Lenin 150 år: Stalin om Lenin og leninismen

Denne samtalen med Josef Stalin er henta fra boka «Lenin Utvalgte Verker i 12 bind, bind 1» utgitt av Forlaget Oktober i 1977.

Utdrag av samtalen med den første amerikanske arbeiderdelegasjonen 9. september 1927

Spørsmål fra delegasjonen og svara til kamerat Stalin.

Første spørsmål: Hvilke nye prinsipp har Lenin og kommunistpartiet føyd til marxismen å praksis? Ville det være riktig å si at Lenin trudde på en «skapende revolusjon», mens Marx var mer tilbøyelig til å vente på at utviklinga av de økonomiske kreftene skulle kulminere¹?

Svar: Jeg trur ikke at Lenin «føyde» noen «nye prinsipp» til marxismen, eller at han avskaffa noen av de «gamle». Lenin var og blir den mest trufaste og mest prinsippfaste eleven til Marx og Engels, og han støtta seg fullt og helt på de marxistiske prinsippa.

Men Lenin satte ikke bare læra til Marx og Engels ut i livet. Han førte samtidig denne læra videre.

Hva betyr det?

Det betyr at han videreutvikla læra til Marx og Engels i samsvar med de nye ulviklingsvilkåra, med den nye fasen i kapitalismen, med imperialismen. Det betyr at Lenin ved å videreutvikle læra til Marx under de nye vilkåra for klassekampen, bidro med noe nytt til marxismens allmenne skattkammer, sammenlikna med det som blei skapt av Marx og Engels, sammenlikna med det som kunne bli skapt i kapitalismens før-imperialistiske epoke. Samtidig er dette nye bidraget fra Lenin til marxismens skattkammer helt og fullt bygd på de prinsippa som Marx og Engels satte fram.

Det er i denne forstand vi taler om leninismen som marxismen i epoken med imperialisme og proletariske revolusjoner.

Her er noen få problem der Lenin bidro med noe nytt, der han videreutvikla læra til Marx.

For det første spørsmålet om monopolkapitalismen, om imperialismen som den nye fasen i kapitalismen.

I Kapitalen analyserte Marx og Engels grunnlaget for kapitalismen. Men Marx og Engels levde i den perioden da den førmonopolistiske kapitalismen herska, i perioden med rolig evolusjon² av kapitalismen, da den bredte seg «fredelig» over hele verden.

Den gamle kapitalistiske fasen tok slutt seint på attenhundretallet og i begynnelsen av nittenhundretallet, da Marx og Engels alt var døde. Det er forståelig at Marx og Engels bare kunne ane de nye vilkåra for utviklinga av kapitalismen som oppsto som et resultat av kapitalismens nye fase som avløste den gamle fasen, som et resultat av den imperialistiske, monopolistiske utviklingsfasen, da kapitalismens rolige evolusjon blei avløst av ei sprangvis, katastrofeprega utvikling, da den ujamne utviklinga og motsigelsene i kapitalismen blei særlig tydelige, og da kampen om markeder og områder for kapitaleksport — under forholda med den ekstremt ujamne utviklinga — gjorde periodiske imperialistiske kriger for periodiske nyoppdelinger av verden uunngåelige.

Lenins fortjeneste, og dermed det nye bidraget hans her, var at han på grunnlag av de grunnleggende prinsippa i Kapitalen foretok en underbygd marxistisk analyse av imperialismen som den siste fasen i kapitalismen, og avslørte kreftbyllene i imperialismen og vilkåra for dens endelige undergang. Denne analysen danna grunnlaget for Lenins tese om at under vilkåra for imperialismen kan sosialismen seire i enkelte kapitalistiske land, hver for seg.

For det andre spørsmålet om proletariatets diktatur.

Den grunnleggende ideen om proletariatets diktatur som det politiske herredømmet til proletariatet, og som en metode til å styrte kapitalmakta med vold, blei satt fram av Marx og Engels.

Det nye bidraget til Lenin på dette området var følgende:

a) Han oppdaga sovjetsystemet som den beste statsforma for proletariatets diktatur, og her gjorde han bruk av erfaringene fra Pariskommunen[14] og den russiske revolusjonen³.

b) Han klargjorde formelen for proletariatets diktatur ut fra problemet med proletariatets allierte. Han definerte proletariatets diktatur som ei særlig form for klasseallianse mellom proletariatet, som lederen, og de utbytta massene fra de ikkeproletariske klassene (bøndene, osv.), som de som blir leda.

c) Han la særlig vekt på at proletariatets diktatur er den høyeste forma for demokrati i et klassesamfunn, forma for proletarisk demokrati, som uttrykker interessene til flertallet (de utbytta), å motsetning il kapitalistisk demokrati, som uttrykker interessene til mindretallet (utbytterne).

For det tredje spørsmålet om formene og metodene for å bygge sosialismen framgangsrikt i perioden med proletariatets diktatur, i perioden med overgang fra kapitalisme til sosialisme, i et land som er omgitt av kapitalistiske stater.

Marx og Engels så på perioden med proletariatets diktatur som en mer eller mindre langvarig periode, fylt av revolusjonære sammenstøt og borgerkriger. I denne perioden vil proletariatet, som sitter med makta, ta de økonomiske, politiske, kulturelle og organisatoriske tiltaka som er nødvendige for å skape et nytt, sosialistisk samfunn, et samfunn uten klasser og uten stat, istedenfor det gamle, kapitalistiske samfunnet. Lenin bygde helt og fullt på disse grunnleggende prinsippa til Marx og Engels.

Lenins nye bidrag på dette området var:

a) Han beviste at det er mulig å bygge et fullstendig sosialistisk samfunn i et land med proletariatets diktatur som er omgitt av imperialistiske stater — forutsatt at landet ikke blir kvalt av militærintervensjonene fra de kapitalistiske statene som omgir det.

b) Han streka opp de konkrete retningslinjene for den økonomiske politikken (den «nye økonomiske politikken»[1]) som proletariatet, som har nøkkelstillingene i økonomien (industrien, jorda, transportvesenet, bankene, osv.), knytter den sosialiserte industrien sammen med jordbruket med («bandet mellom industrien og bondehusholdninga»), og på det viset leder hele nasjonaløkonomien mot sosialismen.

c) Han streka opp de konkrete metodene for å lede og trekke hovedmassen av bøndene gradvis inn i den sosialistiske oppbygginga gjennom kooperativene. I hendene på proletariatets diktatur er kooperativene et mektig redskap for å omdanne småbondehusholdninga og å omskolere hovedmassen av bøndene i sosialismens ånd.

For det fjerde spørsmålet om proletariatets hegemoni i revolusjonen, i alle folkelige revolusjoner, både i revolusjonen mot tsarismen og i revolusjonen mot kapitalismen.

Marx og Engels ga hovedomrisset ti! tanken om proletariatets hegemoni. Det nye bidraget til Lenin på dette området var at han videreutvikla og utvida dette omrisset til et helstøpt system for proletariatets hegemoni, til et helstøpt system for proletariatets ledelse av de arbeidende massene i by og land, ikke bare når det gjaldt å styrte tsarismen og kapitalismen, men også når det gjaldt å bygge sosialismen under proletariatets diktatur.

Vi veit at tanken om proletariatets hegemoni blei anvendt på en mesterlig måte i Russland, takket være Lenin og partiet hans. Dette forklarer forresten hvorfor revolusjonen i Russland brakte proletariatet til makta.

Tidligere hadde det gjerne gått slik: Arbeiderne kjempa på barrikadene under revolusjonen. Det var de som ofra blodet og styrta den gamle ordninga. Men makta falt i hendene på borgerskapet, som siden undertrykte og utbytta arbeiderne. Slik var det i England og Frankrike. Slik var det i Tyskland. Men her i Russland gikk det annerledes. I Russland var ikke arbeiderne bare revolusjonens stormtropper. Samtidig som det russiske proletariatet var revolusjonens stormtropper, kjempa det for hegemoni, for den politiske ledelsen av alle de utbytta massene i by og land. Det samla dem rundt seg, reiv dem løs fra borgerskapet og isolerte borgerskapet politisk. Og samtidig som det leda de utbytta massene, kjempa det russiske proletariatet før å ta makta i sine egne hender og nytte den i sine egne interesser, mot borgerskapet, mot kapitalismen. Dette forklarer i virkeligheten hvorfor hvert eneste kraftige revolusjonsutbrudd i Russland, i oktober 1905 som i februar 1917, førte arbeidersovjetene fram på scenen som kimen til det nye maktapparatet, som har til oppgave å undertrykke borgerskapet — i motsetning til det borgerlige parlamentet, det gamle maktapparatet, som har som oppgave å undertrykke proletariatet.

To ganger prøvde borgerskapet i Russland å gjenopprette det borgerlige parlamentet og gjøre ende på sovjetene: I september 1917, i tida med «for-parlamentet»⁴, før bolsjevikene tok makta, og i januar 1918, under den grunnlovsgivende forsamlinga, etter at proletariatet hadde tatt makta. Og begge gangene lei borgerskapet nederlag. Hvorfor? Fordi borgerskapet alt var politisk isolert, fordi de veldige massene av det arbeidende folket så på proletariatet som den eneste lederen av revolusjonen, og fordi sovjetene alt var blitt prøvd og testa av massene som deres egen arbeiderregjering. Det ville betydd sjølmord for proletariatet å erstatte denne regjeringa med et borgerlig parlament. Derfor er det ikke overraskende at den borgerlige parlamentarismen ikke slo røtter i Russland. Det er grunnen til at revolusjonen i Russland førte til proletariatets herredømme.

Slik blei resultata av å bruke Lenins system for proletariatets hegemoni i revolusjonen.

For de femte det nasjonale og koloniale spørsmålet.

Marx og Engels la fram de grunnleggende, første ideene om det nasjonale og koloniale spørsmålet, da de på si tid analyserte hendingene i Irland, India, Kina, de sentral-europeiske landa, Polen og Ungarn. Lenin baserte seg på disse ideene i arbeidene sine.

Lenins nye bidrag på dette området var:

a) Han samla disse ideene i ett helstøpt system av syn på nasjonale og koloniale revolusjoner i den imperialistiske epoken.

b) Han knytta det nasjonale og koloniale spørsmålet sammen med spørsmålet om å styrte imperialismen.

c) Han erklærte at det nasjonale og koloniale spørsmålet var en del at det allmenne spørsmålet om den internasjonale proletariske revolusjonen.

Endelig spørsmålet om proletariatets parti.

Marx og Engels skisserte de viktigste trekka ved partiet som den framskredne avdelinga til proletariatet. Uten det (partiet) kan ikke proletariatet nå fram til si frigjøring, verken i betydninga å erobre makta, eller i betydninga å omdanne det kapitalistiske samfunnet.

Det nye bidraget til Lenin på dette området var at han videreutvikla disse skissene i samsvar med de nye vilkåra for proletariatets kamp i den imperialistiske epoken, og viste at:

a) Partiet er den høyeste forma for proletariatets klasseorganisasjon, sammenlikna med andre former for proletarisk organisasjon (fagforeninger, kooperativer, stalsorganisasjon), som det er partiets oppgave å generalisere og lede arbeidet til.

b) Proletariatets diktatur kan bare bli gjennomført med partiet som den ledende krafta i diktaturet.

c) Proletariatets diktatur kan bare bli fullstendig dersom det blir leda av ett parti, kommunistpartiet, som ikke deler — og heller ikke må dele — ledelsen med andre partier.

d) Uten jerndisiplin i partiet kan ikke oppgavene til proletariatets diktatur bli fullført når det gjelder å undertrykke utbytterne og omdanne klassesamfunnet til et sosialistisk samfunn.

Dette er i hovedsak det nye som Lenin har bidratt med å arbeidene sine, der han utforma læra til Marx konkret og utvikla den videre i samsvar med de nye vilkåra for proletariatets kamp i den imperialistiske epoken.

Det er derfor vi sier at leninismen er marxismen i imperialismens og de proletariske revolusjonenes epoke.

Ut fra dette er det klart at leninismen ikke kan bli skilt fra marxismen, og enda mindre kan den bli stilt opp mot marxismen.

Spørsmålet som blei stilt av delegasjonen, fortsetter slik:

«Ville det være riktig å si at Lenin trudde på en «skapende revolusjon», mens Marx var mer tilbøyelig til å vente på at utviklinga av de økonomiske kreftene skulle kulminere?»

Jeg mener det ville være helt feilaktig å si det. Jeg mener at hver eneste folkerevolusjon — så sant det virkelig er en folkerevolusjon — er en skapende revolusjon. For den ødelegger den gamle ordninga og skaper ei ny.

Sjølsagt er det ikke noe skapende i de «revolusjonene» — om vi kan kalle dem det — som av og til finner sted i visse tilbakestående land, i en form av en stammes leketøys-«opprør» mot en annen. Men marxismen har aldri sett på slike leketøys-«opprør» som revolusjoner. Det er åpenbart ikke tale om slike «opprør», men om en folkerevolusjon i massemålestokk, der de undertrykte klassene reiser seg mot de undertrykkende klassene. En slik revolusjon må nødvendigvis være skapende. Marx og Lenin var nettopp tilhengere av en slik revolusjon, og bare en slik revolusjon. Det sier seg sjøl at en slik revolusjon ikke kan oppstå under alle slags vilkår, at den bare kan finne sted under bestemte gunstige økonomiske og politiske vilkår.

Tolvte spørsmål: Kan De kort gi oss særtrekka til det framtidige samfunnet som kommunismen prøver å skape?

Svar: De allmenne særtrekka ved det kommunistiske samfunnet finnes i verkene til Marx, Engels og Lenin. 

Anatomien til det kommunistiske samfunnet kan kort bli framstilt slik: Det er et samfunn der a) det ikke vil være privat eiendomsrett til produksjonsredskapene og produksjonsmidlene, men samfunnsmessig, kollektiv eiendomsrett. b) Det vil ikke finnes klasser eller statsmakt, men det vil være arbeidsfolk i industrien og jordbruket som styrer det økonomiske livet som ei fri sammenslutning av arbeidsfolk. c) Nasjonaløkonomien, organisert i samsvar med en plan, vil være bygd på det høyeste tekniske nivået, både i industrien og jordbruket. d) Det kommer ikke til å være noen motsetning mellom by og land, mellom industri og jordbruk. e) Produktene vil bli fordelt etter prinsippet til de gamle franske kommunistene: «Fra enhver etter evne, til enhver etter behov». f) Vitenskap og kunst vil få så gode vilkår at de kan slå ut i full blomst. g) Individet, som er frigjort fra bekymringene for det daglige brød og ikke lenger trenger å krype for «de som har makta», vil bli virkelig fritt.

Og så videre, og så videre.

Det er klart at vi fortsatt har langt igjen til et slikt samfunn.

Når det gjelder de internasjonale vilkåra som er nødvendige for at det kommunistiske samfunnet skal seire fullstendig, så vil disse ta form og vokse i samsvar med veksten i de revolusjonære krisene og de revolusjonære handlingene til arbeiderklassen i de kapitalistiske landa.

Vi må ikke innbille oss at arbeiderklassen i ett land, eller i flere land, marsjerer framover mot sosialismen og videre mot kommunismen, og at kapitalistene i andre land kommer til å sitte med armene i kors og se likegyldig på dette. Enda mindre må vi innbille oss at arbeiderklassen i kapitalistiske land vil finne seg i å være bare tilskuere til den seierrike utviklinga av sosialismen i et eller annet land. I virkeligheten vil kapitalistene gjøre alt som står i deres makt for å knuse slike land. I virkeligheten vil hvert eneste viktige skritt mot sosialismen i et eller annet land, og enda mer mot kommunismen, uunngåelig bli ledsaga av uimotståelige forsøk fra arbeiderklassen i de kapitalistiske landa på å komme til makta og nå sosialismen i disse landa.

Slik vil det danne seg to sentrer i verden i den videre utviklinga av den internasjonale revolusjonen og den internasjonale reaksjonen: Det sosialistiske sentret, som trekker til seg de landa som nærmer seg sosialismen, og det kapitalistiske sentret, som trekker til seg de landa som nærmer seg kapitalismen. Kampen mellom disse to leirene vil avgjøre skjebnen til kapitalismen og sosialismen over hele verden.

Pravda, nr. 210, 

15. september 1927.

Noter 

1. Den nye økonomiske politikken eller NEP-politikken blei innført i 1921. Stalin karakteriserer NEP-politikken slik: «Da vi innførte NEP å 1921, rettet vi bredden i den mot krigskommunismen, mot et regime og en ordning som utelukker enhver form for privat handels- frihet … NEP betyr en viss handelsfrihet. Men … NEP har også en annen side. Saken er at NEP ikke betyr full frihet for privathandelen, fritt spill for prisene på markedet. NEP betyr frihet for privathandelen innenfor visse grenser, innenfor en viss ramme, slik at den regulerende rollen til staten på markedet er sikret. Nettopp dette er den annen side ved NEP. Og denne side ved NEP er ikke mindre enn den første, om den da ikke er viktigere. Hos oss har ikke prisene på markedet fritt spill, slik det er vanlig i de kapitalistiske land. Vi fastsetter i det store og hele kornprisene. Vi fastsetter prisene på industrivarer. Vi legger vinn på å gjennomføre en politikk som tar sikte på å senke produksjonens selvkostnad og sette med prisene på industri- varene, og vi streber etter å opprettholde stabile priser på jordbruksproduktene. Er det ikke klart at det overhodet ikke forekommer slike spesielle og særegne forhold på markedet i de kapitalistiske land?» (Stalin, «Om høyreavviket i SUKP(b)» (1929), i Spørsmål i leninismen, Forlaget Oktober 1976, s. 235.) 

1. Kulminere — lat., nå høydepunktet, være på toppen. — Red.
2. Evolusjon — fr., utvikling, gradvis forandring. — Red.
3. Den russiske revolusjonen — her revolusjonen i 1905. — Red
4. For-parlamentet — den forsamlinga som skulle forberede valgene til ei grunnlovsgivende forsamling som skulle bli valgt den 17. september 1917. — Red.