Til forsvar av folkekrigens universalitet igjen

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Vi publiserer her en oversettelse av Ard Kineras andre tekst om folkekrigens universalitet, med en innledende merknad skrevet av redaksjonen for tidsskriftet Røde Fane.

Den første artikkelen finner leseren her:

Forsvar og anvend folkekrigens universalitet!

Vi har tidligere skrevet om denne ideologiske debatten her:

Debatt om folkekrig

Innledende merknad:

Vi innleder denne merknaden med det siste avsnittet i artikkelen. Vi mener dette poenget er begynnelse og slutt når vi griper an kampen mot høyreopportunismen:

«Innsikt er nødt til å erobres, enhet må erobres – for alt nyfødt må hvert åndedrag og hvert hjerteslag kjempes for. Liv er kamp, og derfor er en kjempende bevegelse levende og pulserende, mens en bevegelse som skyr kampen og fremmer prinsippløs enhet er døende og forråtnende.»

Denne artikkelen ble først skrevet på engelsk fordi den hovedsakelig var skrevet for tolinjekampen i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Originalteksten er dermed mer presis i forhold til hva forfatteren ønsket å si, selv om forfatterens morsmål er norsk. Videre understreker vi at teksten er signert av en enkeltperson av en grunn. Den er skrevet som et innlegg i en debatt, og selv om vi støtter innlegget og det i hovedsak er uttrykk for en linje som deles av maoistene i Norge, så er den verken et offisielt vedtak eller et resultat av en lengre kollektiv prosess. Den er i hovedsak skrevet av en person, selv om denne har fått noen bidrag fra andre. Leseren bør være bevisst på dette. Oversettelsen derimot er gjort av flere personer.

Vi slår innledningsvis fast for norske lesere at det nå pågår en linjekamp i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Dette er en klassekamp der motsigelsen mellom borgerskap og proletariat kommer politisk til uttrykk i kampen mellom høyre og venstre. Vi støtter venstresida, og ser det som en revolusjonær plikt. Venstresida slår fast maoismen som tredje og høyere stadium i utviklingen av proletariatets ideologi og slår fast at folkekrigen er en integrert og universelt anvendelig del av denne ideologien.

Å forsvare, reise og anvende maoismen og folkekrigen er i dag de fremste kjennetegnene på venstresida i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Høyresida bekjemper maoismen som tredje og høyere nivå, de bekjemper folkekrigen og de bekjemper også iherdig læren om det militariserte kommunistpartiet og kampen for proletariatets nye internasjonale organisasjon. Dette gjelder internasjonalt og i hvert enkelt land. 

De samme standpunktene er kommet til uttrykk også i linjekamp i Norge, der høyre særlig har kjempet mot militarisering (en forutsetning for folkekrig), proletarisk disiplin og sentralisme (forutsetning for kommunistpartiet) og den proletariske internasjonalismen (en forutsetning for selve kommunismen). Dessuten har de kjempet mot proletariatets lederskap og ideologi, særlig ved angrep mot formann Gonzalo, vår tids største maoist, og hans syntetisering av maoismen.

I tråd med høyreopportunismens kjennetegn, fører den ikke åpen kamp, men kjemper mot Mao med “Mao”, de kjemper mot maoismen under dekke av “maoismen”. Dette er ikke noe nytt, dette er det typiske. Derfor må kommunister ikke nøye seg med overfladiske ord og fraser, men se gjennom disse og undersøke innhold framfor form. Til dette arbeidet er Ard Kineras tekst, med sine eventuelle mangler, et godt utgangspunkt.

Vi understreker også at verken Ard Kinera eller Røde Fane snakker på vegne av andre partier eller organisasjoner. Alle våre feil og mangler er fullt og helt våre egne, og vårt eget ansvar. Ingen må lese disse tekstene som en linje satt fram av andre kamerater – da disse er fullt i stand til å føre sitt eget ord. Men vi er like fullt stolte over at Ard Kineras to artikler er spredd i flere land og også er oversatt til andre språk. Det betyr at de har hatt en funksjon og vært av interesse, noe som vi vet var hele poenget med å skrive dem og gjør at vi løfter dem fram og stiller oss bak dem.

Som Ard Kinera skriver så er selve livet kamp. Tolinjekampen er hoveddrivkrafta for å utvikle kommunistpartiene og den kommunistiske verdensbevegelsen. Slik har det vært før og slik må det være i dag. Kampen i seg er ingen dårlig ting. Det som kan være dårlig er behandlinga av den. For eksempel kan høyreopportunister tro at det å anerkjenne tolinjekampen betyr at man aksepterer høyreopportunismens tilstedeværelse i bevegelsen. De kan forvrenge linja for tolinjekamp og enhet til en holdning for prinsippløs enhet mellom motstridende linjer. Våre fremste klassikere har vist at dette er grunnleggende feil.

Å kjempe for enhet og å føre tolinjekamp for enhet, er å stadig kjempe for å knuse høyrestandpunkt og høyrelinjer. Vi søker enhet mellom kamerater, mellom militante og aktivister og blant massene, men vi forsøker ikke å forene høyre og venstre gjennom ideologisk kompromiss. Det ville være forræderi mot maoismen. Samtidig er vi heller ikke dogmatikere. Å forsere kampen og utviklinga ved å ta forhasta konklusjoner er også en feil. Kampen må føres grundig og kamerater må få tid til å utvikle seg. Ideer må modnes og konsepter må forstås.

Den korrekte håndteringa av tolinjekampen krever at man bruker begge hender og at man, som Mao Zedong sier, spiller piano med alle ti fingrene. Det betyr at man er mild og tålmodig når det behøves, men det betyr også at man må være hard og uforsonlig mot den høyreopportunistiske linja.

Den eneste måten å lykkes i tolinjekampen er om man hovedsakelig behersker ideologien og dernest at man behersker organisasjonsspørsmålet og kunsten å lede og å bli ledet. Ard Kineras tekst, og de tekstene han henviser til, bidrar godt til å gi forståelse av teorien om folkekrig og dens plass i proletariatets ideologi.

Røde Fanes redaksjon

Februar 2020

Til forsvar av folkekrigens universalitet igjen

26. Juni, 2019

av Ard Kinera

5. juni [2019] la José Maria Sison, den første formannen for Filippinenes Kommunistiske Parti, fram en tekst om folkekrig i det han definerer som industrialiserte kapitalistiske land. Dagen etter offentliggjorde vi et svar på denne artikkelen, og Sison har svart igjen den 7. juli.

Svaret er ganske interessant. Mens den første teksten må leses som en fordømmelse av linja om at folkekrig er universelt anvendelig, er hans andre tekst en slags tilbaketrekning. Den er til og med mindre klar på spørsmålet om folkekrig enn den første teksten. Selv om spørsmålet løftes inn i tittelen, blir det ikke klart besvart i selve artikkelen. Det vil si, ikke direkte eller uten tvetydighet. Fortsatt er det umulig å lese disse tekstene som noe annet enn et angrep på den langvarige folkekrigens universelle anvendelighet, men døra etterlates så vidt på gløtt med en ørliten åpning.

Vi er kjent med den ekstreme fleksibiliteten hos mange opportunister. De er i stand til å vrikke seg gjennom de smaleste sprekker, og kan dermed få det for seg at det ikke er noen motsigelse mellom Sisons uttalelser og det å holde i hevd at det er nødvendig med folkekrig i de imperialistiske landene. Som vanlig later de som om «to smelter sammen til en», og ønsker ingenting mer enn å flykte vekk fra tolinjekampen.

Sison angriper den langvarige folkekrigens universalitet

Det er nødvendig å stenge døra skikkelig. Siden Sison ikke gjør dette selv, så må vi gjøre det for han. I sin første artikkel skrev Sison: «begrepet ‘folkekrig’ kan brukes fleksibelt for å betegne behovet for folkets væpna revolusjon for å styrte den borgerlige staten», og «det som burde være langvarig, er forberedelsene for den væpna revolusjonen» og «revolusjonen kan ikke vinne uten at det kapitalistiske systemet har blitt så alvorlig ramma av krisa at den herskende klassen ikke lenger kan herske på den gamle måten, at folket ønsker revolusjonær endring og at proletariatets revolusjonære parti er sterkt nok til å lede revolusjonen». Selv om vi her har komprimert uttalelsene, så er linja som legges fram temmelig klar.

Siden Sison ikke har for vane å oppsummere sine tanker, er vi tvunget til å gjør det for han: ut fra hans syn er folkekrig i de imperialistiske landene verken mer eller mindre enn væpna revolusjon, der krigen i seg selv ikke kan være langvarig, kun forberedelsene til den. Dette er en posisjon imot strategien for langvarig folkekrig, men uten å slå det fast i klartekst. Dersom vi leser dette feil, eller som Sison hevder at vi gjør; «tar alle delene av min artikkel ut av sin klare sammenheng», kan han når som helst fastslå i klartekst hva hans standpunkt til PKPs syntese av maoismen er, og forståelsen av folkekrig som universelt anvendelig. Det er umulig å lese hans artikkel som noe annet enn en avvisning av denne doktrinen, skulle den likevel ikke representere hans reelle standpunkt, så kan han når som helst korrigere dette.

Vi vet at dette ikke er første gangen han har avvist folkekrigens universalitet, men hvem vet, kanskje har han ombestemt seg…

Uærlige debattmetoder

I sitt korte «Oppfølgingsnotat» datert 7. juni skriver Jose Maria Sison et «svar» til vår tekst fra 6. juni. Igjen, Sison nevner ingen ved navn og svarer ingen direkte. Isteden skriver han:

«Å føre langvarig folkekrig i et hvilket som helst industrielt kapitalistisk land, dreier seg ikke om å dogmatisk hevde det eller å ta alle delene av min artikkel ut av sin klare sammenheng.»

Vi bør slå fast at spørsmålet om folkekrig, eller et hvilket som helst annet nøkkelspørsmål i vår ideologi, heller ikke bør dreie seg om passiv-aggressive erklæringer som verken henvender seg til eller direkte siterer de man kaller dogmatikere. I og for seg har det ingen større betydning hvorvidt Sison svarer vår tekst direkte, men med hensyn til intellektuell og – viktigere – revolusjonær ærlighet, og med hensyn på leninistisk klarhet, burde han i det minste nevne Perus Kommunistiske Parti, eller som et minimum sitere noen av deres dokumenter, eller referere til noen av dokumentene eller uttalelsene som andre marxist-leninist-maoistiske partier og organisasjoner har lagt fram.

Det gjør han ikke, og det sier mye om Sisons metoder.

Hva er gammelt og hva er nytt?

Sison skriver:

«Allerede i flere tiår har jeg hørt om forestillinga eller trusselen om å føre langvarig folkekrig i de imperialistiske landa, men den dag i dag har jeg fortsatt ikke sett noen maoistiske partier som har erklært og faktisk har startet en slik i noe imperialistisk land.» Og «Rent faktisk kjenner jeg ikke til noe maoistisk parti i et industrielt utvikla kapitalistisk land som er sterkt nok til å lede noen væpna revolusjon med deltakelse fra noen større proletariske masser fra økonomiens industri- og servicesektor.»

Dette ville vært et argument med tyngde hadde det ikke vært for at han heller ikke kan vise oss noe maoistisk parti som ikke slutter seg til strategien for folkekrig, og som er av en slik kvantitet og kvalitet. Selv om vi utvider perioden vi snakker om til 100 år, så finnes ingen eksempler på kommunistiske partier som har leda væpna revolusjon i de imperialistiske landa og som ikke har fulgt folkekrigs-strategien. De eneste kampene av denne typen som har blitt leda av kommunistiske partier, har tatt form som nasjonal frigjøringskrig, i essens folkekrig.

Sison er lei av «snakket» og «forestillinga» om å føre folkekrig, siden han har hørt om det i flere tiår (vi drister oss til å si [han har hørt om det] siden Perus Kommunistiske Parti, som det første og eneste maoistiske partiet i verden, etablerte dette som et maoistisk prinsipp i 1980). Men han ser ut til å være en av de som aldri blir lei av langvarig legalistisk akkumulering av krefter, i lengting etter og påvente av kapitalismens kataklysmiske økonomiske, politiske og militære krise, som gjør forholda «modne for revolusjon».

Strategien for langvarig legalistisk akkumulasjon av krefter fram til randen av krise og revolusjon, er en gammel strategi. Den har vært, og er fortsatt den fullstendig dominerende strategien på «venstresida» i Europa. Hos samtlige trotskistiske, hoxhaistiske og bresjnevistiske avvikende partier og organisasjoner i Europa. Selv hos samtlige, eller så godt som samtlige av de som følger «Mao Zedongs tenkning», og blant den tilsynelatende endeløse floraen og avartene av såkalte revolusjonære.

Det maoistiske prinsippet som holder langvarig folkekrig i hevd, som løfter proletariatets og alle de undertrykte massenes asymmetriske krigføring opp fra det taktiske nivået til det strategiske, som på teoriens område etablerer folkekrigens universalitet i alle og ethvert av verdens land, er kun etablert med oppsummeringa og syntesen av maoismen som ble gjort av formann Gonzalo og Perus Kommunistiske Parti. Det var først fra 1980 en del av doktrinen, og særlig fra etableringa av Perus Kommunistiske Partis generallinje i 1988. Det er derfor ganske nytt. Og det var til da kun ett eneste parti i verden som sto for denne linja.

Sison har allerede blitt lei av denne «forestillinga», men det er nok ikke grunnløs spekulasjon å anta at for Sison var syntesen som PKP etablerte plagsom allerede fra starten av. Vi antar, og Sison står fritt til å korrigere oss dersom denne antagelsen er feil, at han aldri har ansett den langvarige folkekrigens universalitet som korrekt eller anvendelig, heller ikke da dette var nytt for han. Åra som har gått er ikke det viktige, men innholdet. Og det framstår klart som at den som avviser det nye og klamrer seg til det gamle, er Sison selv.

Sison tegner et bilde av at strategien for folkekrig er noe gammelt i de imperialistiske landa, men vi vet at dette ikke tilfelle. Å holde i hevd denne strategien, og å gjøre den til en del av revolusjonens generallinje, er svært nytt i de imperialistiske landa. Revolutionary Internationalist Movement (RIM) sanksjonerte denne i en uttalelse i 1993, men ikke helhjerta. Revisjonisten Avakian sluttet seg aldri til denne i reell forstand, eller med samme forståelse som PKP. Det er sant at PKP kjempa for denna linja siden de først tok den opp, men det er løgn å framstille det som noe gammelt i den revolusjonære bevegelsen i vesten.

Det nyfødte er skjørt

Blant RIM-partiene og marxist-leninister som støtta folkekrigen, og i PKP selv, var det på 1990-tallet flere motstridende linjer, og ingen klar dominans av maoisme i sin rette forstand. Når organisasjoner og partier som er ekte marxist-leninist-maoistiske, hovedsakelig maoistiske, nå vokser fram i de imperialistiske landa, har de samme kjennetegn som noe nytt som blir født. I sin ungdommelighet har de samtlige trekk som det nye har. Det er lite, det har ikke en lang merittliste, det har ikke den kvantitative tyngden som er den eneste tingen opportunistene lar seg imponere over – men det har noe som er mye viktigere: det er i utvikling, det vokser, og det har framtida foran seg, mens revisjonismen er gammel, råtten og kun moden for søppeldynga.

Når vi snakker om maoisme, og om strategien for folkekrig, i de imperialistiske landa, må vi ha i tankene orda til formann Gonzalo når han i PKPs linje for å bygge opp revolusjonens tre verktøy snakker om den nye makta:

«Kamerater, når den fødes vil den være skjør. Den vil være svak fordi den er ny, men dens skjebne er å utvikle seg, som en ømfintlig plante, gjennom forandring, gjennom forvandling, gjennom skjørhet.»

Sison tegner bildet av virkeligheta opp ned, og forveksler morgengryets myke lys med kveldens skumring. Formodentlig har han satt seg på første benkerad, hørt på stemminga av instrumentene, og nå tror han at stykket er over, før orkesteret i det hele tatt har begynt på første sats.

Om den politiske forberedelsen for folkekrigen

Sison uttaler at:

«Det er ingen folkekrig av noe som helst slag som pågår i noe industrialisert kapitalistisk land. (…) Ingen seriøse forberedelser for det blir gjort. (…) Det vil iallefall ta noen år for å forberede og realisere starten på en slik folkets væpna revolusjon.»

Vi kan ikke egentlig si noe om uttalelsen om at ingen forberedelser blir gjort. Dette kan være riktig. Eller ikke riktig. Men Sisons uttalelse viser tydelig at dersom noen skulle gjøre slike forberedelser, så bør de iallefall ikke fortelle Sison om det, da han [tydeligvis] føler seg forplikta til å informere hele verden om slike forberedelser og hvor seriøse de er. De to andre uttalelsene er vi enige i, i alle fall for det meste. Ingen maoistiske kommunistpartier leder i dag langvarig folkekrig i de imperialistiske landa, og en slik folkekrig ville nødvendigvis måtte forberedes gjennom «iallefall noen år».

Når det gjelder innholdet i slike krigsforberedelser, så vil forfatteren av denne teksten henvise til forberedelsene gjort av Perus Kommunistiske Parti, som i kortform presenteres i partiets militærlinje. Vi vil også igjen henvise til den glimrende artikkelen fra redaksjonen i det tyske tidskriftet Klassenstandpunkt, People’s War – The sole path to liberation. Vi kan også henvise til noen av Lenins tekster, blant dem artikkelen om geriljakrigføring hvor han skriver:

«I en periode med borgerkrig så er proletariatets ideelle parti et kjempende parti. Dette er helt uomtvistelig.» og «Alle militære aksjoner i en hvilken som helst krig vil til en viss grad desorganisere rekkene til de stridende. Men dette betyr ikke at en ikke må kjempe. Dette betyr at man må lære å kjempe. Det er alt.»

Denne artikkelen til Lenin har klare begrensinger. Ideologien marxismen-leninismen-maoismen har utviklet seg videre siden 1906. Men vi understreker punktet om at man må lære å kjempe. Og sitatet til Mao Zedong som sier at man må lære krig gjennom å føre krig.

Brasils Kommunistiske Parti (Rød Fraksjon) har skrevet en ny artikkel om militariseringa av de kommunistiske partiene, og denne artikkelen har blitt oversatt og publisert av Dem Volke Dienen. De har også offentliggjort andre viktige artikler om dette emnet.

Vi vet at disse teksten og utdragene ikke er tilstrekkelig, men det er en [god] begynnelse, og det er mye mer å lese og si om spørsmålet, og viktigere: det er mer som må gjøres. Hele PKPs politiske generallinje, og formann Gonzalos verker i sin helhet, bør bli studert av revolusjonære i dag. Det er fastslått at folkekrig som strategi er etablert hovedsakelig av formann Mao Zedong, og hans verker må bli studert. Og som PKP har fastslått bør erfaringer fra den væpna kampen i Europa studeres, analyseres og syntetiseres. Blant disse vil vi særlig vektlegge den langvarige krigen for frigjøring i Irland. Denne krigen har i sin moderne form blitt ført uten stopp i over hundre år, med sine oppturer og nedturer, gjennom flo og ebbe, med dens seire og nederlag, men den har aldri stoppa. I 1990-årene prøvde quislingene i Sinn Fein-ledelsen nok en gang å likvidere den, men fortsatt pågår krigen! I et industrialisert, utvikla, kapitalistisk land, underkua av en av verdens mektigste imperialister i verden.

Vi holder fast på at folkekrigens universalitet ble fastslått med folkekrigen i Peru, og at spørsmålet i de imperialistiske landa ikke er å etablere doktrinen, men å anvende den kreativt på de særegne forholda i de enkelte landa. Teorien kan ikke gjøre noen mer betydelige sprang ene og alene innafor den teoretiske vitenskapens område, men den må gjøre det gjennom folkekrig.

Det er en svært vanlig måte å debattere på, en metode som vi ofte møter, å kreve at hvert minste lille spørsmål, selv de fjerneste og mest hypotetiske, må besvares før man kan handle med utgangspunkt i informasjonen vi allerede har. Har vi ikke møtt en nærmest endeløs rekke spørsmål om hvordan samtlige aspekter av livet skal organiseres i det framtidige kommunistiske samfunnet? Som om borgerskapet hadde klargjort samtlige spørsmål av denne typen knytta til kapitalismen, før de leda stormen på Bastillen! Sison har lignende krav, samtidig som han forvrenger hele problematikken. Det framstilles som om det er noe fullstendig annerledes å føre krig i de imperialistiske landa enn i de undertrykte landa. Som om krig ikke følger noen universelle lover, og som om et gevær virker på en annen måte i Europa enn i Asia.

Selvsagt må man legge vekt på de spesifikke forholda i de enkelte landa. Det er kvalitative forskjeller på land som England og land som Filippinene. Sison kunne med fordel også ha påpekt noen av disse, [selv om] de er åpenbare.

Om de praktiske forberedelsene for folkekrigen

Sison skriver:

«En folkekrig av en hvilken som helst varighet og skala er mulig i de industrielle kapitalistiske landa kun etter en periode med forberedelser gjennom ideologisk arbeid, politisk utdanning og massearbeid, parti- og masseorganisering, klandenstin akkumulering av våpen, politisk-militær trening og bolsjevik-stilisert penetrering av de reaksjonære væpna styrkene. Slike forberedelser, eller forslag i denne retninga bør ikke bli forakta eller forhatt.»

Vi vil hevde at ingen [maoister] har forakta eller forhatt forberedelser av denne typen, iallefall har ikke vi gjort det. Selv om vi ikke blindt aksepterer «klandenstin akkumulering av våpen», som Sison foreslår. Folkekrigen i Peru, og folkekrigene i noen andre land, har ikke hovedsakelig blitt forberedt slik, og heller ikke av «penetrering av de reaksjonære væpna styrkene». Anskaffelse av våpen har hovedsakelig vært en del av folkekrigens initiering og utvikling, og ikke dens forberedelser.

Det samme må sies om penetreringa av de væpna styrkene. Men man må også understreke den konkrete situasjonene til de russiske væpna styrkene under første verdenskrig, som er helt forskjellig fra de imperialistiske hærene i Europa og Nord-Amerika i dag, og militærlinja om penetrering kan dermed ikke anvendes gjennom «bolsjevik-metoden», iallefall ikke uten omfattende justeringer med hensyn på de konkrete forholda.

Og i dette spørsmålet må man gjøre bruk av PKPs doktrine hvor de fastslår at det er de genererte organismene som er det hovedsakelige, og at penetreringa av andre organisasjoner er underordna. Penetreringa av de reaksjonære væpna styrkene er underordna det å generere folkehæren under det militariserte kommunistpartiets ledelse.

Viktigheten av å bekjempe forvirring og å forstå krig som «blodig politikk»

Spørsmålet om forberedelsene forut for folkekrigen, og det første stadiet i den, er lett å forveksle, være seg med eller uten ond vilje. Om man benekter, eller simpelthen ikke tar i betraktning folkekrigens langvarighet, kan man «utsette» den til den fjerne framtida hvor alle de objektive forholda er «modne». Om man ikke forstår krigens blodsutgytelse, om man ikke er klar på det militære aspektet, kan man benekte krigen til fordel for langvarige forberedelser uten noen reelle prospekter om å føre krig. Som vi har opplevd i Norge, og kanskje også som i Italia, kan man til og med utvikle en høyreopporunistisk linje som framstiller de langvarige forberedelsene som en del av selve folkekrigen. Dette ligner erfaringene fra flere europeiske land, hvor tilhengere av Mao Zedongs tenkning eller til og med maoisme, har kledd deres politiske aktiviteter i krigens vokabular. Dette er ikke en feil i seg selv, men det blir en enorm feil dersom det benekter blodsutgytelsen og forveksler selve konseptet krig med kun politikk.

Deler av geriljakrigføring kan muligens anvendes på alle av politikkens områder. Vi kan kanskje finne likheter med dette når Sunzis [Sun Tzus] evige verk «Kunsten å krige» omskrives og tilpasses for bruk av aksjemeglere og forretningsfolk. Dette er også sant om den proletariske militærstrategien. Mange av lovene og konseptene i denne kan muligens anvendes også innen politisk strategi. Men vi må understreke Clausewitz’ tese om at krig er fortsettelse av politikken med andre midler, og Mao Zedongs sannhet om at politikk er ublodig krig, mens krig er politikk med blodutgytelse. Det politiske arbeidet, også det som gjøres for å forberede folkekrigen, er ikke krig, det er simpelthen politikk.

Folkekrigen som universell strategi er ikke et spørsmål om å simpelthen bytte om på definisjonene og ordene mens man fortsetter med den gamle praksisen for langvarig legalistisk akkumulering av krefter. Spørsmålet om folkekrig dreier seg om å akseptere at revolusjonen i samtlige land vil ta form som langvarig folkekrig, utvikla fra dens begrensa, uutvikla og mindre avanserte begynnelse, men like fullt utvikla som faktisk krigføring, og ikke simpelthen som den endeløse «forberedelsen» gjennom hovedsakelig legalistisk politisk arbeid, som vi har sett i praksis, gjennom valg, fagforeninger og NGO-arbeid.

I forberedelsen til folkekrigen, må alt være for folkekrigen. Vi kjenner til praksisen til partier og organisasjoner med samme standpunkt som Sison. Vi vet at pratet om væpna revolusjon bare er tomprat. Vi vet at de ikke engang studerer militærteori. Vi vet at de bare snakker revolusjonen etter munnen. Vi vet at dette er sannheta, selv om mange av dem verken har noen ond vilje eller noen ond agenda, de er bare «vikla fast» i revisjonismens og spesielt dogmato-revisjonismens ideologiske rammeverk. [They might talk the talk, but they do not walk the walk.] Sison inntar rollen som en svært brysk dommerfullmektig når han påstår at «forestillinger» har blitt holdt i hevd gjennom tiår uten noen som helst seriøse forberedelser, men det som virkelig fortjener brysk dom er merittlista til akkumulasjonistene. De følger ikke maoismen sånn som den for aller første gang ble definert, de har ingen reelle svar på hvordan man gjør revolusjon, de flykter bare tilbake til den hundre år gamle praksisen for langvarig legalistisk kamp innenfor parlamentarismens og fagforeningenes rammer.

Også, ingen folkekrig kan utkjempes uten propaganda, eller uten ideologisk og politisk skolering. Spørsmålet om linja er det viktigste, og dernest spørsmålet om en solid organisasjon for å sette linja ut i live i praksis, hvor nøkkelen er spørsmålet om kadre. Spørsmålet om propaganda er essensielt for å skape en folkelig opinion, og for å føre flere folk inn i organisasjonene, men dette kan ikke bare være propaganda retta mot imperialisme og kapitalisme, det må også være propaganda for folkekrigen. Dette kan ikke bli gjort dersom de revolusjonære selv tåkelegger spørsmålet gjennom å holde døra konstant på gløtt for enhver tenkelig mulighet eller alltid utsetter spørsmålet om krig, det vil si revolusjon.

Sison tar til orde for høyreopportunistisk «stegisme» i motsetning til det kommunistiske manifestet

Sison skriver:

«Det er kun en ‘venstre’-opportunist, en falsk maoist eller til og med en provokatør, som har forakt for den varige formaninga i Det kommunistiske manifest om å vinne kampen for demokratiet mot det borgerlige klassediktaturet, og som skriker etter proklameringer om å starte en folkekrig i et industrialisert kapitalistisk land uten de nødvendige forberedelsene av de subjektive kreftene og de gunstige objektive forholda som jeg har nevnt.»

En kan kanskje si at «katta er ute av sekken». Sison høyner innsatsen og sverter andre som «falske maoister» og til og med «provokatører», uten noe som helst grunnlag for slike påstander. Igjen, formuleringa hans er ondsinna. I sitt første avsnitt snakker han om «feil framstilling», men ingen av de som har lest vår tidligere artikkel har sett noen påstand om at folkekrigen bør starte «uten de nødvendige forberedelsene»(!). Hans påstander om andres forakt for Det kommunistiske manifest er også fullstendig ondsinna.

I sin første tekst skrev Sison:

«Selv om det materielle grunnlaget for sosialisme eksisterer innenfor kapitalismen, må proletariatet først beseire fascismen, for derigjennom å vinne kampen for demokratiet, før sosialismen kan seire.»

I sin sammenheng kan dette kun leses som at Sison tar til orde for en form for «stegisme» [“stageism” på engelsk]. Tesen er, og vi kjenner denne godt fra mange høyreopportunister, men også fra en del ærlige revolusjonære, at for å hindre revolusjonen vil borgerskapet bruke fascisme, og da vil første stadiet i kampen bli den demokratiske kampen mot fascismen, og å vinne denne, før man kan gå over i den sosialistiske revolusjonens stadium. Men dette har ingenting med Det kommunistiske manifestet å gjøre, hvor Marx og Engels skriver (i engelsk versjon):

«We have seen above, that the first step in the revolution by the working class is to raise the proletariat to the position of ruling class to win the battle of democracy.»»

Som direkte oversatt til norsk blir:

«Vi så ovenfor at det første skritt i arbeiderklassens revolusjonen er å gjøre proletariatet til herskende klasse for å vinne kampen om demokratiet.»

[Vi oversetter direkte fra den engelske versjonen fordi den offisielle norske oversettelsen av manifestet har gjort innholdet mer uklart, red.anm.]

Marx og Engels hevder i så måte nødvendigheten av å etablere proletariatets diktatur som en forutsetning for å vinne «kampen for demokrati». Å heve proletariatet til posisjonen som herskende klasse er å etablere sosialismen, og dermed er dette [proletariatets diktatur] å vinne kampen for demokratiet. Går man dypere inn i dette spørsmålet så avslører man hvordan Sison har henfalt til stegisme av ikke-marxistiskisk type. Den er lik strategien for «antimonopolistisk strategi» som Moskva-revisjonistene og deres marionetter i Europa sto for. Denne strategien er enkelt oppsummert at det første steget [før revolusjonen] er en front mot monopolkapitalen for bryte makta ut av deres hender(!), og deretter som et steg nummer to å avskaffe kapitalismen gjennom sosialistisk revolusjon. Dette er den programfesta linja til det revisjonistiske «Norges Kommunistiske Parti», og er ikke så forskjellig i sin essens fra Sisons linje om å først vinne kampen om demokratiet (ved å beseire fascismen), og deretter [først i neste steg] «sosialismens seier».

Vårt standpunkt er at fascismen kun kan beseires midt i folkekrigen, og at det å vinne kampen om demokratiet, det vil si å vinne kampen om statsmakta, kun kan gjøres gjennom den sosialistiske revolusjonen, som er folkekrigen, og ikke gjennom noe [ublodig] forstadium til denne.

Mer om nødvendigheten av militariserte maoistiske kommunistpartier og langvarig folkekrig

Vi er enige, og enhver revolusjonær vil være det, i at folkekrigen må forberedes gjennom ideologisk, politisk og organisatorisk arbeid og politisk-militær trening. Akkurat som at vi er enige om at revolusjonære må bruke både åpne og legale så vel som klandestine og ikke-legale kampformer og metoder for å utvikle den revolusjonære kampen. Med maoismen som veiledning stiller vi oss bak doktrinen om revolusjonær krig som den høyeste formen for klassekamp og den eneste veien til maktovertakelse. Dette krever at kommunistene vier deres fulle oppmerksomhet til det militære spørsmålet, på å forberede og utvikle folkekrig. Dette kan ikke behandles som det siste punktet på dagsordenen, som en siste ettertanke en som legges til som om det nesten hadde blitt glemt, sånn som samtlige høyreopportunister i realiteten gjør.

Videre krever det et kommunistparti som er organisert med sitt eneste formål om å føre folkekrig. Det er umulig for et parti organisert gjennom full lovlighet å utvikle noen som helst klandestine og illegale former for kamp. Å foreslå for en legalistisk organisasjon at den skal implementere illegale kampformer, er i realiteten en provokatørs verk. Sison spyr ut slike ord [som ‘provokatør’] mot maoister, men sørger for å ikke nevne noen ved navn eller henvise til dokumenter når han snakker om «fallgruvene til ‘venstre’- og høyreopportunister, de falske maoistene eller agentene». Han bruker en sleip stil der han ikke beskylder noen direkte så han slipper å bevise noe. Det er igjen en form for intellektuell uærlighet som avslører Sison selv mer enn noen andre.

For å klargjøre, å være maoist er å stille seg bak den langvarige folkekrigens universalitet. Det betyr å forsvare og ta i bruk denne strategien, hovedsakelig å bruke den. For å anvende folkekrig må man ta i bruk de universelt anvendelige bidraga til formann Gonzalo, særlig konseptet om det militariserte kommunistpartiet, og den konsentriske oppbygginga av partiet, hæren og fronten–den nye staten. Det kommunistiske partiet utgjør akse og sentrum, og er den høyeste formen for proletarisk klasseorganisering, og det er nødt til å være militarisert for å kunne lede en folkekrig.

Perus Kommunistiske Parti skriver i sin militærlinje:

«Den tredje perioden (1980 fram til i dag). Partiet begynner å lede folkekrigen. Dets militærlinje blir utforma med utgangspunkt i ‘Anvendelse og utvikling av veien’. Denne tredje perioden innebærer fire milepæler: 1) definisjon, 2) forberedelse, 3) initiering, og 4) utvikling av folkekrigen.»

Det samme er universelt i enhver folkekrig. Den må først defineres, så forberedes, så initieres, så utvikles. For å definere den klart, er det nødvendig å føre tolinjekamp mot all gammel opportunisme. Som når PKP henviser til Engels’ tese i masselinja til partiet:

«I et land med en så gammel politisk bevegelse og arbeiderbevegelse, finnes det alltid en kolossal nedarva søppeldynge som må ryddes vekk steg for steg.»

Teorien om langvarig legalistisk akkumulering er en del av denne kolossale søppelhaugen. Den må feies bort med maoismens feiekost. Som alle gamle tradisjoner vil den dukke opp i nye former, til og med ta form som «maoisme». Dette har vært et kjennetegn ved utviklinga av den proletariske ideologien gjennom hvert eneste skritt på veien. Revisjonisme ble solgt inn som marxisme, og har senere blitt solgt inn som marxisme-leninisme. Og i dag gjøres det forsøk på å selge den inn som marxisme-leninisme-maoisme. Og hvorfor skulle det vært noe annerledes i dag?

Det skulle ikke, og kunne ikke, vært annerledes. Det må være på denne måten. Dette er altså ingenting å være redd for eller bli overraska over. Vi er for en aktiv ideologisk kamp, vi frykter det ikke, slik vi heller ikke frykter revisjonisme. Selv når det blir forsøkt å smugle den inn i bevegelsen, eller når kamerater blindt introduserer den fordi de ikke har forstått det revisjonistiske innholdet og lar seg hypnotisere av den blankpolerte overflata.

Til sist, ingen av de nyeste og yngste maoistiske organisasjonene bør hovere på dette området, for har vi ikke kjempa med disse spørsmåla selv? Den kommunistiske holdninga er fryktløs i tolinjekampen, men samtidig ydmyk. Når nye høyder bestiges må man passe seg for å ikke «trekke opp stigen etter seg», som det heter. Vi må verken fordømme eller oppføre oss arrogante mot kamerater eller venner eller massene, som nå befinner seg der vi selv var for kort tid siden, mens vi selv mener vi har utviklet oss videre.

Som Brasils Kommunistiske Parti (Rød Fraksjon) har sitert fra formann Mao – vi må ha to hender når vi håndterer disse spørsmåla. Med den ene hånda kjemper vi mot feilaktige linjer, mens den andre hånda er utstrakt for å ønske alle ærlige revolusjonære velkommen til å bli med oss, såfremt at de gjør opp med tidligere feil.

Innsikt er nødt til å erobres, enhet må erobres – for alt nyfødt må hvert åndedrag og hvert hjerteslag kjempes for. Liv er kamp, og derfor er en kjempende bevegelse levende og pulserende, mens en bevegelse som skyr kampen og fremmer prinsippløs enhet er døende og forråtnende.

Framover til foreninga av den internasjonale kommunistiske bevegelsen under maoismen og folkekrigen!

Definer, forbered, initier og utvikle folkekrig i hvert eneste land!

Folkekrig fram til kommunismen!