Av en kommentator for Tjen Folket Media.

I anledning 18. mars publiserer vi den følgende teksten av Marx for å markere Pariskommunen. Pariskommunen var den første proletariske revolusjonære statsmakten i historien.

Fra 18. mars til 28. mai, 1871, regjerte proletariatet i Paris. Pariskommunen åpnet et nytt kapittel i verdenshistorien, den ga kjøtt og blod til proletariatets historiske oppgave, den gjorde klart for Marx og Engels hvordan proletariatet måtte gå fram for å erobre og forsvare politisk makt.

Borgerkrigen i Frankrike

Norsk versjon basert på Øistein Olsens samling av Marxistisk Litteratur. Hos Nasjonalbiblioteket finnes to versjoner på nett, DNA-versjon 1921 og Ny Dag-versjon 1971. Engelsk versjon finnes på nett hos Marxist Internet Archive.

Forord av Tjen Folket Media

Når man i dag, snart 150 år etter Pariskommunen, leser Borgerkrigen i Frankrike, er det ikke til å unngå å bli slått av hvilken monumental historisk bragd Kommunen var, så vel som den fortsatt lysende og briljante klarheten som Marx analyserer og oppsummerer den med – både de enorme kampene og ofrene som bar den fram, og de forræderiske kreftene som utsletta den.

Videre blir man ikke bare slått av den påfallende likheten mellom 1870-årenes thierser og bismarcker, og våre egne dagers tragikomiske stoltenbergere, corbyner og trumper – men også av faktumet at de folkelige kampene som har herja dagens franske stat nå i snart et halvannet år (for ikke å nevne 1968), i sitt innhold er nøyaktig den samme som for alvor ble innleda 18. mars 1871, om enn fortsatt i mer begrensa form.

Det er ikke en overdrivelse å si at en ikke vil forstå noe som helst av den politiske og samfunnsmessige utviklinga i den imperialistiske epoken, som vi fortsatt befinner oss i, hvis man ikke kjenner til noe av Kommunens og den franske borgerkrigens historie, mens hvis man kjenner til denne historikken, om så bare litt av den, så vil man også forstå svært mye av denne utviklinga. Ikke bare med tanke på den enorme betydninga som erfaringene fra Kommunen har hatt på senere utvikling av kommunistisk teori og praksis, men også fordi krigene og klassemotsigelsene som Kommunen var et produkt av, og som den så det som sin historiske oppgave å knuse, samtidig fostra fram alle de kontrarevolusjonære uhyrene vi kjenner fra det 20. århundret, fra Mussolini i Italia til Ebert i Tyskland, til Kerenskij i Russland. Kriger og motsigelser som altså på ingen måte forsvant med den imperialistiske epoken, men som tvert imot ble forskjøvet og i sin tur gjort enda mer akutt.

Til studier av denne historikken står Borgerkrigen seg fortsatt eksepsjonelt godt, for den dag i dag har det lykkes den borgerlige professorale historiografien like lite å begrave den som det har lykkes marxistisk, revolusjonær historiografi å perfeksjonere den. Som Engels konstaterte allerede i 1891: for mye skarphet, for mye sannhet.

Så, når vi i dag skriver 2020, og med senere erfaringer fra Sovjet og Kina i minne, er det noen ytterligere lærdommer vi kan trekke fra Borgerkrigen, utover oppsummeringene som Engels gjør i sin innledning? Ja, utvilsomt, noe annet ville vært rart. Men for å fatte oss i korthet avgrenser vi oss her til to hovedmomenter: For det første, som Lenin i sin tid poengterte, bør proletariatet selvfølgelig ikke ignorere fredelige kampmetoder – men det må aldri glemme at klassekampen under bestemte forhold antar form av væpna konflikt og borgerkrig – i dag folkekrig – og hvor det vil være perioder hvor proletariatet er nødt til å utslette sine fiender nådeløst gjennom åpen, væpna kamp.

Dernest. Alle ting har sin tilmålte levetid. Den proletariske republikken så vel som den borgerlige. Men der den borgerlige republikken representerer en orden som med Thiers, Kerenskij, Ebert og Mussolini, trakk sine offisielt sett siste åndedrag i den virkelige verdenen, og som siden bare har gått igjen som et vardøge – et vardøge som riktignok har stjålet sine minimalistisk-prangende klær fra virkelighetens interiørmagasiner, kostymedramaer og industrivaremesser, men som likefullt er og blir et vardøge – så forblir den proletariske republikken, hvor Kommunen var verdenshistoriens første, et lysende eksempel på den nye arbeidermakta og den nye arbeiderstaten som i løpet av de neste tiårene, gjennom den kommende nye stormen av verdensfolkekrig, vil feie imperialismen vekk fra jordas overflate, og begrave det stinkende vardøget for godt.

Morten S.,
Tjen Folket Media,
18. mars 2020

Innledning av Friedrich Engels

Jeg venta ikke at jeg skulle bli oppfordra til å forberede en ny utgave av Det internasjonale generalrådets adresse om Borgerkrigen i Frankrike, og at jeg skulle skrive en innledning til den. Derfor kan jeg bare kort berøre de vesentligste punktene her.

Jeg lar de to korte adressene fra generalrådet om den fransk-tyske krigen gå foran det lengre arbeidet nevnt over. I første omgang fordi den andre av dem, som ikke kan forstås til bunns uten den første, blir henvist til i Borgerkrigen. Men også fordi disse to adressene, som også har blitt skrevet av Marx, i likhet med Borgerkrigen utgjør ypperlige eksempler på forfatterens bemerkelsesverdige evne, som første gang ble bevist i Louis Bonapartes attende brumaire, til å gripe de store historiske hendelsenes karakter, deres rekkevidde og deres nødvendige konsekvenser, på et tidspunkt da disse hendelsene fortsatt forløper foran øynene våre eller helt nettopp har funnet sted. Og til sist, fordi vi i Tyskland ennå den dag i dag må lide under konsekvensene som Marx forutså ville følge av disse hendelsene.

For har det ikke gått sånn som det ble erklært i den første adressen: at dersom Tysklands forsvarskrig mot Louis Bonaparte degenererte til en erobringskrig mot det franske folket, så ville alle lidelsene som ramma Tyskland etter de såkalte uavhengighetskrigene blusse opp igjen med fornya kraft? Har vi ikke hatt ytterligere tjue år med Bismarcks styre, hvor unntaksloven og antisosialist-propagandaen har erstatta demagogforfølgelsene med den samme politivilkårligheta og med den bokstavelig talt samme hårreisende lovfortolkninga?

Og har ikke forutsigelsen blitt bevist ned til punkt og prikke, at anneksjonen av Elsass-Lothringen ville «tvinge Frankrike over i Russlands armer», og at Tyskland etter denne anneksjonen enten åpenlyst må bli en lakei for Russland, eller etter en kort pust i bakken må væpne seg for ny krig, og videre «en rasekrig – en krig mot forbundet av de slaviske og romanske rasene»? Har ikke anneksjonen av de franske provinsene drevet Frankrike over i Russlands armer? Har ikke Bismarck i hele tjue år forgjeves fridd til tsarens gunst, frista med tjenester som var enda uslere enn dem det lille Preussen, før det var blitt «Europas fremste stormakt», var vant til å legge for det hellige Russlands føtter? Og henger ikke krigens Damoklessverd fortsatt over våre hoder hver eneste dag, hvorpå alle traktatmessige forpliktelser mellom fyrstene allerede første dag ville bli spredt som agner for vinden; en krig hvor ingenting er sikkert utover det absolutt usikre ved dens utfall; en rasekrig som ved femten eller tjue millioner væpna menn vil kaste hele Europa ut i ødeleggelse, og som ikke herjer allerede kun fordi selv de sterkeste av de store militærstatene krymper seg overfor den absolutte uberegnbarheta av dens sluttresultat?

Dess mer er det vår plikt å igjen gjøre tilgjengelig for de tyske arbeiderne disse glimrende bevisene, som nå er halvveis glemt, på vidsynet ved den internasjonale arbeiderpolitikken i 1870.

Det som er sagt om disse to adressene, gjelder også for Borgerkrigen i Frankrike. Den 28. mai bukka de siste av Kommunens stridende under for overmakta på skråningene i Belleville, og bare to dager senere, den 30., leste Marx opp arbeidet for generalrådet hvor Pariskommunens historiske betydning beskrives i korte, kraftfulle trekk, men med så bitende skarphet, og framfor alt sånn sannhet, at det aldri har blitt oppnådd igjen i all mengden av litteratur på dette emnet.

Takket være Frankrikes økonomiske og politiske utvikling etter 1789 har Paris de siste 50 årene blitt satt i en sånn situasjon at det ikke kunne bryte ut noen revolusjon der uten å anta en proletarisk karakter, det vil si, uten at proletariatet, som hadde kjøpt seieren med sitt blod, fremma sine egne krav etter seieren. Disse kravene var mer eller mindre uklare, til og med forvirra, i samsvar med utviklingsnivået som arbeiderne i Paris befant seg på i den bestemte perioden, men når det kom til stykket, gikk de alle ut på å avskaffe klassemotsigelsen mellom kapitalister og arbeidere. Det er sant at ingen visste hvordan dette skulle skje. Men hvor enn ubestemt selve kravet var formulert, så inneholdt det likevel en trussel mot den eksisterende samfunnsordenen. Arbeiderne som satte det fram, var fortsatt bevæpna. Det første budet for borgerskapet, som satt på statsmakta, var derfor å avvæpne arbeiderne. Derav, etter hver revolusjon hvor arbeiderne vant, en ny kamp som ender med arbeidernes nederlag.

Dette skjedde første gang i 1848. Den parlamentariske opposisjonens liberale borgerskap holdt banketter for å sikre en valgreform som skulle sørge for deres partis herredømme. I kampen med regjeringa ble de mer og mer tvunget til å appellere til folket, og måtte derfor etter hvert la de radikale og republikanske lagene av borgerskapet og småborgerskapet ta ledelsen. Men bak disse sto de revolusjonære arbeiderne, og de hadde siden 1830 vunnet langt større politisk selvstendighet enn borgerskapet og selv republikanerne ante. I det øyeblikket krisa inntraff mellom regjeringa og opposisjonen, begynte arbeiderne gatekampen. Ludvig Filip fordufta, og valgreformen med ham, og i dens sted oppsto republikken, en republikk som de seierrike arbeiderne selv kalte en «sosial» republikk. Men det var ingen som var klar over hva man skulle forstå med denne sosiale republikken, ikke engang arbeiderne selv. Men nå hadde de våpen, og utgjorde en makt i staten. Så snart borgerrepublikanerne følte at de hadde noenlunde fast grunn under sine føtter, ble deres første mål derfor å avvæpne arbeiderne. Dette skjedde gjennom å drive dem til opprøret i juni 1848 gjennom direkte løftebrudd, gjennom åpen trass og ved forsøket på å forvise de arbeidsløse til en fjern provins. Regjeringa hadde sørga for å ha en overveldende styrkeoverlegenhet. Etter fem dagers heroiske kamper ble arbeiderne bekjempa. Og deretter fulgte et blodbad blant de vergeløse fangene som man ikke har sett maken til siden borgerkrigene som innleda den romerske republikkens undergang. Det var første gangen borgerskapet viste hvilke sinnssyke grusomheter i hevn det egges til det øyeblikket proletariatet våger å stå opp mot borgerskapet som en selvstendig klasse med egne interesser og krav. Og enda var 1848 bare barnelek sammenligna med borgerskapets avsindighet i 1871.

Straffen fulgte hakk i hæl. Om proletariatet enda ikke kunne regjere Frankrike, var heller ikke borgerskapet lenger i stand til det. Iallfall ikke den gang, da flertallet av det enda hadde en monarkistisk innstilling, og det var splitta i tre dynastiske partier, og et fjerde, republikansk. Deres indre strid tillot eventyreren Louis Bonaparte å sette seg i besittelse av alle maktmidlene – hæren, politiet, administrasjonsapparatet – og hans sprengning den 2. desember 1851 av borgerskapets siste festning, nasjonalforsamlinga. Det andre keiserdømmet var begynt – og med det utbyttinga av Frankrike av en gjeng politiske og finansielle eventyrere, men samtidig også en industriell utvikling i et omfang som aldri hadde vært mulig under Ludvig Filips sneversynte og engstelige system, da den samla makta bare lå hos en liten seksjon av storborgerskapet. Louis Bonaparte tok den politiske makta fra kapitalistene under påskudd av å beskytte dem – borgerskapet fra arbeiderne, og omvendt, arbeiderne fra dem. Men til gjengjeld oppmuntra hans herredømme til spekulasjonen og industrivirksomhet – kort sagt økte hele borgerskapets oppsving og rikdom til en hittil ukjent målestokk. Sant nok vokste i enda større grad korrupsjonen og massetyveriet, som grupperte seg rundt keiserhoffet og innkasserte sine drøye prosenter av denne økte rikdommen.

Men det andre keiserdømmet var en appell til den franske sjåvinismen. Det var kravet om å gjenopprette det første keiserdømmets grenser, som hadde gått tapt i 1814, eller i det minste dem den første republikken hadde hatt. Et fransk keiserdømme innafor det gamle monarkiets grenser, ja selv innafor de enda snevrere grensene fra 1815 – noe sånt var umulig uansett tidsperspektiv. Derfor var det nødvendig med krig og grenseutvidelser nå og da. Men ingen grenseutvidelse var mer blendende på de franske sjåvinistenes fantasi som utvidelsen til den tyske, venstre bredden av Rhinen. Én kvadratmil ved Rhinen betød mer for dem enn ti i Alpene eller noe annet sted. Når det andre keiserdømmet var et faktum, var det bare et spørsmål om tid før kravet om å gjenopprette den venstre Rhinbredden, på en gang eller stykkevis, ville bli reist. Denne tida kom i og med den prøyssisk-østerrikske krigen i 1866. Takket være Bismarck og sin egen overdrevent listige forhalingspolitikk hadde Bonaparte blitt snytt for den «territoriale godtgjørelsen» han hadde venta. Han hadde derfor ingen annen utvei enn å ta den krigen som brøt ut i 1870, og som drev ham først til Sedan og derfra til Wilhelmshöhe.¹

Den nødvendige konsekvensen var revolusjonen i Paris den 4. september 1870. Keiserdømmet ramla sammen som et korthus, og republikken ble igjen proklamert. Men fienden sto foran portene. Keiserdømmets armeer var enten håpløst omringa i Metz eller fanga i Tyskland. I denne knipa fikk Paris’ deputerte i den tidligere lovgivende forsamlinga folkets tillatelse til å etablere seg som «den nasjonale forsvarsregjering». Dette ble dess mer velvillig tillatt ettersom alle våpenføre parisere, for forsvarets skyld, var innrullert i nasjonalgarden og var bevæpna, sånn at arbeiderne nå utgjorde et stort flertall. Men det varte ikke lenge før motsetningene kom fram mellom den nesten fullstendig borgerlige regjeringa, og det væpna proletariatet. Den 31. oktober storma arbeiderbataljoner rådhuset og tok en del av regjeringas medlemmer til fange; ved hjelp av forræderi, direkte løftebrudd fra regjeringas side og med støtte av noen spissborgerbataljoner, ble de igjen befridd. For at borgerkrigen ikke skulle blusse opp i en by som var omringa av en utenlandsk militærmakt, fikk regjeringa som hittil hadde fungert, tillatelse til å bli sittende.

Til slutt, den 28. januar 1871 kapitulerte det utsulta Paris. Men det skjedde med så stor ære som en aldri tidligere hadde sett i krigshistorien. Fortene ble overgitt, ringmuren ble avvæpna, linjeregimentenes og den mobile gardens våpen ble avhenda, og de selv betrakta som krigsfanger. Men nasjonalgarden beholdt våpnene og kanonene sine, og den trådte bare i våpenstillstand med seierherrene, som ikke våget å rykke inn i Paris i triumf. De våget bare å besette et lite hjørne av Paris, et hjørne som til og med delvis besto av offentlige parker, og selv dette holdt de bare besatt i et par dager! Og i løpet av denne tida ble de som hadde holdt Paris innsirkla i 131 dager, selv innsirkla av de bevæpna pariserarbeiderne, som passa nøye med på at ingen «prøysser» trådte over de smale skillelinjene som var trukket opp om hjørnet som var overlatt til de utenlandske erobrerne. Sånn var respekten som Parisarbeiderne innga hos hæren som alle keiserdømmets hærer hadde lagt deres våpen ned for; og de prøyssiske junkerne, som hadde kommet for å ta hevn ved revolusjonens hjem, ble tvunget til å tre ærbødig til side og gjøre honnør nettopp for denne bevæpna revolusjonen!

Under krigen hadde parisarbeiderne innskrenka seg til å kreve at den hardnakka kampen skulle fortsette. Men nå da freden kom i stand etter Paris’ kapitulasjon, måtte Thiers, den nye regjeringssjefenen, innse at de eiende klassenes herredømme – godseiernes og kapitalistenes – svevde i konstant fare så lenge parisarbeiderne hadde våpen i deres hender. Det første han gjorde, var et forsøk på å avvæpne dem. Den 18. mars sendte han ut linjetropper som hadde blitt beordra om å røve nasjonalgarden for artilleriet som tilhørte garden, som hadde blitt framstilt mens Paris var beleira og betalt gjennom offentlig innsamling. Forsøket mislyktes. Paris rusta seg som en mann for motverge, og krigen mellom Paris og den franske regjeringa som satt i Versailles, ble erklært. Den 26. mars ble Pariskommunen valgt, og den 28. var den proklamert. Nasjonalgardens sentralkomité, som inntil nå hadde leda regjeringa, leverte sin avskjedssøknad til Nasjonalgarden etter at den først hadde gitt ordre om at det skandaløse «moralpolitiet» i Paris skulle avskaffes. Den 30. avskaffa Kommunen utskrivinga og den stående hæren, og erklærte at nasjonalgarden, som skulle omfatte alle våpenføre borgere, skulle være den eneste væpna makta. Den etterga all husleie fra oktober 1870 til april, sånn at de beløpene som allerede var betalt, skulle gjelde for tida fremover, og den stoppa alt salg av panter i det kommunale lånekontoret. Samme dag fikk utlendingene som var valgt inn i Kommunen stadfesta sine verv, fordi «Kommunens fane er verdensrepublikkens fane». – Den 1. april ble det bestemt at den høyeste lønna som kunne gis til Kommunens funksjonærer, og dermed også til dens medlemmer ikke måtte overstige 6000 francs (4800 mark). Neste dag kom dekretet om at kirka skulle skilles fra staten, at alle statens utgifter til religiøse formål skulle avskaffes, og at alle geistlige gods skulle nasjonaliseres. Som følge av dette ble det den 8. april bestemt at alle religiøse symboler, bilder, dogmer, påbud, kort sagt «alt som angår det enkelte menneskes samvittighet», skulle fjernes fra skolene, og dette ble gjennomført etter hvert. – Fordi Versailles-troppene daglig skjøt kommunarder som hadde blitt tatt til fange, ble det den 5. sendt ut et dekret om at det skulle tas gisler, men det ble aldri gjennomført. Den 6. ble guillotinen tatt fram av nasjonalgardens 137. bataljon, og brent offentlig under folkets høylydte jubel. – Den 12. beslutta Kommunen at seierssøylen på Vendôme-plassen, som Napoleon hadde gitt ordre om å støpe av erobrede kanoner etter krigen i 1809, skulle rives som et symbol på sjåvinisme og nasjonalhat. Dette ble utført den 16. mai. – Den 16. april befalte Kommunen at det skulle tas opp statistikk over fabrikkene som hadde blitt stengt av fabrikantene, og at det skulle utarbeides planer for hvordan disse fabrikkene kunne bli drevet av de arbeiderne som hittil hadde arbeidet i dem, og som skulle sluttes sammen i produksjonsforeninger, og dessuten planer om å organisere disse foreningene i ett stort forbund. – Den 20. avskaffa den nattarbeidet for bakerne og arbeidsanvisninga. Siden det andre keiserdømmet hadde arbeidsanvisninga blitt drevet som et monopol av individer – arbeidsutbyttere av første klasse som hadde blitt utnevnt av politiet. Arbeidsanvisninga ble overlatt til kommunekontorene i de tjue kretsene i Paris. – Den 30. april ga den ordre om at lånekontorene skulle bli oppheva, fordi de var en privat utbytting av arbeidet, og fordi de sto i motstrid med arbeidernes rett til arbeidsredskapene sine og til kreditt. – Den 5. mai beslutta den at botskapellet som var blitt reist for å sone henrettelsen av Ludvig XVI skulle fjernes.

Sånn trådte parisbevegelsens klassekarakter etter den 18. mars klart og rent fram. Den hadde hittil blitt trengt i bakgrunnen av kampen mot den fremmede invasjonen. Likesom det nesten bare satt arbeidere eller anerkjente arbeiderrepresentanter i Kommunen, sånn hadde også vedtakene deres et avgjort proletarisk preg. Enten vedtok de reformer som det republikanske borgerskapet hadde unnlatt på grunn av feighet, men som danna et nødvendig grunnlag for arbeiderklassens aksjonsfrihet, for eksempel det å gjennomføre setningen om at religionen er en privatsak overfor staten; eller de fatta vedtak som var direkte i arbeiderklassens interesse, og som til dels grep dypt inn i den gamle samfunnsordninga. Men i en beleira by kunne en i beste fall bare begynne å gjøre alt dette til virkelighet. Og fra begynnelsen av mai krevde kampen mot Versailles-regjeringas hærmasser, som ble samla i stadig større antall, alle krefter.

Den 7. april hadde Versailles-hæren erobra overgangen over Seinen ved Neuilly på Paris’ vestfront; men den 11. ble den under et angrep på sørfronten slått tilbake med tunge tap av general Eudes. Paris ble uopphørlig bombardert, og det til og med av de samme folkene som hadde brennemerka prøyssernes bombardement av den samme byen som helligbrøde. Nettopp disse folkene trygla nå den prøyssiske regjeringa om at de franske soldatene som hadde blitt tatt til fange ved Sedan og Metz, raskt måtte bli sendt tilbake, sånn at de kunne gjenerobre Paris for dem. Etter hvert som disse troppene kom, fikk Versailles-hæren fra begynnelsen av mai en avgjort overmakt. Dette viste seg allerede da Thiers den 23. april avbrøt forhandlingene som var innleda; Kommunen hadde tilbudt å utveksle erkebiskopen av Paris og en hel del andre geistlige som ble holdt fengslet som gisler i Paris, mot Blanqui alene. Blanqui var nemlig to ganger valgt inn i Kommunen, men satt som fange i Claireveaux. Enda mer viste overmakta seg gjennom at Thiers begynte å føre et annet språk; mens han hittil hadde halt ut saken og opptrådt tvetydig, ble han nå plutselig frekk, truende og brutal. På sørfronten inntok Versailles-hæren den 3. mai skansen ved Moulin Saquet, den 9. fortet Issy, som hadde blitt skutt helt i stykker, og den 14. fortet Vanves. På vestfronten rykket den etter hvert fram til selve bymuren, og erobra alle landsbyene og bygningene som strakte seg helt fram til den. Den 21. lyktes det den å trenge inn i byen fordi nasjonalgardistene som var stilt opp her, opptrådte som forrædere og forsømte sin plikt. Prøysserne, som holdt de nordlige og østlige fortene besatt, lot Versailles-hæren trenge fram over terrenget nord for byen, enda dette var forbudt ifølge våpenstillstanden. Derfor kunne Versailles-hæren rykke fram til angrep over en lang front som pariserne måtte tro var dekka ifølge våpenstillstanden, og som de av den grunn bare holdt svakt besatt. Som følge av dette var det bare svak motstand i den vestlige halvparten av Paris, i den egentlige luksusbyen; men motstanden ble heftigere og seigere jo nærmere de fremmede troppene kom den østlige halvparten, den egentlige arbeiderbyen. Først etter åtte dagers kamp bukka Kommunens siste forsvarere under på bakkene ved Belleville og Ménilmontant, og mordene på vergeløse menn, kvinner og barn, som hadde rast i stadig større grad hele uka, nådde nå sitt høydepunkt. Bakladegeværet drepte ikke lenger fort nok, i hundrevis ble de beseira skutt ned med mitraljøser. «Kommunardenes mur» på kirkegården Père Lachaise, hvor det siste massemordet gikk for seg, står den dag i dag som et stumt, talende vitnesbyrd om hvilket raseri den herskende klassen er i stand til så snart proletariatet våger å reise seg til kamp for sine rettigheter. Så fulgte massearrestasjonene, ettersom det viste seg å være umulig å slakte alle. Ofre, som vilkårlig ble tatt ut av fangenes rekker, ble skutt. Resten ble transportert bort til store leirer hvor de venta på å bli stilt for krigsretten. De prøyssiske troppene som lå i leir rundt den nordøstlige halvparten av Paris, hadde ordre om ikke å la flyktningene slippe gjennom. Men offiserene så ofte mellom fingrene med at soldatene tok mer hensyn til menneskelighetas lover enn til overkommandoens. Særlig har det saksiske armékorps krav på å bli rost, fordi det gikk svært humant fram og lot mange slippe gjennom som en lett kunne se hadde kjempa på Kommunens side.

***

Hvis vi i dag, 20 år etter, ser tilbake på Pariskommunens virksomhet og historiske betydning, vil vi finne det nødvendig å gjøre et par tilføyelser til framstillinga som er gitt i Borgerkrigen i Frankrike.

Medlemmene av Kommunen delte seg i en majoritet, blanquistene, som også hadde vært ledende innenfor nasjonalgardens sentralkomité, og en minoritet, medlemmer av Den internasjonale arbeiderassosiasjonen, som hovedsakelig besto av tilhengere av Proudhons sosialistiske skole. Hva det store flertallet av blanquistene angår, var de den gangen bare sosialister ut fra et revolusjonært, proletarisk instinkt; bare få av dem hadde nådd fram til større prinsipiell klarhet, gjennom Vaillant, som var kjent med den tyske vitenskapelige sosialismen. Det er derfor forståelig at på det økonomiske området forble mye ugjort, mye som Kommunen etter vår oppfatning i dag burde ha gjort. Det som er vanskeligst å forstå, er definitivt den hellige respekten den viste da den ble stående ærbødig foran portene til den franske banken. Det var også en alvorlig politisk feil. Banken i Kommunens hånd – dette ville vært verdt mer enn ti tusen gisler. Det ville ha innebåret hele det franske borgerskapets press på Versailles-regjeringa til fordel for fred med Kommunen. Men det som er enda mer fantastisk, er alt det riktige som Kommunen likevel gjorde, sammensatt som den var av blanquister og proudhonister. Naturlig nok var det først og fremst proudhonistene som var ansvarlige for Kommunens økonomiske dekreter, både for de positive og de negative, mens blanquistene var ansvarlige for dens politiske handlinger og unnlatelser. Og i begge tilfellene ville historiens ironi – som vanlig er når doktrinære kommer til roret – at begge gjorde det stikk motsatte av det deres retningers doktriner foreskrev.

Proudhon, småbondens og håndverksmesterens sosialist, så på all sammenslutning med et positivt hat. Han sa om det at det inneholdt mer ondt enn godt, at det i sin natur var ufruktbart, ja til og med skadelig, fordi det var en lenke på arbeidernes frihet. Det var et rent og skjært dogme, uproduktivt og hemmende, i strid både med arbeidernes frihet og med arbeidsrasjonalisering, og ulempene med det ville vokse raskere enn fordelene, i motsetning til sammenslutning var konkurranse, arbeidsdeling og privateiendom økonomiske krefter. Bare i de eksepsjonelle tilfellene, som Proudhon kalte det, knytta til storindustri og store bedrifter, som for eksempel jernbaner, var det på sin plass at arbeiderne slutta seg sammen. (Jfr. Idee générale de la revolution, 3. étude.)

Omkring 1871 hadde storindustrien allerede i høy grad opphørt å være et eksepsjonelt tilfelle, selv i Paris som var sentrum for kunsthåndverket. Det desidert viktigste dekretet som Kommunen sendte ut, var derfor det som bestemte at det skulle skapes en organisasjon for storindustrien og til og med også for manufakturen; en organisasjon som ikke bare skulle hvile på arbeidernes sammenslutning i hver enkelt fabrikk for seg, men som også tok sikte på å samle alle disse samvirkende foreningene i ett forbund; kort sagt sånn som Marx ganske riktig sier i Borgerkrigen, en organisasjon som til syvende og sist måtte føre til kommunismen, og det vil si det stikk motsatte av Proudhon-doktrinen. Derfor var også Kommunen grava for Proudhons sosialistiske skole. I dag har denne skolen forsvunnet fra de franske arbeiderklasse-kretsene; her, blant possibilistene² så vel som hos «marxistene», er det nå Marx’ teori som hersker ubestridt. Bare hos det «radikale» borgerskapet finnes det ennå proudhonister.

Det gikk ikke bedre med blanquistene. De var oppdratt i konspirasjonens skole, og holdt sammen av den strenge disiplinen som fulgte med den. De gikk derfor ut fra den oppfatninga at et forholdsvis lite antall resolutte, velorganiserte menn i et gitt gunstig øyeblikk ville være i stand til ikke bare å gripe statsroret, men også gjennom å utvise storslagen og hensynsløs energi for å holde på makta inntil det lyktes dem å rive folkemassene med i revolusjonen og gruppere dem rundt den lille flokken av ledere. Dette innebar framfor alt den strengeste, diktatoriske sentraliseringa av all makt i hendene på den nye revolusjonære regjeringa. Og hva var det Kommunen, med dens flertall av disse samme blanquistene, faktisk gjorde? I alle sine proklamasjoner til franskmennene i provinsen oppfordra den dem til å danne en fri føderasjon av alle franske kommuner med Paris, en nasjonal organisasjon som for første gang virkelig skulle bli skapt av nasjonen selv. Det var nettopp den undertrykkende makta som den forhenværende sentraliserte regjeringa med dens hær, politiske politi og byråkrati, som Napoleon hadde skapt i 1798, og som siden da hadde blitt overtatt av samtlige nye regjeringer som et kjærkomment redskap og brukt mot deres motstandere – det var nettopp denne makta skulle falle overalt, sånn som den allerede hadde falt i Paris.

Kommunen måtte straks fra begynnelsen av erkjenne at arbeiderklassen, så snart det var kommet til makta, ikke kunne gå videre med å styre den gamle statsmaskinen; at denne arbeiderklassen, for ikke å igjen miste det herredømmet som den nylig hadde erobra, på den ene sida må fjerne hele det gamle undertrykkelsesmaskineriet som tidligere har blitt brukt mot dem selv, og på den andre sida må det sikre seg mot sine egne deputerte og embetsmenn, gjennom å erklære dem alle, uten unntak, underlagt tilbakekalling til enhver tid. Hva var det som hadde vært den karakteristiske egenskapen ved den tidligere staten? Samfunnet hadde skapt sine egne organer for å ivareta sine felles interesser, opprinnelig gjennom enkel arbeidsdeling. Men disse organene, med statsmakta som deres hode, hadde med tidas gang, i jakta etter deres egne særinteresser, omforma seg selv fra å være samfunnets tjenere til å være samfunnets herrer. Dette kan en for eksempel se ikke bare i det arvelige monarkiet, men vel så godt i den demokratiske republikken. lkke noe sted utgjør «politikerne» en mer isolert og mektig seksjon av nasjonen enn nettopp i Nord-Amerika. Der blir hvert av de to store partiene, som vekselvis kommer til makta, selv igjen styrt av folk som gjør politikk til forretning, som spekulerer i å få sete i forbundets eller enkeltstatenes lovgivende forsamlinger, eller som lever av å agitere for sitt parti og blir belønna med embeter etter seieren. Det er velkjent hvordan amerikanerne i 30 år har forsøkt å ryste dette åket av seg, som har blitt utålelige, og hvordan de til tross for alt dette synker stadig dypere ned i denne sumpen av korrupsjon. Det er nettopp i Amerika at vi ser best hvordan denne statsmakta har gjort seg uavhengig av det samfunnet som den opprinnelig var bestemt til bare å være et redskap for. Her eksisterer ikke noe dynasti, ingen adel, ingen stående hær, bortsett fra de få mennene som holder indianerne under oppsyn, ikke noe byråkrati som er fast ansatt eller har rett til pensjon. Og likevel har vi her to store bander av politiske spekulanter som vekselvis setter seg i besittelse av statsmakta og utnytter den med de mest korrupte midler og med de mest korrupte formål – og nasjonen er maktesløs overfor disse to store kartellene av politikere, som tilsynelatende er dens tjenere men i realiteta dominerer og utplyndrer den.

Mot denne transformasjonen av staten og statsorganene fra å være samfunnets tjenere til å være samfunnets herrer – en uunngåelig transformasjon i alle tidligere stater – brukte Kommunen to ufeilbarlige midler. For det første besatte den samtlige poster – administrative, juridiske og utdanningsrelaterte – gjennom valg basert på alminnelig stemmerett for alle berørte, og underlagt de samme velgernes rett til å kalle de valgte tilbake når som helst. Og for det andre betalte den for samtlige verv, høye som lave, bare den lønna som andre arbeidere fikk. Den høyeste lønna som Kommunen utbetalte til noen var 6000 francs. På denne måten ble det satt opp en effektiv barriere mot embetsjakt og karrierisme, selv sett bort fra de bundne mandatene for delegerte til representative forsamlingene som ble lagt til ved siden av.

Denne sprengningen av den tidligere statsmakta og dens erstatning med en ny og virkelig demokratisk statsmakt, blir beskrevet i detalj i den tredje seksjonen i Borgerkrigen. Men det var her nødvendig å dvele kort ved noen av dens trekk enda en gang, fordi den overtroiske tilbedelsen av staten spesielt i Tyskland har blitt overført fra filosofien og over til borgerskapets og til og med mange arbeideres allmenne bevissthet. Ifølge den filosofiske oppfatninga er staten «virkeliggjøringa av ideen», eller gudsriket på jorden, oversatt til filosofisk språk, den sfæren hvor den evige sannheta og rettferdigheta blir eller skal bli virkeliggjort. Og av dette følger en overtroisk tilbedelse av staten og alt som henger sammen med den, hvilket dess lettere slår røtter fordi folk allerede fra barndommen av har blitt vant til å forestille seg at sakene og interessene som er felles for hele samfunnet, ikke kan skjøttes på noen annen måte enn de har blitt skjøtta på tidligere, nemlig av staten og dens lukrativt posisjonerte tjenestemenn. Og folk tror at de har gjort et særdeles dristig skritt når de frigjør seg fra troen på det arvelige monarkiet og sverger til den demokratiske republikken. Men i virkeligheten er staten ikke annet enn en maskin som én klasse bruker til å undertrykke en annen. Sånn er det under den demokratiske republikken i like stor grad som under monarkiet. I beste fall er staten et onde som går i arv til proletariatet når det har seira i kampen om klasseherredømmet, og dens verste sider vil det seirende proletariatet, liksom Kommunen, ikke kunne unngå å beskjære så mye og så snart som mulig, fram til en generasjon som er vokst opp under nye, frie samfunnsforhold, blir i stand til å kvitte seg med hele statsskrapet.

I det siste har den tyske filister nok en gang blitt fylt av sunn forskrekkelse over ordet: Proletariatets diktatur. Vel og bra, herrer, vil dere vite hvordan dette diktaturet ser ut? Se på Pariskommunen. Det var proletariatets diktatur.

London, på Pariskommunens tjueårsdag,

18. mars 1891.

F. Engels.

(Skrevet av Friedrich Engels til den nye utgaven av Marx’ skrift Borgerkrigen i Frankrike. Berlin 1891.)

Generalrådets første adresse om den fransk-tyske krigen

Til medlemmene av Den internasjonale arbeiderassosiasjonen i Europa og USA

I Den internasjonale arbeiderassosiasjonens stiftelsesadresse av november 1864 uttalte vi: «Dersom arbeiderklassens frigjøring forutsetter broderlig samling og innsats av arbeiderklassen selv, hvordan kan den fylle denne store oppgaven med en utenrikspolitikk som forfølger kriminelle mål, lar nasjonale fordommer og motsetninger flamme opp og sløser vekk folkenes blod og krefter i røveriske kriger?» Vi definerte utenrikspolitikken som Internasjonalen tilstreba med disse ordene: «Gjenreis sømmelighetas og rettferdighetas enkle lover, som bør styre enkeltindividenes forhold til hverandre, til å også gjelde som høyeste lover for samkvemmet mellom nasjonene».

Det var ikke underlig at Louis Bonaparte, som hadde tilranet seg makta ved å utnytte klassekampen i Frankrike, og opprettholdt den gjennom stadige kriger i utlandet, allerede fra begynnelsen behandla Internasjonalen som en farlig fiende. Kvelden før plebisittet³ satte han i gang en rassia på medlemmene av Den internasjonale arbeiderassosiasjonens forretningsutvalg i Paris, Lyon, Rouen, Marseilles, Brest og andre steder, under påskudd av at Internasjonalen var en hemmelig organisasjon som planla en sammensvergelse for å myrde ham, et påskudd som straks etter ble avslørt av hans egne dommere som fullstendig absurd. Hva var den virkelige forbrytelsen som Internasjonalens franske seksjoner gjorde? De fortalte det franske folket åpent og med ettertrykk, at å ta del i folkeavstemminga var det samme som å stemme for despotisme hjemme og krig i utlandet. Det var faktisk deres verk at arbeiderklassen i alle industrisentrene og større byene i Frankrike, reiste seg som én mann for å forkaste folkeavstemminga. Dessverre ble deres stemmer oppveid av landdistriktenes mørke uvitenhet. Børsene, kabinettene, de herskende klassene og pressa i nesten hele Europa feira folkeavstemminga som den franske keiserens fullstendige seier over den franske arbeiderklassen, og den var signalet til mord, ikke på enkeltindivider, men på hele nasjoner.

Krigskomplottet i juli 1870 er bare en forbedret utgave av statskuppet i desember 1851. Ved første øyekast så det hele så absurd ut at Frankrike ikke kunne fatte at det var alvor. Det trodde heller på den deputerte som fortolka de krigerske ministertalene som rett og slett børsmanøvrer. Da krigen endelig ble kunngjort i den lovgivende forsamlinga den 15. juli, avslo hele opposisjonen å stemme for en foreløpig kreditt. Til og med Thiers brennemerka krigen som «avskyelig». Alle uavhengige aviser i Paris fordømte den, mens forunderlig nok nesten hele provinspressen slutta enstemmig opp om den.

I mellomtida hadde Internasjonalens medlemmer i Paris igjen tatt til å arbeide. I Réveil⁴ 12. juli offentliggjør de sitt manifest «til arbeiderne i alle land», hvor det heter:

«Enda en gang trues verdensfreden av politisk ærgjerrighet, under påskudd av likevekta i Europa og den nasjonale æren. Franske, tyske og spanske arbeidere! La oss forene våre stemmer til et avskyrop mot krigen. – Enten det gjelder hvem som skal ha overvekta, eller spørsmålet om et være eller ikke være for et dynasti, så kan krigen i arbeidernes øyne ikke være annet enn en forbrytersk dumhet. Som svar på de krigerske proklamasjonene fra dem som kjøper seg fri fra blodskatten og bare ser en kilde til nye spekulasjoner i den allmenne ulykken, protesterer vi høylydt, vi som trenger fred og arbeid! – Brødre i Tyskland! Vår splittelse ville bare føre til tyranniets fullstendige seier på begge sider av Rhinen – Arbeidere i alle land! Hva som enn for tida blir resultatet av våre felles anstrengelser, så vil vi, medlemmer av Den internasjonale arbeiderassosiasjon som ikke kjenner til noen grenser, sende dere de franske arbeidernes beste ønsker og hilsener som pant på vår ubrytelige solidaritet.»

Etter dette manifestet fra våre seksjoner i Paris fulgte tallrike franske erklæringer, hvorav vi her bare skal sitere Neuilly-sur-Seine-deklarasjonen, som ble offentliggjort i Marseillaise 22. juli:

«Er krigen rettferdig? – Nei! Er krigen nasjonal? – Nei! Den er simpelthen dynastisk. I medmenneskelighetas, demokratiets, og Frankrikes sanne interessers navn, slutter vi helt og fullt opp om Internasjonalens protester mot krigen.»

Disse protestene var uttrykk for de franske arbeidernes oppriktige følelser, noe som snart ble bevist ved en merkelig begivenhet. Da 10. desemberbanden, som opprinnelig var organisert under Louis Bonapartes presidenttid, ble sluppet løs i Paris’ gater, forkledd som arbeidere, hvor de oppførte indianske krigsdanser for å jage opp krigsfeberen, da svarte de virkelige arbeiderne fra forstedene med så overveldende fredsdemonstrasjoner at politiprefekten Piétri anså det klokt å stoppe all senere gatepolitikk, under påskudd av at Paris’ trofaste befolkning i tilstrekkelig grad hadde fått lufta sin lenge tilbakeholdte patriotisme og overstrømmende krigsbegeistring.

Hvordan enn krigen mellom Louis Bonaparte og Preussen forløper, så har dødsklokka over det andre keiserdømmet allerede ringt i Paris. Det vil ende sånn som det begynte: med en parodi. Men la oss ikke glemme at det var regjeringene og de herskende klassene i Europa som gjorde det mulig for Louis Bonaparte å spille det Restaurerte Keiserdømmets grusomme farse i 18 år.

Fra tysk side er krigen en forsvarskrig. Men hvem brakte Tyskland i en sånn tvangssituasjon at det måtte forsvare seg? Hvem gjorde det mulig for Louis Bonaparte å føre krig mot det? Preussen. Det var Bismarck som konspirerte med den samme Louis Bonaparte i den hensikt å slå ned den folkelige opposisjonen hjemme, og annekterte Tyskland for Hohenzollerdynastiet. Dersom de hadde tapt istedenfor vunnet slaget ved Sadova, ville franske bataljoner ha oversvømt Tyskland som Preussens allierte. Drømte Preussen bare et øyeblikk, om etter seieren å stille et fritt Tyskland opp imot et slavebundet Frankrike? Tvertimot. Det bevarte omhyggelig alle det gamle systemets medfødte skjønnheter, og føyde til alle det andre keiserdømmets særegenheter, dets virkelige tyranni, dets skinndemokrati, dets politiske bedrageri og dets finansielle spekulasjoner, dets høytravende fraser og dets usle taskenspillerkunst. Det bonapartiske regimet som inntil da bare hadde blomstra på den ene sida av Rhinen, hadde dermed fått sitt motstykke på den andre sida. Ut fra en sånn situasjon, hva annet kunne resultatet bli enn krig?

Hvis den tyske arbeiderklassen tillater den nåværende krigen å miste sin strengt defensive karakter, og utarte til en krig mot det franske folket, da vil så vel seier som nederlag være like skjebnesvanger. Alle ulykkene som kom over Tyskland etter de såkalte befrielseskrigene vil igjen vekkes til live med økt intensitet.

Internasjonalens prinsipper er imidlertid altfor utbredte og for dypt rotfesta i den tyske arbeiderklassen til at vi behøver å engste oss for en så sørgelig utgang. De franske arbeidernes røst har vunnet gjenklang i Tyskland. Et massemøte som ble holdt i Brunswick den 16. juli, erklærte seg fullstendig enig i Parismanifestet, og avviste enhver tanke om nasjonal motsetning til Frankrike, og avslutta sine resolusjoner med disse ordene:

«Vi er motstandere av alle kriger, men framfor alt av dynastiske kriger. – Med dyp sorg og smerte ser vi oss tvunget inn i en forsvarskrig, som et uunngåelig onde. Men vi oppfordrer samtidig hele den tyske arbeiderklassen til å gjøre gjentakelsen av en så stor samfunnsulykke umulig ved å kreve at folkene selv skal ha makt til å avgjøre spørsmålet om krig eller fred, og således gjøre dem til herrer over sin egen skjebne.»

Ved Chemnitz, på et tillitsmannsmøte som representerte 50 000 saksiske arbeidere, ble følgende resolusjon enstemmig vedtatt:

«I det tyske demokratiets navn, og spesielt på vegne av de sosialdemokratiske tyske arbeiderne, erklærer vi at den nåværende krigen er en rent dynastisk krig. – Vi tar med glede imot den utstrakte broderhånden fra de franske arbeiderne, idet vi minnes slagordet til Den internasjonale arbeiderassosiasjon: Proletarer i alle land, foren dere! Vi skal aldri glemme at arbeiderne i alle land er våre venner, og tyrannene i alle land våre fiender.»

Internasjonalens avdeling i Berlin har også svart på Parismanifestet:

«Vi slutter oss med hånd og hjerte til dets protest … Vi lover høytidelig at verken trompetfanfarer eller kanontorden, verken seier eller nederlag skal få oss til å avvike fra vårt felles arbeid for å forene arbeiderne i alle land.»

Måtte det bli sånn!

I kulissene av denne selvmorderiske krigen lusker Russlands mørke skikkelse. Det er et dårlig tegn at signalet til den nåværende krigen ble gitt i det øyeblikket den moskovittiske regjeringa hadde gjort ferdig sine strategisk viktige jernbaner og allerede konsentrert tropper i retning av Pruth. Hvilke sympatier enn tyskerne med rette kan gjøre krav på i en forsvarskrig mot bonapartistisk aggresjon, så ville de øyeblikkelig miste dem gjennom å tillate den prøyssiske regjeringa å be om, eller bare ved å motta kosakkenes hjelp. Måtte de huske at etter sin selvstendighetskrig mot den første Napoleon, lå Tyskland i årtier hjelpeløs for tsarens føtter.

Den engelske arbeiderklassen rekker de franske og tyske arbeiderne broderhånden. Den er fast overbevist om at hvordan den nåværende avskyelige krigen enn ender, vil forbundet mellom arbeiderne i alle land til sist gjøre slutt på krigen.

Mens det offisielle Frankrike og Tyskland slynger seg ut i brorsmordets kamp, sender arbeiderne i Frankrike og Tyskland hverandre budskap om fred og vennskap. Denne store og betydningsfulle kjensgjerninga som er uten sidestykke i historien, åpner utsyn mot en lysere framtid. Den beviser at som motsetning til det gamle samfunnet med dets økonomiske elendighet og politiske vanvidd, oppstår et nytt samfunn hvis internasjonale prinsipp vil være fred, fordi dets nasjonale prinsipp overalt er det samme – arbeid! Banebryteren for dette nye samfunn er Den internasjonale arbeiderassosiasjonen.

Generalrådet:

Applegarth, Robert; Boon, Martin J.; Bradnick, Fred; Stepney, Cowell; Hales, John; Hales, William; Harris, George; Odger, George; Parnell, James; Pfänder; Rühl; Lessner, Fred; Lintern, W.; Legareulier; Maurice Zévy; Milner, George; Mottershead, Thomas; Murray, Charles; Shepherd, Joseph; Stoll; Schmutz; Townshend, W

Korresponderende sekretærer:

Eugene Dupont, for Frankrike,
Karl Marx, for Tyskland,
Hermann Jung, for Sveits,
Giovanni Bora, for Italia,
Antoni Zabicki, for Polen,
A.Serraillier, for Belgia, Holland og Spania,
James Cohen, for Danmark,
J.G.Eccarius, for USA.

Benjamin Lucraft, formann,
John Weston, kasserer,
J. George Eccarius, generalsekretær.

London 23. juli 1870.

(Skrevet av Karl Marx og vedtatt av generalrådet i Den internasjonale arbeiderassosiasjon 23. juli 1870. Samtidig utgitt som flygeblad på engelsk, tysk og fransk.)

Generalrådets andre adresse om den fransk-tyske krigen

Til medlemmene av Den internajonale arbeiderassoiasjonen i Europa og USA

I vårt første manifest av 23. juli sa vi: «Dødsklokka over det andre keiserdømmet har allerede ringt i Paris. Det vil ende sånn som det begynte: med en parodi. Men la oss ikke glemme at det var regjeringene og de herskende klassene i Europa som gjorde det mulig for Louis Bonaparte å spille det Restaurerte Keiserdømmets grusomme farse i 18 år.»

Altså, allerede før krigsoperasjonene var begynt, anså vi den bonapartistiske såpebobla som en fortidslevning.

Om vi ikke tok feil av det andre keiserdømmets levedyktighet, så hadde vi heller ikke urett i vår bekymring for at den tyske krigen «ville miste sin strengt defensive karakter, og utarte til en krig mot det franske folket». Forsvarskrigen endte faktisk med Louis Bonapartes overgivelse, med kapitulasjonen ved Sedan og med proklamasjonen av republikken i Paris. Men lenge før disse begivenhetene, allerede i det øyeblikket de imperialistiske våpnenes fullstendige råttenskap ble klart for alle, beslutta den prøyssiske militærkamarillaen seg til en erobringskrig. Det lå en stygg hindring på deres vei, nemlig kong Wilhelms egne proklamasjoner i begynnelsen av krigen. I sin trontale til den nordtyske riksdagen, hadde han høytidelig erklært å gå til krig mot den franske keiseren, og ikke mot det franske folket. Den 11. august utstedte han et manifest til den franske nasjonen hvor han sa:

«Keiser Napoleon har angrepet den tyske nasjon både til lands og til vanns, den tyske nasjon som ønsket og fremdeles ønsker å leve i fred med det franske folk. Jeg har tatt kommandoen over de tyske hærer for å slå tilbake hans overfall, og militære begivenheter har tvunget meg til å overskride Frankrikes grenser.»

Da han ikke var tilfreds med å forsikre om krigens «rent defensive karakter», la han til at han bare hadde tatt kommandoen over de tyske hærene «for å slå tilbake overfall», og la til at det bare var «de militære begivenheter som hadde tvunget ham» til å overskride Frankrikes grenser. En forsvarskrig utelukker naturligvis ikke offensiver diktert av «militære begivenheter».

Sånn hadde altså den gudfryktige kongen overfor Frankrike og verden forplikta seg til en ren forsvarskrig. Hvordan skulle man løse ham fra hans høytidelige løfte? Regissørene måtte fremstille ham som om han motstrebende ga etter for den tyske nasjonens uimotståelige krav. De ga straks stikkordet til den liberale tyske middelklassen med dens professorer, kapitalister, byrådsmedlemmer og pennemenn. Denne middelklassen som i sin kamp for de borgerlige frihetene fra 1846 til 1870 hadde oppført et uforlignelig skuespill av ubesluttsomhet, udugelighet og feighet, var naturligvis høyst henrykt over å kunne tre fram på den europeiske arenaen som den tyske patriotismens brølende løve. De tok på seg den falske minen av statsborgerlig uavhengighet for å gi utseende av at de påtvang den prøyssiske regjeringa nettopp denne regjeringas egne hemmelige planer. Den gjorde bot for sin årelange, nesten religiøse tro på Louis Bonapartes ufeilbarlighet, idet den høyrøstet krevde oppstykking av den franske republikken. La oss et øyeblikk se på de plausible argumentene som disse helhjerta patriotene bruker.

De våger ikke å påstå at befolkninga i Elsass-Lothringen lengter etter den tyske omfavnelsen, tvertimot. For å straffe deres franske patriotisme ble Strassburg, en festning som beherskes av et citadell, i seks dager hensiktsløst og barbarisk bombardert av «tyske» granater, satt fyr på, og et stort antall vergeløse innbyggere ble drept. Javel; jorda i disse områdene har en gang i tida tilhørt det tyske keiserdømmet som forlengst er gått i grava. Det ser derfor ut som om det jordområdet og de menneskene som er vokst opp der, må konfiskeres som hevdvunnen og umistelig tysk eiendom. Hvis Europakartet engang skal omarbeides i samsvar med den historiske retten, så la oss ikke glemme at kurfyrsten av Brandenburg i sin tid sto i vasallforhold til den polske republikken for sine prøyssiske besittelser. De bedrevitende patriotene krever likevel Elsass og den tysktalende delen av Lothringen og en «materiell garanti» mot franske overfall. Og da dette motbydelige påskuddet har forvirra mange svake sjeler, finner vi det nødvendig å gjøre nærmere rede for det.

Det er ingen tvil om at Elsass har en form som sammen med Rhinbredden på den andre sida, og tilstedeværelsen av en stor festning som Strassburg omtrent midtveis mellom Basel og Germersheim, i høy grad er fordelaktig for en fransk invasjon av Sør-Tyskland, mens det byr på spesielle vansker for en invasjon av Frankrike fra Sør-Tyskland. Videre er det heller ingen tvil om at innlemmelsen av Elsass og tysk Lothringen ville gi Sør-Tyskland en mye sterkere grense, for det kunne da beherske både Vogesenes fjellkjede i hele dens lengde, og festningene som dekker de nordlige passene. Dersom Metz også ble erobra, ville Frankrike utvilsomt for øyeblikket være berøva to av sine hovedbaser for angrep på Tyskland, men det ville ikke forhindre det fra å bygge ut nye ved Nancy eller Verdun. Tyskland eier Koblenz, Germersheim, Rastatt og Ulm, som er rene angrepsbaser mot Frankrike, og har i fullt mon utnytta dem i denne krigen. Under hvilket skinn av rett kunne det misunne Frankrike Strassburg og Metz, de to eneste festningene av betydning som det har på sin side?

Dessuten truer Strassburg Sør-Tyskland bare så lenge denne ene makta er skilt fra Nord-Tyskland. Mellom 1792 og 1795 ble Sør-Tyskland aldri angrepet fra denne kanten fordi Preussen tok del i krigen mot den franske revolusjonen, men så snart Preussen slutta separatfred i 1795 og overlot de sørlige områdene til seg selv, begynte angrepene på Sør-Tyskland med Strassburg som base, og de fortsatte til 1809. I virkeligheten kan et samla Tyskland uskadeliggjøre Strassburg og en hvilken som helst fransk armé i Elsass gjennom å konsentrere alle sine tropper, sånn som det ble gjort i denne krigen mellom Saarlouis og Landau, og rykke fram eller innlede kamper på veien mellom Mainz og Metz. Så lenge hovedmassen av de tyske troppene står der, ville en hvilken som helst fransk hær som rykket fram fra Strassburg til Sør-Tyskland bli omgått og dens forbindelseslinjer trua. Dersom det nåværende felttoget har vist noe som helst, så er det nettopp hvor lett det er å angripe Frankrike fra Tyskland.

Men ærlig talt, er det ikke fullstendig absurd og en anakronisme å gjøre militære avveininger til prinsipp for hvordan nasjonenes grenser settes? Dersom denne regelen skulle få forrang, da ville Østerrike fortsatt hatt krav på Venezia og Minciolinja, og Frankrike på Rhinlinja for å kunne beskytte Paris som åpenbart ligger mer åpen for angrep fra nordøst enn Berlin fra sørvest. Dersom grensene skulle fastsettes etter militære interesser, ville kravene aldri ta slutt, fordi enhver militær front nødvendigvis må ha sine svakheter og kan forbedres gjennom erobringer av et større område. Dessuten kan de aldri fastsettes definitivt og rettferdig, fordi de alltid må påtvinges de erobrede av erobreren, og av den grunn bærer i seg spiren til nye kriger.

Dette er lærdommen fra all historie. Det er med nasjoner som med enkeltpersoner. For å fjerne angrepsmulighetene hos dem må en også ta fra dem alle forsvarsmidlene. En må ikke nøye seg med å ta strupetak på dem, men en må tilintetgjøre dem. Hvis en erobrer noen gang tok «materielle garantier» for å bryte en nasjons kraft, så gjorde Napoleon den første det ved Tilsit-avtalen,⁵ på den måten som han gjennomførte den mot Preussen og resten av Tyskland. Og likevel, bare noen få år senere brøt den kolossale makta hans sammen som et råttent siv foran det tyske folket. Hvilke «materielle garantier» er det Preussen i sine villeste drømmer kan eller tør påtvinge Frankrike, sammenligna med de «materielle garantiene» som Napoleon den første fratvang det? Resultatet blir ikke mindre avskrekkende denne gangen. Historien måler ikke gjengjeldelsen i antall kvadratmil som er erobra fra Frankrike, men etter størrelsen på den forbrytelsen at man i den andre halvdelen av det 19. århundret på nytt har vekket erobringspolitikken til live.

Men, sier talsmennene for den kraftpatriotiske tyskheta, dere må ikke forveksle tyskerne med franskmenn. Vi ønsker ikke seier, men sikkerhet. Tyskerne er et ytterst fredselskende folk. Under deres sindige beskyttelse forandrer endog erobringa seg fra å være en årsak til framtidig krig til å bli et pant på evig fred. Naturligvis var det ikke Tyskland som overfalt Frankrike i 1792, i den edle hensikten å slå ned det 18. århundres revolusjon med bajonetter! Var det ikke Tyskland som fikk skitne hender ved underleggelsen av Italia, undertrykkinga av Ungarn og oppdelinga av Polen! Deres nåværende militaristiske system deler hele den stridsdyktige delen av den mannlige befolkninga i to kategorier – en stående hær i aktiv tjeneste, og en annen stående hær som er permittert – men som begge har forplikta seg til samme passive lydighet mot herskeren av guds nåde. – Et sånt militært system er naturligvis en «materiell garanti» for verdensfreden og er attpåtil sivilisasjonens høyeste mål! I Tyskland, som overalt ellers, forgifter den bestående maktas spyttslikkere den offentlige mening med smiger og løgnaktig sjølskryt.

De later som de er indignerte over å se franske festninger i Metz og Strassburg, men disse tyske patriotene ser ingen skade i det enorme systemet av moskovittiske festningsverk ved Warszawa, Modlin og Ivangorod. Samtidig som de godter seg over den imperialistiske invasjonens terror, lukker de øynene for det autokratiske formynderiets skjendsler.

I 1865 ble det slutta avtaler mellom Louis Bonaparte og Bismarck, og det ble også gjort i 1870 mellom Gortschakov og Bismarck. Sånn som Louis Bonaparte smigra seg med at krigen i 1866 ville gjøre ham til Tysklands øverste voldgiftsdommer ved at Østerrike og Preussen gjensidig utmatta hverandre, på samme måte skrøt Alexander av at krigen i 1870 ville gjøre ham til øverste voldgiftsdommer på det vestlige kontinentet, etter at Frankrike og Tyskland hadde utmatta hverandre. Når det andre keiserdømmet betrakta Det nordtyske forbundet som uforenlig med dets eksistens, da måtte også det eneveldige Russland tro på trusselen fra et tysk rike under prøyssisk førerskap. Sånn er loven for det gamle politiske systemet. Innenfor disse rammene betyr gevinst for den ene tap for den andre. Tsarens dominerende rolle i Europa bunner i hans tradisjonelle grep på Tyskland. I det øyeblikket vulkanaktige samfunnsmessige krefter i selve Russland truer med å ryste de dypeste grunnlagene for eneveldet, kan tsaren da overfor utlandet tåle en sånn svekkelse av sin maktposisjon? Moskvas aviser gjentar allerede de bonapartistiske avisenes uttalelser etter krigen i 1866. Tror virkelig de tyske kraftpatriotene at Tyskland kan få garantier for fred og frihet ved at de tvinger Frankrike i armene på Russland? Dersom våpenlykken, seierens arroganse og dynastiske intriger skulle lokke Tyskland til en oppstykking av Frankrike, da står bare to muligheter tilbake for landet. Enten må det, hvordan det enn går, bli en ihuga lakei for Russlands ekspansjonspolitikk, eller, etter en kort pust i bakken, ruste opp for en ny «forsvarskrig», og ikke en av de nymotens «lokaliserte» krigene, men en rasekrig – en krig mot forbundet av de slaviske og romanske rasene.

Den tyske arbeiderklassen har besluttsomt understøtta krigen, som det ikke sto i dens makt å forhindre, og sett på den som en befrielseskrig for Tyskland og Europa fra det andre keiserdømmets forpesta mareritt. Det var de tyske industriarbeiderne som sammen med landarbeiderne ble kjernetroppene i de slagkraftige armeene, mens de lot sine familier bli tilbake på randen av hungersnød. Mange av disse soldatene ga sine liv på utenlandske slagmarker, og elendigheta der hjemme vil komme til å gjøre nye innhogg blant dem. Nå krever de på sin side «garantier» – garantier for at deres enorme ofre ikke er blitt brakt forgjeves, for at de har tilkjempa seg frihet, og for at seieren over de imperialistiske hærene ikke vil bli vendt til et nederlag for det tyske folket, sånn som i 1815. Først på lista av garantier kommer kravet om «en ærefull fred for Frankrike» og «anerkjennelse av den franske republikken».

Sentralstyret i det tyske sosialdemokratiske arbeiderpartiet utstedte den 5. september et manifest hvor de insisterer energisk for disse garantiene, hvor de sier:

«Vi protesterer mot anneksjonen av Elsass-Lothringen, og vi er oss bevisst at vi taler i den tyske arbeiderklassens navn. I Frankrikes og Tysklands felles interesser, i fredens og frihetens interesser, i den vestlige sivilisasjons interesser mot østens barbari, kommer ikke de tyske arbeiderne til å tålmodig tolerere anneksjonen av Elsass-Lothringen… Vi vil trofast stå sammen med våre arbeidende brødre i alle land for proletariatets felles internasjonale sak.»

Dessverre kan vi ikke kjenne oss sangvinske med tanke på deres umiddelbare suksess. Når de franske arbeiderne midt i freden mislyktes med å stoppe angriperne, har da de tyske arbeiderne bedre sjanser til å stoppe seierherren midt i våpenlarmen? De tyske arbeidernes manifest krever Louis Bonaparte utlevert til den franske republikken som en simpel forbryter. Dens herskere forsøker på ny iherdig å få ham gjeninnsatt i Tuilleriene som den beste mann til å ruinere Frankrike. Hvordan det enn går vil historien vise at de tyske arbeiderne ikke er gjort av det samme veike stoffet som den tyske middelklassen. De kommer til å gjøre sin plikt.

Vi, liksom de, hilser opprettelsen av republikken i Frankrike, men på samme tid er vi tynget av bekymringer som vi håper vil vise seg å være grunnløse. Republikken har ikke styrta kongedømmet, men bare inntatt dets ledige plass og er blitt proklamert, ikke som en samfunnserobring, men som et nasjonalt forsvarsmessig tiltak. Den er i hendene på en provisorisk regjering som delvis er satt sammen av rendyrka tilhengere av huset Orleans, delvis av borgerrepublikanerne og blant dem finner vi noen som er blitt uutslettelig brennemerka av junioppstanden i 1848. Arbeidsdelinga blant medlemmene av denne regjeringa tyder på at en kan vente seg lite godt fra den kanten. Tilhengerne av Orleans har sikra seg nøkkelstillingene – armeen og politiet – mens skravledepartementene er blitt tildelt de angivelige republikanerne. Noen av regjeringas første handlinger beviser temmelig tydelig at den ikke bare har arva en ruinhop fra keiserdømmet, men også dets frykt for arbeiderklassen. Når det nå med svulmende talemåter i republikkens navn loves det umulige, skjer kanskje ikke det for å lokke fram kravet om en «mulig» regjering? Blir kanskje ikke republikken vurdert sånn av borgerskapet, som gjerne bar den til grava, at den bare skal tjene som overgang til en orleanistisk restaurasjon?

Den franske arbeiderklassen beveger seg dermed under ekstremt vanskelige omstendigheter. Ethvert forsøk på å styrte den nåværende regjeringa, når fienden nesten banker på portene til Paris, ville være desperat dumskap. De franske arbeiderne må gjøre sin borgerplikt samtidig som de ikke må tillate å la seg beherske av nasjonale minner om 1792, sånn som de franske bøndene lot seg forlede av de nasjonale minnene om det første keiserdømmet. Deres oppgave er ikke å gjenta fortida; men å bygge framtida. Måtte de rolig og besluttsomt utnytte de midlene som den republikanske friheten gir dem til å bygge opp og grunnfeste deres egen klasseorganisasjon. Det vil gi dem nye herkuleskrefter til å gjenreise Frankrike og løse vår felles oppgave – proletariatets frigjøring. Deres kraft og klokskap er det som vil avgjøre republikkens skjebne.

De engelske arbeiderne har allerede tatt forholdsregler gjennom et friskt puff utenfra med sikte på å bryte deres regjerings motvilje mot å anerkjenne den franske republikken.⁶ Den britiske regjeringas vaklende holdning for tida, skal sannsynligvis gjøre bot for den anti-jakobinske krigen i 1792, og dens tidligere uanstendige hast med å godkjenne statskuppet. De engelske arbeiderne krever dessuten av regjeringa deres at den med all sin makt skal motsette seg oppstykkinga av Frankrike, som en del av den engelske pressa er skamløs nok til å rope på. Det er den samme pressa som i 20 år forguda Louis Bonaparte som Europas forsyn og skrek som gale over slaveeiernes opprør.⁷ I dag likesom den gang sliter de for slaveeierne.

La Den internasjonale arbeiderassosiasjonens seksjoner i alle land reise arbeiderklassen til handling. Svikter de i sin plikt, forblir de passive, da vil den nåværende fryktelige krigen bare være forløperen for ennå frykteligere internasjonale feider, og føre til at arbeiderne i alle land lider nye nederlag for herrene med kården, jorden og kapitalen.

Vive la République!

Generalrådet:

Robert Applegartb; Martin J. Boon; Fred. Bradnick; Caihil; John Hales; William Hales; George Harris; Fred. Lessner; Lopatin; B. Lucraft; George Milner; Thomas Mottershead; Charles Murray; George Odger; James Parnell; Pfänder; Rühl; Joseph Shepherd; Cowell Stepney; Stoll; Schmutz

Korresponderende sekretærer:

Eugène Dupont, for Frankrike,
Karl Marx, for Tyskland og Russland,
A. Serraillier, for Belgia, Holland og Spania,
Hermann Jung, for Sveits,
Giovanni Bora, for Italia,
Zévy Maurice, for Ungarn
Antoni Zabicki, for Polen,
James Cohen, for Danmark,
J. G. Eccarius, for USA

William Townshend, formann,
John Weston, kasserer,
J. George Eccarius, generalsekretær

London 9. september 1870.

(Skrevet av Karl Marx og vedtatt av generalrådet i Den internasjonale arbeiderassosiasjon 9. september 1870. Utgitt samtidig som flygeblad på engelsk, tysk og fransk.)

Borgerkrigen i Frankrike

Adresse fra generalrådet i Den internasjonale arbeiderassosiasjonen

Til alle av assosiasjonens medlemmer i Europa og USA

I

Da Parisarbeiderne den 4. september 1870 proklamerte republikken, den republikken som nesten i samme øyeblikk ble mottatt med jubel av hele Frankrike uten at noen heva sin røst til protest, satte en klikk av embetssultne advokater med Thiers som statsmann og Trochu som general seg i besittelse av Hôtel de Ville. Disse folkene var den gang gjennomsyra av en så fantastisk tro på at Paris var kalt til å representere Frankrike hver gang det inntrådte en historisk krise, at de mente det var nok hvis de, for å rettferdiggjøre sine tilrante titler som Frankrikes regenter, viste fram sine forfalne mandater som deputerte for Paris. I vår andre adresse om den siste krigen, fem dager etter at disse folkene hadde kommet til makta, sa vi til dere hvem de var. Og likevel fant Paris seg i – under den stormende overrumplinga, mens de virkelige arbeiderlederne enda satt i Bonapartes fengsler og prøysserne allerede var på rask marsj mot Paris – at disse personene overtok statsmakta. Dette skjedde på den uttrykkelige betingelsen at denne statsmakta bare skulle tjene det nasjonale forsvaret. Men Paris kunne ikke forsvare seg uten å gi sin arbeiderklasse våpen, forvandle den til en brukbar krigsmakt og skolere dens rekker i selve krigen. Men det væpna Paris var den væpna revolusjonen. Paris’ seier over den prøyssiske angriperen ville ha vært den franske arbeiderens seier over den franske kapitalisten og hans statsparasitter. I denne konflikten mellom nasjonalplikten og klasseinteressene, nølte ikke Den nasjonale forsvarsregjeringa et øyeblikk med å forvandle seg til en Nasjonal forræderiregjering.

Det første den gjorde var å sende Thiers på vandring til alle hoff i Europa for å tigge om megling mot å bytte om republikken med en konge. Fire måneder etter at beleiringa hadde begynt, da tidspunktet syntes å være inne for å nevne de første ordene om kapitulasjon, talte Trochu i nærvær av Jules Favre og andre kollegaer til Paris’ forsamla distriktsborgermestre på følgende måte:

«Det første spørsmål som mine kolleger forela meg den 4. september om aftenen var dette: Kan Paris med noen som helst sjanse til å seire holde ut en beleiring av den prøyssiske armé? Jeg betenkte meg ikke et øyeblikk på å benekte dette. Flere av mine kolleger som er til stede her vil innestå for at mine ord er sanne og at jeg har holdt fast på denne mening. Jeg sa til dem nettopp med disse ord at slik som situasjonen var, var det dårskap å forsøke på å holde Paris mot en prøyssisk beleiring. Utvilsomt, la jeg til, en heroisk dårskap, men det ville også være det hele … Begivenhetene [som han selv leda] har ikke gjort min forutseenhet til skamme.»

Denne flotte, lille talen av Trochu ble senere offentliggjort av hr. Corbon, en av distriktsborgermestrene som var til stede.

Altså: samme kvelden som republikken ble proklamert, var Trochus kollegaer kjent med at hans «plan» var å la Paris kapitulere. Hvis det nasjonale forsvaret hadde vært mer enn et rent og skjært påskudd for Thiers, Favres & Cos herredømme – ville oppkomlingene av 4. september vært trådt tilbake den 5.; de ville ha innvidd Paris’ befolkning i Trochus «plan» og oppfordra den til enten å kapitulere straks eller å ta skjebnen i sin egen hånd. Men i stedet beslutta de æreløse bedragerne å kurre Paris’ «heroiske dårskap» gjennom å behandle byen med sult og blodige panner og samtidig holde den for narr med brautende manifester, som f.eks. at Trochu, «Paris’ guvernør, kapitulerer aldri!», og at Jules Favre, utenriksministeren, «vil ikke avstå en tomme av vår jord og ikke en stein av våre festninger.» I et brev til Gambetta tilsto den samme Jules Favre at det de «forsvarte» seg imot ikke var de prøyssiske soldatene, men arbeiderne i Paris. Under hele beleiringa fortalte de bonapartistiske snikmorderne i sin privatkorrespondanse smakløse vitser som de svært godt forsto var en hån av forsvaret; og disse snikmorderne hadde Trochu med beregning betrodd kommandoen over hæren i Paris. (Se f.eks. korrespondansen som Alphonse Simon Guiod, øverstkommanderende for artilleriet i Paris, med storkors av æreslegionen, førte med Susane som var divisjonsgeneral ved artilleriet. Korrespondansen ble offentliggjort av Kommunens Journal officiel.) Til slutt lot de den bedragerske maska falle den 28. januar 1871. Med den fullkomne selvfornedrelsens sanne heroisme åpenbarte den nasjonale forsvarsregjeringa seg, gjennom deres kapitulasjon, som Bismarck-fangenes Frankrike-regjering. De spilte en så avskyelig rolle at selv Louis Napoleon hadde veket tilbake for den i Sedan. Etter hendelsene den 18. mars, på deres ville flukt til Versailles, lot «kapitulardene» dokumentene som beviste deres forræderi bli igjen i Paris. For å ødelegge disse, sier Kommunen i et av sine manifester til provinsene, «ville ikke disse mennene vike tilbake for å smadre Paris til en ruinhop, omgitt av et hav av blod.»

Til å være umåtelig oppsatt for et sånt utfall hadde dessuten enkelte av de ledende medlemmene av forsvarsregjeringa deres egne høyst spesielle grunner.

Kort tid etter at våpenstillstanden var inngått, offentliggjorde Milliére, en av nasjonalforsamlingas Paris-representanter, nå skutt etter uttrykkelig ordre fra Jules Favre, en serie av autentiske rettsdokumenter som beviste at Jules Favre, som levde i konkubinat med kona til en drukkenbolt som bodde i Alger, gjennom et særdeles dristig oppkok av forfalskninger, strukket over flere år, hadde karet til seg en stor arv i sine utenforskapelige barns navn, hvilket gjorde ham til en rik mann, og at han i en rettsak som de rettmessige arvingene anla mot ham, kun unngikk å bli avslørt på grunn av de bonapartistiske domstolenes delaktighet. Da ingen mengde retoriske hestekrefter var nok til å fjerne disse tørre rettsdokumentene, holdt Jules Favre for første gang i sitt liv munnen, og venta i stillhet på at borgerkrigen skulle bryte ut, for deretter å rette paniske fordømmelser mot Paris’ befolkning som en gjeng rømte tukthusfanger i rent og skjært opprør mot familien, religionen, ordenen og eiendommen. Denne samme falskneren hadde snaut kommet til makta, etter den 4. september, før han medfølende satte Pic og Taillefer løs på samfunnet, som hadde blitt dømt, selv under keiserdømmet, for forfalskninger i den skandaløse affæren rundt avisa L’Étendard. Den ene av disse mennene, Taillefer, som hadde drista seg til Paris under Kommunen, var umiddelbart blitt gjenfengslet; og deretter ropte Jules Favre, fra nasjonalforsamlingas talerstol, at Paris skulle sette alle sine fengselsfugler fri!

Ernest Picard, den nasjonale forsvarsregjeringas Karl Vogt,⁸ utnevnte seg selv til finansminister etter at han under keiserdømmet forgjeves hadde forsøkt å bli innenriksminister. Han var bror av en viss Arthur Picard, som var blitt utstøtt fra Paris-børsen som svindler (se rapport fra politiprefekturet, datert 31. juli 1867), og dømt, etter egen tilståelse, for tyveri av 300 000 franc mens han satt som bestyrer for en av Société Générals filialer, Rue Palestro nr. 5 (se rapport fra politiprefekturet, 11. desember 1868). Det var den samme Arthur Picard som Ernest Picard utnevnte til redaktør for sin avis L’Electeur Libre. Mens den ordinære mølla av børsfolk ble leda på villspor av de offisielle løgnene fra denne finansdepartements-avisa, løp Arthur Picard fram og tilbake mellom finansdepartementet og børsen for å høste utbytte av den franske armeens katastrofer. Hele forretningskorrespondansen til dette verdige brødreparet falt i Kommunens hender.

Jules Ferry som før den 4. september hadde vært en pengelens advokat, greide som borgermester av Paris under beleiringa å opparbeide seg en formue på hungersnøden. Den dagen han måtte gjøre rede for sitt vanstyre, ville også være dagen for hans domfellelse.

Disse mennene kunne i så måte bare finne sine tickets-of-leave⁹ i Paris’ ruiner: De var akkurat mennene som Bismarck hadde ønska seg. Ved hjelp av litt kortstokking dukka nå Thiers, som sålangt hadde opptrådt som regjeringas hemmelige sufflør, opp som dens hode, med ticket-of-leave-mennene som sine ministre.

Thiers, den monstrøse gnomen, har sjarmert det franske borgerskapet i over et halvt århundre, fordi han er det mest fullkomne intellektuelle uttrykket for dets egen klassekorrupsjon. Før han ble statsmann hadde han allerede bevist sin dyktighet til å servere løgner i sin historieskriving. Krøniken om hans offentlige liv er beretninga om Frankrikes ulykker. Før 1830, da han sto i forbund med republikanerne, skaffa han seg en ministerstilling ved å forråde sin beskytter Lafitte. Han innsmigra seg hos kongen ved å hisse til pøbeloppløp mot geistligheta, hvorpå Saint-Germain I’Auxerrois-kirka og erkebiskopens palass ble plyndra, og ved å fungere både som ministerspion mot, og fengselsforløser for hertuginna av Berry. Blodbadet på republikanerne i Rue Transnonain var hans verk på samme måte som de infame septemberlovene mot presse- og foreningsfriheten som fulgte etter også var hans verk. Da han i 1840 igjen dukka opp som ministerpresident, forbausa han Frankrike med sin plan om å befeste Paris. Han svarte republikanerne på følgende måte i deputertkammeret da de fordømte denne planen for å være et ondsinna plott mot Paris’ frihet:

«Hva!? Innbiller De Dem at festningsverker noensinne kan true friheten!? Framfor alt baktaler De enhver tenkelig regjering hvis De forutsetter at den noensinne kunne prøve å holde seg ved makten ved å bombardere hovedstaden; … en slik regjering ville etter seieren være hundre ganger mer umulig enn før seieren.»

I sannhet ville ingen regjering noensinne ha turt å bombardere Paris fra fortene, unntatt regjeringa som på forhånd hadde overgitt disse fortene til prøysserne.

Da kong Bomba¹⁰ i januar 1848 prøvde seg ved Palermo, reiste Thiers seg atter i kammeret etter at han for lengst hadde gått av som minister:

«Mine herrer, dere vet hva som foregår i Palermo. Dere gyser alle forferdet (i parlamentarisk forstand) når dere hører at en stor by er blitt bombardert i åtteogførti timer – av hvem? Av en fremmed fiende som gjorde bruk av krigsretten? Nei, mine herrer, av deres egen regjering. Og hvorfor? Fordi den ulykkelige by krevde sin rett. Derfor ble den bombardert i åtteogførti timer . . . Tillat meg å appellere til Europas mening. En viser menneskeheten en tjeneste når en reiser seg fra kanskje Europas største talerstol og slynger ut noen harmfulle ord (javel, ord) mot slike handlinger … Da regenten Espartero som hadde ytt sitt land store tjenester (det var mer enn Thiers noen gang hadde gjort) hadde til hensikt å bombardere Barcelona for å undertrykke et opprør, reiste det seg et unisont, harmdirrende skrik fra alle verdens kanter.»

Atten måneder senere var Thiers blant de mest rasende forsvarerne av den franske hærens¹¹ bombardement av Roma. Rent faktisk ser kong Bombas feil ut til å ene og alene ha bestått i at han innskrenka bombardementet sitt til 48 timer.

Noen få dager før februarrevolusjonen erklærte Thiers – som forbarma seg over den lange forvisninga fra embeter og misligheter som Guizot hadde idømt ham, og som hadde fått ferten av at folkelige oppstander var i emning – med den samme pseudo-heroiske stilen som hadde vunnet ham kallenavnet Mirabeau-mouche (Mirabeau-flua), følgende til deputertkammeret:

«Jeg tilhører revolusjonens parti, ikke bare i Frankrike, men i hele Europa. Jeg ønsker at revolusjonens regjering måtte bli i hendene på moderate menn, … men skulle denne regjering falle i hendene på pågående folk, ja selv radikale, vil jeg likevel ikke la min sak i stikken. Jeg vil alltid tilhøre revolusjonens parti.»

Februarrevolusjonen kom. I stedet for å erstatte ministeriet Guizot med ministeriet Thiers, som Tommeliten hadde drømt om, fordrev den Ludvig Filip og satte republikken i hans sted. På seierens første dag gjemte han seg svært godt, idet han glemte at arbeidernes forakt beskytta ham mot deres hat. Likevel holdt han seg med sitt bekjente mot borte fra den offentlige scenen, inntil junimassakrene¹² hadde banet veien for hans type aksjoner. Deretter ble han det ledende hodet i «ordenspartiet» og dets parlamentariske republikk, dette anonyme mellomrike hvor den herskende klassens forskjellige fraksjoner konspirerte med hverandre for å undertrykke folket og mot hverandre for å gjenopprette hvert sitt monarki. Den gang, som nå, anklaga Thiers republikanerne for å være den eneste hindringa for å befeste republikken; den gang, som nå, talte han til republikken likesom bøddelen til Don Carlos: «Jeg vil myrde deg, men til ditt eget beste.» Nå, som den gang vil han bli nødt til å utbryte dagen etter sin seier: «L’Empire est fait!» – keiserdømmet er ferdig. Til tross for sine skinnhellige prekener om «nødvendige friheter» og til tross for at han personlig hadde et horn i sida til Napoleon, som hadde brukt ham og siden kasta parlamentarismen på skraphaugen – og utenfor parlamentarismens kunstige atmosfære skrumper den lille mannen, som han godt vet, sammen til ingenting – til tross for alt dette hadde Thiers sin hånd med i alle de infame handlingene til det andre keiserdømmet, fra de franske troppenes besettelse av Roma til krigen mot Preussen som han hadde hissa til med sine heftige utfall mot den tyske enheta. Ikke fordi den var et skalkesjul for den prøyssiske despotismen, men fordi den var et inngrep i Frankrikes nedarva rett til den tyske uenigheta. Mens hans dvergaktige armer gjerne svang sverdet til den første Napoleon i Europas påsyn, han hadde jo blitt Napoleons historiske skopusser, kulminerte hans utenrikspolitikk alltid med Frankrikes fornedrelse, fra Londonkonvensjonen i 1841 til Paris’ kapitulasjon i 1871, og fram til den nåværende borgerkrigen hvor han aller nådigst fikk Bismarcks tillatelse til å hisse opp krigsfangene fra Sedan og Metz mot Paris. Til tross for sitt mangeslungne talent og sine omskiftelige hensikter, har denne mannen gjennom hele sitt liv vært lenka til den mest forsteina rutine. Det er selvforklarende at på ham måtte det moderne samfunnets dypereliggende strømninger forbli skjult for alltid – men selv de mest påtakelige endringene på dets overflate virka frastøtende på en hjerne hvis all vitalitet hadde flykta ut gjennom tunga. Således ble han aldri trøtt av å stemple ethvert avvik fra det forelda franske tollbeskyttelsessystemet som gudsbespottelse. Da han var minister hos Ludvig Filip, prøvde han å skrike i hjel alle jernbanene som et vanvittig blendverk. Da han var i opposisjonen under Louis Bonaparte, stempla han ethvert forsøk på å reformere det råtne franske hærvesenet som helligbrøde. Han har aldri under hele sin lange politiske karriere noensinne gjort seg skyldig i selv den minste foranstaltning av praktisk verdi. Thiers var bare konsekvent i sin grådighet etter rikdom og i sitt hat mot den som frambringer den. Han trådte inn i sitt første ministerium under Ludvig Filip fattig som Job, han forlot det som millionær. Da hans siste ministerium under den samme kongen (fra 1. mars 1840) førte til at han offentlig ble anklaga i kammeret for underslag, nøyde han seg med å svare med tårer – en vare han handler like fritt med som Jules Favre, eller en hvilken som helst annen krokodille. Hans første skritt i Bordeaux i 1871 for å redde Frankrike fra den truende finanskatastrofen, var å utstyre seg selv med tre millioner i året. Det var det første og siste ordet fra den «sparsommelige republikken» som han i 1869 hadde stilt i utsikt for sine velgere i Paris. En av hans tidligere kollegaer fra kammeret i 1830, som selv var kapitalist – hvilket ikke forhindra ham fra å være et oppofrende medlem av Pariskommunen – herr Beslay, sa nylig på en offentlig plakat til Thiers:

«Kapitalens slavebinding av arbeidet har alltid vært hovedhjørnesteinen i din politikk, og alt fra første dagen du så innsettelsen av arbeidets republikk ved Hôtel de Ville, har du uten opphør ropt til Frankrike: ‘Disse er forbrytere!’»

En mester i de små statsnederdrektigheter, en virtuos i mened og forræderi, en faglært i alle av den parlamentariske partikrigføringens tarvelige manøvrer, utspekulerte knep og nedrige troløshet; uten skrupler, når han er borte fra sitt embete, med å vifte oppunder en revolusjon, og å drukne den i blod så snart han er ved statsroret; med klassefordommer i stedet for ideer, med forfengelighet i stedet for et hjerte; hans privatliv vel så infamt som hans offentlige liv er odiøst – selv nå, mens han spiller rollen som fransk Sulla, klarer han ikke å la være å forstørre sine gjerningers avskyelighet gjennom latterligheten av sitt praleri.

Paris’ kapitulasjon, som utleverte ikke bare Paris, men hele Frankrike til fienden, var slutten på de langvarige forræderske intrigene med fienden, for som Trochu selv sa, hadde usurpatorene fra den 4. september allerede påbegynt disse samme dag. På den andre sida åpna borgerkrigen som de nå med Preussens støtte måtte føre mot republikken og Paris. Allerede i selve kapitulasjonens ordlyd var snaren lagt. Den gang var over en tredjedel av landet i fiendens hender, hovedstaden var avskåret fra provinsen og alle samferdselsmidler var i uorden. Under sånne omstendigheter var det umulig å velge en virkelig representasjon for Frankrike hvis en ikke fikk tilstrekkelig tid til å forberede seg. Nettopp av den grunn var det en betingelse i kapitulasjonen at det skulle velges en nasjonalforsamling innen åtte dager, sånn at en på mange steder i Frankrike først dagen i forveien kunne få melding om valget. Videre skulle forsamlinga ifølge en uttrykkelig artikkel i kapitulasjonen, velges med bare det formålet å treffe avgjørelse om krig og fred, og for i et gitt høve å slutte en fredstraktat. Folket måtte føle at betingelsene for våpenstillstand gjorde det umulig å fortsette krigen, og at de dårligste folkene i Frankrike nettopp var de beste til å stadfeste freden som Bismarck hadde påtvunget landet. Men Thiers var ikke tilfreds med alle disse forsiktighetsforanstaltningene. Han hadde før hemmeligheten om våpenstillstanden ble meddelt for pariserne begitt seg ut på en valgreise til provinsen for å blåse liv i det legitimistiske partiet som nå, sammen med orleanistene, skulle fylle plassene til bonapartistene som for øyeblikket hadde kommet i en uholdbar stilling. Han var ikke redd for dem. Umulig som det moderne Frankrikes regjering, og derfor foraktelig som rivaler – hvilket parti kunne være bedre egna som verktøy kontrarevolusjon enn partiet hvis virksomhet, med Thiers’ egne ord, «alltid hadde avgrenset seg til de tre ressursene: utenlandsk invasjon, borgerkrig og anarki»?

De trodde oppriktig på gjenkomsten av det tilbakeskuende tusenårsriket de så lenge hadde venta på. Her var hælene til den fremmede invasjonen som hadde trampa Frankrike til jorda, her var et keiserdømmes fall og en Bonapartes fangenskap, og her hadde de selv kommet igjen. Historiens hjul hadde åpenbart dreid seg tilbake til la chambre introuvable (landråd og junkerkammeret fra 1816). De hadde vært representert i republikkens forsamlinger fra 1848 til 1851 av deres danna og skolerte parlamentariske førere. Nå trengte partiets soldater seg fram – alle Frankrikes Pourceaugnac’er.¹³

Så snart denne forsamlinga av «rurale» (landjunkere) var blitt åpna i Bordeaux, lot Thiers dem tydelig forstå at de straks måtte vedta de foreløpige fredsbetingelsene uten at forslagene en gang ble forberedt med en parlamentarisk debatt. Det var bare på denne eneste betingelsen at Preussen ville tillate dem å åpne krigen mot republikken og dens faste borg Paris. Kontrarevolusjonen hadde faktisk ingen tid å miste. Det andre keiserdømmet hadde fordobla statsgjelden og hadde styrta de store byene ut i enorm lokal gjeld. Krigen hadde økt kravene til nasjonen i kolossal grad og hensynsløst uttømt dens hjelpekilder. For å gjøre ruinen fullstendig, sto den prøyssiske Shylock[13]¹⁴ der med sin regning på underhold av en halv million soldater på fransk jord, om skadeserstatninger på fem milliarder og 5 prosent renter av de avdragene som ikke var betalt. Hvem skulle betale regninga? Bare gjennom å styrte republikken med makt kunne de som tilegner seg rikdommen (rikdommens ekspropriatører) håpe på å velte omkostningene for krigen som de selv hadde vært årsaken til, over på skuldrene til dem som frambringer denne rikdommen – men nettopp derfor var Frankrikes umåtelige ruin en spore for disse patriotiske representantene for jorda og kapitalen til å begrense utenlandskrigen gjennom en borgerkrig, et slaveeieropprør – like foran øynene på den fremmede erobreren og under hans høye beskyttelse.

En stor hindring sto i veien for denne sammensvergelsen – Paris. Å avvæpne Paris var den første betingelsen for seieren. Derfor ble Paris oppfordra av Thiers til å legge ned våpnene.

Deretter ble stemninga i Paris opphissa ved landjunkerforsamlingas tåpelige antirepublikanske demonstrasjoner og ved Thiers’ egne tvetydige uttalelser om republikkens lovlige eksistens, ved trusselen om å hogge hodet av Paris og ta hovedstadsverdigheta fra den, (decapiter et decapitaliser) utnevnelsen av orleanistiske sendemenn, Dufaures lover om forfalne veksler og forfallen husleie som trua Paris’ handel og industri med undergang, Pouyer-Quertiers to-centimers-skatt på hvert tenkelig skrift som ble trykt, dødsdommene på Blanqui og Flourens, forbudet mot de republikanske avisene, nasjonalforsamlingas overflytning til Versailles, fornyelsen av beleiringstilstanden som var proklamert av Palikao og tilintetgjort den 4. september, desemberhelten Vinoys utnevning til guvernør, gendarmen Valentins utnevning til politiprefekt og jesuittgeneralen d’Aurelle de Paladines utnevning til øverstkommanderende for Paris’ nasjonalgarde.

Og nå har vi et spørsmål å stille til herr Thiers og hans håndlangere, d’herrer fra det nasjonale forsvar. Det er en kjent sak at Thiers stilte forslag gjennom sin finansminister herr Pouyer-Quertier om et lån på to milliarder som straks skulle betales. Så, er det sant, eller ikke:

1. at denne forretninga ble avslutta sånn at det strømma en provisjon på flere hundre millioner over i Thiers’, Jules Favres, Ernest Picards, Pouyer-Quertiers og Jules Simons lommer, og;

2. at det ikke skulle foretas noen utbetaling før etter «pasifiseringa» av Paris?

I alle fall må saken ha vært svært viktig, for Thiers og Jules Favres tigde skamløst i Bordeaux-forsamlingas navn om å få Paris besatt av prøyssiske tropper, men det passa ikke i Bismarcks spill, som han hånlig og helt offentlig fortalte de beundrende spissborgerne i Frankfurt da han kom tilbake til Tyskland.

II

Et væpna Paris var den eneste alvorlige hindringa på den kontrarevolusjonære sammensvergelsens vei. Paris måtte altså avvæpnes. Med hensyn til dette punktet var Bordeaux-forsamlinga oppriktigheta selv. Hvis ikke det rasende brølet til landadelens representanter i forsamlinga hadde vært høflig nok, ville Thiers’ overgivelse av Paris til triumviratet desembermorderen Vinoy, bonapartist-gendarmen Valentin og jesuitergeneralen d’Aurelle de Paladines, ha fjerna selv siste rest av tvil. Men mens de sammensvorne frekt og hånlig framviste det virkelige formålet med avvæpninga, oppfordra de Paris til å legge ned våpnene med den mest skrikende, skamløse løgnen som påskudd. Nasjonalgardens artilleri, sa Thiers, tilhører staten og må igjen leveres til staten. Det faktiske forholdet var dette: Helt fra kapitulasjonens første dag, da Bismarcks fanger hadde utlevert Frankrike til Bismarck, men sikra seg selv en tallrik livvakt med uttrykkelig hensikt å kue Paris – fra den dagen sto Paris beredt. Nasjonalgarden reorganiserte seg, og den øverste ledelsen ble betrodd en sentralkomite som var valgt av hele garden med unntak av noen av de gamle bonapartistiske avdelingene. Dagen før prøyssernes innmarsj i Paris sørga sentralkomiteen for at kanonene og mitraljøsene som kapitulantene på forrædersk vis hadde etterlatt i og ved bydelene som skulle besettes av prøysserne, ble sendt til Montmartre, la Vilette og Belleville. Dette artilleriet hadde blitt skaffa til veie for nasjonalgardens egne bidrag. De var offisielt blitt anerkjent som nasjonalgardens eiendom ved kapitulasjonen den 28. januar og i denne spesielle egenskapen unntatt fra alminnelig levering av statens våpen til seierherren. Thiers var så til de grader blotta for selv det tynneste påskudd til å innlede krigen mot Paris, at han måtte ty til en så opplagt løgn at nasjonalgardens artilleri var statseiendom!

Beslaglegginga av artilleriet skulle åpenbart bare tjene som forspill til den alminnelige avvæpninga av Paris, og dermed til avvæpning av 4. septemberrevolusjonen. Men denne revolusjonen hadde blitt Frankrikes lovlige tilstand. Dens verk, republikken, var anerkjent av seierherren i kapitulasjonsbetingelsene. Etter kapitulasjonen var den blitt anerkjent av alle fremmede maktene, og i dens navn hadde nasjonalforsamlinga blitt innkalt. Arbeiderrevolusjonen i Paris den 4. september var den eneste rettshjemmelen som nasjonalforsamlinga i Bordeaux og den utøvende makta hadde. Uten denne hadde nasjonalforsamlinga straks måttet vike plassen for den lovgivende forsamlinga som var valgt med alminnelig stemmerett i 1869 under fransk og ikke under prøyssisk herredømme, og som hadde blitt tvangsoppløst av revolusjonens våpen. Thiers og hans ticket-of-leave-menn ville ha vært nødt til å forhandle om fritt leide, undertegna av Louis Bonaparte, for å unngå reisen til Cayenne.¹⁵ Nasjonalforsamlinga, som hadde fullmakt til å slutte fred med Preussen, var bare en enkeltepisode i denne revolusjonen, som fortsatt fant sin sanne legemliggjørelse i det væpna Paris. Det var det samme Paris som hadde satt i gang denne revolusjonen, som for dens skyld hadde holdt ut en fem måneders beleiring med den grusomme hungersnøden som fulgte, og som ved sin fortsatte motstand tross Trochus «plan» hadde lagt grunnlaget for den hårdnakka forsvarskrigen som provinsen hadde ført. Og Paris måtte nå enten legge ned våpnene på den ydmykende befalinga fra de opprørske slaveeierne i Bordeaux, og anerkjenne at revolusjonen den 4. september ganske enkelt betød at statsmakta ble overført fra Louis Bonaparte til hans kongelige medbeilere – eller stå fram som en selvoppofrende forkjemper for Frankrike som verken kunne reddes fra undergangen eller fødes på ny uten en revolusjonær omveltning av de politiske og samfunnsmessige betingelsene som hadde skapt det andre keiserdømmet, og under dets oppfostrende omsorg hadde modna til den verste råttenskap. Paris, som enda var utmatta etter fem måneders utsulting, nølte ikke et øyeblikk. Det beslutta heltemodig å holde ut alle de farene som fulgte med motstanden mot de franske sammensvorne, til tross for at de prøyssiske kanonene stadig var vendt mot det fra dets egne fort. Men sentralkomiteen holdt fast ved sin avventende holdning pga. sin avsky for borgerkrigen som Paris ville bli trukket inn i. Dette gjorde den til tross for forsamlingas provokasjoner, den utøvende maktas inngrep og de truende troppekonsentrasjonene i og omkring Paris.

Thiers åpna borgerkrigen idet han sendte Vinoy i spissen for en avdeling politioffiserer og noen linjeregimenter ut på et nattlig røvertokt mot Montmartre for å ta nasjonalgardens artilleri ved overrumpling. Det er velkjent hvordan dette forsøket stranda på nasjonalgardens motstand og på troppenes forbrødring med folket. Aurelle de Paladines hadde allerede på forhånd trykt sin seiersberetning, og Thiers sto klar med plakatene som skulle bekjentgjøre hans statskuppforordninger. Begge deler måtte nå erstattes av Thiers’ appeller hvor han meddelte sin rause beslutning om å la nasjonalgarden beholde sine våpen. Han tvilte ikke på, sa han, at den ville benytte våpnene for å slutte seg til regjeringa mot opprørerne. Av alle 300 000 nasjonalgardister svarte bare 300 på lille Thiers’ opprop om å slutte seg til ham mot seg selv. Den ærerike arbeiderrevolusjonen den 8. mars tok ubestridt Paris i besittelse. Sentralkomiteen var dens provisoriske regjering. Europa så et øyeblikk ut til å være i tvil om hvorvidt de storslagne statlige og krigerske opptrinnene som nettopp hadde funnet sted, hadde noen realitet i seg eller om de var drømmene fra en svunnen fortid.

Fra den 18. mars og inntil Versailles-troppene trengte seg inn i Paris, holdt den proletariske revolusjonen seg så ren for alle voldshandlinger, sånne voldshandlinger som alle «de høyere klassenes revolusjoner» og enda mer kontrarevolusjoner er spekket av, at motstanderne ikke fant noen grunn til å bli oppskaka over henrettelsen av generalene Lecomte og Clement Thomas og sammenstøt på Place Vendôme.

En av de bonapartistiske offiserene, som spilte en rolle under et nattlig overfall på Montmartre, general Lecomte, hadde fire ganger befalt det 81. linjeregimentet om å skyte på en ubevæpna folkemengde på Place Pigalle. Da troppene nekta dette, skjelte han dem rasende ut. I stedet for å skyte kvinner og barn, skjøt hans egne folk ham selv. De inngrodde vanene som innpodes soldatene når de står under fiendens tukt mister de selvsagt ikke i samme øyeblikket de går over til arbeiderne. De samme folkene henretta også Clement Thomas.

«General» Clement Thomas, en misfornøyd tidligere underoffiser, hadde i Ludvig Filips siste tid latt seg verve av den republikanske avisa Le Nationals redaksjon hvor han både hadde stillinga som ansvarlig stråmann (gérant responsable)¹⁶ og samtidig var duellant for denne svært så kamplystne avisa. Da herrene fra National kom til roret etter februarrevolusjonen, forvandla de denne gamle vaktmester til general. Dette var like før juniblodbadet, som han, liksom Jules Favre, hadde vært med på å planlegge og hvor han inntok en av de mest nederdrektige bøddelrollene. Så forsvant han i lang tid sammen med sin generalverdighet for så igjen å dukke opp den 1. november 1870. Dagen før hadde «forsvarsregjeringa» i rådhuset høytidelig lovet Blanqui, Flourens og andre arbeiderrepresentanter at de ville gi makta som de hadde tilrana seg, til en fritt valgt Pariserkommune. I stedet for å holde ord slapp den Trochus bretagnere, som nå trådte istedenfor Bonapartes korsikanere, løs på Paris. Bare general Tamisier nekta å skitne til sitt navn med et sånt løftebrudd og la ned sin stilling som øverstkommanderende for nasjonalgarden. I hans sted ble Clement Thomas igjen general. Hele tida han hadde overkommandoen, førte han krig – ikke mot prøysserne, men mot Paris’ nasjonalgarde. Han forhindra alminnelig væpning av den, og fjerna de offiserene som var fiendtlig innstilt overfor Trochus «plan». Han brennemerka dem som feige og oppløste dem, de samme arbeiderbataljonene som har avtvunget seg beundring hos sine bitreste fiender på grunn av sitt heltemot. Clement Thomas var svært stolt over å ha gjenerobra sin gamle junirang som Paris-proletariatets personlige fiende. Allerede noen dager før den 18. mars la han fram for krigsminister Le Flô sin egen plan for «utryddelse av parispøbelens spisser». Etter Vinoys nederlag kunne han ikke la være å vise seg på kampplassen som privatspion. Sentralkomiteen og Paris’ arbeidere var likså ansvarlige for at Clement Thomas og Lecomte ble skutt, som prinsessa av Wales var ansvarlig for skjebnen som ramma folkene som ble klemt ihjel i trengselen under hennes inntog i London.

Nedslaktinga av ubevæpna borgere på Place Vendôme er en eventyrhistorie som Thiers og landjunkerne konsekvent har ignorert i forsamlinga, og utelukkende betrodd til den europeiske dagspressa for å spre videre. «Ordenens menn», de reaksjonære i Paris, skalv over seieren den 18. mars. For dem var den tegnet på at folkets gjengjeldelse endelig brøt fram. Ofrenes ånder sto fram for deres indre blikk, de ofrene som de selv hadde latt myrde fra junidagene 1848 til 22. januar 1871. Deres redsel var deres eneste straff. Selv politisersjantene som en burde ha avvæpna og fengslet, oppdaga at Paris’ porter sto vidt åpne sånn at de kunne bringe seg i sikkerhet i Versailles. Ikke bare ble ordensmennene skåna, man til og med lot dem igjen samle seg og besette mer enn en sterk stilling midt i Paris. Denne overbærenheta fra sentralkomiteens side og dette storsinnet hos de væpna arbeiderne, som sto i sterk kontrast til ordenspartiets vaner, ble feilaktig oppfatta av dette partiet som et tegn på bevisst svakhet. Dette var årsaken til deres tåpelige plan om under påskudd av en ubevæpna demonstrasjon enda en gang å forsøke seg på det som Vinoy med sine kanoner og mitraljøser ikke hadde vært i stand til å oppnå. Den 22. mars satte en opprørsk mob av fintfolk seg i bevegelse fra luksuskvarterene, med alle spradebassene i deres rekker, og med keiserdømmets velkjente stamgjester i spissen – Heeckeren, Coëtlogon, Henri de Pène osv. Under det feige påskuddet å ville holde en fredelig demonstrasjon, mens de i virkeligheten i all hemmelighet rusta seg med snikmordsvåpen, stilte denne banden opp, og avvæpna og mishandla de postene og patruljene av nasjonalgarden som de støtte på. I det de trengte seg fram fra Rue de la Paix til Place Vendôme forsøkte de under ropet «Ned med sentralkomiteen! Ned med morderne! Leve nasjonalforsamlinga!» å bryte gjennom vakta som sto oppstilt der og overrumple nasjonalgardens hovedkvarter som lå like bak. Som svar på deres pistolskudd retta en de vanlige reprimandene til dem. Da disse var uten virkning, kommanderte nasjonalgardens general: fyr. En salve var nok til å få de tåpelige narrene til å spre seg i vill flukt – de som hadde venta at bare synet av deres «anstendige selskap» skulle virke på Parisrevolusjonen som Josvas trompeter på Jerikos murer. De etterlot seg to drepte nasjonalgardister, ni hardt såra (blant dem et medlem av sentralkomiteen) og hele skueplassen for deres stordåd var overstrødd med revolvere, dolker og kårdestokker som bevis på deres «fredelige» demonstrasjons «ubevæpna» karakter. Da Paris’ nasjonalgarde den 13. juni 1849 holdt en virkelig fredelig demonstrasjon for å protestere mot franske troppers røverske angrep på Roma, ble Changarnier, som den gang var ordenspolitiets general, utropt til samfunnets redningsmann av nasjonalforsamlinga og særlig av Thiers fordi han hadde sluppet sine tropper løs fra alle kanter på disse ubevæpna folkene for å skyte og hogge dem ned og trampe dem ihjel under hestenes hover. Den gang ble Paris erklært i beleiringstilstand. Dufaure fikk forsamlinga til å hastevedta den ene undertrykkelsesloven etter den andre, nye arrestasjoner og forvisninger, det inntrådte et nytt terrorvelde. Men de «lavere klassene» oppførte seg annerledes. Sentralkomiteen av 1871 lot ganske enkelt den «fredelige demonstrasjons» helter løpe sin vei, og på denne måten var de allerede to dager etter i stand til å slutte seg sammen til væpna demonstrasjon under ledelse av admiral Saisset, som endte med at de stakk av til Versailles. I sin motvilje mot å bli med på borgerkrigen som Thiers hadde begynt med sitt nattlige innbrudd i Montmartre, gjorde sentralkomiteen seg den gangen skyldig i en avgjørende feil ved ikke å marsjere mot Versailles som da var fullstendig hjelpeløs. Dermed kunne de ha satt en stopper for Thiers og hans landadels sammensvergelser. I stedet tillot man ordenspartiet enda en gang å forsøke sin styrke ved valgurna da Kommunen ble valgt den 26. mars. Denne dagen veksla ordensmennene i distriktsborgermesterembetene forsonende ord med sine altfor høymodige seierherrer, og samtidig mumla de høytidelige løfter i sine hjerter om å ta hevn når tida var inne.

La oss nå se på medaljens bakside! Thiers åpna sitt andre felttog mot Paris i begynnelsen av april. Den første kolonnen med fanger fra Paris som kom til Versailles, ble behandla på en opprørende måte, mens Ernest Picard slentra omkring med hendene i bukselommene og gjorde narr av dem, og Thiers’ og Favres fruer, omgitt av sine æresdamer, applauderte versailles-pøbelens skjendigheter fra en balkong. De fanga linjesoldatene ble ganske enkelt skutt, og vår tapre venn general Duval, jernstøperen, ble myrda uten enhver form for rettergang. Galliffet, sin frues alfons, hun som var så berykta under de utsvevende festene, til det andre keiserdømmet, den samme Galliffet skrøt i en proklamasjon av at han hadde gitt befaling til å myrde noen nasjonalgardister, som hadde blitt overrumpla og avvæpna av hans ryttere, sammen med sin kaptein og løytnant. Vinoy som hadde stukket av fra Paris, ble dekorert av Thiers med storkors av æreslegionen for sin dagsbefaling hvor han hadde gitt ordre til å skyte enhver linjesoldat som hadde blitt tatt til fange hos kommunardene. Gendarmen Desmaret ble dekorert fordi han forrædersk, på slaktermaner, hadde hogd i stykker den edelmodige og ridderlige Flourens – Flourens som den 31. oktober 1870 hadde frelst forsvarsregjeringas hoder. De «oppmuntrende enkelthetene» ved hans mord meddelte Thiers utførlig og med velbehag for nasjonalforsamlinga. Med en oppblåst forfengelighet som hos en parlamentarisk tommeliten som man lar spille Tamerlans rolle, nekta han rebellene enhver rett til sivilisert krigføring, selv retten til nøytralitet for deres forbindingsplasser. Det finnes vel ikke noe mer avskyelig enn denne apen, som allerede Voltaire hadde spådd om, som for en kort tid får gi sine tigerlyster fritt løp.

Da Kommunen etter dekretet av 7. april hadde gitt ordre til gjengjeldelsesforholdsregler og erklært det for sin plikt «å beskytte Paris mot Versailles-bandittenes kannibalske gjerninger og forlange øye for øye og tann for tann», holdt Thiers allikevel ikke opp med den grusomme behandlinga av fangene. Han fornærma dem til og med i sine beretninger på følgende måte: «Aldri har ærlige menns bedrøvede blikk falt på så æreløse demokraters ansikter», ærlige folk som Thiers selv og hans ticket-of-leave-menn. Allikevel holdt de opp en tid med å skyte fangene. Men neppe hadde Thiers og hans desembergeneraler merka at Kommunens gjengjeldelsesdekret bare var en tom trussel, fordi selv gendarmspioner som var blitt tatt til fange i Paris forkledd som nasjonalgardister, selv politibetjenter som bar branngranater på seg, ble skånt – før massenedskytinga av fanger tok til igjen og ble gjennomført helt til det siste. Hus som nasjonalgardister hadde flykta inn i, ble omringa av gendarmer, overhelt med olje (som her forekommer for første gang) og stukket i brann. De halvt forbrente likene ble senere henta fram av pressas ambulanse ved Ternes. Fire nasjonalgardister som hadde overgitt seg til noen rytterjegere ved Belle Epine den 25. april, ble senere, den ene etter den andre, skutt ned av rittmesteren, en verdig tjener av Galliffet. En av de fire, Scheffer, som de hadde latt ligge fordi de trodde han var død, krøp tilbake til Paris’ forposter og avga vitneforklaring om denne kjensgjerning til et utvalg av Kommunen. Da Tolain interpellerte krigsministeren om beretningen til dette utvalget, overdøvde landjunkerne hans stemme med rop og forbød Le Flô å svare. Det ville vært en fornærmelse for deres «strålende» hær å tale om dens gjerninger. Den overlegne tonen som Thiers’ beretninger om nedslaktninga av nasjonalgardistene som de hadde overraska ved Moulin Saquet og massenedskytningene i Clamart ble meddelt i, gikk selv den ikke altfor følsomme Londonavisa Times på nervene. Men det ville være latterlig å regne opp bare de innledende avskyelighetene som ble begått av Paris’ bombardører og slaveeieropprørets provokatører under den fremmede erobrerens beskyttelse. Midt under alle disse redslene glemmer Thiers sin parlamentariske ynkelighet for det fryktelige ansvaret som hviler på hans dvergaktige skuldre, skryter av at I´Assemblée siège paisiblement (forsamlinga fortsetter møtet i fred), og beviser med sine stadige festmåltider – i dag med desembergeneraler, i morgen med tyske prinser – at hans fordøyelse ikke er det minste ødelagt, ikke en gang av gjenferdene av Lecomte og Clement Thomas.

III

Om morgenen den 16. mars 1871 ble Paris vekket av det tordnende ropet: «Leve Kommunen!» Hva er Kommunen, denne sfinksen som setter borgerskapets forstand på så harde prøver? I sitt manifest av 18. mars sier sentralkomiteen:

«Paris’ proletarer har midt under de herskende klassenes nederlag og forræderi forstått, at timen er inne da de må redde situasjonen ved å ta ledelsen av de offentlige sakene i sin egen hånd … De har forstått at det er deres første plikt og deres absolutte rett å gjøre seg til herre over sin egen skjebne, gjennom å gripe regjeringsmakta.»

Men arbeiderklassen kan ikke helt enkelt overta det ferdige statsmaskineriet og bruke det for sine egne formål.

Den sentraliserte statsmakta, med dens allestedsnærværende organer, stående hær, politi, byråkrati, geistlighet, og dommere – organer smidd ut fra planen for en systematisk og hierarkisk arbeidsdeling – har sin opprinnelse i det absolutte monarkiets dager, da den tjente som et mektig våpen for det framvoksende middelklasse-samfunnet i dets kamp mot føydalismen. Allikevel ble dens utvikling hemma av allslags middelalderske etterlevninger, forrettigheter for herremennene og adelen, lokale privilegier, provinsforfatninger og monopoler for byer og laug. Den franske revolusjonens gigantiske feiekost feide i det 18. århundre vekk alle disse relikviene fra svunne tider, og fjerna med det samtidig fra samfunnets jord de siste hindringene som sto i veien for den moderate statens overbygning. Denne moderne statsbygninga reiste seg under det første keiserdømmet, som igjen var skapt av det gamle, halvføydale Europas koalisjonskrig¹⁷ mot det moderne Frankrike. Under de etterfølgende regimene ble regjeringa satt under parlamentarisk kontroll, dvs. under direkte kontroll av de eiende klassene. På den ene sida utvikla den seg nå til et drivhus for en kolossal statsgjeld og trykkende skatter, og ble et stridens eple mellom de konkurrerende fraksjonene og eventyrerne innenfor de herskende klassene på grunn av den uimotståelige tiltrekningskrafta dens embeter, inntekter og dens utdeling av stillinger hadde. På den andre sida endra dens politiske karakter seg, parallelt med de økonomiske endringene i samfunnet. I samme grad som den moderne industriens framskritt utvikla, utvida og skjerpa klassemotsetningen mellom kapital og arbeid, antok statsmakta mer og mer karakteren av kapitalens nasjonale makt over arbeidet, av en offentlig styrke organisert for sosial underkuing, av en motor for klassedespotisme. Etter enhver revolusjon som betegner et framskritt for klassekampen, framtrer statsmaktas rent undertrykkende karakter i sterkere og sterkere relieff. Ved revolusjonen i 1830 gikk regjeringsmakta over fra godseierne til kapitalistene, og dermed fra arbeidernes fjernere til deres mer direkte motstandere. Borgerrepublikanerne som i februarrevolusjonens navn grep statens ror brukte det til å sette i gang juniblodbadet, for å bevise overfor arbeiderklassen at den «sosiale» republikken ikke betød annet enn republikkens sosiale undertrykking av arbeiderne, og for å vise borgerskapets og godseiernes kongeligsinna masse at de rolig kunne overlate regjeringas sorger og pengefordeler til borgerrepublikanerne. Etter denne sin eneste heltegjerning i juni, hadde imidlertid borgerrepublikanerne ikke annet å gjøre enn å trekke seg tilbake fra fremste til bakerste rekke i «Ordenspartiet» – en koalisjon danna av hele svermen av konkurrerende fraksjoner fra alle de utbyttende klassene, i deres nå åpent erklærte motsetningsforhold til de produserende klassene. Den rette formen for deres fellesregjering var den parlamentariske republikken med Louis Bonaparte som president, et regime for åpenlys klasseterrorisme og overlagt krenking av «la vile multitude» (folkets store masse). Dersom den parlamentariske republikken, som Thiers sa, «splittet dem [de forskjellige fraksjonene i herskerklassen] minst», så åpna den til gjengjeld en avgrunn mellom denne klassen og hele det samfunnet som levde utenfor dens tynt besatte rekker. Tøylene som deres egne divisjoner under tidligere regimer hadde holdt statsmakta i sjakk med, ble nå fjerna ved deres forening. Overfor proletariatets truende opprør brukte nå den samla eiende klassen statsmakta nådeløst og demonstrativt som kapitalens nasjonale krigsmaskin mot arbeidet. Men dens stadige korstog mot de produserende massene tvang den ikke bare til å gi den utøvende makta en stadig voksende makt til undertrykking, det tvang den også litt etter litt til å la hele sin egen parlamentariske høyborg – nasjonalforsamlinga – strekke våpen for den utøvende makta. Den ble satt på porten av den utøvende makta i Louis Bonapartes skikkelse. Den kjødelige etterkommeren av «Ordenspartiets» republikk, var det andre keiserdømmet.

Keiserdømmet, som hadde statskuppet som fødselsattest, den allmenne stemmeretten som stadfesting, og sverdet som dens septer, påsto at det støtta seg på bøndene, på den store massen av produsenter som ikke var umiddelbart innblanda i kampen mellom kapital og arbeid. Det påsto at det redda arbeiderklassen ved å bryte ned parlamentarismen, og med det også regjeringas åpenlyse avhengighet av de eiende klassene. Det påsto at det redda de eiende klassene ved å holde oppe deres økonomiske overhøyhet over arbeiderklassen. Og ikke minst påsto det at det forente alle klassene ved å gjenopplive for alle den nasjonale storhetens kimære. I virkeligheten var det den eneste mulige regjeringsformen i en tid da borgerskapet allerede hadde mista evnen til å herske over nasjonen, og hvor arbeiderklassen ennå ikke hadde erverva denne evnen. Hele verden hyllet keiserdømmet som samfunnets redningsmann. Under dets herredømme oppnådde borgersamfunnet, som nå var frigjort for alle politiske bekymringer, en utvikling som ikke engang det selv hadde forventa. Dets industri og handel svulma til kollosale dimensjoner; finanssvindelen feira kosmopolitiske orgier; massenes elendighet sto i grell kontrast til den skamløse oppvisninga av blendende, tarvelig og bederva luksus. Statsmakta som tilsynelatende svevde høyt over samfunnet, var allikevel selv dette samfunnets mest skandaløse skandale, og var samtidig arnestedet for all råttenskapen i samfunnet. Dens egen forråtnelse og forråtnelsen i det samfunnet den hadde redda, ble avdekka av de prøyssiske bajonettene, og Preussen selv brant av begjær etter å flytte tyngdepunktet for dette herredømmet fra Paris til Berlin. Imperialismen er den mest prostituerte og samtidig den endelige formen for statsmakt som ble skapt av det framvoksende borgerlige samfunnet, som det redskapet som skulle frigjøre dette selv fra føydalismen, og som hadde endra det fullt utvikla borgersamfunnet til et redskap for å gjøre arbeidet til kapitalens slave.

Keiserdømmets direkte motsetning var Kommunen. Ropet etter den «sosiale republikken» som Parisproletariatet innleda februarrevolusjonen med, ga bare uttrykk for det ubestemte ønsket om en revolusjon som ikke bare skulle fjerne klasseherredømmets monarkistiske form, men selve klasseherredømmet. Kommunen var denne republikkens bestemte form.

Paris, midtpunktet og setet for den gamle regjeringsmakta og samtidig den franske arbeiderklassens sosiale tyngdepunkt, hadde grepet til våpen mot forsøket til Thiers og hans landadel på å rette opp igjen og forevige den gamle statsmakta som var en overlevering fra keiserdømmet. Paris kunne bare yte motstand fordi hæren, som ble trukket ut av byen som følge av beleiringa, hadde blitt erstatta med en nasjonalgarde, som stort sett besto av arbeidere. Nå gjaldt det å endre denne kjensgjerninga til en varig institusjon. Kommunens første dekret var derfor å avskaffe den stående hæren og å erstatte den med det væpna folket.

Kommunen ble danna av bystyremedlemmer som ble valgt ved alminnelig stemmerett i de forskjellige distriktene i Paris. De hadde ansvaret og var til enhver tid avsettelige. Flertallet av dem var selvfølgelig arbeidere eller anerkjente representanter for arbeiderklassen. Kommunen skulle ikke være et parlamentarisk, men et arbeidende organ, på samme tid utøvende og lovgivende. Politiet som til nå hadde vært et redskap for riksregjeringa, ble øyeblikkelig fratatt alle politiske egenskaper og ble endra til et ansvarlig og til enhver tid avsettelig redskap for Kommunen. Det samme gjaldt for embetsmenn i alle grener innenfor administrasjonen. Fra Kommunens medlemmer og nedover ble den offentlige tjenesten betalt med arbeiderlønn. De tradisjonelle privilegiene og representasjonsutgiftene som de høye statsembetsmennene hadde hatt, forsvant sammen med disse høye herrene. Det ble gjort slutt på at de offentlige embetene var privateiendom for sentralregjeringas håndlangere. Ikke bare den kommunale forvaltninga, men også hele det initiativet staten til nå hadde utøvd, ble lagt i Kommunens hånd.

Etter at redskapene for den gamle regjeringas materielle makt, den stående hæren og politiet, først var fjerna, gikk Kommunen straks i gang med å bryte ned det åndelige undertrykkingsapparatet: presteveldet. Den ga ordre til at alle kirker som hadde eiendom skulle oppløses og eksproprieres. Prestene ble sendt tilbake til privatlivets fred hvor de i likhet med sine forgjengere, apostlene, måtte livberge seg av de troendes gaver. Alle skoler ble gjort gratis og dermed åpne for hele folket og samtidig ble det renset for all innblanding fra staten og kirka. Med det var ikke bare skoleutdannelsen gjort tilgjengelig for alle, men også selve vitenskapen var frigjort for lenkene som klassefordommene og regjeringsmakta hadde lagt på den.

Dommerne mista den tilsynelatende uavhengigheta, som bare hadde tjent til å dekke over at de hadde underkasta seg de skiftende regjeringene, etter hvert som de kom til makta, og som de hadde svoret og brutt deres troskapsed til. Som alle andre av samfunnets tjenere skulle de for framtida være valgte, ansvarlige og avsettelige.

Pariskommunen skulle selvsagt være forbildet for alle store industristeder i Frankrike. Så snart den kommunale ordninga av forholdene var blitt innført i Paris og de andre betydningsfulle stedene, ville den gamle sentraliserte regjeringa bli nødt til, også i provinsen, å vike for produsentenes selvstyre. Det heter uttrykkelig i et utkast til den nasjonale organisasjonen, som Kommunen ikke hadde tid til å utarbeide i enkeltheter, at Kommunen skulle være den politiske styringsmåten i selv den minste landsby, og at den stående hæren på landsbygda skulle skiftes ut med en folkemilits med svært kort tjenestetid. Landkommunene i hvert distrikt skulle styre de felles sakene gjennom en forsamling av deputerte i distriktshovedstaden, og disse distriktsforsamlingene skulle så igjen sende deputerte til en nasjonaldelegasjon i Paris. De deputerte skulle være avsettelige til enhver tid og bundet til bestemte instrukser fra velgerne. De få, men viktige funksjonene som så ble igjen til en sentralregjering, skulle ikke avskaffes, sånn saken bevisst har blitt forfalska, men overdras kommunale embetsmenn, dvs. strengt ansvarlige embetsmenn. Nasjonens enhet skulle ikke brytes ned, men tvert imot organiseres ved hjelp av kommunalforfatninga. Den skulle virkeliggjøres ved å gjøre ende på statsmakta som utga seg for å være legemliggjørelsen av denne enheten, men som ville være uavhengig av og overlegen overfor nasjonen, og som i virkeligheten bare var en snyltende utvekst på den. Det det gjaldt, var å skjære bort organene av den gamle regjeringa som bare var undertrykkingsorganer, mens dens berettiga funksjonærer skulle rives løs fra makta som gjorde krav på å stå over samfunnet, og gis tilbake til ansvarlige tjenere for samfunnet. I stedet for at det en gang hvert tredje eller sjette år skulle avgjøres hvilket medlem av den herskende klassen som skulle være uttrykk for og undertrykker av folket i parlamentet, skulle nå den alminnelige stemmeretten hjelpe folket, som var konstituert i kommuner, på samme måten som den personlige valgretten som enhver annen arbeidsgiver har, tjener til å skaffe ham arbeidere, formenn og kontorfolk til sin bedrift. Og det er velkjent, at selskaper og enkeltpersoner i virkelige forretningssaker vanligvis vet å finne den rette mannen, og hvis de en gang tar feil, sørger de for å få retta feilen snarest. Men på den andre sida kunne ikke noe være Kommunens ånd mer fjernt enn å erstatte den alminnelige valgretten med hierarkisk investitur (utnevnelse fra toppen).

Det er den vanlige skjebnen for nye historiske frambringelser, at de feilaktig anses for å være et sidestykke til eldre og til og med foreldede former av samfunnslivet, som de til en viss grad ligner. Denne nye kommunen, som bryter den moderne statsmakta, er blitt ansett for å være en gjenoppliving av middelalderens kommuner, som først var forløperne for denne statsmakta og siden danna grunnlaget for den. – Kommunalforfatninga er feilaktig blitt ansett for å være et forsøk på å sette et forbund av små stater, sånn Montesquieu og girondinerne¹⁸ drømte om, istedenfor den enheten av store nasjoner, som til tross for at den opprinnelig var frambrakt ved vold, allikevel nå er blitt en mektig faktor i samfunnsproduksjonen. – Kommunens motsetning til statsmakta er feilaktig blitt ansett for å være en overdrevet form for den gamle kampen mot oversentraliseringa. Særegne historiske forhold har i andre land muligens hindra den klassiske utviklinga av borgerskapets regjeringsform, sånn som vi finner den i Frankrike, og har muligens tillatt at de store sentrale statsorganene, som i England, ble komplettert med korrupte sognestyrer (vestries) og pengegriske bystyrer, harmdirrende fattigforstandere i byene og fredsdommere på landsbygda, som faktisk er arvelige embeter. Kommunalforfatninga ville tvert imot ha gitt samfunnslegemet all krafta tilbake som til nå er brukt opp av den snyltende utveksten «staten» som lever av samfunnet og hemmer dets frie bevegelse. Denne bedriften alene ville ha vært nok til å gi støtet til Frankrikes gjenfødelse. Middelstanden i provinsbyene så i Kommunen et forsøk på å rette opp igjen det herredømmet den hadde hatt over landsbygda under Ludvig Filip, og som under Louis Bonaparte ble fortrengt av landsbygdas påståtte herredømme over byene. I virkeligheten ville produsentene på landsbygda ved kommunalforfatninga komme under den åndelige ledelsen av distriktshovedstadene, og der, i byens arbeidere, ha sikra de naturlige representantene for sine interesser. – Bare det at Kommunen eksisterte gjorde det lokale selvstyre til en selvfølge, og ikke mer til en motvekt mot statsmakta som nå var blitt overflødig. Bare en Bismarck kunne komme på den tanken – når han ikke er opptatt av sine blod- og jernintriger, vender han gjerne tilbake til sitt gamle yrke som medarbeider i «Kladderadatsch», et yrke som i høy grad passer til hans åndelige kaliber – bare en sånn hjerne kunne komme på den tanken at Pariskommunen lengta etter den prøyssiske kommunalforfatninga, denne karikaturen av den gamle franske kommunalforfatninga av 1791, som fornedrer bystyret til et rent underordna ledd i det prøyssiske statsmaskineriet. – Kommunen virkeliggjorde alle borgerlige revolusjoners slagord: billig regjering, da den oppheva hæren og embetsstanden, de to største utgiftspostene. Bare det at Kommunen eksisterte forutsatte at det ikke eksisterte et monarki, som i hvert fall i Europa er den normale ballasten, og det uunnværlige skalkeskjulet for klasseherredømmet. Den innførte virkelig demokratiske institusjoner som grunnlag for republikken. Men verken den «billige regjeringa» eller den «sanne republikken» var dens endelige mål, de fulgte begge med av seg selv.

De mange fortolkningene Kommunen har vært utsatt for, og de mange interessene som kommer til uttrykk i den, beviser at Kommunen var en fullstendig utviklingsdyktig politisk form, mens alle tidligere regjeringsformer vesentlig har vært undertrykkende. Kommunens sanne hemmelighet var denne: Den var i hovedsak en arbeiderklassens regjering, resultatet av den produserende klassens kamp mot utbytterklassen, den endelige oppdaga politiske formen som arbeidets økonomiske frigjøring kunne skje under.

Kommunalforfatninga var en umulighet og en illusjon uten denne siste betingelsen. Produsentenes politiske herredømme kan ikke bestå samtidig med at den sosiale undertrykkinga fortsetter. Kommunen skulle derfor være redskapet som skulle gjøre slutt på det økonomiske grunnlaget, som klassene og dermed klasseherredømmet hviler på. Når arbeidet først er frigjort, blir hvert menneske arbeider, og produktivt arbeid en klasseegenskap.

Det er et besynderlig faktum. Til tross for alt snakket og hele den enorme litteraturen de siste 60 årene om arbeidets frigjøring, er det knapt mulig for arbeiderne noe sted å ta sakene viljefast i sine egne hender, før hele den apologetiske fraseologien til det bestående samfunnets talerør, med kapitalen og lønnsslaveriet som sine to poler (godseieren utgjør nå ikke annet enn kapitalistens begrensa partner), velter fram på en gang, som om det kapitalistiske samfunnet fortsatt var i sin reneste tilstand av jomfruelig uskyld, hvor dets antagonismer fortsatt ikke var utvikla, hvor dets desillusjoner fortsatt ikke hadde eksplodert, hvor dets prostituerte realiteter ennå ikke lå blottstilt. Kommunen, utbryter de, vil avskaffe eiendommen, grunnlaget for all sivilisasjon! Ja, mine herrer, Kommunen ville avskaffe den klasseeiendommen som gjør de manges arbeid til de fås rikdom. Den sikta på å ekspropriere ekspropriatørene. Den ville gjøre den individuelle eiendommen til sannhet gjennom å forvandle produksjonsmidlene, jorden og kapitalen, som nå framfor alt er midler til å underkue og utbytte arbeidet, om til rene redskaper for det frie og samvirkende arbeidet. – Men dette er kommunisme, den «umulige» kommunismen! Vel, de medlemmene av de herskende klassene som er tilstrekkelig intelligente til å oppfatte umuligheten for å opprettholde det nåværende systemet – og de er mange – har blitt til den kooperative produksjonens påtrengende og rundmunnede apostler. Men dersom den kooperative produksjonen ikke skal forbli det rene skinn og bedrag, dersom denne skal avløse det kapitalistiske systemet, dersom forente kooperative samfunn skal regulere den nasjonale produksjonen ut fra en felles plan, og dermed ta den under sin egen kontroll, og gjøre slutt på den kapitalistiske produksjonens fatale, konstante anarki og periodiske kramper – hva annet, mine herrer, skulle dette være enn kommunisme, «mulig» kommunisme?

Arbeiderklassen forlangte ikke mirakler av Kommunen. De har ingen fiks ferdige utopier til innføring par décret du peuple.¹⁹ De vet at for å arbeide seg fram til sin egen frigjøring og dermed til den høyere livsformen som det nåværende samfunnet uimotståelig streber henimot i kraft av sin egen økonomiske utvikling, må den, arbeiderklassen, gå gjennom langvarige kamper, en hel rekke historiske prosesser, som fullstendig omformer både menneskene og forholdene. Den har ingen idealer den skal virkeliggjøre. Den skal bare frigjøre det nye samfunnets elementer, elementer som allerede har utvikla seg innenfor det falleferdige borgerlige samfunnet. I full bevissthet om sin historiske misjon og med den heltemodige beslutninga å handle sånn at den er sin misjon verdig, kan arbeiderklassen nøye seg med å smile til de plumpe skjellsordene fra pressas lakeier og til de belærende og omsorgsfulle ordene fra velmenende doktrinære borgeres side, borgere som lirer av seg sine uvitende trivialiteter og sneversynte griller i en orakeltone som om de var vitenskapelig ufeilbarlige.

Da Pariskommunen tok ledelsen av revolusjonen i sine egne hender, da enkle arbeidere for første gang våget å antaste regjeringsprivilegiet til sine «naturlige foresatte», og de utførte sitt arbeid beskjedent, samvittighetsfullt og effektivt under de vanskeligste forhold, (ja, de arbeida endog for en lønn som høyt regnet var snaut en femtedel av det som er det minste en sekretær i Londons skoledireksjon får, ifølge en framtredende vitenskapelig autoritet (professor Huxley)), da vred den gamle verden seg i rasende krampetrekninger ved synet av den røde fanen, symbolet på arbeidets republikk, som vaiet over rådhuset.

Og likevel var dette den første revolusjonen der arbeiderklassen åpent ble anerkjent som den eneste klassen som enda var i stand til å vise samfunnsmessig initiativ. Dette ble erkjent selv av det store flertallet av Paris’ middelklasse – småhandlere, håndverkere og kjøpmenn – bare med unntak av de rike kapitalistene. Kommunen hadde reddet dem på en glimrende måte idet den hadde fjerna den stadig gjentagende årsaken til strid innenfor selve middelklassen, nemlig spørsmålet om forholdet mellom debitor og kreditor.²⁰ Den samme delen av middelklassen hadde i juni 1848 vært med på å undertrykke arbeidernes opprør, og like etterpå hadde den grunnlovgivende forsamlinga uten omsvøp overlatt dem til kreditorene. Men dette var ikke den eneste grunnen til at denne delen av middelklassen nå slutta seg til arbeiderne. Den følte at den nå bare hadde ett valg: Kommunen eller keiserdømmet, likegyldig under hvilket navn det vendte tilbake. Keiserdømmet hadde ruinert middelklassen økonomisk, ved å ødsle bort den offentlige rikdommen, ved å fremme finanssvindelen, ved å bidra til å framskynde den kunstige konsentrasjonen av kapitalen, noe som førte med seg ekspropriasjon av en stor del av denne middelklassen. Det hadde undertrykt den politisk, forarga den moralsk ved sine orgier, det hadde fornærma deres voltairianisme ved å overlate oppdragelsen av deres barn til «de uvitende små brødre» (Les fréres Ignorantins), det hadde opprørt dens nasjonalfølelse som franskmenn da det over hals og hode hadde kjørt folket ut i en krig som bare ga en erstatning for all den ødeleggelsen den anretta, nemlig at keiserdømmet ble tilintetgjort. Etter at den fornemme bonapartiske og kapitalistiske bohemklikken hadde utvandra fra Paris, trådte middelklassens sanne ordensparti fram som «Union Republicaine» (Den republikanske union), stilte seg under Kommunens fane og forsvarte den mot Thiers’ overlagte fordreininger. Hvorvidt den takknemligheta som middelstandens store flertall føler vil bestå den nåværende tunge prøvelsen, det vil tida vise. –

Kommunen hadde fullstendig rett da den ropte til bøndene: «Vår seier er det deres eneste håp!» Av alle de løgnene som ble utklekka i Versailles og basunert videre ut av de berømte europeiske avissmørerne, var en av de mest uhyrlige den at landjunkerne i nasjonalforsamlinga var representanter for de franske bøndene. Man behøver bare å forestille seg den franske bondens kjærlighet til de folkene som han etter 1815 måtte betale en milliard i erstatning til! I den franske bondens øyne er jo allerede bare det at det eksisterer store godseiere, et inngrep i hans erobringer fra 1789. I 1848 hadde borgerskapet lagt en tilleggsskatt på 45 centimer pr. franc på bondens jordlodd, men det ble gjort i revolusjonens navn. Nå hadde det antent en borgerkrig mot revolusjonen for å lesse hovedbyrden av krigsskadeerstatninga på 5 milliarder som var bevilga prøysserne, over på bøndene. Kommunen derimot erklærte straks i en av sine første proklamasjoner at de virkelige opphavsmennene til krigen også måtte bære omkostningene av den. Kommunen ville ha befridd bonden for blodskatten, gitt ham en billig regjering og forvandla hans nåværende blodsugere, notaren, sakføreren, pantefogden og andre juridiske vampyrer, til fastlønna kommunale embetsmenn, valgt av ham selv og ansvarlige overfor ham. Den ville ha befridd ham for markoppsynsmannens, gendarmens og prefektens despoti. Den ville ha gitt ham opplysning ved hjelp av skolelærere, istedenfor prestenes fordummende lærervirksomhet. Og den franske bonden er framfor alt en mann som regner. Han ville ha funnet det ytterst fornuftig at prestens betaling istedenfor å bli inndrevet av skatteoppkreveren, bare skulle være avhengig av menighetas frivillige trang til fromhet. Det var de store umiddelbare velgjerningene som Kommunens, og bare dens herredømme, stilte de franske bøndene i utsikt. Derfor er det her helt overflødig å gå nærmere inn på de mer innvikla, men livsviktige spørsmålene som bare Kommunen var i stand til, og samtidig tvunget til, å løse til fordel for bøndene – nemlig hypotekgjelden som lå som en mare over hans jordlodd, dessuten landproletariatet som daglig vokste på denne, og hans egen tvungne avståelse av denne jordlodden, noe som grep stadig raskere om seg på grunn av det moderne landbrukets utvikling og konkurransen fra det kapitalistiske jordbruket.

Den franske bonden hadde valgt Louis Bonaparte til republikansk president; men ordenspartiet skapte det andre keiserdømmet. Hva den franske bonden virkelig ønsker, begynte han å vise i 1849 og 1850, idet han overalt stilte sin «maire» opp mot regjeringsprefekten, sin skolelærer mot regjeringspresten, og seg selv mot regjeringsgendarmen. Alle lovene som ordenspartiet utstedte i januar og februar 1850, var åpent erklærte tvangsforholdsregler mot bøndene. Bonden var bonapartist, fordi den store revolusjonen som hadde brakt med seg så mange fordeler for ham, i hans øyne var legemliggjort i Napoleon. Denne illusjonen, som raskt brøt sammen under det andre keiserdømmet (og den var ifølge hele sin natur fiendtlig overfor landjunkerne), denne fordommen fra fortida, hvordan kunne den ha holdt stand overfor Kommunens appell til bøndenes levende interesser og påtrengende behov?

Landjunkerne visste – og det var faktisk deres største bekymring – at tre måneders fritt samkvem mellom Kommunens Paris og provinsen ville føre til en alminnelig bondeoppstand. Derav kom deres engstelige travelhet med å omgi Paris med en politiblokade for å hindre kvegpesten i å bre seg.

Om Kommunen i så måte var den sanne representanten for alle sunne elementer i det franske samfunnet og derfor den virkelige nasjonale regjeringa, så var den samtidig som arbeiderregjering, som den tapre forkjemper for arbeidets frigjøring, i ordets fulle betydning internasjonal. Like foran øynene på den prøyssiske arméen, som hadde erobra to franske provinser for Tyskland, erobra Kommunen hele verdens arbeidere for Frankrike.

Det andre keiserdømmet hadde vært en jubelfest for den kosmopolitiske svindelen. Storsvindlere fra alle land hadde kommet farende, da keiserdømmet kalte, for å være med i dets orgier og på utplyndringa av det franske folket. Ja, ennå i dette øyeblikket er den valakiske slyngelen Ganesco Thiers’ høyre hånd, og den russiske spionen Markowski hans venstre hånd. Kommunen lot alle fremmede få adgang til æren å falle for en udødelig sak. – Imellom krigen med utlandet, som borgerskapet tapte på grunn av sitt forræderi, og borgerkrigen, som det hadde antent ved sin sammensvergelse med den fremmede erobreren, hadde det funnet tid til å vise sin patriotisme i praksis ved å organisere politijakter på tyskerne i Frankrike. Kommunen gjorde en tysker til sin arbeidsminister. – Thiers, borgerskapet og det andre keiserdømmet hadde uavbrutt ført Polen bak lyset med høyrøstede sympatierklæringer, mens de i virkeligheten forrådte det til Russland og utførte Russlands skitne arbeid. Kommunen æret Polens heltesønner, idet den stilte dem i spissen for Paris’ forsvar. Og for å betegne den nye historiske æraen, som den fullt bevisst innleda, og for å gjøre det på en sånn måte at en ikke kunne ta feil, veltet Kommunen Vendôme-søylen, det kolossale symbolet på krigerære, like foran øynene på de seierrike prøysserne på den ene sida og den bonapartistiske hæren, ført av bonapartistiske generaler på den andre.

Kommunens store sosiale tiltak var dens egen arbeidende tilværelse. Dens særlige foranstaltninger kunne bare antyde retninga som en regjering av folket og ved folket beveger seg i. Til dette hører avskaffelsen av bakersvennenes nattarbeid, og forbudet mot arbeidsgivernes alminnelige praksis som var å trykke ned lønna ved å idømme arbeiderne bøter under alle mulige påskudd – en framgangsmåte hvor arbeidsgiveren i samme person er lovgiver, dommer og fullbyrder og til og med innkasserer pengene. En annen forholdsregel av samme art var utleveringa av alle lukkede verksteder og fabrikker til arbeidskooperativer mot forpliktelse til å yte erstatning, likegyldig om vedkommende kapitalist var flykta eller foretrakk å innstille arbeidet.

Kommunens finansielle foranstaltninger, som utmerker seg ved sin innsikt og sitt måtehold, kunne bare være av det slaget som svarte til en beleira bys stilling. I betraktning av de enorme tyveriene som de store finanskompaniene og byggentreprenørene under Haussmanns²¹ herredømme begikk mot byen Paris, ville Kommunen ha hatt langt større rett til å konfiskere deres eiendom enn Louis Bonaparte hadde til å konfiskere familien Orleans’ eiendom. Hohenzollernes og de engelske oligarkenes eiendom stammer i stor grad fra tilrøva kirkeeiendom, og de var naturligvis høyst rysta over Kommunen, som bare fikk et overskudd på 8000 francs ut av sekulariseringa.

Mens Versailles-regjeringa, så snart den var kommet litt til mote igjen, anvendte de voldsomste midler mot Kommunen, mens den undertrykte ytringsfriheten i hele Frankrike og til og med forbød møter av delegerte fra de store byene, mens den underkasta Versailles og det øvrige Frankrike en spionasje som var langt verre enn det andre keiserdømmets, mens den gjennom sine gendarminkvisitorer brente alle aviser som ble trykt i Paris, og åpna alle brev til og fra Paris, mens de mest engstelige forsøkene i nasjonalforsamlinga på å legge inn et ord for Paris ble pepet ned på en måte som var uhørt selv i junkerkammeret fra 1816, mens Versailles-regjeringa førte en blodtørstig krig utenfor Paris og gjorde forsøk på bestikkelse og sammensvergelse inne i Paris – ville da ikke Kommunen skjendig ha forrådt sin stilling hvis den hadde strebet etter å opprettholde alle liberalismens anstandsformer som om det hadde råda den dypeste fred? Hadde Kommunens regjering vært av samme art som hr. Thiers’, hadde det ikke vært noen større anledning til å undertrykke ordensparti-aviser i Paris enn det var for å undertrykke Kommune-aviser i Versailles.

Det var faktisk ergerlig for landjunkerne at nettopp på den tida da de erklærte at det eneste middelet som kunne frelse Frankrike, var å vende tilbake til kirka, oppdaga den vantro Kommunen de eiendommelige hemmelighetene i nonneklosteret i Picpus og St. Laurentkirka.²² Det var en satire over Thiers at samtidig med at han lot det regne med storkors over de bonapartistiske generaler for deres mesterskap i å tape slag, undertegne kapitulasjoner og rulle sigaretter på Wilhelmshöhe, avsatte og arresterte Kommunen sine generaler så snart de var mistenkt for å forsømme sin tjeneste. Da den ekskluderte og arresterte et medlem som hadde sneket seg inn under falskt navn, og som tidligere hadde sittet seks dager i fengsel i Lyon på grunn av en enkel fallitt – var det så ikke en veloverveid fornærmelse som ble kasta i ansiktet på falskneren Jules Favre, som den gangen fortsatt var Frankrikes utenriksminister, og fortsatt solgte Frankrike til Bismarck og stadig vekk dikterte befalinger til den uforlignelige belgiske regjeringa? Men Kommunen gjorde i sannhet ikke krav på ufeilbarlighet, sånn som alle de gamle regjeringene uten unntak gjør. Den offentliggjorde alle taler og handlinger, den innvia publikum i alle sine ufullkommenheter.

I enhver revolusjon trenger det seg ved sida av dens virkelige representanter fram folk som har et annet preg. Noen er overlevende fra tidligere revolusjoner som de er vokst sammen med; de er uten innsikt i den nåværende bevegelsen, men har fortsatt stor innflytelse på folket på grunn av ren tradisjon. Andre er rene skrålhalser som ved bestandig å gjenta i årevis de samme stereotypiske deklamasjonene mot den sittende regjeringa, har tilsneket seg et ry som revolusjonære av reneste vann. Også etter den 18. mars kom sånne folk fram, og de spilte til og med i noen tilfelle en framtredende rolle. Forsåvidt det sto i deres makt, hemma de arbeiderklassens virkelige aksjon, liksom de hadde hemma enhver tidligere revolusjons fulle utvikling. De er et uunngåelige onde. Med tida ryster man dem av seg, men nettopp denne tida fikk ikke Kommunen.

Den forvandlinga som Kommunen hadde foretatt med Paris, var i sannhet vidunderlig! Det var ikke spor tilbake av det andre keiserdømmets lettsindige Paris. Paris var ikke lenger møtested for britiske godseiere, irske absentees,²³ amerikanske eksslaveholdere og oppkomlinger, russiske eksbesittere av livegne og valakiske bojarer.²⁴ Ingen flere lik i la Morgue, ingen nattlige innbrudd og nesten ingen flere tyverier. Siden februardagene i 1848 var gatene igjen virkelig sikre og det uten noe som helst politi.

«Vi,» sa et medlem av kommunen, «vi hører nå ikke noe mer om mord, røveri og overgrep på personer. Det ser faktisk ut som om politiet har slept alle sine konservative venner med seg til Versailles.»

Kokottene hadde igjen funnet sporet av sine velyndere – familiens, religionens og framfor alt eiendommens rømningsmenn. Istedenfor dem kom Paris’ virkelige kvinner igjen fram til overflata, heroiske, høysinna og oppofrende som oldtidas kvinner. Det arbeidende, tenkende, kjempende og blødende Paris som nesten glemte kannibalene utenfor portene på grunn av forberedelsene til det nye samfunnet, strålte av begeistring i sitt historiske initiativ!

Og se så overfor denne nye verdenen i Paris den gamle verdenen i Versailles – denne forsamlinga av alle avdøde regjeringers varulver, legitimister og orleanister, grådige etter å kaste seg over nasjonens lik – og med en hale av håpløst foreldede republikanere som ved å være til stede i forsamlinga ga sitt samtykke til slaveholderopprøret og håpet på at den makelige bajasen i spissen for regjeringa i sin forfengelighet ville opprettholde deres parlamentariske republikk, og som karikerte 1789 ved å holde sine spøkelsesaktige møter i Jeu de Paume.²⁵ Der var den, denne forsamlinga, representanten for alt som var dødt i Frankrike, og bare Louis Bonapartes generaler med sine sabler stivet den opp til en holdning som skulle gi inntrykk av liv. Paris helt igjennom sannhet, Versailles: helt igjennom løgn, og denne løgnen sluppet løs gjennom Thiers’ munn.

Thiers sier til en deputasjon av borgermestre fra Seine- og Oise-departementet: «De kan stole på mitt ord, som jeg aldri har brutt.» Til selve forsamlinga sa han at den er «den friest valgte og mest liberale forsamling Frankrike noensinne har hatt». Til sin brokete blanding av soldatflokker sa han at de var «gjenstand for verdens beundring og den vakreste armeen Frankrike noensinne hadde hatt». Til provinsen sa han at bombardementet av Paris var en oppdikta historie: «Hvis det er falt noen kanonskudd, så er det ikke Versailles-hæren som har avfyrt dem, men noen opprørere som ville ha folket til å tro at de kjempet, skjønt de i virkeligheten ikke våget å vise seg noe sted». Så sier han igjen til provinsen: «Versailles’ artilleri bombarderer ikke Paris, det kanonerer den bare.» Til erkebiskopen av Paris sier han at nedskytningene og repressaliene(!) som man forteller at Versailles-troppene har begått, ikke er annet enn løgn. Han forkynner for Paris at han bare har til hensikt «å befri det for de motbydelige tyrannene som underkuer det,» og at Kommunens Paris faktisk «bare er en håndfull forbrytere.»

Thiers’ Paris var ikke den «gemene hopens» virkelige Paris, men et fantasi-Paris, de mannlige og kvinnelige franc-fileurenes Paris, boulevardenes Paris, det rike, det kapitalistiske, det forgylte, det dagdrivende Paris som nå med sine lakeier, sine storsvindlere, sin litterære bohem-bande og sine kokotter flokket seg i Versailles, Saint Denis, Rueil og Saint Germain, det Paris som borgerkrigen bare var et behagelig mellomspill for, som betrakta kampen gjennom kikkerten, talte kanonskuddene og ved sin egen og sine skjøgers ære svor på at skuespillet var iscenesatt uendelig mye bedre enn det noensinne hadde vært i Porte Saint-Martin-teateret. De falne var virkelig døde, de såredes skrik var ramme alvor, så hvor verdenshistorisk var ikke det hele!

Dette var hr. Thiers’ Paris akkurat som emigrasjonen i Koblenz²⁶ var hr. de Calonnes Frankrike!

IV

Det første forsøket som slaveholdersammensvergelsen gjorde på å underlegge seg Paris ved å få prøysserne til å besette byen, stranda fordi Bismarck vegra seg. Det andre forsøket, 18. mars, endte med at hæren led nederlag og regjeringa rømte til Versailles, og dit måtte hele det samla administrasjonsapparatet følge den. Ved å forespeile fredsforhandlinger med Paris vant nå Thiers tid til å forberede krigen mot Paris. Men hvor skulle han ta en hær fra? Restene av linjeregimentene var få i tallet og stemninga var usikker. Hans inntrengende appeller til provinsene om å ile Versailles til hjelp med sine nasjonalgarder og frivillige, ble møtt med blankt avslag. Bare Bretagne sendte en håndfull chouanere som slåss under en hvit fane, og der hver mann bar Jesu hjerte i hvitt klede på brystet. Deres kamprop var: «Vive le roi!» (Leve kongen). Thiers ble derfor tvunget til i all hast å tromme sammen en broket bande – matroser, marinesoldater, pavelige zuaver, Valentins gendarmes, Piétris sergeants-de-ville (bysersjanter) og mouchards (politispioner). Men denne hæren ville vært latterlig ineffektiv om ikke imperiets krigsfanger litt etter litt hadde innfunnet seg, som Bismarck slapp løs avdragsvis i tilstrekkelig tall for på den ene sida å holde borgerkrigen gående, og på den andre å holde Versailles i krypende avhengighet av Preussen. Under selve denne krigen var Versailles-politiet pålagt å gjete Versailles-hæren, mens gendarmene måtte rive hæren med ved at de overalt først utsatte seg selv på de farligste postene. De fortene som falt, ble ikke tatt, men kjøpt. Kommunardenes heltemot overbeviste Thiers om at motstanden fra Paris ikke kunne brytes av hans eget strategiske geni og de bajonettene som sto til hans disposisjon.

Samtidig ble hans forhold til provinsene vanskeligere etter hvert. Det kom ikke inn en eneste adresse med vedtak om tilslutning for å oppmuntre Thiers og hans landjunkere. Tvert om. Deputasjoner og adresser strømte inn fra alle kanter og krevde, i en alt annet enn respektfull tone, forsoning med Paris på basis av utvetydig anerkjennelse av republikken, stadfesting av de kommunale frihetene og oppløsning av nasjonalforsamlinga, som hadde sittet ut tida for sitt mandat. De kom inn i så store masser at Dufaure, Thiers’ justisminister, i et sirkulære av 23. april befalte de offentlige anklagemyndighetene å behandle «ropet om forsoning» som en forbrytelse! Av omsyn til den håpløse utsikten som hans kampanje stilte ham overfor, beslutta Thiers å endre sin taktikk, og skrev ut kommunevalg for hele landet til 30. april med basis i den nye kommunalordninga som han selv hadde diktert nasjonalforsamlinga. Han som hadde sine prefekter til å lage intriger på ett sted og sitt politi til å komme med skremsler på et annet, satt selv tillitsfull og venta på å få bruke provinsenes kjennelse til å gi nasjonalforsamlinga den moralske makta som den aldri hadde eid, og på å få fra provinsene den fysiske makta som han trengte for beseire Paris.

Allerede fra begynnelsen hadde Thiers ansett det nødvendig å supplere sin røverkrig mot Paris, som hans egne bulletiner hadde forherliga, samt forsøkene hans ministre gjorde på å opprette et nytt skrekkherredømme, med en liten forsoningskomedie som skulle tjene mer enn én hensikt. Den skulle føre provinsene bak lyset, forføre mellomklassen i Paris og fremfor alt gi dem i nasjonalforsamlinga som ga seg ut for å være republikanere, anledning til å skjule sitt forræderi mot Paris bak sin tro på Thiers. Den 21. mars, da han enda ikke hadde noen hær, hadde han erklært overfor nasjonalforsamlinga: «Komme hva som komme vil, jeg vil ikke sende noen hær til Paris.» Den 27. mars reiste han seg igjen: «Jeg har funnet republikken som en fullbrakt kjensgjerning, og jeg er fast besluttet på å opprettholde den.»

I virkeligheten slo han ned revolusjonen i Lyon og Marseille i republikkens navn, mens selve det å nevne dette navnet i Versailles drukna i brølet fra hans landjunkere. Etter denne heltebragden tonte han ned den «fullbyrdede kjensgjerning» til et hypotetisk faktum. Prinsene av Orleans, som han forsiktig hadde kalt vekk fra Bordeaux, kunne så, enda det var åpent lovbrudd, fritt intrigere i Drieux. Innrømmelsene Thiers stilte i utsikt i sine endeløse sammenkomster med de delegerte fra Paris og provinsene, gikk alltid til slutt ut på – hvor mye de enn veksla i tone og farge – at hans hevn så vidt den kunne tas på forskudd skulle innskrenke seg til den «håndfull forbrytere som hadde deltatt i mordet på Clement Thomas og Lecomte», på det velforståtte vilkåret, at Paris og Frankrike uten forbehold skulle godta herr Thiers selv som den beste av alle mulige republikker – nettopp sånn han i 1830 hadde gjort med Ludvig Filip. Og selv med disse innrømmelsene var det sånn at han ikke bare dro omsorg for å gjøre dem tvilsomme ved de kommentarene som hans ministre kom med til dem i nasjonalforsamlinga – nei, han satte også sin Dufaure i sving. Dufaure, denne gamle orleanistiske advokaten; hadde alltid vært overdommer for beleiringstilstanden, så vel nå i 1871 under Thiers som i 1839 under Ludvig Filip og i 1849 under Louis Bonapartes presidenttid. Når han var ute av ministerstillinga, berika han seg på å føre saker for kapitalistene i Paris, og slo politisk kapital ved å prosedere mot lovene som han selv hadde innført. Og nå, siden han ikke var tilfreds med bare å hetse gjennom en rekke undertrykkelseslover i nasjonalforsamlinga, lover som etter at Paris hadde falt skulle utrydde de siste restene av republikanske friheter i Paris, så foregrep han i egen person skjebnen Paris skulle få, i det han korta av på krigsrettens prosedyre fordi han fant den altfor langtekkelig, og satte inn en nyutklekka, drastisk deportasjonslov i stedet. Revolusjonen i 1848 hadde avskaffa dødsstraffen og erstatta den med deportasjon. Louis Napoleon våget ikke gjenopprette falløksens herredømme, i det minste turte han ikke uttale sånt åpent. Junkerforsamlinga, som ennå ikke hadde mot nok til selv å antyde at pariserne ikke var opprørere, men mordere, måtte derfor innskrenke forskuddshevnen de tok over Paris til Dufaures nye deportasjonslov. Sånn som sakene sto, ville Thiers umulig ha kunnet spille sin forsoningskomedie så lenge, om den ikke, sånn han tok sikte på, hadde framkalt et rasende brøl fra landjunkerne, som med sitt drøvtyggervett verken skjønte dette spillet eller nødvendigheten av hans hykleri, falskhet og uthalingstaktikk.

Med de forestående kommunevalgene 30. april for øye, oppførte Thiers 29. april en av sine store forsoningsscener. Midt i en flom av sentimental retorikk, ropte han ut fra talerstolen i nasjonalforsamlinga:

«Den eneste sammensvergelse mot republikken som fins, er den i Paris, og den tvinger oss til å utgyte fransk blod. Jeg gjentar stadig på nytt: la disse ryggesløse våpen falle ut av hendene på de som bærer dem, og straffeforholdsreglene vil straks bli stanset av en fredsoverenskomst, som utelukker bare mindretallet av forbryterne!»

Til de høyrøsta avbrytelsene som kom fra landjunkerne, svarte han:

«Si meg, mine herrer, jeg ber Dem inntrengende å si meg det – har jeg urett? Gjør det Dem virkelig vondt at jeg kunne uttale den sannhet, at forbryterne er bare en liten klikk? Er det ikke en lykke midt i all vår ulykke, at mennesker som var i stand til å utgyte Clement Thomas og general Lecomtes blod bare er sjeldne unntak?»

Men Frankrike snudde bare det døve øret til Thiers taler, der han selv smigret seg med at han hadde prestert en sann parlamentarisk sirenesang. Av et samla antall på 700 000 kommunestyremedlemmer valgt i de 35 000 kommunene som ennå var igjen i Frankrike, greide samlinga av legitimister, orleanister og bonapartister ikke å få 8 000. Suppleringsvalgene som fulgte etter, viste et enda mer fiendtlig resultat. Og nasjonalforsamlinga, som så sårt trengte å få materiell makt fra provinsene, mista i stedet selv det minste kravet på moralsk makt, nemlig å være uttrykk for den alminnelige stemmeretten i Frankrike. Og for å fullende nederlaget trua de nyvalgte kommunestyrene i alle de franske byene usurpatorforsamlinga i Versailles med at de ville opprette en motforsamling i Bordeaux.

Dermed var øyeblikket kommet for Bismarck til å gripe avgjørende inn, det han lenge hadde venta på. I herskertone befalte han Thiers øyeblikkelig å sende menn til Frankfurt med fullmakt til å slutte endelig fred. I ydmyk lydighet mot ropet fra sin herre og mester skyndte Thiers seg å sende sin prøvede Jules Favre, støtta av Pouyer-Quertier. PouyerQuertier, en «fremragende» bomullspinner fra Rouen, som var en glødende, ja servil tilhenger av det andre keiserdømmet, hadde aldri oppdaga noen feil ved det annet enn handelstraktaten med England, som skada hans egne fabrikantinteresser. Han var knapt satt til finansminister i Bordeaux av Thiers, før han retta anklager mot den «uhellige» traktaten, kom med antydninger om at den snart ville bli oppsagt, og enda det var forgjeves (fordi han hadde gjort regning uten Bismarck), var han til på kjøpet så uforskamma at han straks forsøkte å innføre på nytt de gamle bestemmelsene om beskyttelsestoll mot Elsass, der det ikke sto noen internasjonale overenskomster som ennå var gyldige i veien, som han uttrykte det. Denne mannen, som i kontrarevolusjonen så et middel til å trykke ned arbeidslønna i Rouen, og i avståelsen av franske provinser et middel til å skru opp prisene på sine varer i Frankrike – var ikke han allerede på forhånd utpekt til en verdig forbundsfelle for Jules Favre i hans siste forræderi, det som kronte hele hans verk?

Da dette fortreffelige fullmektigparet kom til Frankfurt, møtte Bismarck dem straks med en buldrende kommando: Enten gjenreisingen av keiserdømmet eller den betingelsesløse aksepten av mine egne fredsvilkår! Disse vilkårene inneholdt en avkorting av betalingsfristene for krigsskadeerstatningen, dessuten skulle fortene i Paris vedvarende være besatt av prøyssiske tropper helt til Bismarck erklærte seg tilfreds med tingenes tilstand i Paris – sånn at Prøyssen skulle bli godtatt som høyeste oppmann i Frankrikes indre saker! Som motytelse var han beredt til å slippe fri den fangne bonapartistiske hæren til opprensking i Paris, og å yte den direkte støtte fra Keiser Wilhelms tropper. Det skulle borge for hans oppriktighet at han lot innbetalinga av første rate på erstatningen avhenge av at Paris ble pasifisert: Dette agnet ble selvsagt grådig slukt av Thiers og hans fullmektige. De skrev under overenskomsten 10. mai og sørga for å få den stadfesta av nasjonalforsamlinga allerede den 21. mai.

I perioden som lå mellom fredsslutningen og tida da de bonapartistiske fangene innfant seg, kjente Thiers seg dess mer pliktig til å ta opp igjen forsoningskomedien sin, siden de republikanske håndlangerne hans var i beit for et påskudd til å lukke igjen øynene til forberedelsene til blodbadet i Paris. Ennå 8. mai svarte han en deputasjon fra mellomklasseborgerne som var stemt for forsoning: «Så snart opprørne i Paris beslutter seg til å kapitulere, skal portene i Paris være åpnet på vid vegg i en hel uke for alle unntatt de som myrdet generalene Clement Thomas og Lecomte.»

Noen dager senere, da han ble trukket voldsomt til ansvar av landjunkerne på grunn av dette løftet, avslo han å gi nærmere forklaring, men føyde likevel til dette betydningsfulle vink: «Jeg sier Dem, det fins utålmodige blant dere, som har det altfor travelt. Disse må vente enda åtte dager, og når disse åtte dager er gått, vil det ikke være noen fare lenger, og oppgaven vil da svare til deres mot og deres evner.»

Så fort MacMahon var i stand til å love at han snart kunne rykke inn i Paris, erklærte Thiers for nasjonalforsamlinga at han «ville dra inn i Paris med loven i hånd og kreve full soning av de slyngler som har ofret soldaters liv og ødelagt offentlige minnesmerker». Da avgjørelsens øyeblikk rykka nærmere, sa han til nasjonalforsamlinga: «Jeg vil være uten barmhjertighet,» – til Paris sa han at dommen over byen var falt – og til sine bonapartistiske banditter at de hadde statens tillatelse til å ta sin hevn over Paris av hjertens lyst. Og endelig, da general Douays forræderi hadde åpna portene i Paris 21. mai, avslørte Thiers den 22. for sine landjunkere «målet» med sin forsoningskomedie, den som de så hardnakka hadde misforstått. «For noen dager siden sa jeg Dem, at vi nærmet oss målet, i dag kommer jeg for å si Dem – målet er nådd. Endelig har ordenen, rettferdigheten og sivilisasjonen vunnet seier.»

Og det var sånn. Den borgerlige ordenens sivilisasjon og rettferd trer fram i sitt sanne, tordensvangre lys så snart slavene i denne ordenen reiser seg mot sine herrer. Da står denne sivilisasjonen og rettferden fram som utilslørt villskap og lovløs hevn. Enhver ny krise i klassekampen mellom de som tilegner seg rikdommen og de som produserer den, bringer denne kjennsgjerninga grellere for dagen. Borgerskapets avskyelige ugjerninger selv i juni 1848 blekner framfor den usigelige nederdrektighet i 1871. Det selvoppofrende heltemotet som folket i Paris – menn, kvinner og barn – kjempet videre med i hele åtte dager etter at Versailles-troppene hadde rykket inn, er like mye gjenglansen av storheta i deres sak, som soldatbandenes infernalske udåder er gjenskinn av den medfødte ånden i den sivilisasjonen som har leid og betalt dem til å være forkjempere og rakkere for seg. I sannhet en glorverdig sivilisasjon denne som har til livsproblem: hvordan den skal bli kvitt likhaugene av dem som den myrdet etter at kampen var over!

For å finne et sidestykke til denne handlemåten av Thiers og hans blodhunder, må vi gå tilbake til Sullas tid og til tida for de to triumviratene i Rom. Den samme massenedslaktninga med kaldt blod, den samme mangelen på hensyn til alder og kjønn når de myrdet, det samme systemet med tortur av fanger; de samme proskriberingene, men denne gangen mot en hel klasse; den samme ville jakta på de lederne som hadde stukket seg bort for at ikke en eneste skulle komme unna; det samme angiveriet mot politiske og private fiender; den samme likegyldige vilkårligheta når de meide ned mennesker som sto helt utenfor kampen. Bare én forskjell er det, den at romerne ikke hadde mitraljøser som kunne gjøre det av med de proskriberte flokkevis, og så den at de ikke bar «loven i hendene» og heller ikke ropet om «sivilisasjon» på leppene.

Og etter disse skjendselsdådene, la oss så se på den andre, enda mer motbydelige sida av denne borgersivilisasjonen, sånn den er tegna i dens egen presse!

«Mens» skriver pariskorrespondenten for et toryblad i London, «mens ennå enkelte spredte skudd knaller i det fjerne og upleide sårede ligger og forkommer mellom gravstenene på Pére Lachaise; mens 6000 vettskremte opprørere i fortvilt dødskamp har forvillet seg inne i katakombenes irrganger og man ennå ser ulykkelige bli drevet gatelangs for å skytes ned flokkevis av mitraljøsene – da er det opprørende å se kaféene fulle av folk som drikker absint, eller spiller domino og billjard; å se hvordan kvinnelig forvorpenhet gjør seg bred på boulevardene, og å høre hvordan det rungende bråket fra svirelagene i privatrommene til de fornemme restaurantene forstyrrer natteroen.»

Hr. Eduard Hervé skriver i «Journal de Paris», en versaillestilhenger-avis som Kommunen hadde undertrykt:

«Den måten som befolkningen(!) i Paris i går la for dagen sin tilfredsstillelse på, var i virkeligheten mer enn frivol, og vi er redde for at dette vil bli enda verre med tiden. Paris er nå kledt i et festskrud som i sannhet er malplassert, og om vi ikke ønsker å bli kalt «forfallets parisere» , må det bli endskap på slikt.»

Og så siterer han dette stedet fra Tacitus:

«Og dog, morgenen etter den skrekkelige kamp, ja, selv før den var helt utkjempet, tok Rom, vanæret og korrupt, på nytt til å velte seg i den sump av vellyst som fordervet dets legeme og plettet dets sjel – alibi proelia et vulnera, alibi balnea propinaeque (her kamper og sår, der bad og restauranter).»

Hr. Hervé glemmer bare at den «parisbefolkninga» som han snakker om, bare er befolkninga i Thiers’ Paris, francsfileurene, som vender tilbake i haugevis fra Versailles, Saint-Denis, Rueil og Saint-Germain – i sannhet «forfallets Paris».

Gjennom alle sine blodige triumfer over det nye og bedre samfunnets selvoppofrende forkjemperne, har den forbryterske sivilisasjonen, basert på slavebindinga av arbeidet, drukna skrikene fra sine slaktoffer med svertende hetsrop, videreforplanta gjennom et verdensomspennende ekko. Kommunens ubederva arbeider-Paris forvandler seg under hendene på «ordenens» blodhunder til et pandemonium. Og hva er det borgerforstanden i alle land oppfatter denne uhyrlige forvandlinga som bevis for? Ingenting annet enn at Kommunen har sammensverga seg mot sivilisasjonen! Folket i Paris ofrer seg begeistret for Kommunen – tallet på deres døde er høyere enn i noe annet tidligere slag. Hva beviser det? Ingenting annet enn at Kommunen ikke var folkets egen regjering, men en håndfull forbryteres voldshandling. Kvinnene i Paris ga freidig sitt liv, på barrikadene såvel som på retterstedet. Hva beviser det? Ingenting annet enn at Kommunens demon har skapt dem om til megærer og hekater! Måteholdet Kommunen viste de to månedene den hadde det ubestridte herredømmet, har sitt sidestykke kun i heltemotet den forsvarte seg med. Hva beviser det? Ingenting annet enn at Kommunen skjulte blodtørsten i sine djevelske lyster under en maske av måtehold og humanitet, for å slippe den løs da timen for dødskampen deres kom!

Arbeidernes Paris dro med seg bygninger og monumenter inn i flammene da de gikk til sitt heltemodige selvoppofringsverk. Når proletariatets overherrer river dets levende kjøtt i stykker, må de ikke lenger regne med å kunne flytte inn igjen i boliger hvor arkitekturen er uskadd. Versailles-regjeringa skriker: Ildspåsetting! og hvisker stikkord til alle sine håndlangere helt inn i den fjerneste landsby at de overalt skal gjøre jakt på sine motstandere som på folk mistenkt for å være profesjonelle ildspåsettere. Borgerskapet i hele verden ser med velbehag på denne menneskeslaktingen etter slaget; – er derimot slått av forferdelse over at tak og mur er vanhelget.

Når regjeringene gir sine krigsflåter statens fribrev «til å drepe, brenne og ødelegge,» er dét da et fribrev til ildspåsetting? Når de britiske troppene i villskap brente ned Kapitol i Washington og sommerpalasset til keiseren i Kina, var dét ildspåsetting? Da Thiers gjennom seks uker bombarderte Paris med det påskudd at han bare ønska å sette fyr på hus som det bodde mennesker i, var dét ildspåsetting? I krig er ild et fullt rettmessig våpen. Bygninger som er besatt av fienden, bombarderer man for å sette fyr på dem. Når forsvarerne forlater dem, stikker de dem selv i brann for at angriperne ikke skal sette seg fast i dem. Å bli brent ned har alltid vært den skjebnen alle bygninger fikk når de lå i frontlinjen for en hvilket som helst regulær armé i verden. Men i de undertryktes krig mot sine undertrykkere, den eneste rettmessige krigen i historien, der skal dette ikke for alt i verden gjelde! Kommunen brukte ilden til forsvarsvåpen i ordets strengeste mening. Den brukte den til å sperre mot Versailles-troppene de lange, rette gatene som Haussmann med hensikt hadde lagt åpen for artilleriild; de brukte den for å dekke tilbaketoget, på samme måte som Versailles-hæren når den trengte fram brukte sine granater, som ødela minst like mange hus som Kommunens ild. Det er ennå omstridt hva for hus som ble satt i brann av forsvarerne og hvilke av angriperne. Og forsvarerne tok tilflukt til ild først da Versailles-troppene allerede hadde begynt med sine massenedslaktninger av fangene. Dertil hadde Kommunen lang tid i forveien kunngjort offentlig at den ville begrave seg under ruinene av Paris og gjøre Paris til et annet Moskva, om den ble drevet til det ytterste – det samme som også «forsvarsregjeringa» hadde lovet, riktignok bare for å tilsløre sitt forræderi. Nettopp til dette formålet hadde Trochu skaffa til veie det nødvendige av petroleum. Kommunen visste at det ikke var folket i Paris som lå dens motstandere på hjertet, men i høy grad deres egne bygninger i Paris. Og Thiers på sin side hadde erklært at han ville være ubønnhørlig i sin hevn. Ikke før hadde han sin hær klar til slag på den ene sida, mens prøysserne sperret utgangen på den andre, før han ropte ut: «Jeg vil være uten barmhjertighet! Soningen skal bli fullstendig, justisen streng!» Hvis parisarbeidernes handlinger var vandalisme, så var de det fortvilte forsvars vandalisme, ikke triumfens vandalisme lik den de kristne gjorde seg skyldig i mot de virkelig uvurderlige kunstverker fra den hedenske oldtida; og selv denne vandalismen er blitt rettkjent av historieskriveren som et uunngåelig og forholdsvis ubetydelig moment i den gigantiske kampen mellom et nytt samfunn som var i vekst og et gammelt som brøt sammen. Enda mindre var det vandalisme fra Haussmanns side når han raserte det historiske Paris for å skaffe plass til dagdrivernes Paris.

Men Kommunens henrettelse av de 64 gislene, med erkebispen av Paris i spissen! Borgerskapet og hæren deres hadde i juni 1848 gjeninnført en skikk som for lenge sida var forsvunnet under krigføring – å skyte ned sine vergeløse fanger. Denne brutale framgangsmåten er siden blitt mer eller mindre brukt ved enhver undertrykkelse av en oppstand i Europa og India, og dermed skal være bevist at den var et «framkritt for sivilisasjonen»! På den andre sida hadde prøysserne i Frankrike satt nytt liv i skikken å ta gisler – uskyldige mennesker som skulle stå dem til ansvar med sitt liv for handlinger andre gjorde. Da Thiers, som vi har sett, alt fra begynnelsen av krigen satte i verk den humane praksis å skyte fangne kommunarder, hadde Kommunen ikke annet å gjøre for å beskytte livet til disse fangene enn å ty til den prøyssiske praksisen å ta gisler. Gislenes liv var gang på gang forbrudt ved at versaillerne fortsatte å skyte fanger. Hvordan skulle man kunne skåne dem enda lenger etter blodbadet som MacMahons pretorianere²⁷ feira sin innmarsj i Paris med? Skulle også det siste de hadde som motvekt mot borgerregjeringas hensynsløse villskap – nemlig å ta gisler – bli gjort til det rene spottverk? Erkebisp Darboys virkelige morder er Thiers. Kommunen hadde gang på gang tilbudt å utveksle erkebispen og en hel flokk prelater med på kjøpet, mot Blanqui alene, som var holdt fanget av Thiers. Thiers avslo hårdnakka. Han visste at han med Blanqui ville gi Kommunen et hode, mens erkebispen best ville tjene hans hensikter som – lik. Thiers etterapet Cavaignac i dette stykke. Hvilket skrik av forferdelse reiste ikke Cavaignac og hans ordenens menn i juni 1848, da de brennemerka opprørerne som erkebisp Affres’ mordere! Og likevel visste de utmerka godt at erkebispen hadde blitt skutt av ordenens soldater. Jaquemet, erkebispens generalvikar hadde like etter udåden overlevert dem sitt eget vitnesbyrd om at det var sånn det hadde skjedd.

Hele dette bakvaskelseskoret som ordenspartiet under sine blodfester aldri unnlater å stemme i mot sine ofre, beviser bare at dagens borgerskap betrakter seg som rettmessig etterfølger etter gårsdagens føydalherre, som mente at ethvert våpen i hans egen hånd var berettiga mot plebeierne, mens hvilket som helst våpen i hånden på plebeieren på forhånd var dømt som en forbrytelse.

Den herskende klassens sammensvergelse for å velte revolusjonen gjennom en borgerkrig som ble ført under beskyttelse av den fremmede erobreren – en sammensvergelse som vi har fulgt fra september og ned til innmarsjen av MacMahons pretorianere gjennom St. Cloud-porten – nådde sitt høydepunkt med blodbadet i Paris. Varma i sitt innerste skuer Bismarck over ruinene i Paris, dem han kanskje betrakta som første avdrag på en allmenn ødeleggelse av de store byene, sånn han hadde bedt om allerede mens han ennå bare var en simpel landjunker i det prøyssiske chambre introuvable (makeløse kammer) fra 1849. Han ser tilfreds på likene av parisproletariatet. For ham er ikke dette bare utslettelsen av revolusjonen, men også utslettelsen av Frankrike, som nå i virkeligheten har fått hodet skilt fra kroppen, med hjelp fra den franske regjeringa selv. Med samme grunnhet som kjennetegner alle vellykka statsmenn ser han bare overflata av denne enorme historiske hendelsen. Hvor har historien noen gang tidligere oppført skuespillet om en seierherre som kroner sin seier med at han ikke bare lar seg bruke som gendarm, men også som den overvunne regjeringas innleide morder? Mellom Preussen og Pariskommunen var det ingen krig. Tvertom, Kommunen hadde gått med på de foreløpige fredsvilkårene, og Preussen hadde erklært seg nøytralt. Preussen var altså ingen krigførende part. Det handla som morder, som feig morder, fordi det ikke tok noen risiko; som leid morder, fordi det på forhånd gjorde betalinga av sine blodpenger på 500 millioner avhengig av Paris’ fall. Og sånn kom da endelig denne krigens sanne karakter for dagen, den krigen som Forsynet hadde satt i verk for å tukte det gudløse og lidderlige Frankrike ved hjelp av det fromme og sedelige Tyskland. Og i stedet for at dette uhørte bruddet på folkeretten, selv sånn som den ble oppfatta av juristene i den gamle verden, skulle ha rusket opp Europas «siviliserte» regjeringer til å erklære folkenes bann over dette rettsbryter-Preussen – selv et redskap for kabinettet i Petersburg – driver det dem bare til å overveie om ikke også de få slaktofrene som slipper gjennom den dobbelte kjeden av poster rundt Paris bør utleveres til Versailles-bødlene!

At både den seirende og den beseira hæren etter den største krigen i nyere tid inngår forbund for den felles massakren på proletariatet – en så uhørt hendelse viser, ikke som Bismarck tror, at det nye samfunnet som arbeider seg fram er blitt definitivt kuet, men at det gamle borgersamfunnet er fullstendig oppsmuldra. Det høyeste heroiske oppsvinget som det gamle samfunnet ennå var i stand til, er den nasjonale krigen, og denne framstår nå som en ren regjeringssvindel, som ikke lenger har annet mål enn å utsette klassekampen, og som blir kasta til side så snart klassekampen flammer opp til borgerkrig. Klasseherredømmet er ikke lenger i stand til å skjule seg i en nasjonal uniform; de nasjonale regjeringene er ett overfor proletariatet!

Etter pinsesøndag 1871 kan det ikke lenger være noen fred, og heller ingen våpenhvile mellom arbeiderne i Frankrike og de som tilegner seg produktene av deres arbeid. En innleid soldatbandes jernhånd kan vel for en tid holde begge klassene nede i felles undertrykkelse. Men kampen må bryte ut pånytt igjen og igjen, i stadig økende omfang, og det kan ikke herske noen tvil om hvem som vil bli seierherre til slutt – de få utbytterne eller det veldige arbeidende flertallet. Og de franske arbeiderne danner bare fortroppen av det moderne proletariatet!

De europeiske regjeringene beviser i så måte klasseherredømmets internasjonale karakter overfor Paris, når de buer ned Den internasjonale arbeiderassosiasjonen – arbeidets internasjonale motorganisasjon mot kapitalens kosmopolitiske sammensvergelse – som hovedkilden til alle disse katastrofene. Thiers anklaga den for å være arbeidets despot, mens den selv ga seg ut for å være dets befrier. Picard ga ordre til å kutte all forbindelse de franske tilhengerne av Internasjonalen hadde med tilhengerne i utlandet; grev Jaubert, Thiers’ gamle medskyldige fra 1835 som nå var blitt en mumie, erklærte at det var hovedoppgaven for alle regjeringer å utrydde dem. Landjunkerne i nasjonalforsamlinga hyler mot dem, og den samla europeiske pressa stemmer med i koret. En hederlig fransk forfatter, som står helt fremmed overfor vår organisasjon, uttaler seg sånn:

«Medlemmene av nasjonalgardens sentralkomite så vel som størsteparten av Kommunens medlemmer er de mest aktive, innsiktsfulle og energiske hoder i Den internasjonale arbeiderassosiasjon – folk som er gjennom ærlige, oppriktige, fulle av hengivenhet, rene og fanatiske i ordets gode mening.»

Den politiinfiserte borgerforstanden forestiller seg naturlig nok Den internasjonale arbeiderassosiasjon som en slags hemmelig sammensvergelse, hvor dens sentralledelse fra tid til annen beordrer eksplosjoner i forskjellige land. Men vårt forbund er i virkeligheten bare det internasjonale båndet som forener de mest framskredne arbeiderne fra de forskjellige landa i den siviliserte verden. Hvor det enn er, hva for skikkelse klassekampen enn får, hvilke betingelser den enn foregår under når den bare har fått noenlunde fotfeste – der er det også naturlig at medlemmer av vårt forbund står i forgrunnen. Den jordbunnen som den vokser opp av, er selve det moderne samfunnet. Den kan ikke trampes under fot av aldri så mye blodsutgydelse. For å kunne trampe den ned, måtte regjeringene framfor alt trampe ned kapitalens despoti over arbeidet – altså selve betingelsen for deres egen snyltereksistens.

Arbeidernes Paris med sin Kommune vil bli feira evig som den ærerike forløperen for et nytt samfunn. Dens martyrer gjemmes kjærlig i arbeiderklassens store hjerte. Deres utryddere har historien allerede nagla til den evige skampelen som ingen mengde bønner fra deres prelater vil makte å løse dem fra.

Generalrådet:

M. J. Boon, Fred. Bradnick, G. H. Buttery, Caihil, Delahaye, William Hales, A. Hermann, Kolb, Fred. Lessner, Lochner, J. P. MacDonnell, George Milner, Thomas Mottershead, Ch. Mills, Charles Murray, Pfänder, Roach, Sadler, A. Serraillier, Cowell Stepney, Alf. Taylor, William Townshend.

Korresponderende sekretærer:

Eugene Dupont, for Frankrike,
P. Giovacchini, for Italia,
Karl Marx, for Tyskland og Holland,
Zévy Maurice, for Ungarn,
Friedrich Engels, for Belgia og Spania,
Antoni Zabicki, for Polen,
Hermann Jung, for Sveits,
J. Cohen, for Danmark,
J. G. Eccarius, for USA.

Hermann Jung, formann,
John Weston, kasserer,
Georg Harris, finanssekretær,
John Hales, generalsekretær.

256, High Holborn, London W. C.

30. mai 1871

(Skrevet av Karl Marx i april-mai 1871 og vedtatt av IAA’s generalråd 30. mai 1871. Første gang offentliggjort på engelsk i juni 1871. Oversatt til tysk av Friedrich Engels og offentliggjort i avisa Der Volksstaat, Leipzig, 28. og 29. juli 1871.)

Bilag

I

«Fangekolonnen gjorde holdt i Avenue Uhrich og ble stilt opp på fortauet i fire eller fem geledder, med front mot gaten. Generalen, marquis de Galliffet, og hans stab steg av hestene og inspiserte linjen, idet de begynte fra venstre. Generalen gikk langsomt nedover og mønstret rekkene; her og der stanset han og rørte en mann ved skulderen eller vinket ham fram fra de bakerste geledder. De som var plukket ut på den måten ble, som oftest uten videre parlamentering, stilt opp midt ute i gaten, hvor de snart danna en liten særkolonne. Det var iøyenfallende at det her i stor utstrekning var plass for mistak. En offiser til hest gjorde generalen oppmerksom på en mann og en kvinne, med grunn i en eller annen særskilt misgjerning. Kvinnen styrtet ut av rekkene, falt på kne og forsikret med armene utstrakt, lidenskapelig at hun var uskyldig. Generalen ventet på en pause og sa så, med fullstendig rolig ansikt og ubevegelig holdning: Madame, jeg har besøkt alle teater i Paris, det er ikke bryet verdt å spille komedie (il ne faut pas la paine de jouer la comédie) …. Det var på denne dagen ikke godt for noen om han var merkbart større, skitnere, renere, eldre eller styggere enn sidemennene sine. I ett tilfelle med en mann syntes jeg det var særlig påfallende, at han nok bare kunne takke sin innslåtte nese for sin snarlige forløsning fra denne jordiske jammerdal …. Over hundre ble valgt ut på denne måten, en peletong soldater ble kommandert til eksekusjon, og de ble tilbake mens resten av kolonnen marsjerte videre. Noen minutter senere tok ildgivningen til bak oss, med korte avbrekk varte den ved mer enn et kvarter. Det var henrettelsen av disse summarisk dømte ulykkelige.» (Pariskorrespondenten for Daily News, 8. juni.)

Denne Galliffet, «sin hustrus alfons, hun som var så beryktet for den skamløse blotting av sitt legeme under orgiene i det andre keiserdømmet», var under krigen kjent under navnet den franske «fenrik Pistol».

«‘Le Temps’ ²⁸ et omtenksomt og på ingen måte sensasjonspreget blad, forteller en redselsfull historie om mennesker som var skutt bare halvdøde, og som hadde blitt begravd før de var døde. Et stort antall ble begravd på plassen ved St. Jaques-la-Bouchiére, mange av dem bare så vidt tildekket med jord. Om dagen overdøvde larmen fra gatene alt, men i nattestillheten ble de som bodde omkring vekket av fjerne stønn, og om morgenen så de en knyttet neve rage opp av jorden. Som en følge av dette ble det gitt ordre til at likene skulle graves opp igjen. – At mange sårede ble begravd levende, kan jeg ikke tvile det minste på. Ett tilfelle kan jeg innestå for. Da Brunel og hans kjæreste ble skutt den 24. mai i gården til et hus på Vendôme-plassen, lot man dem ligge til ettermiddagen den 27. Da man så endelig kom for å fjerne likene, fant de kvinnen ennå i live og brakte henne til en forbindingsstasjon. Enda hun var truffet av fire kuler er hun nå utenfor fare.» (Pariskorrespondenten for Evening Standard, 8. juni.)

II

Dette brevet sto i London-avisa Times for 13. juni:

«Til redaktøren av ‘Times’.
Herr redaktør,

Den 6. juni 1871 lot hr. Jules Favre en sirkulærnote gå ut til alle europeiske makter, der han oppfordrer til å forfølge Den internasjonale arbeiderassosiasjon til døden. Noen få bemerkninger vil være tilstrekkelig til å karakterisere dette aktstykke.

Alt i innledningen til våre statutter står det opplyst at Internasjonalen ble grunnet 28. september 1864, på et offentlig møte i St. Martin’s Hall, Long Acre, London. Av grunner som han kjenner best til selv, flytter Jules Favre datoen for stiftelsen bakenfor året 1862.

For å kommentere våre grunnsetninger, foregir han at han siterer «fra dens (Internasjonalens) publikasjon av 25. mars 1869». Men hvor siterer han fra? Fra en publikasjon som ikke er Internasjonalens. Den slags manøvrer praktiserte han alt dengang han ennå var temmelig ung jurist og forsvarte «National», et parisblad, mot Cabets anklage for ærekrenking. Dengang lot han som han leste opp fra Cabets flygeskrifter, mens han i virkeligheten leste opp setninger som han selv hadde skutt inn. Dette taskenspillerknep ble imidlertid avslørt for fullsatt domstol, og hadde ikke Cabet vært så overbærende, var Favre blitt straffet med eksklusjon fra advokatstanden i Paris. Av alle aktstykker som han siterer fra som Internasjonalens, hører ikke ett eneste til den. Således sier han: «Alliansen erklærer seg for å være ateistisk, sier generalrådet, konstituert i London, i juli 1869.» generalrådet har aldri sendt ut noe sånt dokument. Tvertom sendte det ut et dokument som annullerte originalstatuttene til «Alliansen» – L’Alliance de la Democratie Socialiste i Geneve – som Jules Favre siterer.

I hele sin sirkulærnote, som også delvis gir seg ut for å være retta mot keiserdømmet, gjentar Jules Favre mot Internasjonalen bare de politifantasier som skriver seg fra keiserdømmets statsadvokater, sånne som oppløste seg i et usselt ingenting selv for domstolene i det samme keiserdømme.

Det er kjent at Internasjonalens generalråd i sine to adresser (fra juli og september 1870) vedrørende krigen som pågikk, fordømte de prøyssiske angrepsplaner mot Frankrike. Senere vendte hr. Reitlinger, Jules Favres privatsekretær, seg til noen av medlemmene i generalrådet, naturligvis forgjeves, i den hensikt å få generalrådet til å arrangere en massedemonstrasjon retta mot Bismarck og til fordel for den nasjonale forsvarsregjering. Det ble særskilt ytret ønske om at man ved det høve ikke måtte nevne republikken med ett ord. Forberedelsene til en massedemonstrasjon i anledning av at man venta Jules Favres ankomst til London ble innleda – riktignok i den beste hensikt – mot generalrådets vilje, som i sin adresse av 9. september uttrykkelig på forhånd hadde advart parisarbeiderne mot Jules Favre og hans kolleger.

Hva ville Jules Favre si, om Internasjonalens generalråd på sin side hadde sendt en sirkulærnote om Jules Favre til alle europeiske regjeringer, for å vende deres oppmerksomhet på de aktstykkene som er offentliggjort i Paris av avdøde hr. Milliére?

Jeg er, hr. redaktør, Deres ærbødige tjener

John Hales,
Sekretær i generalrådet
for Den internasjonale arbeiderassosiasjon.

256, High Holborn, W. C., London,
12. juni 1871.»

I en artikkel om «Den internasjonale arbeiderassosiasjon og dens mål», siterer London-avisa Spectator, som en from angiver og med lignende knep, bare enda mer utførlig enn Jules Favre, dokumentet fra «Alliansen» som er nevnt ovenfor, samt utgir det for å være Internasjonalens verk, og det til og med elleve dager etter at dementiet som står ovenfor hadde blitt offentliggjort i Times. Dette kan ikke undre oss. Allerede Fredrik den store pleide å si at av alle jesuitter er de protestantiske de verste.

Historiske hendelser før og under Pariskommunen

1880

Mai: Keiser Napoleon III arrangerer folkeavstemming om keiserdømme/republikk. De franske seksjonene av Den internasjonale arbeiderassosiasjon oppfordrer sine medlemmer til å avstå fra å stemme, med den begrunnelsen at hele foranstaltningen er demagogisk.

22. juni til 2. juli: Prosess mot medlemmene av IAAs Parisføderasjon fordi de har tatt avstand fra folkeavstemminga.

Midten av juli: Protestmøter av arbeiderne i hele Tyskland mot den økende krigshissinga blant de herskende klassene.

19. juli: Den tysk-franske krigen bryter ut. Marx får i oppdrag av IAAs generalråd å utforme en adresse vedrørende krigen.

26. juli: «Første adresse fra generalrådet om den tysk-franske krigen» vedtas enstemmig av generalrådet.

2. september: Den franske hæren lider nederlag ved Sedan. Napoleon III tas til fange.

4. september: Republikken proklameres i Frankrike. Den borgerlige «nasjonale forsvarsregjering» dannes, i virkeligheten en «nasjonal forræderregjering».

5. september: I Braunschweig sendes det ut et manifest fra styret i Det sosialdemokratiske arbeiderparti om at Frankrike må få en ærefull fred, anerkjennelse av republikken i Frankrike, mot annektering av Elsass og Lothringen. Engelske arbeidere holder massemøter og demonstrasjoner for at Den franske republikk skulle anerkjennes i London, Birmingham, Newcastle og i andre storbyer i England. De engelske fagforeningene sammen med IAA får i stand disse massemøtene.

Første halvpart av september: I Tyskland blir det ut fra Braunschweig-manifestet tatt avstand fra å fortsette den tysk-franske krigen, fordi den er en erobringskrig mot det franske folket.

6. september: Marx får i oppdrag av generalrådet i IAA å utarbeide enda en adresse om den tysk-franske krigen.

9. september: «generalrådets andre adresse om den tysk-franske krigen» vedtas enstemmig av generalrådet i IAA.

18. september: Den tyske hæren innleder beleiringa av Paris.

5. oktober: Arbeiderbataljoner demonstrerer foran rådhuset i Paris og krever: Valg til Kommunen, tiltak for å forankre republikken og energisk kamp mot den tyske fienden i landet. Den såkalte «nasjonale forsvarsregjeringa» avslår kravene.

31. oktober: Parisarbeiderne gjør forsøk på oppstand under ledelse av Blanqui og Flourens, de greier å besette rådhuset for kortere tid og arresterer flere medlemmer av den nasjonale forræderregjeringa.

1881

18. januar: Bismarck utroper i speilsalen i Versailles Wilhelm I til tysk keiser.

21.–22. januar: Nye forsøk på oppstand av arbeiderne i Paris for å styrte den nasjonale foræderregjeringa og opprette Kommunen. Regjeringstroppene drukner oppstandene i blod, etterfulgt av nedskyting av Parisarbeidere, lukking av klubbene i Paris, forbud mot all møtevirksomhet og beslaglegging av visse aviser.

28. januar: Overenskomst om våpenstillstand og Paris’ kapitulasjon mellom den franske regjeringa og Bismarck.

13. februar: Åpning av nasjonalforsamlinga som ble valgt 8. februar. Av 630 medlemmer var ca. 430 monarkister.

26. februar: Preliminærfreden i Versailles, undertegna av Thiers og Jules Favre, og av Bismarck og representanter for de sørtyske statene. Avtalen sa: Frankrike avstår Elsass og den østlige delen av Lothringen til Tyskland og betaler en krigsskadeerstatning på 5 milliarder francs, inntil beløpet er betalt skal tyske tropper holde deler av Frankrike besatt. Samtidig avtales frigivelse av 40 000 franske krigsfanger.

6. mars: Valg i Pariskommunen.

10. mars: Godseierforsamlinga vedtar loven om utsettelse med forfallsterminene for veksler.

18. mars: Forræderregjeringa gjør forsøk på å avvæpne Parisarbeiderne og ta fra nasjonalgarden kanonene. Revolusjon i Paris. Makta går over til Nasjonalgardens sentralkomité. Den borgerlige regjeringa flykter til Versailles.

22. mars: Kontrarevolusjonær demonstrasjon av monarkistene i Paris jages fra hverandre. I Lyon besetter nasjonalgardister og arbeidere rådhuset. Kommunen i Lyon proklameres.

23. mars: Kommunen i Marseille proklameres, den ble knust av regjeringstroppene 4. april.

28. mars: Pariskommunen proklameres. Nasjonalgardens sentralkomité overgir makta. Overenskomst i Rouen mellom Thiers og Bismarck om frigivelse av krigsfanger til å danne Versailles-tropper settes til 80 000 (senere satt opp til 100 000).

30. mars: Kommunen i Paris opphever utskrivingsordninga til hæren og avskaffer den stående hæren. Nasjonalgarden erklæres for den eneste væpna makta.

1. april: Dekret fra Kommunen bestemmer at høyeste lønn for Kommunenes tillitsmenn og ansatte ikke skal overstige 6 000 francs.

2. april: Dekret fra Kommunen om at kirka skal skilles fra staten, og at kirkas eiendommer skal nasjonaliseres. Versailles-regjeringa innleder krigshandlingene mot det revolusjonære Paris.

5. april: Dekret fra Kommunen om å arrestere gisler som svar på at versaillerne har skutt kommunarder. Versailles-troppene begynner kanonbombardementet mot Paris.

6. april: Nasjonalgarden brenner giljotinen.

12. april: Kommunen vedtar å rive Vendôme-søylen «som symbol på sjåvinisme og opphisselse av nasjonene mot hverandre».

16. april: Dekret fra Kommunen om å sette i gang igjen fabrikker som er blitt innstilt av eierne, leda av arbeiderne som sluttes sammen i kooperativer. Dekret fra Kommunen om nedtrapping og sletting av gjeld over tre år uten betaling av renter.

18. april: Marx får i oppdrag av IAAs generalråd å utarbeide en adresse om borgerkrigen som raser i Frankrike.

20. april: Kommunen vedtar å avskaffe nattarbeid i bakerier.

30. april: Kommunen avskaffer pantelånesjappene i Paris. Kommunen i Lyon proklameres på nytt, den slås brutalt ned av regjeringstropper og politi.

9. mai: Versailles-troppene inntar Issy-fortet.

10. mai: Undertegning av fredsavtalen i Frankfurt am Main som gjør slutt på den tysk-franske krigen, fastlegger de endelige fredsvilkårene mellom Frankrike og Tyskland, som inneholder kimen til en ny krig.

16. mai: Arbeiderne og Nasjonalgarden i Paris river ned Vendôme-søylen.

21. mai: Siste møte i Pariskommunen. Ved forræderi og slapphet fra enkelte enheter av Nasjonalgarden trenger Versailles-troppene inn i Paris.

22.–28. mai: I blodige gatekamper i Paris gjør Pariskommunardene heltemodig motstand mot de tallmessig overlegne kontrarevolusjonære fra Versailles.

30. mai: Marx legger fram sin adresse på møte i IAAs generalråd, den blir enstemmig vedtatt.

Mai/juni: I Paris tar kontrarevolusjonen brutal hevn. Massenedskyting og massedeportasjon av titusener er midlene den hvite terroren bruker.

20. juni: Den borgerlige regjeringa i Frankrike oppnår, etter at kommunebevegelsen er slått ned i hele Frankrike, samtykke fra storkapitalistene og godseierne til å skrive ut et statslån for å befestige det råtne regimet.

Noter

1. Den 2. september 1870 ble den franske armé slått ved Sedan og tatt til fange sammen med keiseren. Napoleon III ble internert i slottet Wilhelmshöhe ved Kassel.
2. Possibilisme, opportunistisk retning innen fransk arbeiderbevegelse på slutten av 1800-tallet.
3. Plebisittet, alminnelig folkeavstemming, ble gjennomført av Napoleon III i mai 1870, angivelig for å fastslå folkemassenes holdning til keiserdømmet. Spørsmålene var likevel formulert sånn at et mistillitsvotum til Napoleon IIIs politikk samtidig hadde betydd et mistillitsvotum til alle demokratiske reformer. Den første internasjonales seksjoner i Frankrike avslørte denne demagogiske manøveren og oppfordra sine medlemmer til å holde seg borte fra avstemminga.
4. Venstrerepublikansk avis grunnlagt av Charles Delescluze, utgitt i Paris fra 1869 til januar 1871.
5. Tilsit-avtalen ble slutta mellom Frankrike og Russland i 1807, etter Preussens militære sammenbrudd i krigen mot Napoleon I.
6. Det siktes her til de storstilte sympatiaksjonene for opprettelsen av den franske republikken som ble gjennomført i de engelske arbeiderorganisasjonene etter initiativ av Marx og Den første internasjonales generalråd.
7. Under borgerkrigen i USA (1861–1865) mellom de industrialiserte Nordstatene og plantasjeeierne og slaveholderne i Sørstatene propagerte den borgerlige engelske pressa for Sørstatene, dvs. for opprettholdelse av slaveriet.
8. I den engelske utgaven Joe Miller, i den franske Falstaff. Karl Vogt var en tysk småborgerlig demokrat som ble agent for Napoleon III. Joe Miller var en kjent engelsk skuespiller på 1700-tallet. Falstaff var en skikkelse i Shakespeares dramaer som type på en lykkejeger og skrythals.
9. Historisk dokument som i England ble gitt vanlige kriminalforbrytere etter å ha sonet mesteparten av straffen.
10. Kong Bomba, kallenavn på Ferdinand II, kongen av De to sicilier.
11. For å undertrykke den italienske revolusjonen ble franske tropper sendt til Italia i April 1849, og det revolusjonære Roma ble bombardert. Et himmelropende brudd på den franske forfatninga, hvor det het at republikken aldri ville bruke sin makt til å undertrykke noe som helst folk.
12. Siktes her til undertrykkelsen av Parisproletariatets junioppstand i 1848.
13. Pourceaugnac er en figur i en av Molières komedier, typen på en plump og trangsynt mindre godseier.
14. Typen på en lånehai i Shakespeares Kjøpmannen i Venedig.
15. Cayenne, hovedstaden i Fransk Guyana i Sør-Amerika. Kjent tvangsarbeids- og forvisningssted.
16. Ansvarlig redaktør, som påtar seg ansvaret også knytta til fengsling.
17. Betegnelse på krigene som England, Preussen, Østerrike, Spania og Russland førte mot det revolusjonære Frankrike og senere mot keiserdømmet til Napoleon I.
18. Girondinerne, industri- og handelsborgerskapets parti under den første franske revolusjonen. Girondinerne ville omdanne Frankrike til en forbundsstat og tilintetgjøre den ledende rollen som det revolusjonære Paris hadde, for på denne måten å hugge hodet av revolusjonen og svekke sentraliseringa av de revolusjonære kreftene.
19. Ved folkelig dekret.
20. 18. april utstedte Kommunen en forordning som utsatte betalingsfristen på gjeldsbrev i tre år.
21. Under det andre keiserdømmet var Baron Haussmann prefekt for Seine-departementet, dvs. byen Paris. Under hans ledelse ble visse bykvartaler nydanna for å lette muligheten for å bekjempe arbeideroppstander.
22. I St. Laurentkirka ble det oppdaga skjeletter av kvinner som hadde blitt begravd levende i kjellerhvelvingene. I nonneklosteret Picpus ble kvinner holdt under påskudd av at de var sinnsyke, som også led samme skjebne.
23. Irske godseiere som neppe noensinne oppholdt seg på sine eiendommer.
24. Bojarer, medlemmer av russisk adel, opprinnelig brukt om vaktstyrkene til de russiske fyrstene.
25. Tennishall hvor nasjonalforsamlinga av 1789 fatta sine berømte beslutninger.
26. Senteret for den kontrarevolusjonære emigrant-adelen under den store franske borgerrevolusjonen i 1789.
27. Refererer i denne sammenhengen til Versailles-regjeringas hærstyrker.
28. Innflytelsesrik og liberalt orientert fransk dagsavis som ble gitt ut i Paris fra 1863 til 1943.