Av en kommentator for Tjen Folket Media.
I 1954 ble det gitt ut en lærebok i politisk økonomi i Sovjetunionen. Denne ble utarbeidet gjennom fire år av sovjetiske økonomer og under veiledning av Sovjetunionens Kommunistiske Parti og dets leder Josef Stalin. Denne forklarer hvorfor og hvordan kriser oppstår i kapitalismen, en forklaring som også gjelder dagens krise.
Læreboka ble utgitt på norsk i 1955 og den er tidligere blitt digitalisert av aktivister og medlemmer i Tjen Folket. Aktualisert av børskrakket denne uka publiserer vi her kapittelet om de sykliske overproduksjonskrisene. Hele læreboka ligger på arkivsida til Tjen Folket Media.
I 2000 fikk krisa navn etter internettselskapene (.com-krisa), i 2008 ble den kalt «finanskrisa» og i dag er det et virus og fall i oljeprisen som har utløst børskrakket. Men dette er utløsende faktorer eller områder der krisa først kommer til uttrykk. Det er andre og mer dypereliggende årsaker til at kapitalismen går inn i sykliske kriser.
Enkelte borgerlige økonomer har også varslet de siste par åra at vi måtte vente oss denne uroen og store økonomiske problemer.
Det finnes forøvrig ingen annen måte å forklare det faktum at siden 1825 har det kapitalistiske systemet gått inn i slike kriser med 8-12 års mellomrom.
I tillegg til de sykliske krisene kommer den allmenne krisa i kapitalismen, som inntrer med imperialismens epoke (fra 1900) og som samme lærebok beskriver slik:
«Kapitalismens almene krise er ei allsidig krise for det kapitalistiske verdenssystem som helhet, ei krise som kjennetegnes av kriger og revolusjoner, kamp mellom den døende kapitalisme og den voksende sosialisme. Kapitalismens almene krise omfatter alle sider ved kapitalismen, både økonomien og politikken. Det som ligger til grunn for denne krisa er den stadig økende oppløsning av kapitalismens system: for verdensøkonomien på den ene sida, og den voksende økonomiske makt hos de landene som har revet seg løs fra kapitalismen på den andre sida.»
Det er i dette perspektivet vi må se de mange utbruddene av folkelige protester, opptøyer og opprør, samt den skjerpa konkurransen og kampen mellom USA-imperialismen, Kina, Russland og de europeiske stormaktene. Selve forråtnelsen i imperialismen kommer klart til uttrykk i tiltagende politiske kriser, oppløsning av gamle partisystemer og mer fascistiske tiltak fra de gamle statene. Det viser seg også i økologisk krise og imperialistisk krig.
Men den allmenne krisa avskaffer ikke eller kommer ikke i stedet for de sykliske krisene, som vi har sett igjen og igjen.
Krisas massive ødeleggelser samt frykten og usikkerheten skriker etter at kommunismen settes på dagsorden. Bare en kommunistisk verden, en verden der massene har makta og økonomien er planmessig i hele verden, gir et varig svar på krisene. Bare dette kan avskaffe krisene og krigene. Og krisene viser ikke bare kommunismens nødvendighet men kapitalismens umulighet. Kommunismen vil komme som en historisk nødvendighet.
Det er bare et spørsmål om hvor lang tid det vil ta.
KAPITTEL XVI DE ØKONOMISKE KRISENE
Grunnlaget for de kapitalistiske overproduksjonskrisene
Fra begynnelsen av det 19. århundre, fra den tiden da den maskinelle storindustrien oppsto, blir forløpet av den kapitalistiske utvidede reproduksjon periodisk avbrutt av økonomiske kriser.
De kapitalistiske kriser er overproduksjonskriser Krisa kommer framfor alt til uttrykk i at varene ikke finner avsetning, at det blir produsert mer av dem enn de viktigste forbrukerne, folkemassene kan kjøpe, fordi deres kjøpekraft under de kapitalistiske produksjonsforholdas herredømme er ytterst begrenset. Det hoper seg opp en «overflod» av varer på lagrene. Kapitalistene innskrenker produksjonen og setter arbeidere på porten. Hundrevis og tusenvis av bedrifter stopper. Arbeidsløsheten øker sterkt. En mengde småprodusenter i by og på land blir ruinert. Mangelen på avsetningsmuligheter for de produserte varene desorganiserer handelen. Kredittforbindelsene blir brutt. Kapitalistene har akutt mangel på kontante penger til forfalte regninger. Det kommer til krakk på børsene. Kursene på aksjer, obligasjoner og andre verdipapirer synker sterkt. Industribedrifter, handels- og bankfirmaer går konkurs i massevis.
Overproduksjonen av varer under krisene er ikke absolutt, men relativ. Det betyr at det bare er overflod av varer sammenliknet med den kjøpedyktige etterspørsel, og slett ikke i forhold til samfunnets virkelige behov. I krisetider lider de arbeidende masser en ytterst stor mangel på det aller nødvendigste, deres behov blir dårligere tilfredsstilt enn på noen annen tid. Millionmasser sulter fordi det er produser«for mye» korn, og menneskene fryser fordi det er utvunnet «for mye» kull. Arbeidsfolk har ikke livsmidler nettopp fordi de har produsert for mye av slike midler. I dette består den himmelropende motsigelse i den kapitalistiske produksjonsmåte, som for å tale med den franske utopiske sosialist Fourier, «overfloden blir en kilde til nød og savn.»
Rystelser i det økonomiske liv forekom ofte også under de førkapitalistiske produksjonsmåtene. Men de ble framkalt av uvanlige natur- eller samfunnskatastrofer av en eller annen art. Oversvømmelser, tørke, blodige kriger eller farsotter avfolket ofte hele land og dømte befolkninga til sult og utdøen. Den grunnleggende forskjell mellom disse økonomiske rystelser og de kapitalistiske krisene består imidlertid i at sulten og nøden som disse rystelsene forårsaket, var følger av at produksjonen var lite utvikla, og av en ytterst stor mangel på produkter. De kapitalistiske kriser derimot skyldes øking i produksjonen samtidig som massene lever på et sultenivå, en relativ «overflod» av varer.
Som påvist ovenfor (i kapittel IV), innbefatter allerede den enkle vareproduksjon og det enkle vareomløp muligheten for kriser. Men uunngåelige blir krisene først under kapitalismen, der produksjonen får samfunnsmessig karakter , mens produktet av det samfunnsmessige arbeidet til tusener og millioner arbeidere blir gjenstand for kapitalistenes private tilegnelse. Motsetningen mellom produksjonens samfunnsmessige karakter og den privatkapitalistiske formen for tilegnelsen av produksjonsresultatene er den grunnleggende motsetning i kapitalismen. Denne motsetning danner grunnlaget for de økonomiske overproduksjonskrisene. Krisenes uunngåelighet bunner således i selve det kapitalistiske økonomiske system.
Grunnmotsetningen i kapitalismen ytrer seg som motsetning mellom organiseringen av produksjonen innafor rammen av de enkelte bedrifter, og produksjonsanarkiet i samfunnet som helhet. På hver enkelt fabrikk er arbeidernes arbeid organisert og underordnet bedriftsherrens enhetlige vilje. Men i samfunnet som helhet hersker som følge av at privateie av produksjonsmidlene er rådende, et anarki i produksjonen som utelukker enhver planmessig utvikling av økonomien. Utvidelsen av produksjonen foregår ujevnt, og derfor blir de tidligere innbyrdes forhold mellom bransjene stadig forstyrret, mens de nye innbyrdes forhold vinner fram på spontan vis, ved at kapitalene strømmer over fra den ene bransje til den andre. Derfor er forholdsmessighet mellom de enkelte bransjer en tilfeldighet, men stadig forstyrrelse av forholdsmessigheten er den alminnelige regel for den kapitalistiske reproduksjon.
I sitt jag etter den høyeste profitt utvider kapitalistene produksjonen, forbedrer teknikken, innfører nye maskiner og kaster veldige varemasser ut på markedet. I samme retning virker tendensen til stadig fall i profittraten, som bunner i høyningen av kapitalens organiske sammensetning. Arbeidskjøperne søker å ta igjen fallet i profittraten ved å øke profittmassen, øke produksjonens omfang og mengden av produserte varer. På denne måten er kapitalismen preget av en tendens til å utvide produksjonen, til en veldig øking av produksjonskapasiteten. Men som følge av at reallønnen synker, arbeidsløsheten øker og bøndene blir ruinert, går arbeidsfolks kjøpekraftige etterspørsel relativt tilbake. Derfor kolliderer utvidelsen av den kapitalistiske produksjon uunngåelig med den trange rammen for forbruket hos befolkningens masse.
«Grunnlaget for krisa ligger i motsetningen mellom produksjonens samfunnsmessige karakter og den kapitalistiske form for tilegnelse av produksjonsresultatene. Uttrykk for denne fundamentale motsigelsen i kapitalismen er motsetningen mellom den kolossale økningen av kapitalismens produksjonskapasitet som er beregnet på å oppnå et maksimum av kapitalistisk profitt, og den relative tilbakegangen i den kjøpedyktige etterspørsel fra de arbeidende millionmasser hvis levenivå kapitalistene stadig prøver å holde innenfor rammen av det ytterste minimum». [64]
Den grunnleggende motsetning i kapitalismen kommer for dagen i klasseantagonismen mellom proletariatet og borgerskapet. Karakteristisk for kapitalismen er svelget mellom de to viktigste forutsetninger for produksjonen: mellom produksjonsmidlene som er konsentrert i hendene på kapitalistene, og de umiddelbare produsenter, som er blottet for alt, unntatt sin arbeidskraft. Dette svelget viser seg drastisk i overproduksjonskrisene, da det oppstår en forhekset sirkel: på den ene sida overflod av produksjonsmidler og produkter, på den andre sida overflod av arbeidskraft, og masser av arbeidsløse som mangler eksistensmidler.
Krisene er noe som uunngåelig følger med den kapitalistiske produksjonsmåten. For å avskaffe krisene må en avskaffe kapitalismen.
De borgerlige økonomer hevder at kriser ikke er uunngåelig under kapitalismen. De hevder at krisene er et resultat av tilfeldige årsaker, som angivelig kan fjernes også om det kapitalistiske økonomisystem fortsetter å bestå. Den endelige årsak til krisene søkes enten i en tilfeldig forstyrrelse av forholdsmessigheten mellom produksjonsgrenene eller i «underforbruket», og som boteråd mot dette anbefales slikt som økende opprusting og krig. Men i virkeligheten er både den manglende forholdsmessighet i produksjonen og «underforbruket» under kapitalismen ikke tilfeldigheter, men uunngåelige ytringsformer for grunnmotsigelsen i kapitalismen, som ikke kan oppheves så lenge den borgerlige samfunnsordning består.
Den kapitalistiske reproduksjons sykliske karakter
De kapitalistiske overproduksjonskrisene gjentar seg med bestemte mellomrom, hvert 8-12 år. Partielle overproduksjonskriser som rammet enkelte industrigrener, forekom i England allerede i slutten av det 18. og begynnelsen av det 19. århundre. Den første industrikrise som rammet hele økonomien i et land, brøt ut i England i 1825.
Krisa i 1836 begynte i England og bredte seg deretter til USA. Krisa i 1847-48, som omfattet USA og en rekke land på det europeiske kontinent, var den første verdenskrise Krisa i 1857 rammet de viktigste land i Europa og Amerika. Etter den fulgte krisene i 1866, 1873, 1882 og 1890. Den mest dyptgående av dem var krisa i 1873, som innevarslet begynnelsen til overgangen fra den før-monopolistiske kapitalisme til monopolkapitalismen. I det 20. århundre har det vært kriser i 1900-1903 (denne krisa starta i Russland, der dens virkning var atskillig sterkere enn i noe annet land), i 1907, 1920 – 1921, 1929 – 1933, 1937 – 1938, og 1948 – 1949.
Perioden fra begynnelsen av en krise til begynnelsen av den neste kalles en syklus En syklus består av fire faser: krise, depresjon, oppgang og høykonjunktur. Hovedfasen i syklusen er krisa, som tjener som utgangspunkt for en ny syklus.
Krisa er den fase i syklusen der motsetningen mellom økningen i produksjonskapasiteten og den relative senking av den kjøpedyktige etterspørsel ytrer seg i en stormende og ødeleggende form. Denne fase i syklusen er preget av overproduksjon av varer som ikke finner avsetning, sterkt prisfall, stor mangel på betalingsmidler og børskrakk som framkaller massekonkurser, bratt nedgang i produksjonen, raskt økende arbeidsløshet og senking av lønningene. Nedgangen i varenes verdi, arbeidsløsheten, den direkte ødeleggelse av maskiner, utstyr og hele bedrifter. Alt dette betyr en kolossal tilintetgjøring av samfunnets produktivkrefter. Gjennom ruin og undergang for mange bedrifter og ødeleggelse av en del av produktivkreftene tilpasser krisa med vold produksjonens størrelse til størrelsen av den kjøpekraftige etterspørsel, men dette bare for en meget kort tid. “Krisene er alltid bare kortvarige voldelige løsninger av de bestående motsigelser, voldsomme utbrudd, som for et øyeblikk gjenoppretter den forstyrrede likevekt.” [65]
Depresjonen er den fase i syklusen som følger like på krisa. Denne fase i syklusen kjennetegnes ved at industriproduksjonen befinner seg i en tilstand av stagnasjon, vareprisene er lave, handelen går treigt, og det er overflod på ledig pengekapital. I depresjonsfasen oppstår forutsetningene for den etterfølgende oppgang og høykonjunktur. De samlede vareforrådene blir dels ødelagt, dels solgt til nedsatte priser. Kapitalistene søker å finne en utvei av stagnasjonen i produksjonen ved å senke produksjonskostnadene. Dette oppnår de for det første ved å øke utbyttinga av arbeiderne på alle måter, ved å slå ned lønningene enda mer og øke arbeidets intensitet, for det andre ved å nyutruste bedriftene, fornye den faste kapital, innføre tekniske forÂbedringer med sikte på å gjøre produksjonen mer lønnsom, også med de lave priser som har dannet seg som følge av krisa. Fornyelsen av den faste kapital stimulerer produksjonsøkning i en rekke bransjer. De bedrifter som framstiller utstyr får bestillinger og utvikler i sin tur etterspørsel etter alle slags råstoffer og materialer. Etterhvert går depresjonen over til oppgang.
Oppgangen er den fase i syklusen der bedrifter som er kommet over krisa, kommer til krefter igjen etter påkjenningene og går over til å utvide produksjonen. Etterhvert kommer produksjonen opp på samme nivå som før, prisene stiger og profitten øker. Oppgangen går over til høykonjunktur.
Høykonjukturen er den fase i syklusen, der produksjonen overstiger det høyeste punkt som ble nådd i foregående syklus, før krisa inntrådte. Under høykonjunkturen blir det startet nye industribedrifter, bygd jernbaner osv. Prisene stiger, kjøpmennene kjøper inn så mange varer som mulig fordi de regner med fortsatt prisstigning og driver dermed de industridrivende til en enda større utvidelse av produksjonen. Bankenes stiller villig store kreditter til disposisjon for kjøpmennene. Alt dette gjør det mulig å øke omfanget langt utover rammen for en kjøpedyktige etterspørsel. På denne måten blir forutsetningene for den neste overproduksjonskrise skapt.
Før krisa inntrer når produksjonen sitt høyeste nivå, mens avsetningsmulighetene synes å være enda større. Overproduksjonen er allerede tilstede, men i skjult form. Spekulasjonen driver prisene i været og får etterspørselen etter varer til å øke uforholdsmessig. Overflødige varer hoper seg opp. Kreditten skjuler overproduksjonen enda mer: bankene fortsetter å yte kreditt til industri og handel, og understøtter produksjonsøkninga på kunstig vis. Når overproduksjonen når det høyeste trinn, bryter krisa ut. Så gjentar hele syklusen seg på nytt.
Krisa danner utgangspunktet for nye store kapitalinvesteringer, fordi kapitalistene igjen prøver å gjøre sine bedrifter profittbringende. Mens prisene stadig synker, er de nødt til samtidig som de øker utbyttinga av arbeiderne, å innføre nye maskiner, nye verktøymaskiner, og nye produksjonsmetoder. Den faste kapitalen blir fornyet i stor stil. I de avgjørende grener av storindustrien er den gjennomsnittlige levetid for de viktigste produksjonsmidler, når en tar hensyn ikke bare til den fysiske men også til den moralske slitasje, omlag 10 år. Dette gir det materielle grunnlag for den periodiske rekkefølge av krisene som gjentar seg regelmessig i kapitalismens historie.
Hver krise forbereder jordbunnen for nye enda mer dyptgåede kriser, og på denne måten øker krisenes ødeleggende kraft og voldsomhet med kapitalismens utvikling.
(…)
Krisa og skjerpinga av kapitalismens motsetninger
De økonomiske krisene som er et voldsomt utbrudd av alle motsetninger i den kapitalistiske produksjonsmåten, fører uunngåelig til videre utdypning og skjerping av disse motsetningene.
Som regel omfatter de kapitalistiske overproduksjonskrisene alle områder De begynner i en eller annen næringsgren og griper snart om seg til hele samfunnsøkonomien. De oppstår i et enkelt eller flere land og sprer seg til hele den kapitalistiske verden.
Hver krise fører til sterk nedgang i produksjonen, fall i engrosprisene på varene og børskursene, og nedgang både i innenriks- og utenrikshandelen.
Under hver krise synker produksjonsvolumet til samme nivå som det lå på en årrekke tidligere. Under krisene i 19. århundre ble produksjonsnivået i de kapitalistiske land satt 3-5 år tilbake og i det 20. århundre titalls år tilbake.
Under krisa i 1873 sank kullproduksjonen i USA med 9,1 %, i 1882 med 7,5 % , i 1893 med 6,4 % , i 1907 med 1,34 % , fra 1920 – 21 med 27,5 % og 1929 – 1933 med 40,9 %. Rujernsproduksjonen i USA sank under krisa i 1873 med 27 %, i 1882 med 12,5 %, i 1893 med 27,3 %, 1907 med 38,2 %, i 1920 – 21 med 54,8 % , og fra 1929 – 1933 med 79,4 %.
I Tyskland falt produksjonsindeksen i industrien under krisa i 1873 med 6,1%, i 1890 med 3,4 %, 1907 med 6,5 % og fra 1929 – 33 med 40,6 %.
Under krisa i 1857 ble USA satt to år tilbake når det gjaldt kullutvinning, fire år i rujernproduksjonen, tre år i import og to år i eksport. Krisa i 1929 satte USA 28 år tilbake i kullproduksjon, 36 i rujernproduksjon, 31 år i stålproduksjonen, 35 år i eksport og 31 år i import. Krisa i 1929 satte England tilbake med 35 år i kullutvinningen, 76 år i rujernproduksjonen, 23 år i stålproduksjonen og 36 år i utenrikshandelen.
De økonomiske krisene avslører klart kapitalismens karakter av rovdrift Under hver krise, da millioner mennesker lever i den ytterste nød og er dømt til elendighet og sult, blir det ødelagt veldige varemasser som det ikke fins avsetning for, bl.a hvete, poteter, melk, kveg, bomull. Hele fabrikker, skipsverft og maseovner innstiller driften eller blir revet ned, kornavlinger og industrikulturer blir ødelagt og trærne på fruktplantasjene hogd ned.
I løpet av de tre kriseårene 1929 – 1933 ble det i USA revet ned 92 maseovner, i England 72, i Tyskland 28 og i Frankrike 10. Tonnasjen av sjøgående fartøyer som blei hogd opp i disse åra, utgjorde 6,5 millioner registertonn.
Følgende data gir et bilde av agrarkrisas ødeleggende virkninger. Fra 1926 til 1937 ble over 2 millioner farmer i USA solgt ved tvangsauksjon fordi eierne sto til rest med gjeld. Landbrukets inntekter gikk tilbake fra 6,8 milliarder dollar i 1929 til 2,4 milliarder i 1932. I samme tidsrom gikk salget av landbruksmaskiner og inventar tilbake fra 458 millioner dollar til 65 millioner om året, dvs. de blei 7 ganger mindre, og bruken av kunstgjødsel ble nesten halvert. Den amerikanske regjeringa gjorde alt den kunne for å skjære ned landbruksproduksjonen. I 1933 ble 10,4 millioner acres jord som var tilsådd med bomull, pløyd opp og avlingen ble tilintetgjort. 6,4 millioner griser ble kjøpt opp og tilintetgjort, hvete ble brukt til brensel på lokomotivene. I Brasil ble 22 millioner sekker kaffe ødelagt, i Danmark 117 000 husdyr.
Krisene bringer uregnelige ulykker over arbeiderklassen, storparten av bøndene, og hele det arbeidende folk. De framkaller massearbeidsløshet som dømmer hundretusener og millioner mennesker til tvungen uvirksomhet, nød og sult. Kapitalistene utnytter arbeidsløsheten til å øke utbyttinga av arbeiderklassen på alle mulige måter, og til å gjennomføre en voldsom senking av arbeidsfolks levestandard.
Under krisa i 1907 gikk tallet på arbeidere i den amerikanske fabrikkindustrien tilbake med 11,8 %. Under krisa i 1929-1933 gikk tallet på arbeidere i den samme industrien tilbake med 38,8 %, og totalsummen av utbetalte lønninger gikk tilbake med 57,7 %. Ifølge materiale fra amerikanske statistikere gikk det i tida 1929-1938 tapt 43 millioner arbeidsår som følge av arbeidsløshet.
Krisene skjerper i høyeste grad usikkerheten i arbeidsfolks levevilkår, og deres angst for morgendagen. Proletarene som må gå i årevis uten å kunne skaffe seg arbeid, mister sine faglige kvalifikasjoner. Når krisa er over, kan mange av dem ikke komme inn i produksjonslivet mer. Arbeidsfolks boligforhold forverres til det ytterste, flere og flere husville mennesker flakker omkring i landet på leiting etter arbeid. I kriseåra er det en sterk stigning i selvmord blant mennesker som er drevet til fortvilelse. Betling og kriminalitet griper om seg.
Krisene fører til skjerping av klassemotsetningene mellom proletariatet og borgerskapet og mellom storparten av bøndene og godseierne, ågrerne og storbøndene som utbytter dem. Under krisa mister arbeiderklassen mange erobringer som de har gjort i langvarig hard kamp mot utbytterne og den borgerlige stat. Dette viser arbeiderne at den eneste vei til redning fra nød og sult er å styrte borgerskapets makt og avskaffe det kapitalistiske lønnsslaveriet. De store massene av proletariatet som krisene utsetter for uhyre savn, vinner fram til klassebevissthet og revolusjonær besluttsomhet. Borgerskapets mangel på evne til å styre samfunnets produktivkrefter, undergraver de småborgerlige lags tro på at det kapitalistiske system er urokkelig. Alt dette fører til skjerpet klassekamp innenfor det kapitalistiske samfunn.
Under krisene kommer den borgerlige stat kapitalistene til hjelp med pengestøtte, som i siste instans må betales av de arbeidende masser. Staten bruker sitt volds- og tvangsapparat til å hjelpe kapitalistene i deres angrep på arbeiderklassens og bøndenes levestandard. Alt dette øker utarminga av de arbeidende masser. Samtidig avslører krisene at den borgerlige stat er helt ute av stand til å gjøre noe for å holde kapitalismens elementære lover i tømme. I de kapitalistiske land er det ikke staten som behersker økonomien, men det er tvert om staten som er behersket av den kapitalistiske økonomien og underlagt storkapitalens makt.
Krisene er det tydeligste kjennetegn på at produktivkreftene som kapitalismen har skapt, er vokset ut over de borgerlige produksjonsforholds ramme, og følgelig er disse produksjonsforholda blitt en hindring for produktivkreftenes fortsatte vekst.
Hver krise bringer den kapitalistiske produksjonsmåtens sammenbrudd nærmere.
«Krisa viser at det moderne samfunn ville kunne frambringe ulike flere produkter til å bedre levevilkåra for hele det arbeidende folk, hvis ikke jorda, fabrikkene, maskinene osv.var beslaglagt av en liten flokk private eiendomsbesittere som soper inn millioner på folkets fattigdom. [66] Hver krise bringer den kapitalistiske produksjonsmåtens sammenbrudd nærmere.
Den historiske utviklingstendens i kapitalismen. Proletariatet som kapitalismens banemann
Etter at kapitalismen ble den herskende samfunnsordning, gikk konsentrasjonen av eiendom på et fåtall hender framover med sjumilssteg. Kapitalismens utvikling fører til ruin for småprodusentene, som drives ut i lønnsarbeidernes rekker. Konkurransekampen kapitalistene imellom skjerpes mer og mer, med den følge at en enkelt kapitalist slår ut mange andre. Kapitalkonsentrasjonen betyr at veldige rikdommer blir samlet i hendene på stadig færre personer.
Samtidig som kapitalismen utvikler storproduksjonen, skaper den også sin banemann i arbeiderklassen, som spiller rollen som leder og fører for alle arbeidende og utbyttede masser. Sammen med den industrielle utvikling øker proletariatet i tall, dets samhold, klassebevissthet og organiserthet styrkes. Proletariatet reiser seg stadig mer energisk til kamp mot kapitalen. Utviklinga av det kapitalistiske samfunn, som er ledsaget av skjerping av alle de antagonistiske motsetninger som kjennetegner det, og av tilspisset klassekamp, skaper de nødvendige forutsetninger for proletariatets seier over borgerskapet.
Det teoretiske uttrykk for proletariatets fundamentale interesser er marxismen, den vitenskapelige sosialisme som utgjør et helstøpt og enhetlig verdenssyn. Den vitenskapelige sosialisme lærer proletariatet å slutte seg sammen til klassekamp mot borgerskapet. Proletariatets klasseinteresser er i samsvar med menneskesamfunnets progressive interesser, de faller sammen med interessene til det overveldende flertall i samfunnet. Den proletariske revolusjon betyr ikke bare at en eller annen form for utbytting blir avskaffet, men at enhver utbytting blir avskaffet.
Mens folkemassene i kapitalismens barndom ble ekspropriert av et fåtall usurpatorer, kapitalister og godseiere, fører kapitalismens utvikling uunngåelig til at det lille fåtall usurpatorer blir ekspropriert av folkemassene. Denne oppgaven blir løst gjennom den sosialistiske revolusjon, som gjør produksjonsmidlene til samfunnseiendom og likviderer kapitalismen med dens kriser, arbeidsløshet og masseelendighet.
«Kapitalens monopol blir til lenker for den produksjonsmåten som vokste opp sammen med og under dette monopolet. Sentraliseringen av produksjonsmidlene og arbeidets forvandling til samfunnsmessig arbeid når et punkt hvor det blir uforenlig med sitt kapitalistiske hylster. Hylsteret blir sprengt. Den kapitalistiske privateiendommens time slår. Ekspropriatørene blir ekspropriert ». [67]
Slik er den historiske tendens i den kapitalistiske produksjonsmåtens utvikling.
Kort sammenfatning av XVI
- De økonomiske krisene er overproduksjonskriser. Grunnlaget for krisene er motsetningen mellom produksjonens samfunnsmessige karakter og den privatkapitalistiske form for tilegnelsen av arbeidsproduktene. Ytringsformene for denne motsetningen er for det første motsetningsforholdet mellom organiseringen av produksjonen innen de enkelte kapitalistiske bedrifter og produksjonsanarkiet i samfunnet som helhet, og for det annet motsetningen mellom den veldige framgangen i kapitalismens produksjonsmuligheter og den relative nedgangen i de arbeidende massers kjøpedyktige etterspørsel. Hovedmotsetningen i kapitalismen kommer til uttrykk i klasseantagonismen mellom proletariat og bor gerskap .
- Perioden fra en krise begynner til en annen krise begynner kalles en syklus En syklus består av følgende faser: krise, depresjon, oppgang høykonjunktur Det materielle grunnlag for de kapitalistiske krisenes periodiske karakter er den periodiske fornyelse av den faste kapital. Industrikrisene smelter sammen med agrarkrisene, som utmerker seg ved sin langvarighet som følge av det private grunneiendomsmonopolet og landbrukets store tilbakeliggenhet under kapitalismen
- De kapitalistiske krisene medfører en kolossal ødeleggelse av produktivkrefter . De bringer uendelige ulykker over de arbeidende masser. Krisene gir den klareste avsløring av den borgerlige samfunnsordningens historiske begrensning, kapitalismens mangel på evne til fortsatt å forvalte de produktivkrefter som er vokst fram i dens skjød For å gjøre slutt på krisene må en gjøre slutt p kapitalismen
- Kapitalismens historiske utviklingstendens består i at d en p den ene sida utvikler produktivkreftene og gjør produksjonen til en samfunnsmessig produksjon, og dermed skaper de materielle forutsetninger for sosialismen, og på den andre sida i at den skaper sin egen banemann i proletariatet, som organiserer og leder alle arbeidendes revolusjonære kamp for frigjøring fra kapitalens åk
Noter til dette kapittelet:
[64] J. V. Stalin: Sentralkomiteens politiske beretning til SUKPs 16. kongress, Verker, russ. utg., bd. 12, s. 243-244.
[65] Karl Marx: “Kapitalen”, tysk utg.1951, bd. III, s.277.
[66] V. I. Lenin: «Krisens lærdommer», Verker, russ. utg., bd. 5, s. 76.
[67] Karl Marx: «Kapitalen», tysk utg. 1951, bd. I, s. 803.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.