Lenin 150 år: Husk, elsk og studer Iljitsj

Diktet og talen av Josef Stalin er henta fra boka «Lenin Utvalgte Verker i 12 bind, bind 1» utgitt av Forlaget Oktober i 1977.

Husk, elsk og studer Iljitsj, vår lærer, vår leder.
Bekjemp og slå fiendene, de indre og de ytre —
som Iljitsj gjorde det.
Bygg det nye livet, den nye tilværelsen, den nye kulturen
— som Ijitsj gjorde det.
Forsøm aldri det små i arbeidet, for av det små
blir det store bygd opp
— det er et av Iljitsj’ viktigste
bud til oss.
                                                                  J. Stalin.

Lenin 

Tale holdt på et minnemøte ved militærskolen i Kreml, 23. januar 1924 

Kamerater. Jeg har fått vite at dere har arrangert et minnemøte om Lenin her i kveld, og at jeg er innbudt som en av talerne. Jeg trur ikke det er noe behov for at jeg holder noen offisiell tale om virksomheten til Lenin. Jeg trur det ville være bedre om jeg nøyer meg med noen få kjensgjerninger for å få fram visse særtrekk ved Lenin som menneske og leder. Det vil kanskje ikke blir noen indre sammenheng mellom disse kjensgjerningene, men det er ikke av avgjørende betydning for å danne seg ei allmenn forestilling om Lenin. I hvert fall er det ikke mulig for meg å gjøre mer ved dette høvet enn det jeg nettopp har lova. 

KONGEØRNA

Jeg blei først kjent med Lenin i 1903. Riktignok var det ikke noe personlig bekjentskap, men et bekjentskap gjennom brevveksling. Men det gjorde et uutslettelig inntrykk på meg, et inntrykk som jeg aldri har glømt opp gjennom alt arbeidet mitt i partiet. Jeg var i forvisning i Sibir på den tida. Kjennskapet mitt til Lenins revolusjonære virksomhet siden slutten av nittiåra, og særlig etter 1901, etter at Iskra[1] begynte å komme ut, hadde overbevist meg om at vi hadde en mann av ualminnelig format i Lenin. På den tida så jeg ikke bare på ham som en leder av partiet, men som den virkelige grunnleggeren av det. For det var bare han som forsto den indre kjerna i og de tvingende behova til partiet vårt. Når jeg sammenlikna ham med de andre lederne i partiet vårt, forekom det meg alltid at han var et hode høyere enn kollegaene sine — Plekhanov, Martov, Axelrod og de andre. Det forekom meg at Lenin, sammenlikna med dem, ikke bare var en av lederne, men en leder av første klasse, ei kongeørn, som ikke kjente til frykt i kampen og som modig leda partiet framover langs de uutforska vegene til den russiske revolusjonære bevegelsen. Dette inntrykket blei sittende så djupt i meg at jeg følte jeg måtte skrive om det til en nær venn som budde i utlandet som politisk flyktning, Og jeg spurte om han ville komme med si mening. Ei tid seinere, da jeg allerede var i forvisning i Sibir, dette var seint i 1903, mottok jeg et opprømt svar fra vennen min, og et enkelt, men djupt uttrykksfullt brev fra Lenin. Det viste seg at vennen min hadde vist brevet mitt til ham. Brevet fra Lenin var forholdsvis kort, men det inneholdt en dristig og uredd kritikk av det praktiske arbeidet til partiet vårt, og ei bemerkelsesverdig klar og presis framstilling av hele arbeidsplanen til partiet for den nærmeste framtida. Bare Lenin kunne skrive om de mest innvikla ting så enkelt og klart, så presist og uredd, at hver setning ikke så mye talte, men lød som et geværskudd. Dette enkle og uredde brevet styrka meg enda mer i oppfatninga om at Lenin var kongeørna i partiet vårt. Jeg kan ikke tilgi meg sjøl for at jeg, som følge av vanen en gammel illegal partiarbeider har, brente dette brevet fra Lenin, som så mange andre brev.

Fra den tida stammer bekjentskapet mitt med Lenin.

BESKJEDENHET

Jeg møtte Lenin for første gang i desember 1905, på bolsjevik konferansen i Tammerfors (Finland). Jeg håpte å møte kongeørna i partiet vårt, den store mannen — stor ikke bare politisk, men, om dere vil, også legemlig. For i fantasien hadde jeg forestilt meg Lenin som en kjempe, verdig og majestetisk. For en skuffelse det var for meg å se en mann som så helt alminnelig ut, under middels høyde, og som ikke skilte seg ut fra vanlige dødelige på noe vis, bokstavelig talt ikke på noe vis …

Det blir godtatt som helt alminnelig at en «stor mann» kommer seint til møtene, slik at forsamlinga holder pusten mens den sitter og venter på at han skal dukke opp. Og så, like før «den store mannen» kommer inn, går det et sus gjennom salen: «Hysj! … Stille! … Han kommer!» Jeg syntes ikke at dette ritualet var overflødig, for det skapte et inntrykk, det skapte respekt. For en skuffelse det var for meg da jeg fikk vite at Lenin hadde kommet til konferansen før delegatene, hadde slått seg ned et eller annet sted i et hjørne og liketil førte en samtale, en helt alminnelig samtale med helt alminnelige delegater til konferansen. Jeg vil ikke skjule for dere at på den tida virka dette som noe av et brudd på visse vesentlige regler.

Først seinere forsto jeg at denne enkelheten og beskjedenheten, denne umaken for å unngå oppmerksomhet, eller i det minste ikke å stille seg fram og ikke understreke den høye stillinga si i dette trekket, var ei av Lenins sterkeste sider som den nye lederen for de nye massene, for de enkle, alminnelige massene av «menige medlemmer» av menneskeheten.

LOGISK STYRKE 

De to talene som Lenin holdt på denne konferansen var bemerkelsesverdige. Den ene var om den aktuelle situasjonen og den andre om jordbruksspørsmålet. Dessverre er de ikke blitt tatt vare på. Det var inspirerte taler, og de satte hele konferansen i stormende begeistring. Den ualminnelige overbevisningskrafta, de enkle og klare argumenta, de knappe og lettfattelige setningene, fraværet av jåleri, av svimlende gester og teatralske fraser for å oppnå effekter — alt dette utmerka talene til Lenin i forhold til talene de vanlige «parlamentariske» talerne holdt.

Men det var ikke den sida ved talene til Lenin som fengsla meg den gangen. Jeg blei fengsla av den uimotståelige logiske styrken i dem, en styrke som riktignok var litt tørr, men som fikk et fast tak i tilhørerne, tente dem gradvis, for så å overvelde dem fullstendig, for å si det slik. Jeg husker at mange av utsendingene sa: «Logikken i talene til Lenin er som et enormt følehorn som snor seg rundt deg fra alle kanter, holder deg i ei skrustikke som du ikke makter å rive deg løs fra: Du må enten overgi deg eller innstille deg på fullstendig nederlag.»

Jeg trur at dette særtrekket ved talene til Lenin var den sterkeste sida ved talekunsten hans.

IKKE NOE KLYNKING

Den andre gangen jeg møtte Lenin var i 1906, på Stockholmkongressen¹ til partiet vårt. Dere veit at bolsjevikene var i mindretall på denne kongressen, og lei nederlag. Dette var den første gangen jeg så Lenin i rolla som den overvunnede. Men han likna ikke det minste på de lederne som klynker og mister motet etter et nederlag. Tvert om, nederlaget forvandia Lenin til en kilde av fortetta energi som inspirerte tilhengerne hans til nye slag og framtidig seier. Jeg sa at Lenin lei nederlag. Men hva slags nederlag var det? En trengte bare å se på motstanderne hans, seierherrene på Stockholmkongressen, nemlig Plekhanov, Axelrod, Martov og resten av dem. De hadde lite av framtoninga til virkelige seierherrer, for Lenins nådeløse kritikk av mensjevismen hadde knust hvert bein i kroppen deres, så å si. Jeg husker at vi, bolsjevikdelegatene, klumpa oss sammen i ei gruppe, stirra på Lenin og spurte ham om råd. Talene til noen av delegatene avslørte tendenser til trøtthet og motløshet. Jeg husker at Lenin svarte bitende på disse talene gjennom sammenbitte tenner: «Ikke klynk, kamerater. Vi er nødt til å vinne, for vi har rett.» Det Lenin prenta inn i oss, var hat til den klynkende intellektuelle, tru på vår egen styrke, tillit til at vi skulle seire. Vi følte at nederlaget for bolsjevikene var forbigående, at de var nødt til å vinne i den aller nærmeste framtid.

«Ikke noe klynking på grunn av et nederlag.» Det var dette trekket ved virksomheten til Lenin som hjalp ham til å samle en hær omkring seg, en hær som var trufast til siste slutt, og med tillit til sin egen styrke.

IKKE NOE SKRYT

På den neste kongressen, som blei holdt i London i 1907, viste det seg at bolsjevikene seira. Dette var første gangen jeg så Lenin i rolla som seierherre. Seier fordreier hodet på enkelte ledere, de blir høye på pæra og skrytende. Som oftest begynner de å triumfere og hvile på laurbæra. Men Lenin likna ikke det minste på slike ledere. Tvert om, det var nettopp etter en seier at han blei særskilt årvåken og forsiktig. Jeg husker at Lenin iherdig innprenta utsendingene: «For det første gjelder det å ikke bli berusa av seieren og ikke skryte. For det andre gjelder det å befeste seieren, og for det tredje gjelder det å gi fienden det avgjørende slaget, for han er på ingen måte knust sjøl om han er slått.» Han øste drepende forakt ut over de delegatene som lettsindig slo fast at «mensjevikene er helt ferdige nå». Han hadde ingen vansker med å vise at mensjevikene fortsatt hadde røtter i arbeiderbevegelsen, at de måtte bli bekjempa med kløkt og innsikt og at vi måtte unngå all overvurdering av egen styrke, og særlig all undervurdering av styrken til fienden.

«Ikke noe skryt når vi seirer.» Det var dette trekket ved Lenins karakter som hjalp ham til å bedømme styrken til fienden nøkternt og til å sikre partiet mot mulige overraskelser.

TRUSKAP MOT PRINSIPPA

Partiledere må godta meninga til flertallet i partiet sitt. Et flertall er ei makt som en leder må rekne med. Lenin var ikke mindre klar over dette enn andre partiledere. Men Lenin blei aldri et gissel for flertallet, særlig ikke når flertallet ikke hadde noe prinsippgrunnlag. Det har vært tider i historia til partiet vårt da meninga til flertallet eller de øyeblikkelige interessene til partiet har stått i strid med de grunnleggende interessene til proletariatet. I slike høve nølte aldri Lenin: Han tok bestemt side for det prinsipielle standpunktet mot flertallet i partiet. Han var dessuten aldri redd for å stå bokstavelig talt aleine mot alle i slike høve. For, som han ofte sa, han så på «en politikk tufta på prinsipp som den eneste riktige politikken».

I denne sammenhengen er de to følgende kjensgjerningene særlig typiske.

Den første kjensgjerninga. Det var i perioden mellom 1909 og 1911, da partiet var knust av kontrarevolusjonen og i ferd med å gå fullstendig i oppløsning. Det var ei tid med mistru til partiet, med massedesertering fra partiet, ikke bare av intellektuelle, men delvis til og med av arbeidere. Det var en periode da nødvendigheten av illegal organisering blei fornekta, en periode med likvidasjonisme[2] og sammenbrudd. Ikke bare mensjevikene, men til og med bolsjevikene besto da av ei rekke fraksjoner og strømninger som for det meste var skilt fra arbeiderbevegelsen. Dere veit at det var nettopp i denne perioden at ideen om ei fullstendig likvidering av den illegale organisasjonen oppsto, og åt en en skulle organisere arbeiderne i et legalt, liberalt stolypin-parti[3]. På den tida var Lenin den eneste som ikke ga etter for denne utbredte epidemien, og som holdt partiprinsippets fane høyt. Han samla de spredte og knuste styrkene til partiet med utrulig tålmodighet og ualminnelig utholdenhet, bekjempa hver eneste partifiendtlige strømning innafor arbeiderbevegelsen og forsvarte partiprinsippet med uvanlig mot og uforliknelig utholdenhet.

Vi veit at Lenin seinere viste seg som seierherren i denne kampen for partiprinsippet.

Den andre kjensgjerninga. Det var i perioden mellom 1914 og 1917, da den imperialistiske krigen var i full gang, og da alle, eller nesten alle, de sosialdernokratiske og sosialistiske partiene hadde gitt etter for det allmenne patriotiske hysteriet og stilt seg til tjeneste for imperialismen i sine respektive land. Det var en periode da Den andre internasjonalen hadde overgitt seg til kapitalismen, da til og med folk som Plekhanov, Kautsky, Guesde og resten av dem var ute av stand til å stå imot den sjåvinistiske tidevannsbølga. Lenin var den gangen den eneste, eller nesten den eneste, som førte en besluttsom kamp mot sosialsjåvinismen og sosialpasifismen[4], den eneste som fordømte forræderiet til Guesde- og Kautsky-folka og som brennemerka den halvhjerta holdninga til de midt i mellom-«revolusjonære». Lenin visste at han bare fikk støtte fra et ubetydelig mindretall, men dette var ikke avgjørende for ham, for han visste at den eneste riktige politikken med ei framtid foran seg var en prinsippfast internasjonalisme. Han visste at en politikk grunnlagt på prinsipp er den eneste riktige politikken.

Vi veit at Lenin viste seg som seierherren også i denne kampen for en ny Internasjonale.

«En politikk grunnlagt på prinsipp er den eneste riktige politikken.» Dette var formelen Lenin nytta da han inntok nye «uangripelige» stillinger ved stormangrep, og vant de beste elementa fra proletariatet over til den revolusjonære marxismen.

TILLIT TIL MASSENE 

Parti-teoretikere og partiledere, menn som kjenner historia til nasjoner og som har studert historia til revolusjoner fra begynnelse til slutt, blir av og til ramma av en skammelig sjukdom. Denne sjukdommen kalles frykt for massene, mistru til massenes skaperkraft. Dette gir av og til opphav til ei slags aristokratisk holdning hos lederne overfor massene, som sjøl om de ikke kan revolusjonshistoria utenat, er forutbestemt til å ødelegge den gamle ordninga og bygge den nye. Denne typen aristokratisk holdning skyldes redsel for at elementa skal komme i opprør, at massene skal «ødelegge for mye». Den skyldes et ønske om å spille rolla som en rådgiver som prøver å belære massene fra bøker, men som er uvillig til å lære av massene.

Lenin var den rake motsetning til slike ledere. Jeg veit ikke om noen annen revolusjonær som hadde ei så djup tru på proletariatets skaperkraft og på den revolusjonære krafta i proletariatets klasseinstinkt som Lenin. Jeg veit ikke om noen annen revolusjonær som kunne hudflette de sjølgode kritikerne av «revolusjonens kaos» og «et virvar av uautoriserte masseaksjoner» så skånselsløst søm Lenin. Jeg husker at da en kamerat under en samtale sa at «revolusjonen må bli fulgt av normale tilstander», så bemerka Lenin spydig: «Det er en skam at folk som ønsker å være revolusjonære glømmer at den mest normale tilstanden i historia er den revolusjonære tilstanden.»

Derfor forakta Lenin alle som hånlig så ned på massene og prøvde å belære dem fra bøker. Og derfor hadde Lenin hele tida som rettesnor å lære av massene, prøve å forstå handlingene deres, studere nøye de praktiske erfaringene fra kampen til massene.

Tillit til massenes skaperkraft var det trekket ved virksomheten til Lenin som gjorde ham i stand til å forstå den spontane prosessen og lede den inn i den proletariske revolusjonens bane.

REVOLUSJONSGENIET

Lenin var født til revolusjon. Han var i sannhet et geni når det gjaldt revolusjonære utbrudd og den største mesteren i den revolusjonære ledelsens kunst. Han følte seg aldri så fri og lykkelig som i tider med revolusjonære stormer. Med dette mener jeg ikke at Lenin bifalt alle revolusjonære stormer like mye, eller at han var for revolusjonære utbrudd til enhver tid og under alle slags forhold. Ikke i det hele tatt. Det jeg mener er at det geniale i Lenins innsikt aldri viste seg så fullt og klart som i tider med revolusjonære utbrudd. I revolusjonære stormer blomstra han bokstavelig talt opp, blei en profet, spådde klassenes bevegelse og de sannsynlige krokvegene revolusjonen ville ta, og han så dette som om han hadde alt i si hule hand. Det var med god grunn at folk i partikretsene våre pleide å si: «Lenin svømmer i revolusjonsbølgene som fisken i vannet.»

Derfor er de taktiske slagorda til Lenin «utrulig» klare og de revolusjonære planene hans så dristige at de kan «ta pusten fra en».

Jeg husker to kjensgjerninger som er særlig typiske for dette trekket ved Lenin.

Den første kjensgjerninga. Det var i perioden rett før Oktoberrevolusjonen, da millioner av arbeidere, bønder og soldater — drevet av krisa bak fronten og krisa ved fronten — krevde fred og frihet, da generalene og borgerskapet arbeidde for et militærdiktatur for å føre «krig på liv og død», da hele den såkalte «folkemeninga» og alle de såkalte «sosialistiske partiene» var fiendtlig innstilt til bolsjevikene og stempla dem som «tyske spioner». Det var å den perioden da Kerenski prøvde — og til en viss grad alt hadde greid — å drive bolsjevikpartiet under jorda, og da de enda mektige og disiplinerte hærene til den tysk-østerrikske koalisjonen sto overfor de trøtte og halvvegs oppløste hærene våre, mens de vest-europeiske «sosialistene» levde i lykksalig forbund med regjeringene sine for å kunne føre «krigen fram til fullstendig seier» …

Hva betydde det å starte et opprør på et slikt tidspunkt? Å starte et opprør i en slik situasjon betydde å sette alt på spill. Men Lenin var ikke redd for å ta sjansen. For han visste, han så det med det profetiske øyet sitt, at et opprør var uunngåelig, at det ville seire. Han så at et opprør i Russland ville bane vegen for å gjøre skutt på den imperialistiske krigen, at det ville reise de krigstrøtte massene i Vesten, at det ville forvandle den imperialistiske krigen til en borgerkrig, at opprøret ville innvarsle en Sovjetrepublikk og at Sovjetrepublikken ville tjene som et bolverk for den revolusjonære rørsla over hele verden.

Vi veit at det revolusjonære framsynet til Lenin seinere blei stadfesta enestående nøyaktig.

Den andre kjensgjerninga. Det var i de første dagene av Oktoberrevolusjonen, da Rådet for folkekommissærene prøvde å tvinge general Dukhonin, den mytteristiske øverstkommanderende, til å innstille fiendtlige handlinger og åpne forhandlinger om en våpenhvile med tyskerne. Jeg husker at Lenin, Krylenko (den kommende øverstkommanderende) og jeg dro til hovedkvarteret til generalstaben i Petrograd for å forhandle telegrafisk med Dukhonin. Det var et uhyggelig øyeblikk. Dukhonin og felthovedkvarteret avslo blankt å lystre ordren fra Rådet for folkekommissærene. Offiserene i hæren var fullstendig under pisken til felthovedkvarteret. Når det gjaldt soldatene, så kunne ingen forutsi hva denne hæren på fjorten millioner mann ville si — underordna som den var de såkalte armé-organisasjonene, som var fiendtlig innstilt til sovjetmakta. I sjølve Petrograd brygga det som kjent opp til mytteri blant offiserselevene. Videre marsjerte Kerenski mot Petrograd. Jeg husker at etter ei pause ved den direkte linja, så lyste plutselig ansikter til Lenin uvanlig opp. Det var tydelig at han hadde kommet til ei beslutning. «La oss gå til radiostasjonen, » sa han, «den vil være til hjelp for oss. Vi skal sende ut en særskilt ordre som avsetter general Dukhonin, utnevne kamerat Krylenko til øverstkommanderende isteden, og appellere til soldatene over hodet på offiserene, oppfordre dem til å omringe generalene, stoppe fiendtlige handlinger, opprette kontakt med de tysk-østerrikske soldatene og ta fredens sak i sine egne hender.»

Dette var «et sprang inn i det ukjente». Men Lenin kvidde seg ikke for dette «spranget». Tvert om gjorde han det ivrig, for han visste at hæren ønska fred og ville vinne freden ved å feie vekk alle hindringene på vegen dit. Han visste at denne metoden for å få istand fred var nødt til å ha sine virkninger på de tysk-østerrikske soldatene og ville utløse lengselen etter fred for fullt ved alle frontene uten unntak.

Vi veit at også her blei det revolusjonære framsynet til Lenin seinere stadfesta med største nøyaktighet.

Den geniale innsikten, evna til raskt å gripe og forutsi den indre betydninga i forestående hendinger, var den egenskapen ved Lenin som gjorde ham i stand til å slå fast den riktige strategien og ei klar linje for handling ved vendepunkta i den revolusjonære bevegelsen. 

Pravda nr. 34 

12. februar 1924.

Noter

1. Iskra (Gnisten) — den første allrussiske illegale marxistiske avisa, grunnlagt av Lenin i 1900. Den spilte ei avgjørende rolle i danninga av det marxistiske partiet, i overvinninga av «økonomismen», i samlinga av de splitta sosialdemokratiske gruppene og i forberedelsene til den andre kongressen til RSDAP (Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet ) i 1903.

Det var umulig å gå ut ei revolusjonær avis i Russland på grunn av politifor følgelse. Mens Lenin ennå var i forvisning i Sibir, utarbeidde han i detalj en plan for å gå ut avisa utenlands, og han begynte å sette denne planen ut i livet da tida hans var slutt i januar 1900.

Det første nummeret av Lenins Iskra kom 11. (24.) desember 1900 i Leipzig. Etter det kom den ut i Munchen, i London (fra april 1902) og i Geneve (fra våren 1903).

Redaksjonen i Iskra besto av Lenin, Plekhanov. Martov, Axelrod, Potresov og Sasulitsj. Krupskaja blei sekretær for redaksjonen våren 1901. Lenin var Iskras virkelige hovedredaktør og leder for virksomheten. Artiklene hans iskra (ok opp alle de grunnleggende spørsmåla i bygginga av partiet og i proletariatets klassekamp i Russland og også viktige hendinger på den internasjonale arenaen.

Grupper og avdelinger av RSDAP som støtta Lenins Iskra-linje blei organisert i mange byer i Russland, bl.a. St. Petersburg og Moskva.

Iskra-organisasjonene blei oppretta av og arbeidde under direkte ledelse av yrkestevolusjonære som Lenin hadde lært opp (Bauman, Babusjkin, Gusev, Kalinin og andre).

På initiativ fra Lenin og med direkte deltakelse fra ham, strekte Iskra-redaksjonen opp et utkast til partiprogram (offentliggjort i nr. 21) og forberede den andre kongressen til RSDAP som blei holdt i juli—august 1903.

På den tida hadde de fleste sosialdemokratiske organisasjonene slutta seg til Iskra, godtatt dens taktikk, program og organisasjonsplan og anerkjent den som sitt ledende organ. I en særskilt resolusjon slo den andre kongressen fasi at avisa hadde spilt ei særlig viktig rolle i kampen for å skape partiet, og det blei vedtatt al Iskre var hovedorganet til RSDAP.

Den andre kongressen nedsatte en redaksjon som besto av Lenin, Plekhanov og Martov. Stikk imot vedtaket på kongressen nekta Mar- tøv å sitte i redaksjonen, og numrene 46—51 av Iskra blei redigert av Lenin og Plekhanov. Seinere tok Plekhanov standpunkt for mensjevikene, og krevde at alle de tidligere mensjevikiske redaksjonsmedlemmene som kongressen hadde avvist, skulle bli tatt inn å redaksjonen. Lenin kunne ikke være enig i dette, og 19. oktober (1. november) 1903 trakk han seg ut av redaksjonen for å konsentrere seg om sentralkomiteen i partiet og slå mot de mensjevikiske opportunistene fra denne stillinga. Iskra nr. 52 var redigert av Plekhanov aleine. 13. (26.) november 1903 tok Plekhanov på egen hand og på tvers av kongressens vilje de tidligere mensjevik-redaksjonsmedlemmene inn i redaksjonen igjen. Fra og med nr. 52 forvandla mensjevikene Iskra til sitt organ. Fra da av var Lenins bolsjevikiske Iskra kjent i partiet som den gamle Iskra, erstatta av den mensjevikiske opportunistiske Iskra, den nye Iskra. 

2. Likvidasjonisme — ei opportunistisk strømning som ville likvidere, tilintetgjøre proletariatets revolusjonære illegale parti. De mensjevikene som representerte denne strømninga blei kalt likvidatorer. Se Lenin, «Likvidasjonismen og likvidatorgruppa» (1912) og «Omstridte spørsmål» (1913) i Utvalgte verker i 12 bind, Forlaget Oktober 1977, bind 5. 5. 39-—4] og 1. 42—68, og avsnittet «Bolsjevikenes kamp mot likvidatorene og otsovistene» i SUKP(bs historie, Forlaget Oktober 1974, 5. 139—142. 

3. Stolypinparti — det navnet de russiske arbeiderne ga de mensjevikiske likvidatorene som tilpassa seg det reaksjonære Stolypinregimet 11906—11). «Mensjevikene tok mer og mer åpent avstand fra det proletariske partis revolusjonære program, fra kravet om den demokratiske republikk, 8-timers arbeidsdag og konfiskasjon av godseiernes jord. Mensjevikene ville gi avkall på partiets program og taktikk for å få tillatelse av tsarregjeringen til å eksistere åpent, legalt, som angivelig «arbeider»-parti. Mensjevikene var beredt til å forsone seg med Siolypinregimet og tilpasse seg det. Derfor ble likvidatorene kalt «det stolypinske arbeiderparti». (Fra SUKP(bys historie, Forlaget Oktober 1974, s. 141.) 

4. Sosialsjåvinisme og sosialpasifisme — disse betegnelsene blei brukt for å karakterisere forræderne i Den andre Internasjonalen, som da det kom til alvor, sto på ei borgerlig-nasjonal linje under den første imperialistiske verdenskrigen, motsatt ei proletarisk internasjonalistisk linje, ei sosialistisk linje. «Sosialsjåvinistene … ser på fiendene av «sine» respektive borgerskap som «forrædere» overfor … sosialismen. De srørter erobringspolitikken til sine respektive borger- skap. Sosialpasifistene (dvs. sosialister å ord og småborgerlige pasifister i handling) gir uttrykk for alle salgs «internasjonalistiske» følelser, de protesterer mot erobringer osv. Men i praksis fortsetter de å støtte sine respektive imperialistiske borgerskap. Forskjellen mellom disse to gruppene er uten betydning. Den er som forskjellen mellom 10 kapitalister, den ene med beske, den andre med vakre ord på sine lepper.» (Fra Lenin, Den proletariske revolusjonen og renegaten Kautsky, Forlaget Oktober 1975, s. 95.) 

1. Partikongressen i Stockholm var den fjerde («enhets»-) kongressen til RSDAP. Den fant sted mellom 10. og 25. april 1906. — Red.