Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Den 12. april, i 1918 var militæret på vei for å bli satt inn mot arbeiderne i gruvesamfunnet Sulitjelma, da titusenvis av arbeidere i Trondheim mobiliserte i et forsøk på å stoppe dem. Da ekspedisjonen skulle av gårde oppsto det store gateslagsmål mellom politi og arbeiderne.
Knapt et år tidligere hadde arbeiderne reist seg i Russland og revet landet ut av den imperialistiske krigen. Oktoberrevolusjonens ringvirkninger rystet Norge så vel som resten av Europa. Overalt mobiliserte arbeiderklassen mot krigen. Overalt skalv herskerklassene av frykt.
I perioden 1917 til 1918 økte faren for at Norge kunne bli dratt med inn i første verdenskrig. Staten satte i verks en militariseringskampanje som besto av økte bevilgninger til militæret og utvidet verneplikt.
På Drevjemoen militærleir samlet en kveld flere hundretalls rekrutter seg til en revolusjonær demonstrasjon. I kjølvannet av demonstrasjonen ble det dannet en aksjonskomite for agitasjon mot den imperialistiske krigen og mot den borgerlige statens militarisering.

19. juni 1917 arrangerte de atter en ny demonstrasjon, der de gikk i tog med geværer, sang revolusjonære sanger som ‘Internasjonalen’ og ropte slagord som “Leve revolusjonen” til befalets skrekk og gru.
Kort tid etter ble rekruttene innkalt til forhør, og flere av dem stilt for militær forhørsrett. Alt i alt ble 34 av de mest aktive agitatorene dømt til fengsel. Blant disse var kommunisten Johan Medby, dømt til fem måneders fengsel.
Mens Medby og en av de andre, Martin Olsen, ventet på innkalling til soning, hadde de i januar 1918 begynt å arbeide ved gruvene i Sulitjelma.
Den lille gruvebyen i Nordland var sterkt preget av oktoberrevolusjonen. Også hit strakte den norske rådsbevegelsen seg, og det ble dannet arbeiderråd, eller sovjeter, overalt i Sulitjelma.
Etter en liten periode mottok Medby og Olsen brev med innkalling til Bodø kretsfengsel. Men begge nektet å forlate Sulitjelma frivillig. Kort tid før hadde tillitsvalgte i fagorganisasjonene i Sulitjelma vedtatt å nekte arrestasjonen og dommen. Et massemøte med 550 arbeidere den 3. februar støttet helhjertet vedtaket, og det ble sendt skriv til politimesteren i Bodø om vedtaket som var blitt gjort.
Da dro den lokale lensmannen i et forsøk på å arrestere Medby for å ta han med til soning. Men forsøket endte i fiasko. Lensmannen ble møtt av masser av arbeidere som nektet å la han utføre arrestasjonene, og lensmannen måtte dermed reise tomhendt hjem.
Som følge av dette troppet politiet opp med et enda sterkere oppbud den andre gangen, med flere politimenn og en sersjant. Alle var uniformert og bevæpnet. Så fort ryktet om dette spredde seg, skal gruvearbeidere fra hele området ha forlatt arbeidsplassene sine for å beskytte Medby og Olsen.
Denne gangen fant politiet Medby og forsøkte å ta han med seg. Men rundt politiet hadde det imidlertid samlet seg en opphisset folkemengde på etterhvert 1000 mennesker. Arbeiderne grep inn og rev løs de to arresterte fra politiets hender, før de tok fra politiet våpnene deres og rev distinksjonene av uniformene deres.
Arbeiderne dro så politimennene fysisk med seg og satte dem på toget der de ble sendt vekk fra Sulitjelma. Atter et forsøk fra statens side hadde mislykket. Jubel og glede spredte seg blant folkemengden da det var klart at de hadde seiret for denne gang.
Det var da myndighetene slo alarm. I løpet av et par dager sendte politimesteren i Bodø en rapport til en kaptein i hæren, der det blant annet sto:
Situasjonen i Sulitjelma maa betegnes som overmaade alvorlig. […] Om end dette formentlig er overdrevet, antas det under enhver omstendighet sikkert, at der er et meget betydelig antal geværer og rikelig ammunition til disse.
Myndighetene fryktet at det brygget til væpnet opprør. Bekymringen ble bare større av eventuelle tilgangen gruvearbeiderne måtte ha til dynamitt og diverse andre våpen.
Rundt denne tiden ble det hele en kjent sak for offentligheten, med avisoppslag og politisk strid rundt om i landet. Den norske staten bestemte seg for å sette inn militæret. Det ble mobilisert fire marinefartøyer med 350 soldater om bord, en rekke politifolk fra Oslo, alle utrustet med diverse våpen og utstyr, blant annet 14-15 mitraljøser.
Blant annet ble det bestemt at underoffisersskolens elever i Trondheim skulle vært blant de som ble satt inn mot arbeiderne i Sulitjelma. Dette vakte sinne blant lokalbefolkningen, da det ble klart at «bondeskolegutter» med våpen skulle settes inn som mot arbeidere.
Da marinefartøyene hadde ankommet Trondheim fra Oslo, ble det mobilisert til en stor demonstrasjon 12. april 1918. Stemningen var svært anspent. I det soldatene skulle bli sendt avgårde eskalerte demonstrasjonen til opptøyer og det ble gatekamper mellom politi og arbeidere. Flere av demonstrantene ble arrestert og noen ble i ettertid idømt fengselsstraffer.

Da militæroppbudet ankom Sulitjelma og beleiret gruvesamfunnet, ble området lagt under streng sensur, der telefon og post ble stoppet i flere dager. Jernbanene og telegrafverket ble tatt under kontroll av soldatene. De arresterte 21 arbeidere og transporterte dem til Bodø kretsfengsel. Videre ble 13 finner og en del andre utenlandske arbeidere også arrestert. En rekke utenlandske arbeidere ble så utvist fra landet.

Men til å begynne med fant verken politiet eller militæret Johan Medby og Martin Olsen. Før oppbudet nådde Sulitjelma, hadde de nemlig dratt på ski til Siriheim i Saltdal. Men oppholdet i Siriheim ble kortvarig, da de snart ble arrestert og sendt direkte til Bodø med et av marinefartøyene.
Den borgerlige staten hevdet igjen sitt herredømme med reaksjonær vold, og klarte for en kort periode å tildels legge lokk på den kokende atmosfæren i Sulitjelma. Staten gjorde et eksempel ut av militærnektere og agitatorer til en forsøkt skrekk og advarsel til andre med lignende tanker. Men statens handlinger bidro bare til å dyrke arbeidernes hat mot staten, militæret og kapitalen.

Statens handlinger tjenestegjorde den gang og tjenestegjør selv den dag i dag ved å vise dens sanne ansikt i respons på folkelig opprør. Nettopp derfor blir hele Sulitjelma-affæren forsøkt dysset ned eller lagt skjul på i Norgeshistorien. Det hele var en episode den norske staten helst vil at arbeiderklassen skal glemme.
For å konkludere, siterer vi her Johan Medby selv om episoden:
Disse hendelsene […] vil for meg alltid stå som et eksempel på sunn og helhjertet arbeidersolidaritet i ei tid som var preget av krig og dype sosiale motsetninger […] -et fulltonende uttrykk for den samme solidaritetsånd som manifesterte seg ved det historiske møtet på Langvassisen elleve år tidligere.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.