Proletarer er revolusjonære optimister

Fra Peking Review nr. 36, 3. september 1976. (Oversettelse av en artikkel fra Hongqi (Røde Fane) nr. 8, 1976)

Pi Sheng

Kampen som formann Mao har initiert og leda for å feie vekk det høyreavvikerske forsøket på å reversere korrekte dommer, har smadra den uforbederlige erkekapitalistfareren i partiet Deng Xiaopings kriminelle plott for å undergrave proletariatets diktatur og restaurere kapitalismen. Dette er en annen stor seier som vi har vunnet i bekjempelsen av borgerskapet i partiet, etter at de to borgerlige hovedkvarterene til Liu Shaoqi og Lin Bio ble knust i Den store proletariske kulturrevolusjonen. Til tross for det faktumet at kampen mot borgerskapet innad i partiet vil være langvarig og kronglete, og at det gjennom hele sosialismens historiske periode vil være en fare for kapitalistisk restaurasjon, er borgerskapet dømt til å mislykkes og proletariatet garantert seieren. Det finnes ingen som helst tvil om denne generelle trenden i den historiske utviklinga.

Revolusjonen vil triumfere over reaksjonen

Borgerskapets framvekst i partiet, og eksistensen av motsigelser og kamper innad i partiet, er objektive realiteter. Alle ting utvikles gjennom kampene mellom deres indre motsigelser. Partiet er intet unntak. Som Engels påpekte for lenge sida: «Proletariatets utvikling foregår overalt midt oppi de indre kampene.» «Og når man som Marx og meg sjøl gjennom hele ens liv har kjempa hardere mot de påståtte sosialistene enn mot noen andre (for vi anså kun borgerskapet som klasse, og involverte oss sjøl knapt noen gang i konflikter med enkeltborgere), kan man ikke sørge stort over at den uunngåelige kampen har brutt ut.» (Friedrich Engels’ brev til August Bebel, 28 Oktober, 1882.) Når det gjelder kampen mot borgerskapet i partiet, har formann Mao understreka: «Uten kamp er det ingen framgang.» «Kan 800 millioner folk klare seg uten kamp?!» Kapitalistfarerne i partiet, som Liu Shaoqi, Lin Biao og Deng Xiaoping, representerer på konsentrert måte det gamle og nye borgerskapet og alle andre utbyttende klassers interesser – de utgjør hovedkrafta som setter partiet i fare og som undergraver proletariatets diktatur. Vår kamp mot dem er et konsentrert uttrykk for kampen mellom de to klassene og de to veiene under den sosialistiske perioden, og vil avgjøre skjebnen og framtida til landet vårt. Dersom ikke kapitalistfarernes plott om å tilrane seg partiledelsen og gripe statsmakta avsløres og knuses i tide, vil det bli et borgerskapets diktatur overfor proletariatet – og hvis deres revisjonistiske linje ikke blir kritisert, så vil gevinstene som proletariatet har oppnådd gjennom revolusjonen, både i overbygninga og den økonomiske basen, gå tapt. Det er helt klart at man ikke kommer noen vei uten kamp. Kun når vi fullt ut innser faren for kapitalistisk restaurasjon som borgerskapet i partiet utgjør, og fører bevisst øye for øye-kamp mot det, kan vi konsolidere proletariatets diktatur på effektiv måte, avverge kapitalistisk restaurasjon og muliggjøre stødig framgang for sosialismens sak. Å benekte eller skygge unna motsigelsen mellom proletariatet og borgerskapet, å være skvetten eller redd for å føre kamp mot borgerskapet innad i partiet – dette er ikke en innstilling marxister burde innta.

De proletære er revolusjonære optimister – de er helt sikre på seier i kampen mot borgerskapet i partiet. «At det gamle blir fortrengt av det nye, er en allmenn, evig og uforanderlig lov i universet.» (Mao Zedong, «Om motsigelsen») Nyfødte ting er garantert å seire over det dekadente, og revolusjon er garantert å seire over reaksjon. Borgerskapet i partiet, i likhet med borgerskapet som helhet, representerer de dekadente produksjonsforholda og utgjør en nedadgående reaksjonær kraft. Faktumet at borgerskapet har flytta hovedkvarteret sitt inn i det kommunistiske partiet, er ikke et tegn på dets styrke. Det viser bare at borgerskapet utafor partiet, etter våre gjentatte kamper mot det, har blitt så notorisk at det har vansker med å heise deres egne faner og samle deres krefter for en åpen, altomfattende styrkeprøve med proletariatet. Sjøl om borgerskapet innafor partiet fortsatt er i besittelse av en viss mengde med reaksjonært potensial og kontrarevolusjonære ødeleggelseskrefter, reflekterer dens perverse handlinger bare de styrta reaksjonære klassenes dødskramper. Som alle av historiens reaksjonære er også borgerskapet i partiet en papirtiger, og er ingenting å være redd for. Det går imot historiens trend og «klamrer seg fast til den borgerlige ideologien for å undertrykke og utbytte proletariatet, og til det kapitalistiske systemet». Dette er årsaken til at det vil bli knust i biter av historiens hjul. Det sosialistiske systemet vil til slutt erstatte det kapitalistiske systemet – dette er en objektiv lov, uavhengig av menneskets vilje. Uansett hvor mye Liu Shaoqi, Lin Biao og Deng Xiaoping og den revisjonistiske linjas høvdinger måtte grått i desperasjon og febrilsk angrepet og sverta den utmerka revolusjonære situasjonen, ville ikke det kinesiske folk veket fra deres jernvilje eller mista deres overbevisning om seieren ved å gå den sosialistiske veien og fortsette revolusjonen under proletariatets diktatur.

Kilde til styrke

Formann Mao har påpekt at: «Vi må ha tiltro til massene, og vi må ha tiltro til partiet. Dette er to hovedprinsipper. Hvis vi tviler på disse prinsippene, vil vi ikke kunne oppnå noen ting.» («Om spørsmålet om landbrukskooperasjon») Å ha tiltro til partiet og massene er vår utømmelige kilde til styrke for å bekjempe borgerskapet i partiet.

Vårt parti er proletariatets politiske parti grunnlagt og fostret av vår store leder formann Mao. Framveksten av borgerskapet innad i partiet vil ikke på noen måte endre vårt partis karakter som proletariatets fortropp, og vil heller ikke skjule vårt partis utstråling. Tvert imot, faktumet at vårt parti våger å anerkjenne åpent at det finnes et borgerskap i partiet, og avslører det, viser nettopp at vårt parti er sterkt og kraftfullt. «Korrektheten eller feilaktigheten ved den ideologiske og politiske linja bestemmer alt.» Formann Maos proletariske revolusjonære linje har den dominante posisjonen i partiet vårt, og slår stadig dypere røtter i folkets hjerter for hver dag som går. Vårt parti har blitt renere, sterkere og mer energisk i løpet av Den store proletariske kulturrevolusjonen, som har avslørt og kritisert borgerskapets representanter, som Liu Shaoqi, Lin Biao og Den Xiaoping, og renegatene og de hemmelige agentene under deres beskyttelse. Partiet vårt har oppsummert de historiske erfaringene med proletariatets diktatur både her hjemme og i utlandet, og har særlig trukket historiske lærdommer fra faktumet at Sovjetunionen har blitt revisjonistisk – vårt parti har også akkumulert rikelig med erfaringer fra dets langvarige kamp mot opportunismen og revisjonismen. Dette er en viktig forutsetning for at vårt parti skal klare å beseire borgerskapet i partiet. I løpet av de siste 55 årene har partiet vårt gjort framrykk gjennom de store stormfulle kampene mellom de to klassene og de to linjene. Den ene etter den andre av de opportunistiske og revisjonistiske linjenes høvdinger har dukka opp for å kløyve partiet vårt fra innsiden, men de har alle mislyktes. Tvert om har partiet vårt, gjennom fjerninga av disse «ormene» på innsida av de revolusjonære rekkene, blitt mer solid og forent rundt partiets sentralkomite, leda av formann Mao, i dets triumferende frammarsj langs formann Maos proletariske revolusjonære linje. Historisk erfaring har overbevist oss: «Dette partiet vårt har en lys framtid.»

Massene av arbeidere og fattige og mellomstore bønder er hoveddrivkrafta som beseirer borgerskapet i partiet. Formann Mao har påpekt at: «Etter den demokratiske revolusjonen sto ikke arbeiderne og de fattige og mellomstore bøndene i ro, de vil ha revolusjon.» «Vil det være nødvendig med revolusjon om hundre år fra nå? Vil det fortsatt være nødvendig med revolusjon tusen år fra nå? Det er alltid nødvendig med revolusjon. Det er alltid seksjoner av folket som føler at de sjøl er undertrykte – underfunksjonærer, studenter, arbeidere, fattigbønder og soldater liker ikke at ‘big-shots’ undertrykker dem. Det er årsaken til at de ønsker revolusjon.» Borgerskapets pamper i partiet vårt, som Liu Shaoqi, Lin Biao og Deng Xiaoping, gjorde bruk av makta de satt på for å jobbe for restaurasjon og tilbakegang, og for å motarbeide revolusjonen. Da de fornærma flertallet ble de uunngåelig motarbeida og vraka av folkemassene. Den store proletariske kulturrevolusjonen har i fullt monn demonstrert massenes storslåtte velde gjennom bekjempelsen av borgerskapet i partiet. Liu Shaoqi, Lin Biao og Deng Xiaoping var en stund hovmodige, men én etter én ble de styrta da massene reiste seg opp mot dem. Ved å bevisst lese og studere, og ha et godt grep om marxismen, og ved å ta del i den store kampen for å bekjempe og forhindre revisjonismen, har hundrevis av millioner av folk økt deres bevissthet om klassekampen og tolinjekampen, og heva deres evner til å se forskjellen på ekte og falsk marxisme. Uansett hvor mye borgerskapet i partiet endrer deres taktikk, og uansett hva slags konspirasjoner og intriger det måtte ty til, er vi helt sikre på at det vil bli avslørt, kjempa imot og kritisert av det revolusjonære folket med deres høye politiske bevissthetsnivå. I den pågående store kampen for å slå tilbake høyreavvikernes forsøk på å reversere korrekte dommer, var et stort antall vanlige arbeidere, fattigbønder, soldater fra folkets frigjøringshær, studenter og kadre på grasrotnivå de første som gikk foran for å kjempe imot og forkaste det revisjonistiske programmet som Deng Xiaoping har kokt opp om å «ta de tre direktivene som bindeleddet», og de har blitt modige krigere i kampen mot Deng Xiaopings revisjonistiske linje. Dette er høyst inspirerende. Historia har bevist, og vil fortsette å bevise, at det i den storslåtte kampen som proletariatet fører mot borgerskapet, garantert vil dukke opp et stort antall enestående folk fra massene som holder fast ved formann Maos revolusjonære linje, og titalls millioner av den proletariske revolusjonære sakens etterkommere vil bli trent opp – de vil sluttføre den storslåtte saken som den eldre generasjonen av proletariske revolusjonære har innleda.

Folk som er gjennomgående materialister frykter ingenting

«Framtida er lys – veien er kronglete.» (Mao Zedong: «Om forhandlingene i Chungking») Proletariatets revolusjonære optimisme skiller seg fra blind optimisme ved det at vi forstår den historiske utviklingas dialektikk. Blinde optimister ser ikke, eller klarer ikke å se tydelig loven som styrer klassekampen i sosialistiske samfunn. De er utsatt for å senke årvåkenheta og lar seg lett forføre av teorien til de som dør ut i klassekampen, eller så blir de pessimistiske og motløse når revolusjonen møter motgang. Vi bør ikke bare se revolusjonens lyse framtid og ha full tro på seier, men vi må også se buktningene og krokene på revolusjonens vei, sånn at vi kan øke vår revolusjonære kampvilje og forberede oss på å strebe bevisst for den lyse framtida og med et ukuelig heltemot. De fallende klassene er som store trær som har mista livet og har råtna helt på rot. Imidlertid vil de ikke trekke seg tilbake fra historiens stadie på egenhånd, men vil føre en kamp fra dødsleiet for å beskytte deres liv med alle mulige midler. Et gammelt system vil bare bli gravlagt etter mange tilbakeslag gjennom en nokså lang historisk periode. I tidligere tider foregikk erstatninga av gamle systemer med nye, og de framvoksende klassenes seier over de dekadente og fallende klassene, uten unntak etter en lang og kronglete kamp. Revolusjonen i Kina hvor slavesamfunnet ble erstatta med det føydale systemet – fra 594 f.v.t da Lu-staten begynte å pålegge skatt på privat land ut fra arealstørrelsen på dyrkamark,* til 221 f.v.t da Qin Shi Huang forente Kina – hadde det gått mer enn 370 år som var tettpakka med kamper mellom framskritt og tilbakeskritt, og mellom revolusjon og restaurering. Etter at den framvoksende godseierklassen erobra den politiske makta i landet, fortsatte disse kampene i mange flere år. De borgerlige revolusjonene i Storbritannia, Frankrike og USA varte i henholdsvis 48, 86 og 100 år, og kampene var fulle av buktninger og kroker. Dette var tilfellet med fortidens revolusjoner hvor ett utbyttende system erstatta et annet. Den proletariske revolusjonen som tar sikte på å fullstendig fjerne borgerskapet og alle andre utbyttende klasser og alle utbyttende systemer, vil sjølsagt ta mye lenger tid og vil gå gjennom mange flere kroker og tilbakeslag.

Formann Mao har påpekt at: «Stor uorden på tvers av landet leder til stor orden. Og atter igjen hvert sjuende eller åttende år. Monstre og demoner vil sprette fram av seg sjøl. Bestemt av deres klassenatur er de garantert å sprette fram.» Så lenge det fortsatt er klasser og klassekamp, og borgerskap rett her hjemme og imperialisme og sosial-imperialisme i utlandet, er det uunngåelig at «kapitalistfarerne fortsatt er på den kapitalistiske veien». At én eller to av den revisjonistiske linjas høvdinger kollapser, betyr ikke at borgerskapet i partiet eller borgerskapet som helhet har blitt ødelagt fullstendig. De vil aldri vedgå deres tap og legge seg ned, men vil garantert samle sammen deres kontrarevolusjonære stryker, endre deres kontrarevolusjonære taktikk, og fortsette deres styrkeprøve med proletariatet. Klassekamp og kampen mellom de to linjene er uavhengig av menneskets vilje. Hvordan kan vi dyrke illusjonen om at klassefiendene vil endre deres reaksjonære klassenatur, at monstra og demonene ikke vil sprette fram av seg sjøl, og at det gamle og nye borgerskapet vil slutte å plotte og sabotere? Hvordan kan vi nøre opp under illusjonen om at hele borgerskapet, på innsida og utsida av partiet, etter flere kamper vil være gjennomgående beseira, og at alt søppelet som er igjen fra det gamle samfunnet vil bli feid over i søppelbøtta? Faktumet at klassekampen og kampen mellom de to linjene gjennomføres gjentatte ganger, er noe som er helt i samsvar med loven som styrer den – vi burde ikke føle oss overraska, og enda mindre bør vi føle oss irriterte. Formann Mao har sagt: «Å svømme i elver med motstrøm bygger opp viljestyrke og mot.» For massene av kadre og folk som står på og fortsetter revolusjonen under proletariatets diktatur, vil den revolusjonære kampens tilbakeslag og sikksakk-gang bygge opp deres viljestyrke, stimulere entusiasmen deres, forbedre deres talenter og øke deres evne til å skille ekte fra falsk marxisme.

Til syvende og sist er spørsmålet om hvorvidt man inntar en revolusjonær optimistisk innstilling til den faktiske kampen og til revolusjonens framtid eller ikke, et spørsmål om verdensanskuelse. Dialektisk materialisme og historisk materialisme er den revolusjonære optimismens ideologiske grunnlag, mens idealisme og metafysikk, hva kunnskapsteori gjelder, er hovedårsaken til de pessimistiske synene. Alltid er det noen godhjerta kamerater blant oss som har den illusjonen at de revolusjonære rekkene bør være fullstendig rene og at den revolusjonære veien bør være fullstendig strak. Så når de møter buktninger og kroker blir de deprimerte og klarer ikke å se den lyse framtida. Når de analyserer situasjonen i den revolusjonære kampen, så overvurderer de oftere enn ikke styrken til fienden og undervurderer styrken til folket, og lander på urealistiske anslag over klassekreftene. Grunnen til dette er at når de tar et spørsmål i betraktning, så er deres tenkemåte i stor grad subjektiv, overfladisk og ensidig – de klarer ikke å skille essensen fra framtredelsesformen, og tingenes hovedaspekt fra deres sekundære aspekter. Så, når de analyserer klassekampen og den sosiale utviklingas framtid, så blir de lett påvirka av pessimistiske ideer som borgerskapet har spredd. Vi må også innta en revolusjonær optimistisk holdning til naturkatastrofer, og vise fram det revolusjonære heltemotets ånd, som verken frykter naturkatastrofer eller jordskjelv. «Mennesket vil erobre naturen», dette er en stor sannhet. «Folk som er gjennomgående materialister frykter ingenting.» (Mao Zedong: «Tale på det kinesiske kommunistpartiets landskonferanse om propagandaarbeid») For å være proletariske revolusjonære optimister, må vi være gjennomgående materialister. Derfor må vi studere marxismen-leninismen Mao Zedongs tenkning flittig, ta aktiv del i de flammende massekampene, trekke rikholdig politisk næring fra dem, oppriktig omforme vår verdensanskuelse og stadig kvitte oss med de idealistiske og metafysiske ideenes påvirkning. Bare på denne måten kan vi heve vår revolusjonære ånd, styrke vår overbevisning om seier i kampen mot borgerskapet i partiet, og danne fortroppen av krigere i den fortsettende revolusjonen under proletariatets diktatur.

______

* Dette utgjorde en stor forandring da slavesamfunnet ble erstatta med føydalsamfunnet. Under slavesamfunnet ble statens land tidligere eid i helhet av de kongelige familiene. Siden 549 f.v.t ble skatter pålagt privat land eid av de framvoksende føydale godseierne, dermed anerkjente de privat eierskap av land.