Av en kommentator for Tjen Folket Media.
En av de største nasjonale mytene – eller rettere sagt løgnene – i Norge, er forestillingen om at norske myndigheter kjempet hardt mot den tyske okkupasjonen av Norge. I virkeligheten forhandlet norske politikere med okkupanten, og de gikk hele tiden mot aktiv motstand og sabotasje. Samtidig tjente de store norske kapitalistene gode penger på nært samarbeid med den nazistiske okkupanten.
I begynnelsen av krigen var det mange forhandlinger mellom norske myndigheter og de tyske okkupantene. “Landsfaderen” Einar Gerhardsen vurderte i 1940 muligheten for å avsette kongen og inngå samarbeid med okkupasjonsmakta.
Norsk politi hjalp tyskerne å arrestere og deportere jøder og kommunister. De sendte folk til konsentrasjonsleire og samtidig tjente store selskaper som Orkla og Hydro enorme summer på handel med tyskerne.
Sosialdemokratiet forhandlet med tyskerne
I en kommentar for VG i 2003 skrev Terje Carlsen:
“Alt i de første dramatiske aprildagene etter okkupasjonen 9. april foregikk det en temmelig hektisk møtevirksomhet mellom toppene i norsk næringsliv og den tyske okkupasjonsmakten. 13. april 1940 – fire dager etter det tyske overfallet på Norge – kom norske næringslivstopper, noen av dem senere medlemmer av Hjemmefrontens ledelse, sammen om ettermiddagen hos administrerende direktør Gunnar Schjeldrup i Christiania Spigerverk for å diskutere den nye situasjonen. Til stede var generaldirektør Hassa Horn, president i Norsk Industriforbund, høyesterettsjustitiarius Paal Berg, direktør Lorentz Vogt fra Industriforbundet, direktør Finn Dahl i Arbeidsgiverforeningen, direktør W. Klaveness fra Rederforbundet, og direktør Fritjof Heyerdahl fra norske Siemens AS, som var kjent for sine meget nære tyskeforbindelser. Heyerdahl var blant annet 20. april 1939 æresgjest i Hitlers 50-årsdag i Berlin sammen med herrene Viktor Mogens og Ellef Ringnes. Flere møter ble holdt ut over dagen. Blant annet kom det i stand et PM skrevet av Lorentz Vogt, der det står: «Man enedes om at det sannsynligvis ville være riktig å søke om å få fiendtlighetene avsluttet og at det også ville være riktig om det gikk en henstilling til Kongen. Man var videre enige om at det burde søkes kontakt med høyesterettsjustitiarius som den eneste tilbakeværende representant for statsmakten».”
I Store norske leksikon står det:
“I juni 1940 kom Gerhardsen tilbake til det okkuperte Norge, etter å ha fulgt regjeringen til Tromsø og deretter Tranmæl og andre til Sverige. Han lot seg velge til partiformann av landsstyret, og som partileder forsøkte han å få til en samling av det norske politiske miljøet med tanke på å komme frem til en ordning med tyskerne.”
Det sås av andre tvil om hvorvidt Gerhardsen var den som utformet disse planene, eller om det var andre som brukte samme skrivemaskin som ham. Det er uansett ikke avgjørende. Det som er avgjørende er det ubestridelige faktum at det i 1940 pågikk et arbeid der mange sentrale folk i den norske herskerklassen og i Arbeiderpartiet og LO, søkte forsoning og samarbeid med den tyske okkupanten.
Mot sabotasje, for profitt
I Danmark var herskernes samarbeid med tyskerne enda sterkere. Folketingen satt som lovgivende forsamling til 1943 og det sivile styret gjennom danske departementer fortsatte gjennom hele den tyske okkupasjonen. Den danske kongen og regjeringen ble i landet.
I Norge dro konge og regjering, men helt fram til 1944 var den norske eksilregjeringen og den norske Hjemmefront-ledelsen hardnakka motstandere av aktiv motstand og sabotasje. I radiosendinger fra London manet regjeringa til ro og orden. Motstand ville bare føre til represalier fra tyskerne, var budskapet de sendte hjem til det norske folket.
Samtidig tjente norske kapitalister store penger under krigen. Og de benyttet seg villig vekk av slavearbeidskraft fra sovjetiske og jugoslaviske krigsfanger, samt av det tyske tvangsarbeidet og ikke minst på den vanlige kapitalistiske virksomheten som gikk sin gang under hele krigen. En rekke kapitalister profiterte stort på krigen, ved å selge varer til tyskerne.
Norsk kapital og gass til konsentrasjonsleire
Det norske storselskapet Norsk Hydro var medeier i IG Farben, selskapet som produserte gassen til de tyske dødsleierene. Norsk Hydro samarbeidet tett med den tyske okkupanten gjennom hele krigen. Dette beskrives blant detaljert i NTNU-førsteamanuensis Anette H. Storeides bok Norske krigsprofitører. Hun mener ikke det er belegg for å hevde at Norsk Hydro var ledet av nazister, men at ledelsen var “pragmatiske”.
I et intervju med Storeide i Aftenposten skriver avisen følgende:
“Men for at Hydro skulle makte å være med i dette selskapet – og dermed den store lettmetallsatsingen til tyskerne – var det nødvendig med en aksjeutvidelse i selskapet. Den klarte selskapet å få fulltegnet ved at ulike norske investorer la tilsammen 7,9 millioner kroner på bordet, eller rundt 180 millioner kroner i 2015-kroner. Disse investorene ble kalt Oslo-konsortiet og besto av en gruppe sentrale norske næringslivsaktører med forretningsmessige og familiære bånd. Foruten Thomas Fearnleys rederi, Fearnley & Eger, besto konsortiet av blant andre Orkla Grube AS, Fred Olsen & Co, Storebrand, Klaveness-rederiet, Johan H. Andresen og Jens P. Heyerdahl. Med disse pengene på plass, kunne byggingen av en lettmetallfabrikk på Herøya utenfor Porsgrunn starte. Flere hundre krigsfanger og tvangsarbeidere ble satt til å gjøre jobben.”
Avslør krigsprofitørene og løgnene
For det første må det bemerkes at selskapene og familiene til disse rederne og industriherrene fortsatt har sentrale posisjoner i norsk kapitalisme. Fearnley, Orkla, Fred Olsen, Storebrand, Klaveness, Andresen, Heyerdahl – deres kapital, forøket av kollaboratør-virksomhet og tvangsarbeid, lever videre. Dette er fortsatt viktige eiere og selskaper i Norge.
For det andre må det understrekes at den nasjonale myten er falsk. Det norske borgerskapet var akkurat like råttent i sitt møte med nazismen som de var i andre land. De borgerlige partiene kneblet og spente bein for aktiv motstand og storkapitalen profiterte på sviket og inngikk et lønnsomt forbund med nazi-okkupanten.
De samme menneskene som forhandlet med tyskerne i 1940 og gjorde gode penger i de fem årene som fulgte, stilte seg gjerne i spissen for å rope høyt hurra 17. mai 1945. For dem var det all grunn til å juble over de fem årene med okkupasjon, og enda større grunn til å juble over “gjenreisningen” som de også profiterte på.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.