Kort om oppgjøret med Furubotns annet sentrum i NKP

Av Ragnar V. Røed

Illustrasjonsbilde: Emil Løvlien, formann for NKP under oppgjøret med Furubotn.

Nå i februar er det 70 år siden det ekstraordinære landsmøtet i NKP 20.-22. februar 1950. Dette landsmøtet tok det endelige oppgjøret med høyreopportunisten Peder Furubotn og hans revisjonistiske hovedkvarter i Norges Kommunistiske Parti.

Partikampen som ble løst delvis på dette landsmøtet er kanskje den hardeste tolinjekampen som noen gang fant sted i NKP. 171 medlemmer ble ekskludert for deltagelse i Furubotn-klikkens virksomhet, etter at denne ble identifisert som en trotskistisk, borgerlig-nasjonalistisk og titoistisk fraksjon i partiet.

Denne artikkelen er en relativt kortfatta oversikt over oppgjøret og en lengre og grundigere tekst kan bli utarbeidet senere.

Litteratur om oppgjøret

I ettertid er det skrevet mye om oppgjøret. Hovedsakelig er historien skrevet av Furubotns venner, altså folk som tar en høyreposisjon til oppgjøret. Noe interessant litteratur om oppgjøret er:

* Hans I. Klevens Parti i flammer

* Leif Vetlesens Oktobereksplosjonen i NKP

* Torgrim Titlestads Stalin midt imot (Furubotn-biografi)

* Torgrim Titlestads Brev til Josef Stalin

Både Kleven og Vetlesen ble ekskludert fra NKP i 1949 og var blant Furubotns nærmeste medarbeidere. De er likevel svært kritiske til Furubotn og tegner et bilde av en ustabil og tilogmed farlig mann som selv hans forbundsfeller kunne se at selv bar “mye av ansvaret” for oppgjøret. Derimot mener Kleven at Titlestad har Furubotn som sitt idol. Titlestads far (Samuel Titlestad) var blant de ekskluderte og framstillingen av oppgjøret hos Titlestad er i hovedsak Furubotns egen versjon. Brevene til Stalin derimot er hemmelige sovjetiske dokumenter som Titlestad har fått oversatt etter Sovjetunionens fall og den delvise åpningen av sovjetiske arkiver.

De to førstnevnte bøkene ligger tilgjengelig på nasjonalbibliotekets nettsider (nb.no).

For kommunister er de viktigste dokumentene:

* Johan Strand Johansens Valgets lærdommer og kommunistenes oppgaver

* Emil Løvliens Partiets konsolidering og oppgjøret med det annet sentrum

* Resolusjon vedtatt på NKPs ekstraordinære landsmøte 20.-22. februar 1950

Den første av disse ligger hos “Virksomme ord” på nett, samt på nettsida tjenfolket.no, og den tredje av dem er gjengitt i sin helhet i Klevens “Parti i flammer”.

Disse målbærer den røde linja i oppgjøret og avslører Furubotn-fraksjonens høyreopportunistiske linje. Det er klare politiske dokumenter med argumentasjon og konkrete eksempler, samt en politisk vurdering av klassekarakteren til Furubotns linje.

Kleven, Vetlesen og Titlestad, samt en del andre som i ettertid har uttalt seg, forsøker systematisk å framstille oppgjøret som en slags massepsykose som handlet om alt annet enn politikk. Det framstilles dels som en gal manns verk, på grunn av den ledende kaderen Johan Strand Johansens mentale helse, og dels som en operasjon ledet av sovjetisk etterretning og godkjent av Josef Stalin selv.

Hendelsesforløp og tidslinje

Før vi ser på det politiske innholdet i og konteksten, vil vi legge fram en kortfatta tidslinje over hendelsesforløpet i oppgjøret, samt noen viktige hendelser før dette:

1923: Peder Furubotn er en av lederne i Norges Kommunistiske Ungdomsforbund og er sentral på venstrefløyen i Arbeiderpartiet. Han blir med i det første sentralstyret i for Norges Kommunistiske Parti etter splittelsen på DNA-landsmøtet dette året.

1925: Furubotn blir leder for partiet under kamper med en reformistisk høyrefløy i partiet, ledet av Olav Scheflo og Sverre Støstad.

1930: Etter fem år som leder blir Furubotn løst fra vervet og drar til Moskva. Historikere mener han ble sendt eller hentet til Moskva fordi han ikke lenger hadde tillit, og for å kunne ha kontroll med han. Her jobber han for den kommunistiske internasjonalen (Komintern). Han blir under oppholdet avhørt i forbindelse med utrenskningene av fiendtlige agenter, mistenkt for selv å være en slik.

1938: Furubotn reiser hjem til Norge, men med seg hjem har han en beskjed fra Komintern om at han ikke bør få noen sentrale verv. Han blir utnevnt til partisekretær for NKP i Hordaland.

1939: Furubotn blir kritisert av Adam Egede-Nissen for borgerlig nasjonalisme på et utvidet møte i sentralkomiteen. Dette i forbindelse med Bergen NKPs samarbeid med Arbeiderpartiet om en omfattende markering av 17. mai.

1940: Norge invaderes og okkuperes av Tyskland. I likhet med de borgerlige og småborgerlige partiene inntar NKP en avventende holdning. De reiser ingen væpna kamp og det tas en rekke forskjellige taktiske initiativer, blant annet drives det nesten samarbeid med nazivennlige krefter i LO.

1941: NKP forfølges med razziaer og arrestasjoner. Svært mange ledende kadre arresteres. 21 medlemmer av NKPs sentralkomité, nesten hele den sentrale ledelsen i partiet, blir drept under krigen. Mange ender sine dager i konsentrasjonsleire eller som torturofre. 

1941/1942: Den 31. desember dette året velges Furubotn som leder for partiet på et hemmelig møte i sentralkomiteen, eller rettere sagt det lille som er igjen av den. Partiets organisasjonsansvarlige og fremste kader på frifot, Ottar Lie, får ikke deltatt på møtet. Ottar Lie arresteres senere og blir skutt.

1942-1945: NKP får enormt stor prestisje i folket for aktiv motstand og propaganda mot den tyske okkupasjonen, særlig i 1943 og 1944. Svært mange folk fra AUF og Arbeiderpartiet melder seg til tjeneste for kommunistene. Den mest aktive motstanden føres av sabotasjegruppa til Asbørn Sunde (Osvald) som arbeider direkte for sovjetiske NKVD. Det utvikles konflikter i NKP mellom Furubotn og Johannes (Torolv Solheim) og mellom Furubotn og Osvald (Asbjørn Sunde). Det er sterke motsigelser rundt hvordan kampen skal føres mot tyskerne, på den militærpolitiske linja og om hvordan partiet skal ledes og organiseres. Johannes skal i 1944 ha ment at Furubotn ledet partiet som en “führer” etter nazistiske organisasjonsprinsipper.

1945: NKPs medlemstall blir tjue ganger større enn det var ved begynnelsen av krigen, med nesten 40.000 medlemmer. Partiavisa Friheten er en av landets største aviser. Partiet får nesten 12% av stemmene til valget (mer enn 150.000). Partiledelsen innleder forhandlinger med Arbeiderpartiet om å slå sammen partiene. NKP får 2 ministre i den første regjeringen etter krigen. Under Furubotns ledelse går partiet inn for gjenoppbygging og arbeidsfred (mot streiker).

1946: Det 6. ordinære landsmøtet i NKP velger Emil Løvlien som formann og Peder Furubotn som partisekretær. Løvlien var i Sverige under den siste tiden av krigen. Furubotn ledet på den tiden NKP fra partiets hemmelige sentrale forlegning.

1947: Et visst oppgjør og en viss selvkritikk begynner i partiledelsen. Broderpartier i andre land, deriblant Sovjet, kritiserer NKP-ledelsen for høyreopportunisme. Enkelte ledere, særlig Emil Løvlien, er selvkritiske og korrigerer en del av sine feil.

1948: Ved årsskiftet 1947/1948 (i følge Kleven) trekker Furubotn seg fra arbeidet i sentralstyret og landsstyret i NKP. Han slutter å møte på møter. Dette knyttes til en reise Furubotn gjorde til Sovjet i 1947 der han selv hevder han forsøkte å få støtte til å fortsette men ikke fikk dette. Furubotn blir kraftig kritisert for å slutte å møte opp av resten av ledelsen. Furubotn bygger et eget hovedkvarter på siden av partiledelsen, der han og hans folk drive en målbevisst kampanje for å sikre seg flertall på landsmøtet i 1949 ved å motarbeide og undergrave partiledelsen – der Emil Løvlien hadde flertall per 1947/1948.

1949: På NKPs landsmøte i februar oppnår Furubotn flertall i ledelsen på et landsmøte med åpen konflikt mellom Løvliens fløy, støttet av den internasjonale kommunistiske bevegelsen, og Furubotns fløy som hovedsakelig består av “nye” i partiet. Løvlien har fortsatt flertallet i stortingsgruppa og redaksjonen for avisa Friheten.

1949: I oktober setter Johan Strand Johansen i gang et storstilt oppgjør med Furubotn og hans annet sentrum. I foredraget “Valgets lærdommer og kommunistenes oppgaver” til et stort tillitsvalgtmøte 20. oktober i Oslo NKP angriper han Furubotn-fraksjonen åpent.

1949: På sentralstyremøte 25. oktober tar alle Furubotns folk permisjon fra sentralstyret. Disse utgjorde flertall i sentralstyret, men “trer tilbake” i påvente av at den internasjonale kommunistiske bevegelsen skal undersøke påstandene fra Strand Johansen. Furubotns folk foreslår at Emil Løvlien konstituerer et nytt sentralstyre rundt seg. Emil Løvlien kaller dette senere for “en vel overveiet manøvre” fra Furubotns side, altså et taktisk trekk, men det ser ikke ut til at de tjener stort på det, tvert om.

1949: På sentralstyremøte dagen derpå, den 26. oktober, vedtar det nye konstituerte sentralstyret å ekskludere Peder Furubotn, legge fram materiale for den internasjonale kommunistiske bevegelsen og kalle inn til ekstraordinært landsmøte i februar 1950 for å behandle oppgjøret. Samme dag kastes Furubotns folk i sentralapparatet ut av partikontorene. Denne aksjonen gjennomføres av betrodde medlemmer i Oslo-partiet under ledelse av blant annet Asbjørn Sunde (Osvald), Ragnar Solli (Pelle) og Oslo-partiets leder Knut Willoch. Aksjonen er bevæpnet.

1949: Den 28. oktober får Løvlien støtte i danske Land og folk, avisa til Danmarks Kommunistiske Parti. 

1949: På et nytt tillitsvalgtmøte i Oslo NKP den 27. oktober med rundt 300 deltakere får Strand Johansen og Emil Løvlien massiv støtte til oppgjøret med Furubotns annet sentrum. Samme dag fordømmes Furubotns hovedkvarter som trotskistisk, titoistisk og borgerlig-nasjonalistisk i avisa Friheten.

1949: Den 10. november skriver avisa Friheten at det er en kjent sak at det har vært forbindelser mellom Furubotns annet sentrum og Tito og de jugoslaviske forræderne mot sosialismen. Den kommunistiske bevegelsen brøt med Jugoslavia i 1948 og Jugoslavia på sin side, under Titos ledelse, arresterte og henretta en rekke jugoslaviske kommunister. Kleven mener det ikke finnes noe bevis for påstanden om kontakt mellom det annet sentrum og Jugoslavia.

1949: Den 10.-11. november samles Furubotns folk i landsstyret valgt i februar til møte. Dette fordømmes av det nye sentralstyret og Løvlien som et forsøk på å konstituere en ny partiledelse for å sprenge NKP og etablere et parti som er et slavisk redskap for Furubotn.

1949: Den 28. november får NKP og Løvlien sterk støtte i svenske Ny Dag, avisa til Sveriges Kommunistiske Parti. Også 5. november gis det full støtte til oppgjøret i den svenske avisa.

1950: I januar får Josef Stalin i en hemmelig orientering blant annet vite at av 220 grunnorganisasjoner i NKP har 190 uttrykt sin støtte til sentralstyret og 30 til Furubotn. Bare i Telemark og Trøndelag har Furubotns fraksjon klart å etablere et eget distriktsstyre og der har de støtte fra rundt 25% av medlemmene, mener de sovjetiske observatørene.

1950: Den 20.-22. februar holdes ekstraordinært landsmøte i Norges Kommunistiske Parti. En resolusjon om oppgjøret vedtas enstemmig og eksklusjonene sanksjoneres av derved. Landsmøtet setter strenge vilkår til ekskluderte som vil søke om å bli gjenopptatt som medlemmer, blant annet må de erklære støtte til partiet og gi grundig rapport om virksomhet i det annet sentrum som de kjenner til.

1953: NKPs 8. ordinære landsmøte setter i mars dette året den offisielle og endelige sluttstreken for oppgjøret og Emil Løvlien konkluderer med at “partifiendene er slått ut”.

Tolinjekamp

Denne korte teksten vil ikke gå i detalj om linjekampen i NKP, men kampen mot Furubotn ble drevet på følgende grunnlag:

1. Furubotns fraksjonsarbeid og opprettelse av et annet sentrum. Oppløsning av normene for kommunistisk partiorganisering og brudd mot den demokratiske sentralismen, ved å slutte å møte opp på møter i ledelsen, ved å legge ned sitt verv, ved å opprette egne kommunikasjonslinjer og å drive aktiv kamp mot ledelsen.

2. Furubotns krigspolitikk var titoistisk og borgerlig-nasjonalistisk.

3. Furubotns etterkrigspolitikk var både reformistisk og “venstre”-opportunistisk.

4. Høyreavvik i vurderingen av bøndene, ingen differansiering i synet på bøndene mellom forskjellige klasser på landsbygda, konkret uttrykt i parolene om “bondemilliarden” og “jamstilling” mellom industri og jordbruk.

Videre var det svært mye kritikk av Furubotns arbeidsmetoder og framferd. Også interne sovjetiske dokumenter legger noe vekt på at Furubotn ikke opptrådte selvkritisk og at han ikke viste seg for massene eller sto fram foran medlemmene på møter. Partimedlemmer kritiserte han for fyllekuler og mangel på moralske skrupler. Han ble også, i følge Kleven, mistenkt for og anklaget for samarbeid med Gestapo under krigen, og kanskje også med amerikansk etterretning etter krigen.

Dessuten kritiseres Furubotn for høytravende tekster med språk og innhold fjernt fra virkeligheten. Denne kritikken kommer fram både fra venstresida i partiet og i de interne sovjetiske dokumentene. Også Kleven innrømmer at Furubotns skriftlige stil var spesiell og særpreget, og en blanding av både “geni” og “galskap”. Som en kuriositet kan man også nevne at Furubotn hadde sin egen måte å underskrive brev på (“med håndslag”) og at han også skrev partinavnet på sin egen måte under krigen (“Det kommunistiske parti” i stedet for NKP eller Norges Kommunistiske Parti).

De interne sovjetiske dokumentene oversatt for utgivelse av Torgrim Titlestad i 2003 er også kritiske til Emil Løvlien og resten av lederskapet i NKP. Men de sovjetiske observatørene mener Løvlien er ærlig og i stand til å ta selvkritikk og korrigere sine feil, noe de ikke ser hos Furubotn og hans tilhengere.

Videre peker både Kleven og de sovjetiske dokumentene på en krise i NKP. Denne krisen mente Løvlien og venstrefløyen skyldtes Furubotns politiske linje og organisatoriske praksis. Det var massiv tilbakegang fra valget i 1945 til valget i 1949. Avisen tapte svært mange lesere. Partiet mistet svært mange medlemmer. De sovjetiske hemmelige dokumentene mener partiledelsen ignorerte massearbeidet og ikke ga noen god veiledning for arbeidet i fagforeningene eller de øvrige masseorganisasjonene.

Dessuten førte NKP-ledelsen samarbeid med DNA og arbeidet i to år for en mulig sammenslåing av de to partiene. NKP-ledelsen snakket om “fredelig overgang til sosialismen”, en linje Emil Løvlien tok selvkritikk for, og partiet gikk til og med mot flere streiker av hensyn til arbeidsfred og gjenoppbygging etter krigen, i følge de sovjetiske dokumentene.

Furubotns motstandere både i Norge og i Sovjet mente den store tilbakegangen fra 1945 til 1949 skyldtes den høyreopportunistiske fraksjonen i ledelsen. Strand Johansen sier i sitt foredrag i 1949:

“Og for hele landets vedkommende gjelder det at det annet sentrums partifiendtlige virksomhet har hindret partiet i å nå fram med sin politikk til massene. Det – det annet sentrum – har hindret partiet i å vinne den nødvendige tillit blant massene.”

Valgets lærdommer …

Det er også verdt å bemerke to høyrestandpunkt som utmerket seg hos Furubotn. For det første var han gjennom flere år etter krigen svært opptatt av “suverenitetsspørsmålet”. Det vil si å verne Norges nasjonale selvstendighet mot alle fiender av denne. Her sto han for klassesamarbeid med “det progressive borgerskapet” og en felles front mot reaksjonen, og for at absolutt alle andre spørsmål skulle underordnes suverenitetsspørsmålet.

For det andre utviklet han etterhvert sin egen “produktivitetsteori”, der all hans politikk begynte å kretse rundt spørsmålet om produktiviteten og å øke produktiviteten til det beste for folket. Han gikk inn for praktisk og konkret samarbeid mellom arbeid og kapital, legemliggjort for eksempel i samarbeidet mellom fagforeningen på Akers mek. (ledet av furubotniken Ragnar Kalheim) og direktøren Siem.

Kleven løfter fram disse to standpunktene som eksempler på Furubotns tendens til å få “hang ups”. De framstår som to svært typisk høyreopportunistiske standpunkt, og er begge klart borgerlige posisjoner der klassekampen likvideres til fordel for klassesamarbeid, “forsvar av fedrelandet” og økt produksjon.

Mot Furubotn sto et nærmest samlet parti. Anførere for oppgjøret var Johan Strand Johansen og Emil Løvlien, to erfarne kommunister, krigshelten Asbjørn Sunde og partiets organisasjon i Oslo under ledelse av Knut Willoch. Oslopartiet, særlig østkant-organiseringen, skulle være sentrum for venstrefløyen også ved partikampene i NKP mellom 1965 og 1970. NKPs røde fraksjon (Marxist-Leninistisk Front i NKP) baserte seg i hovedsak på Østkantlaget av NKP i Oslo.

Kontekst

I årene etter krigen mener Kleven at det var en stor motsigelse mellom “de gamle” og “de nye” i NKP. Der Furubotn hadde samlet “de nye” rundt seg og kontrollerte det meste av partiapparatet fra 1945 til 1949. Disse folka var hovedsakelig relativt nye NKP-medlemmer med bakgrunn fra Arbeiderpartiet og AUF. Leif Vetlesen mener i sin bok at det kort tid etter krigen de facto var to partier i NKP, et ledet av Furubotn og et ledet av Løvlien. Kleven mener Furubotns apparat var en videreføring av hans apparat under krigen.

I sin oppgjørstekst skriver Strand Johansen at den sosiale basisen for Furubotns fraksjon i partiet er unge medlemmer som er ført på villspor og “småborgerlige elementer i partiet”. 

En viktig foranledning til oppgjøret er også den nesten fullstendige fysiske utslettelsen av NKPs fremste ledere. Partiets to fremste tillitsmenn da krigen begynte, Henry W. Kristiansen og organisasjonssekretæren Ottar Lie, ble begge drept under krigen. Kristiansen døde i konsentrasjonsleiren Neugamme og Lie ble skutt på Trandum sammen med et tjuetalls andre kommunister. Over 20 medlemmer av sentralkomiteen som var valgt før krigen ble drept under krigen. Partiet mistet også hundrevis av andre militante og kadre. Både Kleven og de interne sovjetiske papirene hevder at de beste kadrene i NKP ble drept.

Kleven tror ikke oppgjøret ville skjedd om det ikke hadde vært slik, og det er vel åpenbart at Furubotn ikke ville fått den sentrale rollen han fikk om det ikke var for disse massive tapene.

Oppgjøret med Furubotn hadde sterk støtte i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Stalin og det sovjetiske partiet ga uforbeholden støtte til Løvlien, selv om de også var kritiske til at oppgjøret ikke gikk dypt nok eller tydelig nok politisk. De mente medlemmene i partiet i for liten grad fikk gode dokumenter for å forklare det politiske innholdet i Furubotns feil. Også partiene i Tyskland, Sverige og Danmark ga tidlig en tydelig støtte til oppgjøret.

Kleven peker på at Furubotn ble ansett for å være suspekt lenge før krigen. At det var en sammenhengende og konsistent kritikk av han fra 1930 og fram til hans skjebne ble endelig beseglet på landsmøtet i 1950.

Etter oppgjøret fortsatte Furubotns organisasjon, men gikk raskt inn i nye kriser og skrumpet sakte men sikkert inn. Likevel hadde de en periode en viss innflytelse i flere fagforeninger, for eksempel på Herøya i Telemakr og ved Akers mekaniske verksteder i Oslo. De spilte en rolle i kampen mot EEC og i en del masseorganisasjoner. De ble sett på som partifiendtlig og saboterende av NKP.

I 1965 gikk Furubotn og flere av hans forbundsfeller ut med offentlig støtte til Arbeiderpartiet ved valgene og Kleven skriver at Furubotn, takket være produktivitetsteorien sin, også ble EEC-tilhenger (forløperen til EU).

Et annet aspekt ved oppgjøret er den antikommunistiske kampanjen anført av Arbeiderpartiets fremste ledere, Einar Gerhardsen og Håkon Lie. Med Kråkerøy-talen som utgangspunkt, og på grunnlag av et velfinansiert og omfattende overvåkingsapparat mot kommunistene, ble kommunister drevet ut av tillitsverv i mange fagforeninger. De ble hetset massivt i avisene og krigshelter fikk ingen anerkjennelse. Tvert om ble krigshelten Asbjørn Sunde dømt for spionasje for Sovjet.

Kleven mener de indre forholda i NKP og den indre partikrisen gjorde det vanskelig for partiet å møte den antikommunistiske hetsen. Arbeiderpartiet på sin side var godt informert om de interne forholda, takket være overvåking av NKPs møter, blant annet gjennom romavlytting av møterom i Folkets hus og egne ansatte i Arbeiderpartiet som fikk sin lønn betalt av overvåkingspolitiet.

Etterspill

Boka “Parti i flammer” gir svært mye informasjon om oppgjøret, men må leses med en klar forståelse av hvem forfatteren var. Hans I. Kleven var en av de “unge lovende” kadrene som var en del av Furubotn-fløyen og ble ekskludert i 1949. Ved begynnelsen av 1954 ble han på nytt tatt opp som medlem av NKP og ble etterhvert valgt inn i ledelsen.

I 1967 var han en del av Jørgen Vogts forbundsfeller da disse forsøkte å vinne partiledelsen for sin enda mer Arbeiderparti-vennlige og Sovjet-revisjonistiske linje, men led nederlag og dermed trakk seg fra sine verv i partiledelsen.

Da NKP ble delt i 1975 og nesten halve partiet, under ledelse av partiets formann Reidar T. Larsen, gikk inn i det nye partiet SV, gjorde Kleven etter hvert et nytt come-back. Fra 1982 til 1987 var han leder for partiet, men fra 1988 trekker han seg vekk fra aktivt partiarbeid og han gir opp NKP og skriver relativt bittert om dette på slutten av “Parti i flammer”. En av årsakene var hans sterke uenighet med at NKP gikk inn i valgsamarbeid med RV til kommune- og fylkestingsvalget i 1989 (Fylkeslistene for miljø og solidaritet).

Kleven har skrevet en rekke bøker og disse distribueres gladelig av “NKP”s Falken Forlag den dag i dag.

På slutten av 1980-tallet satt Kleven i en kommisjon som “gransket” oppgjøret i 1949 og dette er foranledningen til boka han skrev. “Granskningen” endte i en rapport og innstilling til vedtak der kommisjonen avviser anklagene mot Furubotn og karakteriserer oppgjøret som en “stor tragedie” for NKP.

På “NKP”s landsmøte i mars/april 1990 vedtok landsmøtet kommisjonens forslag med 39 stemmer for og 15 stemmer mot. Til Klevens fortvilelse var det også 15 avholdende og flere delegater som ikke var i salen under avstemningen. En forbitret Kleven skulle nok ønsket et mer solid vedtak og at partiet tok det mer alvorlig. Like fullt er resultatet at “NKP” da i 1990 opphevet resolusjonen fra det ekstraordinære landsmøtet i 1950 og opphevet eksklusjonene.

Forslaget fra kommisjonen som ble vedtatt av landsmøtet innrømmer Furubotns fraksjonisme, men opphever likevel alle eksklusjonene. De skriver at anklagen om trotskisme og titoisme “faller på sin egen urimelighet”, uten ytterligere argumenter. De mener Furubotns linje for fedrelandet og suvereniteten var riktig og betydningsfull og ikke borgerlig-nasjonalistisk. De mener parolen for en milliard til landbruket, kritisert av Løvlien og Komintern for å ikke ha et klasseperspektiv på landsbygda, var en bra parole.

De skriver også i forslaget at det er vanskelig å felle en dom over det politiske innholdet i oppgjøret og at det vil kreve ytterligere undersøkelser. Men de går likevel inn for opphevelse av eksklusjonene og rehabilitering.

Det er forøvrig logisk at “NKP”, etter den 20. kongressen i SUKP, Khrustsjovs kupp restaurasjonen av kapitalismen i Sovjetunionen, samt den fullstendige forvandlingen av NKP til et revisjonistisk parti, ønsker renegatene og høyreopportunistene velkommen i partiet, løfter noen av dem helt opp i lederskapet og til slutt ender med å rehabilitere dem fullstendig. At en bitter Kleven likevel avskriver partiet som ubrukelig og fortapt sier mye om han, men også om partiet han forlot i ruiner.

Konklusjon

For virkelige kommunister var oppgjøret i 1949 slett ingen tragedie. Historien til Norges Kommunistiske Parti har riktignok sine tragedier. Og Furubotn er riktignok en tragisk person. Men oppgjøret var en klassekamp der venstrelinja hevdet seg og vant en knusende seier mot den verste høyreopportunistiske linja i partiet. Oppgjørets foranledning, utvikling og etterspill er rikt på lærdommer for kommunister, og er uttrykk for den kan hende mest militante og resolutte tilspissingen av tolinjekampen i Norges Kommunistiske Parti. Det var en kamp for partiets overlevelse, og den fikk dermed bred og rettmessig støtte fra partiets fremste og mest erfarne kadre, fra de fremste kommunistiske sabotørene under krigen og fra den internasjonale kommunistiske bevegelsen.

De store tragediene er snarere partiets vakling og feilslåtte linje i 1940, nølingen med å etablere et illegalt apparat og de voldsomme tapene partiet led, særlig ved at det ikke evnet å beskytte lederskapet. Og dette la grunnlaget for at en notorisk høyreopportunist og sjarlatan kunne rane til seg lederskapet i partiet for en periode, og bygge sitt eget fraksjonelle hovedkvarter på tvers av alle kommunistiske organisasjonsprinsipper.

Tapet av kadre og Furubotns posisjon var sannsynligvis også viktig for at partiet inntok rene reformistiske og revisjonistiske standpunkt i perioden 1945 til 1947, slik at det norske proletariatet nesten fullstendig mistet sitt parti som kunne blitt sammenslått med Arbeiderpartiet. Et svik som Løvlien riktignok korrigerte, men som aldri helt slapp taket i partiet og ble en klamp om foten resten av partiets levetid. 

Den sovjetiske revisjonismen fra 1956 vant innpass i et norsk parti som på landsmøtet i 1953 hadde vedtatt et høyreopportunistisk program og hadde en ledelse som hovedsakelig besto av folk som deltok i å nesten fullstendig likviderte partiet i parlamentarisme og sosialdemokrati noen få år tidligere.

Like fullt fantes det en rød linje i partiet som løp sammenhengende gjennom krigen og fram til den nye marxist-leninistiske bevegelsen under Mao Zedongs anførerskap på 1960- og 1970-tallet. Konkret fant man legemliggjøringen av denne linja blant annet hos parti-militante på østkanten i Oslo og blant dem sabotørlederen Asbjørn Sunde. Disse ble renset ut av partiet i 1969 og 1970 under ledelse av høyreopportunisten Reidar T. Larsen, men før dette brakte de Mao Zedongs tenkning til Norge gjennom sin bokhandel i Oslo og vennskapssambandet Norge-Kina, under ledelse av blant annet Esther Bergerud.

Den røde linja levde og kjempet i NKP under krigen, etter krigen og helt fram til 1970. I 1949 vant den en knusende seier. Tjue år seinere led den et midlertidig nederlag. Men kampen var aldri forgjeves. Ringvirkningene av den lever den dag i dag.