Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Dette er et kapittel fra en kinesisk lærebok i politisk økonomi publisert under kulturrevolusjonen, den såkalte Shanghai-læreboka.
Forord av Tjen Folket Media
Denne teksten er det åttende kapittelet fra læreboka som på engelsk heter Fundamentals of Political Economy også kjent som «Shanghai Textbook». På grunn av krisesituasjonen i verdensøkonomien i dag, har vi valgt å oversette dette kapittelet som handler om den relative overproduksjonskrisa i kapitalismen.
Læreboka ble utgitt av Shanghai Folkepresse i 1974, og var lagd for å gi studenter som skulle ut på landsbygda for å arbeide under kulturrevolusjonen ei grunnleggende forståelse i politiske økonomi, nemlig læra om klassekamp. Etter Deng Xiapoing og kapitalistvandrerne i Kina kuppet til seg makta og arresterte de revolusjonære lederne, ble boka bannlyst i Kina. Vi håper å få publisert også resten av boka på norsk ved et senere tidspunkt.
Oversettelsesgruppa,
Tjen Folket Media
Kapitalismens uhelbredelige sykdom
Økonomiske kriser
Økonomiske kriser er det naturlige produktet av kapitalismens økonomiske utvikling. De er uttrykksformer av at forskjellige motsigelser i den kapitalistiske produksjonen, byttehandelen, distribusjonen og reproduksjonen intensiveres. Hvordan oppstår økonomiske kriser i kapitalismen? Hva er deres effekt på den kapitalistiske utviklinga? Dette er spørsmåla vi skal drøfte i dette kapittelet.
Økonomiske kriser er et resultat av at den grunnleggende motsigelsen i kapitalismen skjerpes
Kapitalismens økonomiske kriser er overproduksjonskriser
Før kapitalismen (for eksempel i det kinesiske føydalsamfunnets lange historie), var det også mange sosiale, økonomiske, og levebrøds-relaterte kriser. På grunn av godseierklassens grusomme utbytting av bøndene, krigens herjinger, og naturkatastrofer som flommer, tørker, insektsplager og haglstormer, led jordbruksproduksjonen store skader, det arbeidende folket mista sine hjem, og hundretusener døde av hunger og sykdom. Sosiale, økonomiske og levebrøds-relaterte kriser var på den tida kjennetegna av utilstrekkelig produksjon av mat. Kapitalistiske økonomiske kriser er ikke kjennetegna av utilstrekkelig produksjon, men av overproduksjon. De mest iøynefallende trekkene ved kapitalistiske økonomiske kriser, er: store mengder av varer som ikke blir solgt, fabrikker som stenges, banksvikt, verdien av aksjer faller, tallene på arbeidsløshet vokser raskt, produktivkreftene lider alvorlig skade, og hele økonomien går inn i stagnasjon og kaos.
Kapitalistiske økonomiske kriser er overproduksjonskriser. Men den såkalte «overproduksjonen» er ikke en absolutt overproduksjon – det betyr ikke at tingene som samfunnet produserer er flere enn hva massene kan forbruke. I økonomiske kriser er fenomenet som beskrives nedenfor utbredt. Tekstilarbeidere får oppsigelsesbrev som sier at det er en overproduksjon av garn og stoffer uten mulighet til salg, så produksjonen må skjæres ned og arbeiderne får sparken. Imidlertid er tekstilarbeiderne og deres familier utilstrekkelig kledd. De som produserer tekstilene har ikke råd til dem. Gruvearbeidere mottar oppsigelsesbrev som sier at det er en overproduksjon av kull som nødvendiggjør kutt i produksjon og arbeidskraft. Men samtidig skjelver gruvearbeiderne og deres familier i kulda fordi de ikke selv har råd til kull. Derfor er kapitalistisk overproduksjon en relativ overproduksjon. Med andre ord, den sosiale produksjonen er bare overflødig i forhold til massenes kjøpekraft. Under økonomiske kriser hoper lagerbeholdningene i kapitalistenes varehus seg opp på grunn av for lite etterspørsel. Varer råtner vekk eller blir til og med destruert av kapitalistene. På den andre sida er de breie arbeidende massene for fattige til å kjøpe klær og kjemper på randen av sult.
Den økonomiske overproduksjonskrisa er et særegent trekk ved den kapitalistiske økonomien. Like fullt er muligheten for økonomiske kriser iboende i vareøkonomiens utviklingsprosess allerede fra begynnelsen [i de førkapitalistiske samfunna, red.anm.]. Når vareprodusenten selger sine varer, så bruker han ikke alltid umiddelbart pengene han får på produksjonsmidler eller nødvendige dagligvarer. Dersom han ikke kjøper noe umiddelbart, så kan ikke de vareprodusentene som handler med ham få solgt sine varer. Her kan det oppstå forskyvninger mellom salg og kjøp, og muligheten for kriser oppstår. Imidlertid, da vareproduksjonen var utført av småprodusenter og basert på individuelt eierskap, var formålet med produksjonen å bytte til seg andre varer for å opprettholde produksjonen og tilfredsstille personlige forbruksbehov. Derfor ble salg vanligvis fulgt av innkjøp. Samtidig var produktivkreftene små og skalaen på produksjonen liten. Arbeidsdelinga i samfunnet var ikke velutvikla, og den gjensidige avhengigheta i produksjonen var ikke veldig sterk. Selv om det oppsto forskyvninger mellom salg og innkjøp, var effekten lokal og leda ikke til økonomisk kriser som ramma hele samfunnet. Selv om vareproduksjonen i seg selv legemliggjør muligheten for kriser, er det derfor bare innafor det kapitalistiske økonomiske systemet selv at kriser blir uunngåelige.
De økonomiske krisenes opphav ligger i kapitalismens grunnleggende motsigelse
Økonomiske kriser er uunngåelige i det kapitalistiske samfunnet. Det bestemmes av den grunnleggende motsigelsen i kapitalismen. Stalin påpekte at: «Kilden og årsaken til økonomiske overproduksjonskriser ligger i det kapitalistiske systemet. Kilden til krisa ligger i motsigelsen mellom produksjonens sosiale natur og det kapitalistiske eierskapet til produktene.» (1)
Hvorfor fører den grunnleggende motsigelsen i kapitalismen uunngåelig til økonomiske kriser?
For det første kommer den grunnleggende motsigelsen i kapitalismen uunngåelig til uttrykk i en motsigelse hvor produktivkreftene vokser kraftig, samtidig som kjøpekrafta til det arbeidende folket i relativ forstand synker. Kapitalistisk sosial produksjon i stor skala er veldig forskjellig fra individuell håndverksproduksjon. Individuell produksjon er karakterisert av enkel reproduksjon. Sjøl under gunstige markedsforhold er produksjonsveksten lav. Kapitalistisk produksjon er en produksjon med store maskiner og er i stand til hurtig vekst. Kapitalisten gjør sitt beste for å utvide produksjonen i jaget etter mer profitt, fordi desto større omfang produksjonen har, desto mer merverdi kan han utvinne. Samtidig må kapitalisten også prøve å forbedre sin teknikk og utvide skalaen på produksjonen for å unngå at han blir fortrengt av andre kapitalister. Med utvidelsen av produksjon så må forbruket også øke, sånn at den høyere produksjonen av varer kan bli omsatt og den sosiale produksjonen kan fortsette. Men med det private eierskapet til produksjonsmidla, så prøver alltid kapitalisten å holde lønningene så lave som mulig. Utviklinga av kapitalistisk produksjon og bruk av ny teknikk vil uunngåelig føre et stort antall arbeidere ut av fabrikkens porter og utvide de arbeidsløses rekker. Kapitalistisk konkurranse slår uunngåelig et stort antall av bønder og håndverkere konkurs, sånn at liten kapital skvises ut eller spises opp av storkapitalen. Dermed er det på den ene sida en stor vekst i produksjonen, og på den andre sida er det en relativ nedgang i kjøpekrafta til det arbeidende folket. Denne motsigelsen gjør overproduksjonskrisa uunngåelig.
Den grunnleggende motsigelsen i kapitalismen leder også uunngåelig til økonomiske kriser fordi motsigelsen med nødvendighet kommer til uttrykk i en motsigelse hvor produksjonen i de enkelte fabrikkene er organisert mens den sosiale produksjonen er kaotisk. Når produksjonen blir sosial, blir forholda og den gjensidige avhengigheten mellom produksjonssektorer og mellom forskjellige bedrifter stadig større. For eksempel kommer bomull som kreves av tekstilfabrikkene fra landbrukssektoren, og spinne- og vevemaskinene fra maskinbyggingsindustrien. Derfor må det etter en viss tid skapes en felles plan og en ordning for å fastslå den nødvendige mengden av bomull, tøy og spinne- og vevemaskiner, sånn at sosial produksjon kan bli balansert utført. Men kapitalistisk privat eierskap av produksjonsmidla deler hele samfunnet i en rekke selvstendige kapitalistiske bedrifter. Fra en bedrifts synspunkt er dens arbeidere alle kontrollert av en enkelt kapital, og dens indre produksjon er organisert. Men sett fra samfunnets ståsted, så er hva og hvor mye de forskjellige kapitalisters bedrifter produserer, et rent privat anliggende for de enkelte kapitalistene. Ingen andre har noe de skulle ha sagt om dette. Derfor er produksjonen i samfunnet som en helhet, utført under anarkistiske forhold. Siden den sosiale produksjonen ikke er koordinert, kan ikke den enkelte kapitalist med sikkerhet vite den faktiske etterspørselen etter særskilte varer. Forutsatt at de oppnår profitt, vil kapitalistene konkurrere seg imellom om å utvide produksjonen. Samtidig kan det hende at kapitalistens kommersielle aktivitet skaper en falsk etterspørsel som tilslører samfunnets faktiske kjøpekraft. Sjøl om produksjonen faktisk overstiger kjøpekrafta til massene, er det slik at så lenge prisene på markedet fortsetter å stige, vil handelskapitalister fortsette å bestille varer fra industrikapitalister. Og finanskapitalister vil fortsette å gi kreditt til industri- og handelskapitalister for å legge til rette for industrikapitalistenes utvidelse av produksjonen. Dermed oppstår en falsk vekst i markedet. Denne falske veksten tilslører eksistensen og utviklinga av overproduksjon. Når overproduksjonen tilslutt avsløres, er det gjennom et skred av økonomiske kriser.
Dermed ser vi at kilda til økonomiske kriser ligger i det kapitalistiske systemet sjøl, og i den grunnleggende motsigelsen i kapitalismen hvor produksjonen er sosial men produksjonsmidla er i privat eie. Så lenge kapitalismen eksisterer, er den dømt til å eksplodere i økonomiske kriser. For å gjøre ende på krisene må man først gjøre ende på det kapitalistiske systemet.
Marxistisk teori om økonomiske kriser knuser alle feilaktige teorier som borgerskapet skaper for å tilsløre kriser
Borgerskapet og dets apologeter er ekstremt fulle av frykt for og hat mot de vitenskapelige konklusjonene om kapitalistiske økonomiske kriser som marxismen har kommet fram til. De har lagt sine hoder i bløt for å fabrikere alle slags løgner i et forgjeves forsøk på å skjule forbindelsene mellom kriser og det kapitalistiske systemet selv, for å lure det arbeidende folket og for å opprettholde det utbyttende kapitalistiske systemet. For eksempel sier noen av dem at kilden til krisene er «underforbruk», og foreslår «forbruksstimulering» for å eliminere krisa. Faktisk dukket ikke det arbeidende folkets underforbruk opp med kapitalismens oppståelse. Det har eksistert helt siden menneskesamfunnet ble delt inn i utbyttende og utbytta klasser. Men overproduksjon finner vi kun i det kapitalistiske samfunnet. Derfor er det lett å se at økonomiske kriser ikke kan forklares med «underforbruk».
Etter andre verdenskrig ledet militariseringa av den nasjonale økonomien til en midlertidig falsk fremgang i noen kapitalistiske land. Det så ut som om borgerskapets apologeter hadde en livreddende stråmann. De kom med meningsløse uttalelser som at «alle som holder fast på at de kapitalistiske landa uunngåelig vil gå inn i store økonomiske kriser, tar feil». De oppfattet den stadig høyere deltagelsen til regjeringene i kapitalistiske land i de nasjonale økonomiske aktiviteter som «automatiske regulatorer», som relativt sett ville gjøre at utviklinga av den kapitalistiske økonomien «automatisk ville tendere mot stabilitet». Dette er også en løgn. Vi vet at det kapitalistiske statsmaskineriet tjener borgerskapet. Hva enn den borgerlige staten gjør for å militarisere den nasjonale økonomien eller for å regulere det økonomiske livet, gjør den det gjennom forskjellige tiltak for å kunne øke utbyttinga av folket slik at kapitalistene kan bli rikere. Som Lenin påpekte for lenge siden: «Uansett om det er i USA eller Tyskland, er resultatet av å ‘regulere det økonomiske livet’ at man skaper militære arbeidsleirer for arbeiderne (og for deler av bøndene) og paradiser for bankmenn og kapitalister. Reguleringstiltaka i disse landa består av å stramme beltet til arbeiderne til randen av sult, mens man på den andre sida garanterer (ved bruk av hemmelige og reaksjonære byråkratiske metoder) at kapitalistenes profitt er høyere enn før krigen» (2) Reguleringa av det økonomiske liv i de borgerlige landa har ikke gjort det sånn at den kapitalistiske økonomien «automatisk tenderer mot stabilitet». Tvert om så har den utarmet det arbeidende folk og svekket markedet mens den har beriket kapitalistene. Den grunnleggende motsigelsen i kapitalismen har stadig blitt mer skjerpa, og den økonomiske krisa i kapitalismen har blitt mer alvorlig.
Kapitalistiske økonomiske krisers forverrende tendens
Kapitalistiske økonomiske kriser eksploderer periodisk
Så lenge det kapitalistiske systemet eksisterer, vil den grunnleggende motsigelsen i kapitalismen spille sin rolle. Kapitalistiske økonomiske kriser er ikke problemer som bryter ut en eller to ganger, men vil uunngåelig dukke opp periodisk. Om vi ser på historien ser vi at den første store kapitalistiske krisa dukka opp i 1825 i England. Etter dette dukka den økonomiske krisa opp om og om igjen, i 1836, 1847, 1857 og 1867. De oppstod gjennomsnittlig en gang hvert tiende år. Etter dette fortsatte de å eksplodere med et stadig større omfang.
Den økonomiske krisas syklus er perioden mellom to påfølgende kriser. Denne består generelt sett av av fire faser: krisa, depresjon, oppgang, og høykonjunktur. Av disse er krisefasen den grunnleggende. Den er slutten på den siste syklusen og begynnelsen på en ny syklus.
Krisefasen: Kriser kommer ofte plutselig. Før de kommer er det en utbredt falsk fremgang i markedet, og «forretningene blomstrer» i forskjellige industrier. Sjøl om produksjonen allerede overgår de faktiske behovene, går fabrikkene fortsatt i full hastighet for å fylle opp varehusa og for å møte bestillinger på grunn av kredittsystemet og aktiv spekulasjon.
Plutselig inntreffer det en økonomisk krise på grunn av at en av kjedene i den kapitalistiske økonomien kuttes. Når overproduksjonen innen en bransje er avslørt og salg blir vanskelig, blir andre bransjer raskt påvirka, og det leder til en kjedereaksjon. For eksempel vil produksjonskutt og avbrudd innen bilindustrien på grunn av overproduksjon uunngåelig ramme kull, elektrisk kraft og transportbransjer. Finansspekulanter som i utgangspunktet bidro til å øke den falske fremgangen snur seg nå rundt og dumper aksjene sine for reduserte priser, og dermed forverrer de situasjonen. Nå er varehusa overfylte, det er vanskeligere å få solgt varer, og prisene synker raskt. For å hindre prisfallet hender det at kapitalistene tyr til det å ødelegge store mengder av varer. Rammet av treig omsetning og fallende priser går mange mellomstore og små bedrifter konkurs og mange banker stenger ned. De fabrikkene som fortsetter driften reduserer omfanget av produksjonen. Nå vil antallet arbeidsløse fra alle bransjer øke raskt, og hele den økonomiske situasjonen blir stadig verre.
Depresjonsfasen: Etter de stormfulle angrepa i krisefasen, går tidevannet av insolvens [manglende betalingsevne, manglende evne til å nedbetale gjeld eller betale regninger, red.anm.] blant industrielle og kommersielle bedrifter nå tilbake. De bedriftene som overlever krisa fortsetter aktivitetene sine i et redusert omfang. Sjøl om butikkene dekoreres med lys og deres salgsmenn roper høyt, så er forretninga fortsatt dårlig. Et stort antall arbeidere er fortsatt arbeidsløse uten noen måte å brødfø seg på. Kapitalistisk industri, handel og bankvesen står stille. Men i denne fasen fortsetter like fullt det sosiale forbruket. Etter mye skade blir varene på lager solgt sakte unna for veldig lave priser. Under overflaten av stillstand akkumuleres sakte de kreftene som danner grunnlaget for oppgangen.
Oppgangsfasen: Med reduksjonen av lagra, en sakte prisvekst, og en gradvis vekst i profitten. På den ene sida trapper kapitalistene opp utbyttinga av arbeiderne og på den andre sida forbedrer de teknikken og kjøper nytt utstyr. Dermed er førsterangs produksjon som elektrisk kraft, jern og stål og maskinbygging den første som utvides steg for steg. Sysselsetting stiger gradvis i disse bransjene. Den økte sysselsettinga leder til økt etterspørsel etter forbruksvarer. Dermed stimuleres utviklinga av annenrangs produksjon. [Her skriver de originalt om første og andre kategori, som kan være bestemte begreper. Red.anm.] På denne måten blir produksjonen gradvis gjenoppretta, og antall arbeidsløse blir redusert. Den tidligere kapitalistiske økonomien i depresjon er igjen gradvis på bedringens vei.
Høykonjunktursfasen: Den grunnleggende karakteristikken i denne fasen er den raske veksten i salg av varer i markedet, høy profitt, raskere aktiviteter i produksjon og varebytte, og gjenopptakelse av økt kreditt og spekulasjon. Det er utbredt «framgang» i markedet. Kapitalistene vil alle prøve iherdig å utvide produksjonen. Under «fremgangens» overflate akkumuleres dermed sakte grunnlaget for en ny krise. Engels beskrev dette livlige fenomenet i den kapitalistiske økonomien som: «Bevegelsene er raskere; rolige skritt blir til raske steg. Industrielle raske steg blir til løpetrinn. Løpetrinn blir til en sprint i et handikappet kappløp innen industri, handel, kreditt og spekulasjon. Til slutt, etter flere siste, desperate hopp, faller det hele ned i en avgrunn av kollaps.» (3)
Krise-depresjon-oppgang-høykonjunktur-krise karakteriserer den sykliske naturen til økonomiske kriser. Slik kommer også den sykliske naturen til kapitalistisk produksjon til uttrykk. Den viser at kapitalistisk produksjon ikke kan fortsette kontinuerlig, men kan bare avansere gjennom en slalomløype.
Kapitalistiske økonomiske kriser blir stadig verre
I den kapitalistiske produksjonens utviklingsprosess oppstår økonomiske kriser om og om igjen. Men hver krise er ikke en enkel gjentagelse av den forrige krisa. Kapitalistiske økonomiske kriser tenderer mot å bli stadig verre. Særlig etter den andre verdenskrig har økonomiske kriser blitt mer vanlige og mer omfattende. Dette viser seg i de følgende aspekta:
For det første har de økonomiske krisenes syklus blitt kortere, og økonomiske kriser har blitt hyppigere.
Før andre verdenskrig forekom økonomiske kriser hvert tiende år. I de tjue åra etter andre verdenskrig, har de økonomiske krisenes syklus blitt betydelig kortere.
Vi kan klart se i de følgende tabellene at etter andre verdenskrig, så var det fem økonomiske kriser i USA og Japan. Den gjennomsnittlige tida mellom den første og femte krisa var mindre enn fem år i USA og mindre enn fire år i Japan. Etter andre verdenskrig ble de økonomiske krisenes syklus betydelig kortere fordi det arbeidende folk, under monopolkapitalens styre, er gjenstand for økende utbytting, deres kjøpekraft er relativt redusert, og problema i innenriksmarkedet er intensivert. Videre, på grunn av aggresjonen utenlands og de forskjellige imperialistiske landas utvidelse, er motsigelsen mellom imperialismen og folkene i koloniene og satellittstatene blitt intensivert. Dette avler nasjonale revolusjoner i koloniene og satellittstatene og reduserer stadig størrelsen på utenlandsmarkedene. Omsetning blir et kronisk problem. Dermed blir motsigelsen mellom produksjon og forbruk stadig mer skjerpa. Alt dette viser at den grunnleggende motsigelsene i kapitalismen blir stadig mer akutt, og de kapitalistiske produksjonsforholda legger en stadig tyngre begrensning på utviklinga av produktivkreftene.
For det andre gjør den ubevisste erstattinga av fast kapital at forholda for kapitalistisk reproduksjon blir mer ubalansert. Før den andre verdenskrigen, da krisene eksploderte, sank som regel investeringa i fast kapital raskt. Men etter andre verdenskrig var investering i fast kapital som regel høyere enn før krigen. Sjøl i krisetider er nivået på investeringer fortsatt relativt høyt. I den femte økonomiske krisa i USA etter krigen, falt ikke investeringene i fast kapital, de økte istedet. Det var en økning på 3,5 prosent mellom 1969 og 1970. I den femte økonomiske krisa i Japan etter krigen, var investering i fast kapital i 1971 3,2 prosent høyere enn i 1970.
Det høyere nivået av investeringer i fast kapital etter krigen viser at monopolborgerskapet på den ene sida bruker statsmaskineriet til å øke sin utbytting av det arbeidende folket, og forvandler merverdien utvunnet fra arbeiderne til kapital. Dette øker hastigheten på kapitalakkumulasjonen, men øker også farten på utarmingen av proletariatet og reduserer kjøpekrafta til folket enda mer. På den andre sida så ser vi at investering i fast kapital i USA etter krigen i hovedsak bestod av militære ordrebestillinger og krav relatert til våpen og krigsforberedelser. Ikke bare blir store mengder sosiale ressurser sløst vekk, men førsterangs industrier [første kategorien, red.anm.] ble utvida uten noen kontroll. Som resultat ble forholdet for sosial reproduksjon satt i enda større ubalanse, og motsigelsen i den kapitalistiske reproduksjonen ble mer skjerpa. Kapitalistiske økonomiske kriser ble mer hyppige og mer omfattende.
For det tredje blir produksjonskrisene fletta sammen og virker sammen med jordbrukskriser, noe som intensiverer hele den økonomiske krisa. Under det kapitalistiske systemet oppstår ikke krisene bare i vareproduksjonen, men også i jordbruket. Når jordbrukskrisene eksploderer, reflekteres de raskt i opphoping av varer i varehusa til jordbrukskapitalistene, i fallende engrospriser, krympende dyrka mark, økt arbeidsløshet blant jordbruksarbeidere, fallende lønninger blant de som fortsatt er ansatt, og massekonkurs blant de enkelte bøndene. Det kan observeres at jordbrukskriser, som vareproduksjonskrisene, oppstår på grunn av overproduksjon og forårsakes av den grunnleggende motsigelsen i kapitalismen. Så lenge det kapitalistiske systemet eksisterer, er overproduksjonskriser i jordbruket like uunngåelig som overproduksjonskriser i vareproduksjonen.
Men sammenligna med kriser i vareproduksjonen, er jordbrukskriser av mye lengre varighet. I de 20-30 åra som er gått siden jordbrukskrisa eksploderte sammen med vareproduksjonskrisa i 1948, har jordbruket aldri vært i stand til å frigjøre seg sjøl fra overproduksjon.
Sammenflettinga og interaksjonenen mellom industrielle og agrare kriser har blitt et alvorlig problem i USAs etterkrigsøkonomi. Produksjonskriser leder til insolvens i et stort antall av bedrifter, produksjonskutt, arbeidsløshet og fallende lønninger. Som resultat blir etterspørselen etter jordbruksprodukter redusert, noe som skjerper overproduksjonskrisa i jordbruket. Samtidig skader jordbrukskriser jordbruksproduksjonen og utarmer jordbruksarbeiderne. Følgelig blir etterspørselen etter produksjonsmidler for jordbruket og produksjonsprodukter redusert, og overproduksjon i vareproduksjonen blir intensivert. Under påvirking av vareproduksjons- og jordbrukskriser, blir de kapitalistiske økonomiske krisene uunngåelig verre.
For det fjerde er kapitalistiske overproduksjonskriser sammenflettet med fiskal- og finanskriser [fiskal beskriver offentlige finanser, det vil si statsfinanser som statsbudsjett og andre statlige finansielle disposisjoner, red.anm]. Etter andre verdenskrig, samtidig som de økonomiske krisenes syklus ble kortere, eksploderer fiskal- og finanskriser oftere. Fiskal- og finanskriser oppstår ofte sammen med økonomiske kriser. Fiskal- og finanskriser, som økonomiske kriser, er et uunngåelig resultat av den videre skjerpinga av den grunnleggende motsigelsen i kapitalismen. De viktigste aspektene ved disse er budsjettunderskudd, vilkårlig utvidelse av pengemengden, heving av priser, underskudd i betalingsbalansen, avtagende gullreserver og devaluering av valuta.
For å frigjøre seg sjøl fra de forverrede økonomiske krisene, forsøkte imperialistmaktene etter andre verdenskrig forgjeves å ty til våpen- og krigsindustri for å stimulere nasjonal økonomisk vekst. Men det at militærutgiftene og produksjonsutgiftene til forsvarsindustrien ble stadig høyere leda til kronisk budsjettunderskudd. For å betale de enorme forsvarsutgiftene har de imperialistiske landa jobba hardt for å øke skattene, forhandle fram utenlandslån, utstede mer valuta, og drive fram inflasjon, noe som leder til fiskalkriser. I fiskalårene 1946 til 1971 hadde USA et budsjettunderskudd tilsvarende 137,9 milliarder dollar. Den offentlige gjelda nådde 424,1 milliarder dollar. Til og med regjeringsmedlemmer i USA sa i forferdelse at «USAs statsgjeld var større en alle andre lands samla statsgjeld», og «Om vi veksla ut denne statsgjelda i endollarsedler, så kunne de legges i et belte med en bredde på 35 fot som strekker seg rundt ekvator 1520 ganger».
Når inflasjonen forverres så synker stadig verdien av pengene, noe som leder til en stadig økning av prisene. Før i tida var det slik at forut for økonomisk kriser, så ville prisene generelt falle.
Men etter andre verdenskrig har de kapitalistiske landa tatt i bruk militarisering av nasjonaløkonomien og de har ført en inflasjonspolitikk. Som et resultat har prisene ikke bare ikke falt under krisa, men de har økt. For eksempel så har det vært fem økonomiske kriser i USA siden andre verdenskrig, og med unntak av krisa i perioden 1948-49 har prisene i de andre fire periodene gått opp. Dette indikerer at kjøpekrafta har falt. Devalueringa av valutaen i et land vil uunngåelig gå utover dets ytre kredittverdighet. Yankee-imperialismen innledet påfølgende aggresjonskriger, med en stor økning av soldater stasjonert i utlandet og av militære utgifter. Den store flommen av amerikanske dollar sendte deres internasjonale kredittverdighet ned i fritt fall. Etter andre verdenskrig har finanskriser oppstått om og om igjen i finansmarkedet i den kapitalistiske verden. Massive salg av amerikanske dollar og gullrush har tvunget den amerikanske regjeringa til å devaluere dollaren to ganger: først i slutten av 1971 og igjen i februar 1973. Hegemoniet til den amerikanske dollar i den kapitalistiske verden har blitt svekka.
Sammenfallet av økonomiske kriser og finanskriser har ført den kapitalistiske økonomien ned i en dyp myr. På den ene sida har økonomiske kriser ført til et stup i produksjonen og stadig mer utarming av det arbeidende folk, samt til redusert inntekt for de kapitalistiske landa, store underskudd i føderale budsjett og i betalingsubalanse som forverrer fiskal- og finanskrisene. På den andre sida har forverring av fiskal- og finanskrisene, inflasjon, høyere skatter, fall i reallønna og relativ reduksjon i kjøpekrafta til massene uunngåelig forverret den økonomiske overproduksjonskrisa ytterligere.
Vi kan dermed se at den sykliske naturen til de kapitalistiske økonomiske krisene har skapt en ond sirkel som blir verre og verre. Den iboende antagonistiske motsigelsen i kapitalismen skjerpes enda mer. Kriser på toppen av kriser har rista hele den kapitalistiske verden som en rekke ville stormer.
Økonomiske kriser undergraver grunnlaget for kapitalistisk styre
Økonomiske kriser intensiverer den grunnleggende motsigelsen i kapitalismen videre. Under krisene blir konkurransen mellom kapitalistene mer skjerpa. Mange mellomstore og små bedrifter blir ute av stand til å konkurrere med store bedrifter, og de er de første som går konkurs. For å betale ned gjelda si blir mange mellomstore og små bedrifter tvangsauksjonert med tap. Noen få store bedrifter, som er mer konkurransedyktige, benytter anledningen til å kjøpe seg inn til en lav pris. Etter hver krise i det kapitalistiske samfunnet blir derfor mer kapital konsentrert i hendene til færre kapitalister. Konsentrasjonen av produksjon og kapital øker. Den voksende konsentrasjonen av produksjon og kapital innebærer at den grunnleggende motsigelsen i kapitalismen, nemlig motsigelsen mellom sosial produksjon og kapitalistisk privat eierskap, blir mer akutt.
Økonomiske kriser skjerper klassemotsigelsen i det kapitalistiske samfunnet. Ved å redusere sine tap under krisa vil kapitalistene uunngåelig legge det arbeidende folk under øksa. De avskjediger arbeidere i masser, kutter lønninger, tyr til inflasjon, øker skattene, og prøver som best de kan å skyve byrden av krisa over på skuldrene til det arbeidende folket. Samtidig, under krisa, øker også den kapitalistiske utbyttinga av jordbruket og de urbane områdenes utbytting av rurale områder, og resultatet er massekonkurs blant bøndene. Derfor vil kapitalistiske økonomiske kriser føre til alvorlig motgang for arbeiderklassen og andre arbeidende folk, og det skjerper motsigelsen mellom arbeiderne og bøndene på den ene sida og borgerskapet og de store godseierne på den andre sida, og dette gjøre at proletariatets tidevann av kamp mot borgerskapet vokser seg høyere og høyere. Dermed blir grunnlaget for kapitalistisk herredømme stadig undergravd.
Økonomiske kriser avslører fullstendig den forbigående naturen til det kapitalistiske systemet, avslører eksistensen av antagonistiske motsigelser mellom kapitalistisk produksjonsforhold og produktivkreftene. De kapitalistiske produksjonsforholdene er for trange for de enorme sosiale produktivkreftene. De begrenser alvorlig utviklinga av produktivkreftene. Gjennom kriser og bare etter enorme ødeleggelser av produktivkrefter og drastisk reduksjon av produksjonen kan motsigelsen mellom produksjon og forbruk bli midlertidig og tvangsmessig løst. Men samtidig vil faktorene som leder til neste krise stadig akkumuleres på nytt. I utviklingsprosessen til den kapitalistiske økonomien er det en tendens til at økonomiske kriser blir verre. Dette indikerer at de kapitalistiske produksjonsforholda forvitrer og må erstattes av nye produksjonsforhold som er tilpasset utviklingsbehova for de nye produktivkreftene, nemlig sosialistiske produksjonsforhold.
Viktige studiehenvisninger:
Engels, Anti-Dühring, del. 3, kapittel. 2.
Lenin, «The Lessons of Crises,» Complete Works of Lenin, Vol. 5.
Diskusjonsspørsmål:
1. Hva er kilda til den økonomiske krisa?
2.Hvorfor sier vi at økonomiske kriser framskynder kapitalismens undergang?
Noter:
1) «Political Report to the Sixteenth Congress of the Central Committee of the Communist Party of the Soviet Union (Bolshevik), Complete Works of Stalin, Vol. 12, p. 214.
2) ‘Where Is the Way Out in the Face of an Impending Catastrophe ?,» Complete Works of Lenin, Vol. 25, p. 324.
3) Engels, Anti-Duhring, Selected Works of Marx and Engels, Vol. 3, Jen-min ch‘u-pan-she, 1972, p. 316.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.