Av Ragnar V. Røed
Politisk organisering er klasseorganisering. De politiske partiene representerer klasser og forskjellige fraksjoner av klasser. I den borgerlige staten representerer partiene fraksjoner av borgerskapet og småborgerskapet, og kampen mellom og innad i partiene er uttrykk for strid mellom fraksjoner i disse klassene. Partiet Venstre er ikke noe unntak.
Fram til unionsoppløsningen i 1905 representerte Venstre det nasjonale borgerskapet i Norge, bøndene og breie lag av småborgerskapet. Mot disse sto partiet Høyre, som representerte deler av embedsverket, svenske interesser og store norske kapitalister som samarbeidet med utenlandsk kapital. Venstre var partiet for norsk uavhengighet, noe som gavnet særskilte klasser og forsåvidt den norske nasjonen som nasjon etter flere hundre år som koloni for Danmark og Sverige.
Etter uavhengigheten kom Venstre til å fortsette å representere en fløy av det norske borgerskapet som blant annet trengte et visst vern mot utenlandsk konkurranse. Dette var opphav til de Castbergske konsesjonslover og “hjemfallsretten” som sikret en viss norsk statlig kontroll over norske vassdrag.
Velgergruppene går hit og dit
På begynnelsen av 1900-tallet var flere av Venstres fremste ledere og statsministere skipsredere, og de representerte altså den mektigste fraksjonen av det norske borgerskapet. Forøvrig var Venste lenge det omtrent selvsagte valget for norske bønder. Men etterhvert ble Bondepartiet (i dag Senterpartiet) danna og overtok posisjonen som bøndenes, hovedsakelig storbøndenes, parti. Arbeiderpartiet fikk sakte men sikkert nærmest monopol blant det moderne proletariatet, og disse ble revet løs fra Venstre, som hadde dominert organiseringen av arbeidsfolk de siste tiårene av 1800-tallet før industriproletariatet vokste fram og konstituerte seg faglig og politisk.
Venstre gikk gjennom en rekke splittelser på 1900-tallet. Bondepartiet og Kristelig Folkeparti tok mange fra Venstre. Også en del av de første Arbeiderparti-lederne kom fra Venstre. Og man har også hatt mer kortlivede partier som Frisinnede Venstre, Moderate Venstre og Det Liberale Folkeparti. Ved forrige EU-kamp var partiet nærmest delt på midten.
Hovedmotsigelsen i Venstre
Spliden i moderne tid er uttrykk for hovedmotsigelsen i Venstre som grovt sett følger skillet by og land eller sentrum-periferi. På vestlandet har Venstre en rekke små distriktskommuner der de gjør gode valg. I Vestland (med partiets beste kommune, Stad), Møre og Romsdal og Agder, er det rester av “det gamle Venstre”. Det vil si “folkepartiet” som representerte småborgerskapet på bygda.
Det andre tyngdepunktet i partiet er storbyene Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger, der partiet er langt mindre i prosent (rundt 4-5%) men mye større i rene stemmer og innflytelse i partiet. Her representerer partiet det urbane småborgerskapet, hovedsakelig funksjonærer innen stat og kommune, samt jurister, lærere, kunstnere og små bedriftseiere.
Det er ikke tilfeldig at partiet Venstre snakker om skole og små bedrifter, samt at de er opptatt av “sosial-liberale verdier”, altså en balanse av offentlig og privat drift, og miljøtiltak som ikke skader de små bedriftene. Dette er uttrykk for hvilken fraksjon av småborgerskapet de representerer.
Motsigelsen viser seg også i hvordan partiet og partiets fraksjoner har stilt seg til regjeringssamarbeid, der partiet spriker fra de som er åpne for Arbeiderpartiet og konskevent mot Frp, til de som førte partiet inn i regjeringssamarbeid med Høyre og Frp.
Rotevatn eller Raja, et spørsmål om klasse
Motsigelsen i Venstre kommer til uttrykk i den mer urbane sosial-liberale fløyen som fylker seg bak juristen Sveinung Rotevatn, og da særlig de ultraliberalistiske ungdommene i ungdomspartiet, og den sosial-liberale fløyen som ønsker juristen Abid Raja som ny leder, målbåret av Stad-ordfører Alfred Bjørlo (selverklært “distriktspsykopat”).
Rotevatns arbeidspraksis innen juss er fra SANDS advokatfirma med kontorer over hele landet, som spesialiserer seg som rådgivere for norske og utenlandske globale konserner i forbindelse med nasjonale og internasjonale prosjekter, og han skrev sin master om Stortingets kontroll med statlige selskaper.
Rajas juss-praksis har han hatt i det mer beskjedne Oslo-baserte advokatfirmaet Hestenes og Dramer & Co, der han ofte var forsvarer i profilerte straffesaker. Raja har også gjort et poeng ut av å forene sin muslimske tro med Venstres sosial-liberale ståsted.
Med andre ord er de gode representanter for hver sin fraksjon, selv om Rotevatn er den som selv kommer fra en mindre kommune på vestlandet og Raja er hovedstadsmannen (selv om han riktignok er valgt inn på Stortinget fra Akershus). Det handler nemlig om klasse, og ikke hovedsakelig om hvor man rent geografisk kommer fra. Den urbane fraksjonen lener seg tyngre på funksjonærene i offentlig sektor og storselskapene, distriktsfraksjonen målbærer i større grad de små bedriftseierne, deriblant bønder og “gründere”, samt de kommuneansatte i distriktene. Distriktsfløyen har historisk også tilsynelatende vært mer verdikonservativ i etiske spørsmål, som synet på narkotika og aktiv dødshjelp.
Det må understrekes at de to retningene ikke representerer hver sin klasse helt og fullt, men ulike sjikt og grupper innen det samme småborgerskapet. Og videre må det også understrekes at småborgerskapet aldri kan overta statsmakta. De kan kun opptre som støttespillere for klassene som kjemper om statsmakta i vår epoke; det vil si borgerskapet eller proletariatet. I Venstres tilfelle står valget mellom byråkratisk halvstatlig monopolkapital eller privatkapitalistisk monopolkapital – eller helst, om de får velge selv, et sted midt i mellom…
Balansegang og småborgerlig psyke
Motsigelsen mellom fraksjonene kom til uttrykk i EU-kampen der partiet ble delt på midten i foran 1994 og partiet faktisk ble splitta foran avstemminga i 1972 (før gjenforening i 1988). Motsigelsen har også ligget til grunn for at Trine Skei Grande har kunnet balansere på toppen av partiet, selv om “ingen” har villet ha henne der, som en slags mini-Bonaparte (selv om Skei Grande heller begrunnet sin egen avgang med å sitere fascistdespoten Benito Mussolini!). Hun har balansert mellom fløyene, slik også vestlendingen og sauebonden Lars Sponheim hadde en viss suksess med.
Partiets opptreden og psyke gjenspeiler klassen de representerer. De trekkes mot teknokratiske løsninger der eksperter får råde, de vifter gjerne med en lærers pekefinger, de balanserer i sentrum av politikken, de rives mellom offentlig og privat, de løfter fram individualistene og entreprenørene. Når det statsvitenskaplige fakultetet ved UiO skal beskrive Venstres landsmøte og velgere, er det som høyt utdanna individualister med inntekt midt på treet.
Konkurranse og trusler mot partiets eksistens
Samtidig er de under hardt press fra alle kanter. Senterpartiet er mer rendyrket som distriktsparti. KrF forsøker å forene de svært konservative på sørland og vestland med de “noe mindre konservative” småborgerne i både by og bygd. Arbeiderpartiet og SV sees av alle som selve partiene for offentlig sektor, med et offensivt Rødt som spiser seg inn blant tillitsvalgte og offentlig ansatte. Høyre er partiet for det private næringslivet og de store private monopolene. Frp balanserer selv en motsigelse mellom moderate funksjonærer som kunne vært i Høyre og de mer rabulistiske små bedriftseierne og deres fløy. Og sist men ikke minst (i et Venstre-perspektiv!) har vi nyvinningen MDG som har sveipet inn over storbyene og stjålet den gamle Venstre-fanesaken miljø.
Det er med andre ord trangt om plassen i skjæringspunktet mellom småborgerskapet i offentlig og privat sektor, og mellom småborgerskapet i by og land. Og det lille partiet må fortsette å klistre seg på Høyre for å få noen statsråder.
Til sist er det lite som tyder på at økonomiske krisetider er gode tider for liberale sentrumspartier. Når klassekampen skjerpes har de en tendens til å bli fortrengt av enten store “trygge” partier eller av populister og fascister. I perioden 1912 til 1921, med verdenskrig og russisk revolusjon, gikk Venstres oppslutning i valg fra 40 til 20 prosent. Bondepartiet fikk 13 prosent og det meste var nok fra Venstres tap. Fra 1933 til krigen fortsatte nedgangen (fra 20 til 13 prosent). KrF gjorde sitt første gode valg i 1945 etter stiftelsen i 1933. Og fra 1969 til 1973, under en ny økonomisk krise og skjerpa klassekamp, ramlet Venstre fra omtrent 10 prosent og ned til 3,5. SV stilte for første gang til valg i 1973. Etter dette har Venstre aldri igjen oppnådd 6 prosent ved Stortingsvalgene. Det gamle “lærerpartiet” Venstre har ikke hatt monopol på mange lærerrom de siste femti årene…
I Tyskland ble sentrumspartiene totalt utradert av nazipartiet. Det er en seiglivet myte at Hitler ble løftet fram av proletariatet, men disse holdt på sosialdemokratene og kommunistene som sine partier. Massen av NSDAP-velgere i 1933 kom fra bønder, funksjonærer og andre småborgere, særlig på bygda men også i de store byene. Nazipartiets framgang utraderte sentrum i tysk politikk, og det har vært opphav til den borgerlige historiker-tesen om at fascismen ikke er høyreradikal men faktisk sentrums-radikal.
Per i dag har Venstre mer eller mindre nådd bunnen. De har ligget på dette lave nivået, mellom 3 og 6 prosent, i femti år. I teorien kan det fortsette i femti år til, til noe dramatisk skjer, som for eksempel en enda mer skjerpa kamp mellom by og land, eller en samfunnsomveltende krise.
En kamp der proletariatet ikke kan delta
Forøvrig kan det understrekes at ingen av partiene i Norge representerer proletariatet. Partiene er vokst fram i den borgerlige staten og er del av det utvida borgerlige statsapparatet. Proletariatet kan bare ha ett parti, det kommunistiske partiet, fordi proletariatets historiske rolle er å avskaffe kapitalismen gjennom revolusjonær krig, ikke å konkurrere om stortingsplasser og statsrådsposter i en stat som ikke er deres. Og på samme vis har proletariatet bare en ideologi, maoismen, som både er vitenskapelig og uttrykker proletariatets verdensbilde og klassestandpunkt som et integrert hele, noe ingen andre “teorier” kan gjøre.
Dette siste har lite med partiet Venstre å gjøre, men understrekes for at artikkelen ikke skal tas til inntekt for at det som foregår på stortinget er en klassekamp som proletariatet kan delta i eller har interesse av å delta i gjennom sitt parti. Det foregår konkurranse i borgerskapet om posisjoner i den borgerlige staten, og de borgerlige fraksjonene lener seg tidvis på småborgerlige partier for støtte, men lenger enn som så strekker ikke denne kampen seg, og den kan slett ikke bli til en kamp mellom klasser om statsmakta selv, da denne er helt og holdent i borgerskapets hender alene.
Derimot kan proletariatet, under fast politisk ledelse, utnytte spliden i fiendens leir og bygge opp under denne. Dette i tråd med linja om å forene folket mest mulig, og isolere fienden mest mulig. Jo skarpere motsigelsene er innad i borgerskapet, jo større problemer de borgerlige fraksjonene har med å lene seg på småborgerlige sjikt, jo større manøvreringsrom har proletariatet.
Dermed er ikke kampene i fiendens leir på noe vis irrelevante for kommunister, selv om et virkelig kommunistparti i vår epoke ikke selv kjemper om taburetter og statsrådsposter.
Les mer:
Venstre revner igjen (Dagsavisen)
Verdiliberal Venstre-fløy sa nei til regjeringsplattform
Syv grafer som viser hvor små Venstre faktisk er
Når de høyt utdannede møtes: Om Venstres landsmøte
Venstre (Wikipedia)
Venstres oppslutning i Stortingsvalg 1885-1985:
Kriser i kapitalismen (Wikipedia):
https://en.wikipedia.org/wiki/List_of_economic_crises#20th_century
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.