Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Deler av venstresida lider av selvvalgt hukommelsestap. Av mangel på ideologi og strategi lar de seg til stadighet rive med av nye vekkelsespredikanter, selv om disse alltid er dømt til et tragisk endelikt.
Den parlamentariske venstresida, særlig den mer aktivistiske og ungdommelige delen under ledelse av småborgerlige akademikere, bygger stadig opp vekkelsesbevegelser for “nye” håp for venstresida. Corbyn i britiske Labour og Sanders i USA har representert håpet og framtida for disse gjennom flere år. Nå har Corbyn gått av som Labour-leder og Sanders har avsluttet sin kampanje og omfavnet Joe Biden.
Les mer:
Corbyn og Sanders har ikke bare spilt fallitt, men de har selv gitt opp og kastet inn kortene. Sanders har avsluttet sin valgkamp og omfavner den presenile krigshisseren Joe Biden. Sanders avslører seg igjen som en servil tjener for USA-imperialismen. Corbyn trakk seg som leder for Labour, etter et elendig valg der Brexit var hovedsaken.
Bilde: Joe Biden skal utfordre Trump på vegne av Demokratene, med Sanders’ velsignelse.
Tragedien der gamle og støvete reformister er blitt den småborgerlige venstresida sitt håp, før de selvsagt har fått en ulykkelig slutt, var en varslet tragedie. Den var lett å forutse fordi det er den eneste mulige enden på denne sørgelige visa. Den framstår som ny og spennende for nye aktivister på venstresida, men de som har mer erfaring har hørt den før.
Fra Syriza til Podemos til kræsjlanding
Ser man på bøker fra Manifest forlag og på uttalelser fra partiet Rødt, kan man finne forhåpninger til det spanske partiet Podemos og det greske partiet Syriza. Også danske Enhedslisten har blitt forsøkt lansert som håp og drøm blant en del Rødt-aktivister. Noen løfter også fram belgiske PTB/PVDA, som har klart å gjemme bort “marxismen-leninismen” et sted i programmet, slik at også de mer nostalgisk anlagte i partiet Rødt kan bli varme om hjerterota.
Om målet er økt oppslutning så er disse partiene selvsagte forbilder. Om alt man ønsker seg er gode målinger og flere plasser på Stortinget, så er det logisk og lurt å lære av de nevnte partiene. Rødt-ledelsen har forsøkt det gjennom noen år, og det ser ut som det har vært vellykka.
Men hva skjedde med Syriza? De er en brei allianse av mange partier, og favner det som i Norge er SV og Rødt. Dermed var det mange i disse partiene som ble svært begeistret da Syriza gjorde enormt gode valg, ble største parti, og kunne danne regjering i kjølvannet av den store krisa i kapitalismen rundt 2008. I 2015, etter en protestbølge og streikekamper som rystet Hellas i grunnvollene gjennom mange år, kunne Syriza danne regjering.
Bilde: Syriza-demonstrasjon foran det greske parlamentet.
Hellas fortsatte å internere flyktinger i leire som beskrives som humanitære katastrofer. Hellas fortsatte å forhandle med EU om hvordan siste rest av gresk verdighet kunne selges unna til tysk kapital. Opprørspolitiet fortsatte å mishandle fagforeningsaktivister og demonstranter. I juli 2019 tapte Syriza valget og ble erstattet av det gamle høyrepartiet Nytt Demokrati, som gikk fram med 10% og således gjorde et comeback.
Syrizas “suksess” er det absolutte høydepunktet for et parti av Rødt eller SV sin type. Dette er cremé de la cremé av venstresosialdemokrati; å vinne et valg, skuffe massene brutalt med at kapitalisme fortsatt er kapitalisme, og deretter tape mot de gamle konservative eller sosialdemokrater som får omgruppert seg og har alle midler til å gjøre comeback.
Det kunne vært enda mer tragisk
En enda tristere sorti er det tragiske endeliktet til Salvador Allende i Chile. Denne reformistiske statslederen ble myrdet i et reaksjonært kupp under Pinochets ledelse, planlagt av CIA. Det er mer heroisk, men ikke mindre tragisk. Og det skjedde etter at Allende selv utnevnte Pinochet til øverstkommanderende i hæren, og selv brukte opprørspoliti og skitne triks for å knuse folkelig protest og å hindre bevæpning av massene. Allende avvæpnet de eneste som kunne ha forsvart ham.
Sanders og Corbyn føyer seg inn i denne tradisjonen. Og eksemplene hittil er bare toppen av isfjellet. I Frankrike var Mitterand et friskt pust da han ledet en koalisjonsregjering med det franske revisjonistiske “kommunistpartiet”, og ble den femte franske republikkens første sosialistiske president i 1981. Han ledet deretter kutt og markedstilpasninger i offentlig sektor, akkurat som Brundtland-regjeringen i Norge. Dette var nok spikeren i kista for de franske revisjonistene, som var Frankrikes største parti rett etter krigen, og nå er en stadig blekere skygge av seg selv. I Norge har SV hatt flere runder med hype og store framskritt, men havnet nesten under sperregrensa etter noen år i Stoltenberg-regjering som administratorer for kutt og Afghanistan-krig.
I Spania har Podemos gått sammen med revisjonistpartiet og andre venstregrupper og blitt Unidas Podemos. Sammenslåing til tross, alliansen gikk tilbake veldig sammenliknet med Podemos’ rekordoppslutning noen år tidligere, som gjorde dem til et fyrtårn for blant annet Rødt-politikere. Unidas Podemos er i praksis blitt støtteparti for de forhatte sosialdemokratene i PSOE. I Danmark er Enhedslisten også de facto støtteparti for dagens sosialdemokratiske regjering. Dette er et sosialdemokrati som i valgkampen ble kjent over hele Europa for sin umenneskelig harde linje overfor innvandrere, flyktninger og danske innbyggere i de såkalte ghettoene.
Bilde: Den kjente frontfiguren for Podemos på valgmøte.
Fører vi linjene tilbake til 1914, ser vi hvordan sosialdemokratiet før krigen pratet varmt om fred og om at arbeidere i alle land skulle stå sammen mot krigen, før de umiddelbart etter krigsutbruddet sluttet rekkene med alle de borgerlige partiene og stemte for bevilgninger til den imperialistiske krigen og “forsvar av fedrelandet”. Også venstresosialdemokratene sveik proletariatet, da de saboterte den revolusjonære kampen og søkte kompromisser med sosialpatriotene i de sosialdemokratiske partiene.
Poenget er at tragedien ikke er et unntak fra noen regel. Tvert om er tragedien hele poenget med disse politiske bevegelsene. Hele eksistensberettigelsen for disse bevegelsene er nettopp å vekke begeistring og håp blant folk, trygt kanalisert inn i det borgerlige valgsystemet, for så å knuses til pinneved som en skrøpelig skute som slynges mot klippene av stormen. Dette er deres historiske oppgave.
Deres rolle er å grunnstøte for åpen scene
Det tradisjonelle sosialdemokratiet skal administrere kapitalismen som helt ordinære borgerlige partier. De utradisjonelle venstreorienterte sosialdemokratene, de som kan vekke mer begeistring blant utålmodige småborgerlige aktivister og andre som lar seg rive med, skal avlede disse fra virkelige revolusjonære bevegelser. I stedet skal de mønstres som matroser på en skute som for anledningen har skiftet navn for n-te gang, og der et tynt lag med rødmaling skjuler at skuta både er rusten og lekk allerede. Og etter en kortere eller lengre seilas, ender ferden atter igjen i den bitre og ubarmhjertige klippeveggen.
Rollen som tragisk skikkelse, som vekkelsespredikant den ene dagen og begravelsesagent den neste, er casting-beskrivelsen Sanders og Corbyn fikk. For dem har det vært karrierens høydepunkt, etter flere tiår som marginale skikkelser i periferien av Labour og Demokratene. Det burde vekke revolusjonær forbannelse blant mange av de som hadde tro på disse. Og gjennom å se nærmere på historien må man konkludere med at slike typer slett ikke er et skritt i riktig retning, men en avledningsmanøver.
Syrizas seier i 2015 har ikke ført til en sterkere gresk venstreside i 2019. Allendes regjering avvæpnet arbeidsfolk, og la veien åpen for kuppet i Chile i 1973. Sanders og Corbyn skaper nederlagsstemning og håpløshet blant unge aktivister, rett før den største krisa og depresjonen i kapitalismen siden 1930-tallet – akkurat når massene trenger kampglød og iver for å møte de store utfordringene.
Reformismen er en blindvei. Framskritt for proletariatet krever brudd med reformismen. Seier for proletariatet krever uforsonlighet overfor karakterer av Sanders og Corbyns type. Noen vil aldri lære, men historien, klassekampen og maoismen gir alt man trenger for å vise at nødvendigheten av å konstituere proletariatet som et eget parti, selvstendig av og mot reformismen og revisjonismen, er sannheten og ingenting annet.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.