet i all hovedsak fortsatt riktig. Partiledelsen mener på sin side at militærprogrammet «på en del punkter» er «ultravenstre». Hele poenget er såvidt vi forstår at partiledelsen mener at det (like?) godt kan tenkes at revolusjonen kommer før krigen. Programutkastet tar ikke stilling til hva som er mest sannsynlig. Dette er sløyfet i forhold til 1980-programmet (se 80-programmet side 21). Teoretisk kan det helt klart tenkes at revolusjonen kommer først. Militærprogrammet utelukker for øvrig heller ikke at revolusjonen kan komme først. Men hva er mest sannsynlig? Etter vår oppfatning er det åpenbart mest sannsynlig at krigen kommer først. Vi mener det er teoretisk mulig at en konkret krig mellom supermaktene kan forhindres. (Det står for øvrig også i militærprogrammet.) Men før eller seinere vil det komme en tredje verdenskrig mellom supermakter — dette mener vi følger av Lenins imperialismeteori.
Partiledelsen ser åpenbart mer optimistisk på situasjonen. (Nasjonale opprør i øst-Europa, muslimsk opprør i sovjetisk sentral-Asia, revolusjon i den tredje verden — alt dette kan forhindre en tredje verdenskrig ifølge S… i FFP/ oktober, se side 18.) Er det slik? Vi mener nei. Etter vår oppfatning har faktorene for krig økt sterkere enn faktorene for revolusjon, slik at militærprogrammets konklusjoner er blitt styrket i årene 1979-1984.
Før 2. verdenskrig stilte Dimitrov som oppgave for fredskreftene å forsøke å stanse den kommende krigen. Dette lyktes ikke.
Hvilket materiale sitter SK på som tilsier at imperialismen har forandret seg? Hvilke krefter er det som skal være i stand til å oppheve de kapitalistiske produksjonsforholdene i supermaktene, konkurransen om merverdien mellom dem, oppdelinga av verden eller den ujevne utviklinga? Så lenge disse forutsetningenebestår vil krigen «uunngåelig» komme som Lenin sa det. Imperialisme betyr krig!
Vi tror at en tredje verdenskrig er kommet nærmere og at det haster å få gjort noe skikkelig med beredskapsarbeidet. Partiledelsen ser åpenbart en lengre fredelig periode foran seg som det mest sannsynlige. En sak for seg er for øvrig at partiet er blitt fullstendig legalistisk og vil være svært enkelt å rulle opp ved en sovjetisk okkupasjon. Hvorfor gjøres det ikke noe med dette?
Vi merker oss for øvrig med interesse den teknikken ledelsen bruker for å markedsføre sin nye og revisjonistiske politikk. Det heter nå om oss som forsvarer militærprogrammet at vi har en strategi for folkekrig og ikke en strategi for sosialismen. Vi skal ifølge partiledelsen mene at den eneste veien til et sosialistisk Norge går gjennom folkekrig. Når har vi sagt det? Det vi har sagt og det vi mener er at dette er det mest sannsynlige. Det er interessant at dette nå er blitt et «ultravenstre»-standpunkt. Pål S… i FFP/ oktober går faktisk lenger. Han insinuerer her at Reidar J… og «ultravenstre» er tilhengere av kupp, og Reidar J… blir bedt om å avgrense seg mot terrorismen!
5. Partiets ledende rolle under sosialismen
Etter vår oppfatning er det bare å lure seg selv (og massene) når det nå heter at de folkevalgte organene (parlamentet?) skal ha den avgjørende makta. Folket styrer gjennom politiske partier.
Hovedproblemet er å forhindre at partiet skifter farge. Pål S… som forkaster kulturrevolusjonære metoder vil løse dette gjennom parlamentarisk demokrati. (Se FFP side 17.) Programutkastet presterer til og med å si at partiet ikke skal ha makta over hæren. Det er tilstrekkelig med generaler som er lojale mot sosialismen. (Dette minner oss mistenkelig om Allendes Chile. Generalene var for øvrig ikke så lojale når det kom til stykket.)
6. Klassekampen under sosialismen
Etter vår oppfatning vil hovedmotsigelsen i lang, lang tid under sosialismen normalt gå mellom proletariat og borgerskap. Det er klart at ved overgangen fra sosialismen til kommunismen hvor klassene dør bort vil dette forandre seg. Men bevare oss vel: La oss løse de første hundre årene, så får våre barnebarns barnebarns barnebarn løse de neste oppgavene.
S… står derimot på teorien om produktivkreftene som det grunnleggende. En klar revisjon av Mao, ikke sant, S…?
Vi har videre fått et bestemt inntrykk av at S… mener at produksjonsforholdene tilhører overbygningen. Mener virkelig S dette? Svar med begrunnelse etterlyses!
7. Kina — borgerskapet har tatt makta
Etter vår oppfatning er det uholdbart at partiet ikke har noen mening om Kina. Vår oppfatning er at revisjonismen har tatt makta i KKP. Om dette viser vi til artikler av Erik S… i KK som vi er enige i. Vi anbefaler også partimedlemmene å lese Jan M… siste bok om Kina.
8. Kulturrevolusjonen
Vår oppfatning er at metoden med kulturrevolusjoner er en svært viktig metode for å forhindre kontrarevolusjoner. (En kulturrevolusjon og kampanje mot byråkrati i AKP hadde forøvrig gjort seg.) S… bruker som argument at kulturrevolusjonen i Kina tapte. Men det gjorde også Pariserkommunen. Var Pariserkommunen feil? Sosialismen har tapt i land etter land. Er sosialismen feil?
Vi er ikke tilhengere av firerbanden og at kulturrevolusjonen utartet. Men var det feil å forsøke? Var det riktig da Mao ved innledninga av kulturrevolusjonen sa at fienden (les borgerskapet) står midt i blant oss? Pål S… som presterer å ikke ha noen mening om Deng, vil ikke klare å svare på dette. Men hva mener dere andre? I programutkastet skjules at det er en objektiv lov at det vil oppstå et nytt og fiendtlig borgerskap som forsøker å ta makta i partiet og nødendigheten av at arbeiderklassen fortsette revolusjonen mot dette.
9. Kvinnespørsmålene
Nok en gang har partiledelsen prestert å sende ut et håpløst syn på kvinnekampen. Dette er i seg selv en viktig kritikk. Men viktigere er likevel at programutkastet gir inntrykk av at kvinneundertrykkinga vil forsvinne med innføringa av sosialismen. Vi mener det må kvinnekamp til under sosialismen. Det er ikke nok med kjøkkenmaskiner, barnehager og jobber. Kvinnespørsmålene dreier seg om makt og opprør fra kvinner. Menn vil yte motstand mot å gi fra seg makt. (Eksempel: Gaukatore-debatten). Hvordan stiller Pål S… seg til dette?
10. Andre spørsmål
Programutkastet har tatt Bukharins standpunkt i forhold til kollektivisering av bøndene. Kollektiviseringa skal skje langsomt, veldig frivillig og med respekt for eiendomsretten. Hva er partiledelsens syn på klassekampen på landsbygda. Tron Ø… mener visstnok at arbeidskrafta er en vare under sosialismen. Det er også uenighet mellom oss på en rad andre spørsmål slik som klassikerne, Komintern og mange andre saker.
Revisjonismens utvikling i AKP — noen foreløpige påstander:
Det trengs mye mer analyse og undersøkelser før spørsmålet om revisjonismens utvikling i AKP kan besvares. Vi vil her nøye oss med å legge fram noen foreløpige påstander, uprioritert, ufullstendig og med forbehold om uheldige formuleringer:
1. Den revisjonistiske utviklinga har pågått i en årrekke, men har vært vanskelig å se. typisk for revisjonismen er at den gjør sitt inntog på partiets svake punkter — gradvis og skjult. Såvidt vi kan forstå må viktige inntog ha skjedd så tidlig som i 1978 og røtter må ligge ennå lenger tilbake.
2. AKP maktet aldri å foreta noen kritisk holdning til utviklinga i KKP. Etter at revisjonismen ved Deng erobret makta har AKP hatt en «vente og se»-linje. Det er blitt framskredent å ha et «ikke-standpunkt». Denne linja har gjort stor skade og har ført til at det bevisste kommunistiske elementet er blitt holdt nede, mens den spontane sosialdemokratiske og revisjonistiske påvirkninga har fått blomstre. På oss virker det som om partiledelsen har en form for «morsbinding» til KKP. Man «ser feil» i utviklinga, men følger likevel med på ferden. Interessant er det at forfatningsmessige endringer i Kina kommer igjen i utkastet til nytt prinsipprogram for AKP. (Se Erik S… i Diskusjonsbulletinen: Gjennom Den Xiao Pings briller.)
3. Spesielle forhold i AKP slik som den økonomiske krisa i partibedriftene på slutten av 70-tallet samt eks-DS-kampen kostet partiet mye krefter og gjorde at høyre fikk utvikle seg i fred. Det er også åpenbart at enkeltpersoner har hatt stor betydning uten at vi her vil gå nærmere inn på det.
4. Den i hovedsak vellykka proletariseringskampanja ble aldri skikkelig fulgt opp. Kader som gikk ut i industrien fikk alt for dårlig oppfølging og hjelp. Etter hvert skjedde det en gradvis avproletarisering uten av partiledelsen gjorde noe skikkelig for å hindre dette.
5. På tross av mange fagre ord har det etter dette skjedd lite og ingenting i praksis for å bedre klassesammensetninga. Arbeiderandelen har sunket. Den pågående vervekampanja vil neppe bedre dette. Overordna målsetting er ikke å bedre klassesammensetninga. Overordna målsetning er å få inn flere folk, og da tror vi det vil gå som det har pleid å gå de seinere år. For å bedre klassesammensetninga må det være begrenset inntak av andre grupper enn arbeidere og særskilt oppfølging overfor arbeiderrekruttering.
6. Påvirkning fra arbeideraristokratiet har åpenbart hatt betydning.
7. Påvirkning fra sosialimperialismen og den reaksjonære fredsbevegelsen har åpenbart også hatt betydning.
8. Lavt skoleringsnivå, manglende studier har åpenbart hatt betydning.
9. Forfallet i partilivet og i de leninistiske partinormene har vært åpenbart uten at partiledelsen har evna å gripe inn.
10. Partiet har mer og mer fått preg av å være et utvalgsparti. Hver og en driver med sitt. Deltakelse i grunnorganisasjonen forsømmes. Tidligere hadde partiet kampanjer for å få rettet på dette «Martov-avviket». Ikke slik nå.
11. Stilen med kritikk og sjølkritikk forfaller. I stedet innføres stilen med å «ta» folk. Andre teknikker når standpunkter skal endres er «glidende overganger». Også borgerskapets metode med «klamme omfavnelser» benyttes. Man sier seg enig uten å være det.
12. Masselinja degenererer. Dette gjelder også internt. Partiet byråkratiseres. Antibyråkratikampanja i 1979 var en fiasko og ble for øvrig heller aldri oppsummert. Den borgerlige stilen med «sersjanter» som slikker oppover og sparker nedover styrker seg.
13. Partiet mister innflytelsen over ungdommen. På tross av sin unge alder «forgubbes» partiet.
14. Partibedriftene frigjør seg mer og mer fra partiet. Stilen med «hardt arbeid og enkelt liv» svekkes. Tendenser til et nomenklatur vokser fram.
15. Grunnorganisasjonene fratas makt og myndighet. RV, KK og andre oppgaver ledes direkte fra partikontoret og særutvalg og ikke gjennom grunnorganisasjonene og de valgte organer. Det betyr ikke lenger mye hvilke vedtak som fattes i avdelingene. Makta ligger ikke lenger der. Da er det heller ikke så viktig for såkalte ledende kamerater å møte på avdelingsmøtene. Saka er jo alt avgjort! Andre trekk ved situasjonen er at enkeltpersoner har vetorett overfor valgte organer.
16. RV utvikler seg mer og mer til å bli et mål i seg selv med sin egen struktur og sitt eget liv. RV viser vei! RV viser hvordan partiet holder på å bli!
Eksempel: Bjartmarlister og listesamband:
Bjartmarlistene skulle bare være en metode for å sikre RV representasjon i NRKs valgsendinger. Men etter hvert ble listene et mål i seg selv — de ble reelle. Nå i høst kom neste skritt i etappeplanen: Nå skal vi ha listesamband med SV. Når har partiet vedtatt dette? Og er listesamband bare et teknisk samarbeid? Sjølsagt oppfatter folk (med rette!) dette som en omvurdering av AKPs prinsipielle holdning til SV. Vi tror dette er første skritt i retning av mer systematiske allianser med SV. Vi tror dette er ledd i en systemaitsk linje for å gjøre AKP (RV) til «venstresida»s parti. For at dette skal lykkes må guarden mot SV senkes. Kritikken av fredsbevegelsen må mildnes osv.
Revisjonismen styrker seg
Revisjonismen i AKP har i lengre tid styrket sine posisjoner. Programdiskusjonene, diskusjonen om kulturrevolusjonen, degenereringa av Oslopartiet og partiledelsens utspill om listesamband med SV har vært klargjørende for å se denne revisjonistiske utviklinga. Partimedlemmer som var med rundt partistiftelsen vil huske at det nettopp var holdninga til valget og SV i 1973 som markerte noe av høydepunktet i høyreavviket den gangen og som seinere førte til at Sigurd A… ble avsatt som partiformann. Nå er vi tilbake hvor vi var den gangen. I parentes: «Ultravenstre» var hovedfaren den gangen også, het det seg. Slå opp i tesene om høyreavviket og beretninga til landsmøtet i 1976 så vil man få se. Det er klart at høyreavviket i dag tar en annen form, men innholdet er det samme.
For kommunistiske linjer — mot revisjonistiske
Partiledelsen og DS-ledelsen kritiserer venstreopposisjonen for å være uforsonlige og antagonistiske. Dette skal være eksempler på at vi er «venstrerevisjonister». Men er det venstrerevisjonisme å slåss mot forfallet i partiet og den revisjonistiske utviklinga? Kan man være forsonlig overfor revisjonismen? Kan man gjøre kompromisser i prinsippspørsmål? Det er nedfelt i AKPs vedtekter at det er en plikt å slåss for kommunistiske linjer mot revisjonistiske linjer.
Når partiledelsen øyensynlig mener at sentrale kommunistiske prinsipper ikke lenger skal gjelde legges det ikke fram noen redegjørelse og begrunnelse for dette. Når venstreopposisjonen kritiserer dette er vi såkalte dogmatikere og bakstreverske. Slik er logikken i AKP for tiden: Vi som forsvarer de kommunistiske prinsippene angripes som «ultravenstre» og «ultravenstre» skal være hovedproblemet i den ideologiske utviklinga i Oslopartiet. Slik blir spørsmålene satt på hodet. Så sterkt står revisjonismen i AKP i dag at dette er mulig.
5 tidligere medlemmer av DS
Kort tid etter dette ble skrevet, gikk disse og en rekke andre til offentlig utmeldelse fra AKP gjennom en annonse i Klassekampen (der ledelsen kom med sitt svar på neste side):

Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.