Skrevet av den indiske forfatteren og aktivisten Arundhati Roy, 2. april 2020.
Oversatt fra Dem Volke dienen.
Hvem kan i dag bruke begrepet «gått viralt» uten å grøsse litt? Hvem kan lengre se på noe – et dørhåndtak, ei pappeske, en pose med grønnsaker – uten å forestille seg den omgitt av en sverm av disse usynlige, ikke-døde, ikke-levende boblene dekka med sugekopper som fester seg på lungene våre?
Hvem kan tenke seg å kysse en fremmed, hoppe på en buss eller sende barnet sitt på skolen, uten å kjenne ekte frykt? Hvem kan tenke på vanlige gleder uten å vurdere risikoen? Hvem av oss har ikke blitt en kvakk-epidemiolog, -virolog, -statistiker og -profet? Hvilken vitenskapsmann eller lege ber ikke i hemmelighet om mirakler? Hvilken prest retter seg ikke – iallefall i hemmelighet – etter vitenskapen?
Og sjøl mens viruset sprer seg, hvem lar seg ikke begeistre av lyden av fuglesang i byen, påfugler som danser ved et veikryss og stillheten på himmelen?
Denne uka steig antallet tilfeller i verden til over en million. Mer enn 50 000 mennesker er allerede døde. I følge anslagene vil det øke til flere hundre tusener, kanskje mer. Viruset har fritt fulgt ruta til handel og internasjonal kapital, og den fryktelige sykdommen den har brakt med seg har låst folk inn i landene sine, byene sine og hjemmene sine.
Men i motsetning til strømmen av kapital, søker dette viruset etter forøkelse framfor profitt, og har derfor, utilsikta, til en viss grad, endra retninga på strømmen. Den har spotta grensekontroller, biometri, digital overvåking og alle andre typer analyser, og har – i det minste fram til nå – slått hardest ned i verdens rikeste og mektigste land, satt en skjelvende brems på kapitalismens motor. Kanskje bare for en kort stund, men lenge nok til at vi kan utforske delene, gjøre ei evaluering og bestemme om vi vil fikse den eller se etter en bedre motor.
Mandarinene som håndterer pandemien liker å snakke om krig. De bruker det ikke ei gang som en metafor, men bokstavelig. Men om det virkelig var en krig, hvem ville da være bedre forberedt enn USA? Om det ikke var masker og hansker soldatene i frontlinja trengte, men pistoler, missiler, «bunker buster»-bomber, ubåter, jagerfly og atombomber, ville det da være mangel?
Natt etter natt, fra andre sida av verden, ser noen av oss på New York-guvernørens pressekonferanser med en fascinasjon som det er vanskelig å forklare. Vi følger statistikken, og hører historiene til overfylte sykehus i USA, om underbetalte, overarbeida sykepleiere som må lage masker av søppelposer og gamle regnjakker, og risikerer alt for å hjelpe de syke. Om stater som tvinges til å overby hverandre for respiratorer, om legers dilemmaer om hvilke pasienter skulle få en og hvilke de skal la dø. Og vi tenker på oss sjøl: «Herregud! Dette er Amerika!»
Tragedien er akutt, ekte, episk og foregår rett foran øynene våre. Men det er ikke nytt. Det er vrakgodset av et tog som i årevis har avsporet. Hvem husker ikke filmene om «pasientdumping» – syke mennesker, fremdeles i sykehusklærne sine, kliss nakne, som i smug blei dumpa på gata. Altfor ofte har sykehusdørene vært stengt for fattige innbyggere i USA, uansett hvor syke de har vært eller hvor mye de har lidd.
I hvert fall fram til nå – for nå, i virusets epoke, kan en fattig persons sykdom påvirke helsa til de rike. Og likevel, sjøl nå, blir Bernie Sanders, senatoren som nådeløst har drevet kampanje for helsetjenester for alle, ansett som en avviker i sitt bud på Det hvite hus, sjøl av sitt eget parti.
Hva med mitt eget land, dette fattig-rike landet India, i limbo mellom føydalisme og religiøs fundamentalisme, kaste og kapitalisme, styrt av høyreekstreme hindu-nasjonalister?
I desember, mens Kina kjempa mot virusutbruddet i Wuhan, håndterte regjeringa i India et masseopprør av hundretusenvis av innbyggerne som protesterte mot den skamløst diskriminerende antimuslimske statsborgerskapsloven som nettopp var vedtatt i parlamentet.
Det første tilfellet av Covid-19 blei rapportert i India 30. januar, bare dager etter æresgjesten på nasjonaldagen, regnskog-spiseren og Covid-fornekteren Jair Bolsonaro hadde forlatt Delhi. Men det var for mye å gjøre i februar til at viruset skulle bli plassert på regjeringspartiets timeplan. Det var det offisielle besøket til president Donald Trump som var planlagt den siste uka i måneden. Han hadde blitt lokka av løftet om et publikum på en million mennesker på en idrettsstadion i delstaten Gujarat. Alt det kosta både tid og penger.
Så var det valget i Delhi, som partiet Bharatiya Janata ville tapt om ikke de trappa opp spillet, noe de gjorde. Omveltninga kom, og utløste ei bølge av en ondsinna, totalt hindu-nasjonalistisk kampanje, fylt med fysisk vold og trusler om skyting av «forrædere».
Partiet tapte uansett. Og det skulle Delhi’s muslimer straffes for, som fikk skylda for ydmykelsen. Hinduistiske bevæpna mobber støtta av politiet, angreip muslimer i arbeiderklassenabolaga i det nordøstlige Delhi. Hus, butikker, moskeer og skoler blei brent. Muslimer som hadde forventa angrepet kjempa tilbake. Mer enn 50 mennesker, muslimer og noen hinduer, blei drept.
Tusenvis flytta inn i flyktningleire på lokale kirkegårder. Lemlesta kropper blei fremdeles trukket opp av nettverket av skitne, stinkende avløp da myndighetene hadde sitt første møte om Covid-19, og de fleste indere først hørte om eksistensen av noe som kalles hånddesinfeksjon.
Mars var også hektisk. De to første ukene blei brukt til å velte kongressregjeringa i den sentrale indiske staten Madhya Pradesh og erstatta den med ei BJP-regjering. 11. mars erklærte Verdens helseorganisasjon at Covid-19 var en pandemi. To dager seinere, 13. mars, sa helsedepartementet at korona «ikke er en akutt helsesituasjon».
Til slutt, 19. mars, henvendte den indiske statsministeren seg til nasjonen. Han hadde ikke gjort leksa sjøl og kopierte bare Frankrike og Italia. Han fortalte oss om behovet for «sosial distansering» (lett å forstå for et samfunn som er gjennomsyra av kastesystem) og utlyste en dag med «folkets portforbud» 22. mars. Han sa ingenting om hva regjeringa hans skulle gjøre, men ba folk komme ut på balkongene sine og ringe med bjeller og slå på grytene og pannene sine for å hedre helsearbeidere.
Han nevnte ikke at fram til det øyeblikket hadde India eksportert verneutstyr og respiratorer, istedenfor å beholde det til Indias helsearbeidere og sykehus.
Ikke overraskende blei Narendra Modis anmodning mottatt med entusiasme. Det var tog med gryteslag, lokale danser og opptog. I dagene som fulgte hoppa menn i tønner med hellig kumøkk, og BJP-tilhengere holdt fester for drikking av ku-urin. Og mange muslimske organisasjoner erklærte at den allmektige var svaret på viruset og ba de troende samle seg sammen i moskeer.
24. mars, klokka 20.00, var Modi tilbake på TV for å annonsere Indias totale nedstenging fra midnatt. Markeder ville bli stengt. All transport, kommunal og privat, ville bli ulovlig.
Han sa at han tok denne avgjørelsen ikke bare som statsminister, men som familieoverhodet vårt. Hvem ellers kan bestemme, uten å konsultere med de ansvarlige myndighetene som vil måtte håndtere konsekvensene av denne beslutninga, at en nasjon på 1,38 milliarder mennesker skal være innelåst uten noen forberedelser og på fire timers varsel? Metodene hans gir definitivt inntrykk av at Indias statsminister tenker på borgere som en fiendtlig styrke som må overrumples, og som aldri kan stoles på.
Så var vi innelåst. Mange helseeksperter og epidemiologer har applaudert tiltaket. Kanskje har de rett i teorien. Men ingen av dem kan forsvare den katastrofale mangelen på planlegging, som vendte verdens hardeste nedstenging til det motsatte av det som var formålet.
Mannen som elsker opptrinn skapte alle opptrinnenes mor.
Mens en forferdet verden så på, avslørte India seg i all sin skam – hennes brutale, strukturelle, sosiale og økonomiske ulikheter, hennes høye likegyldighet til lidelse.
Nedstenginga fungerte som et kjemisk eksperiment som plutselig belyste skjulte ting. Da butikker, restauranter, fabrikker og byggebransjen stengte, mens de velstående og middelklassen omsluttet seg i inngjerda kolonier, begynte byene å presse ut arbeiderklassen og migrantarbeiderne.
Mange drevet ut av arbeidsgivere og utleiere, millioner av fattige, sultne, tørste mennesker, unge og gamle, menn, kvinner, barn, syke mennesker, blinde mennesker, funksjonshemmede, med ingen andre steder å reise uten offentlig transport i sikte, begynte en lang marsj hjem til landsbyene sine. De gikk i flere dager, mot Badaun, Agra, Azamgarh, Aligarh, Lucknow, Gorakhpur – hundrevis av kilometer unna. Noen døde på veien.
De visste at de potensielt skulle reise hjem til langsom sult. Kanskje visste de til og med at de kunne bære viruset med seg, og ville smitte familiene sine, foreldrene og besteforeldrene sine hjemme, men de trengte ikke bare mat, men også desperat et strøk av fortrolighet, husly, verdighet og kjærlighet.
Mens de gikk, blei noen brutalt slått og ydmyka av politiet, som hadde ordre om streng håndheving av portforbudet. Unge menn blei tvunget til å krype og hoppe som frosker nedover motorveien. Utenfor byen Bareilly blei ei gruppe gjetet sammen og dynga ned med kjemisk spray.
Noen få dager seinere, av bekymring for at den flyktende befolkninga ville spre viruset til landsbyer, forsegla regjeringa statsgrensene, sjøl for gående. Folk som hadde gått i flere dager, blei stoppa og tvunget til å returnere til leirene i byene de nettopp hadde blitt tvunget til å forlate.
Blant eldre mennesker framkalte det minner fra folkeforflytninga i 1947, da India blei delt og Pakistan blei skapt. Bortsett fra at den nåværende forflytninga blei drevet av klasseskille, ikke religion. Dette var ikke ei gang Indias fattigste mennesker. Dette var mennesker som (i det minste til nå) hadde arbeid i byen og hjem å vende tilbake til. Arbeidsløse og hjemløse forblei der de var, i byene så vel som på landsbygda, hvor den dype nøden vokste lenge før denne krisa inntraff. I disse forferdelige dagene forblei ministeren for innenrikssaker Amit Shah fraværende fra offentligheten.
Da vandringa begynte i Delhi, brukte jeg et pressekort fra et magasin jeg av og til skiver for, til å kjøre til Ghazipur, på grensa mellom Delhi og Uttar Pradesh.
Scenen var bibelsk. Eller kanskje ikke. Bibelen kunne ikke ha kjent tall som disse. Nedstenging for å håndheve fysisk distanse hadde resultert i det motsatte – fysisk kompresjon i utenkelig skala. Dette gjelder også i Indias byer. Hovedveiene kan være tomme, men de fattige er forsegla i trange kvartaler i slummer og shantier.
Hver eneste av de gående menneskene jeg snakka med var bekymra for viruset. Men det var mindre reelt, mindre til stede i livet deres enn truende arbeidsledighet, sult og vold fra politiet. Av alle menneskene jeg snakka med den dagen, inkludert ei gruppe muslimske skreddere som for bare uker sia overlevde de antimuslimske angrepa, gjorde én manns ord spesielt inntrykk på meg. Han var en snekker kalt Ramjeet, som planla å gå heilt til Gorakhpur ved grensa til Nepal.
«Da Modiji bestemte seg for å gjøre dette, var det kanskje ingen som fortalte han om oss. Kan hende han ikke vet om oss», sa han.
«Oss» betyr omtrent 460 millioner mennesker.
Lokale myndigheter i India (som i USA) har vist mer hjerte og forståelse i krisa. Fagforeninger, privatpersoner og forskjellige kollektiver deler ut mat- og nødrasjoner. Sentrale myndigheter har vært treige med å svare på deres desperate appeller om midler. Det viser seg at statsministerens nasjonale hjelpefond ikke har noen tilgjengelige kontanter. I stedet kommer penger fra velgjørere i det noe mystiske nye PM-CARES-fondet. Matporsjoner med ansiktet til Modi på eska har begynt å dukke opp.
Statsministeren har også begynt å dele Yoga Nidra-filmer, der en animert Modi med en drømmekropp viser yogastillinger, for å hjelpe mennesker med å takle isolasjon.
Narsissismen er dypt urovekkende. Kanskje en av yogastillingene kan være en forespørsel-stilling der Modi ber den franske statsministeren om å la oss slippe den svært problematiske jagerflyavtalen med Rafale, og bruke de 7,8 milliarder euroene til sårt trengte nødtiltak for å støtte noen få millioner sultne mennesker. Klart franskmennene vil forstå.
Når nedstenginga går inn i den andre uka, er forsyningskjeden brutt, og det minker med medisiner og viktige forsyninger. Tusenvis av lastebilsjåfører er fortsatt stranda på motorveiene, med lite mat og vann. Stående avlinger, klare til å høstes, råtner sakte.
Den økonomiske krisa er her. Den politiske krisa pågår. Mainstream-media har innlemma Covid-historia i sin giftige antimuslimske 24/7-kampanje. En organisasjon kalt Tablighi Jamaat, som holdt et møte i Delhi før nedstenginga blei kunngjort, har vist seg å være en «superspreder». Dette brukes for å stigmatisere og demonisere muslimer. Den rådende tona antyder at muslimer oppfant viruset og bevisst har spredt det som en form for jihad.
Covid-krisa har ennå ikke kommet. Kanskje kommer den ikke. Vi vet ikke. Hvis og når den kommer, kan vi være sikre på at den blir behandla, etter alle de rådende fordommene mot religion, kaste og klasse.
I dag (2. april) er det i India nesten 2000 bekrefta tilfeller og 58 dødsfall. Dette er sikkert upålitelige tall, basert på sørgelig få tester. Ekspertuttalelser varierer veldig. Noen spår millioner av tilfeller. Andre tror talla vil være langt lavere. Vi vil kanskje aldri vite det virkelige omfanget av krisa, sjøl når den rammer oss. Alt vi vet er at rushet på sykehusa ennå ikke har begynt.
Indias offentlige sykehus og klinikker – som ikke klarer å takle den nesten ene millionen barn som dør av diaré, underernæring og andre helseproblemer hvert år, med hundretusener av tuberkulosepasienter (en fjerdedel av verdens tilfeller), med en enorm anemisk og underernært befolkning, sårbare for mange lette sykdommer som vil være dødelige for dem – vil ikke være i stand til å takle ei krise som den i Europa og USA nå.
Alt helsevesen er mer eller mindre på vent ettersom sykehus har blitt omgjort for å håndtere viruset. Traumesenteret på det legendariske All India Institute of Medical Sciences i Delhi er stengt, de hundrevis av kreftpasientene, kjent som kreftflyktninger, som bor på veiene utenfor det enorme sykehuset er drevet bort som kveg.
Folk kommer til å bli syke og dø hjemme. Vi vil kanskje ikke få vite historiene deres. Det kan hende at de ikke engang kommer med i statistikken. Vi kan bare håpe at studiene som sier at viruset liker kaldt vær er riktige (sjøl om andre forskere har uttrykt tvil om dette). Aldri har et folk lengta så irrasjonelt og så mye etter en brennende, straffende indisk sommer.
Hva er det som har ramma oss? Det er et virus, ja. I seg sjøl holder det ingen moralsk orientering. Men det er definitivt mer enn et virus. Noen tror det er Guds måte å bringe oss til fornuft på. Andre at det er en kinesisk konspirasjon for å overta verden.
Uansett hva det er, koronaviruset har fått de mektige til å knele og stoppa verden på en måte som ingenting annet kunne. Sinna våre springer fram og tilbake, og lengter etter en retur til «normaliteten», prøver å sy framtida vår til fortida vår og nekter å erkjenne bruddet. Men bruddet eksisterer. Og midt i denne forferdelige fortvilelsen, gir den oss en sjanse til å revurdere dommedagsmaskinen vi har bygga for oss sjøl. Ingenting kan være verre enn ei tilbakevending til normalen.
Historisk sett har pandemier tvunget mennesker til å bryte med fortida og forestille seg verdenen sin på nytt. Denne er ikke annerledes. Pandemien er en portal, en inngangsport mellom én verden og den neste.
Vi kan velge å gå gjennom portalen, og dra med oss kadavrene av fordommene og hatet vårt, grådigheten vår, databasene våre og de døde ideene våre, de døde elvene våre og den røykfylte himmelen. Eller vi kan gå lett gjennom, med lite bagasje, klar til å forestille oss en annen verden. Og klar til å kjempe for det.
Arundhati Roy, 2020
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.