75 år siden seieren over Hitler-fascismen

Av redaksjonen for Tjen Folket Media.

I første versjon av artikkelen var det flere feil. For eksempel skrev vi at Aftenposten var de som nominerte Hitler til Nobels fredspris. Vi har rettet dette og noen andre detaljer, og beklager eventuelle andre mindre feil, men for å kunne publisere 8. mai har vi prioritert publisering framfor grundig gjennomgang. Hovedsida slik vi ser det er å syntetisere hva som skjedde, hvorfor og hvilken betydning det har i dag.

“Etter den første verdenskrigen oppsto Sovjetunionen med et folketall på 200 millioner. Etter den annen verdenskrig oppsto den sosialistiske leiren med et samlet folketall på 900 millioner. Hvis imperialistene tviholder på å ville utløse en tredje verdenskrig, vil ganske sikkert ytterligere flere hundre millioner gå over til sosialismen, og da vil det ikke bli mye plass igjen på jorden til imperialistene. Det er også sannsynlig at hele imperialismens struktur vil falle helt sammen.”

– Mao Zedong (1957)

I år er det 75 år siden Hitler-fascismen kapitulerte. Den 8. mai markeres som frigjøringsdagen i Vest-Europa, deriblant Norge, og 9. mai markeres som seiersdagen i Russland og andre deler av Øst-Europa. Dette etter at Tyskland kapitulerte for de allierte natt til 9. mai.

Hitler selv tok sitt liv i en bunker den 30. april, da den sovjetiske røde hær var i ferd med å overta Berlin og knuse hele det “tredje riket”. Vi markerer seieren over fascismen med dette overblikket over 2. verdenskrig, utviklingen i den, noe av etterspillet og ved å hedre de kommunistiske martyrene fra den antifascistiske frigjøringskrigen.

Vi går mot løgnene om Norges rolle under krigen, og særlig løgnene om “nasjonal enhet” under London-regjering og konge. Vi setter fokus på borgerskapets råtne dobbeltspill, som håndlangere for både briter og tyskere. Vi løfter fram Sovjetunionens rolle som seierherre, vi løfter fram den heltemodige innsatsen til kommunistene og massene, og vi erklærer evig ære til de som kjempet og de som falt.

Karakteren til 2. verdenskrig

Den 2. verdenskrig sees av mange historikere som en fortsettelse av 1. verdenskrig. I motsetning til hva en del tror i Norge, kom ingen av disse krigene som noen overraskelse. Forut for dem begge var det tydelig at det gikk mot krig, noe man kan lese av uttalelser fra for eksempel de fremste lederne for arbeiderbevegelsen og de kommunistiske partiene. For eksempel skrev Mao Zedong i 1938 at det gikk mot en ny krig som ville bli enda mer omfattende enn den forrige. (https://tjen-folket.no/index.php/2020/05/08/formann-mao-om-2-verdenskrig/)

Det som kanskje kom overraskende for det norske borgerskapet, var at man i 2. verdenskrig ikke kunne være “nøytrale” som i den første krigen, altså ble de overrasket av selve invasjonen og okkupasjonen Norge ble utsatt for av Tyskland.

Der 1. verdenskrig var en ren imperialistisk røverkrig, fikk 2. verdenskrig likevel en annen karakter. I en valgkamptale i 1946, etter krigens slutt, var Josef Stalins analyse at selv om rotårsaken til begge kriger var den samme, nemlig den ujevne utviklingen innen imperialismen og konkurransen mellom imperialistene, så var 2. verdenskrig fra begynnelsen av også  en antifascistisk krig, en frigjøringskrig, en krig for å gjeninnføre borgerlig-demokratiske friheter og nasjonal selvråderett der fascistene hadde trampet disse ned. (http://soviethistory.msu.edu/1947-2/cold-war/cold-war-texts/stalin-election-speech/)

Dette var i tråd med linja som den kommunistiske internasjonalen vedtok på sin 7. kongress i 1935, der kamerat Dimitrov la fram strategien for enhetsfront og folkefront mot fascismen. Dette var kommunistenes linje, og den lå også til grunn for den internasjonale kommunistiske bevegelsens massive mobilisering til deltakelse i den spanske “borgerkrigen” 1936-1939. Sovjetunionen støtta den spanske republikken med våpen, varer og rådgivere, samtidig som vestlige borgerlig-demokratiske stater som England, USA og Frankrike stilte seg “nøytrale”, og Tyskland og Italia gikk massivt inn på fascistiske Francos side. (https://no.wikipedia.org/wiki/Den_spanske_borgerkrig)

I den andre enden av det eurasiske kontinentet førte det kinesiske folket sin nasjonale frigjøringskamp mot japansk imperialisme og kolonialisme, også denne en del av den verdensomspennende antifascistiske frigjøringskrigen.

Det norske borgerskapets råtne bidrag

Gjennom 1. verdenskrig var det norske borgerskapet og dets stat “nøytral”, men norske kommunister har tidligere slått fast at i realiteten var ikke Norge ikke-deltakende i 1. verdenskrig, Norge deltok – men man deltok på begge sider. (https://marmuseum.no/den-norske-handelsflaten-under-forste-verdenskrig)

Norsk kapital tjente enorme summer på 1. verdenskrig, særlig den norske handelsflåten og rederiene. Den norske handelsflåten var blant verdens aller største flåter på denne tida, og også i mange mange tiår før og etterpå. Den ble kraftig modernisert under førkrigsår, krigsår og i mellomkrigsåra. Tusenvis av norske sjøfolk tapte sine liv, men norske redere gjorde svært gode penger på å forsyne begge sider i den imperialistiske røverkrigen. De ble forsynt blant annet med fisk og trelast, jernmalm og hermetikk.Og norske skip fraktet varer mellom koloniene og imperialistlandene, slik norske skip tidligere hadde deltatt i slavehandlen fra Afrika til Amerika. (https://no.wikipedia.org/wiki/Dansk-norsk_slavehandel)

Det norske borgerskapet hadde sterke forbindelser til Storbritannia og britisk kapital, men slett ikke eksklusivt. I likhet med svensk overklasse var det også mange tette forbindelser til Tyskland, for eksempel gjennom slektskap, utdanning og ikke minst århundrer med handel. Det var uproblematisk for det norske borgerskapet å “spille på begge hester”, og dette var også strategien foran 2. verdenskrig.

Heller ikke sosialdemokratene i Det norske Arbeiderparti skilte seg ut på dette punktet. Den sosialdemokratiske regjeringen forbød norske arbeidsfolk å reise som frivillige til Spania. Norske brigadister reiste dermed illegalt ut av landet. De fleste av disse var knyttet til og mobilisert av Norges Kommunistiske Parti, som krigshelten og lederen Asbjørn Sunde (Osvald). Men mange var også partiløse eller til og med medlemmer av Arbeiderpartiet. Men det sosialdemokratiske partiet i regjering sveik den spanske republikken og ofret norske spaniafarere på “nøytralitetens” alter. (https://www.revolusjon.no/teori-og-analyse/bokomtale/1099-norge-og-den-spanske-borgerkrigen/)

Men da den tysk-allierte reaksjonære regjeringa i Finland var i krig med Sovjetunionen i 1939, etter at Sovjetunionen ønsket å kjøpe tilbake et område gitt til Finland etter den russiske revolusjonen i 1917 (før dette var Finland underlagt det russiske tsar-imperiet), fikk pipen en annen låt. Den sosialdemokratiske norske regjeringen fremmet aktivt rekruttering til å kjempe mot Sovjet i den finske “vinterkrigen” og dette var fullstendig legalisert av det norske Stortinget. (https://www.aftenposten.no/norge/i/LA3XP/knuser-myter-om-finlands-rolle-i-krigen)

Med andre ord var den norske regjeringen og det norske stortinget “nøytrale” i kampen mot fascismen (som i Spania), men aktive deltakere i krigen mot Sovjetunionen. Og deres felles utenrikspolitiske linje var “nøytralitet” og handel med begge parter i konflikten mellom Tyskland og Storbritannia, som under 1. verdenskrig. Ingen militær oppbygging fant sted for å forsvare norsk suverenitet.

Ikke engang invasjonen 9. april førte til en reell omlegging av “nøytralitetspolitikken”. Det norske offiserskorpset var fullt av Hitler-sympatisører. Hitler var en helt langt inn i partiet Høyre. Han ble hyllet av avisa Aftenposten, blant annet for sin iherdige kamp mot Sovjetunionen. Aftenposten fortsatte å bli utgitt under hele krigen, og var ivrige i sin støtte til Nasjonal Samling og Quisling. Dette gjorde at avisen skaffet seg nærmest monopol på annonser, en fordel avisen nøt godt av lenge etter krigens slutt. (https://no.wikipedia.org/wiki/Aftenposten#Mellomkrigstiden_og_andre_verdenskrig)

Den militære overkommandoen og den norske Arbeiderparti-regjeringen var fullstendig handlingslammet i mange dager, og ga ingen ordre om å reise motstand mot invasjonen. Motstanden var nærmest begrenset til senkingen av Blücher i Drøbaksundet, der i det minste en av de norske festningene gjorde motstand mot invasjonen. Dette kunne ha stoppa inntakelsen av Oslo, men hovedstaden lot seg ta av noen få tyske soldater som landet på flyplassen Fornebu, takket være ingen motstand fra norsk politi og norske soldater i hovedstaden.

Etterhvert ble det ytt noe sporadisk motstand, men det var for lite for seint, og ganske snart kapitulerte det borgerlige militæret på Østlandet og en del seinere i Nord-Norge. Deretter var den offisielle linja fra den flyktende borgerlige regjeringa at folk skulle holde seg i ro og verken iverksette motstand eller sabotasje. Denne linja ble propagandert overfor det norske folket gjennom nesten hele krigen, helt fram til 1944. Over radiosendinger fra England ble det norske folket truet av den norske regjeringa med at motstand bare ville føre til represalier. Den aktive motstanden, hovedsakelig ledet og organisert av kommunister, ble flere ganger fordømt av den norske regjeringa i utlandet. Når Sundes organisasjon bombet jernbanen i 1943 og drepte to tyske soldater, ble dette heftig fordømt av den borgerlige regjeringa, som skrev under på et opprop på initiativ fra den tyske overkommanderende Terboven. Den aktive motstanden og sabotasjekrigen ble systematisk undergravd av borgerskapet, både de som var i Norge og deres representanter som satt i London.

De norske borgerlige partiene, politikerne og kapitalistene la ikke bare ned våpnene og fordømte aktiv motstand. Over hele linja gikk de inn for forhandlinger og samarbeid med den nazi-tyske okkupanten. Regjeringen forhandlet, Stortinget forhandlet, høyesterett samarbeidet, ledende politikere fra alle viktige borgerlige partier, også Arbeiderpartiet, forhandlet med både tyske Wehrmacht og med Nasjonal Samling. Norsk politi stilte seg ikke bare til rådighet, men hjalp ivrig okkupanten å arrestere norske jøder og kommunister for å sende disse til fengsler og konsentrasjonsleire.

De norske borgerlige militære styrkene kapitulerte på Østlandet 10. juni 1940 etter en knapp måneds motstand, kongen og regjeringa dro til Storbritannia. Aslak Storaker har skrevet på Radikal Portal om hvordan borgerskapets medier og parlament opptrådte deretter:

“Både Aftenposten, Nationen og Arbeiderbladet agiterte for å avsette regjeringa og innstille all motstand i de okkuperte områdene. 18. september vedtok partigruppene i Stortinget på interne møter med 86 mot 47 stemmer å gå inn for en plan fra Terboven om å avsette kongen og regjeringa og overlate styret av Norge til et Riksråd, sammensatt av elleve ikke-nazistiske representanter i tillegg til fire fra Nasjonal Samling.” (https://radikalportal.no/2013/10/30/kommunistenes-motstandskamp-i-norge-under-andre-verdenskrig/)

Med andre ord er den nasjonale myten om et samla Norge som sto imot tysk okkupasjon, en ren forfalskning av historien. Ikke bare en forfalskning, men en groteskt løgnaktig framstilling av det som i virkeligheten var det motsatte. Stortinget var villig til samarbeid og på mange måter fortsatte statsapparatet som før, selv om regjeringen og kongen rømte fra landet. Dermed fikk det norske borgerskapet et hode i London og en kropp i Norge som lot seg villig vekk dirigere av Terboven og den tyske okkupasjonsmakta.

Som i den første verdenskrigen seilte den norske flåten inn enorme summer til borgerskapet. Ute på havet seilet norsk kapital for britene. Inne i landet produserte Norsk Hydro, Orkla og andre industribedrifter for fullt for tyskerne, etterhvert godt hjulpet av tvungent “tyskerarbeid” og slavearbeidende krigsfanger fra Sovjetunionen og Jugoslavia. Med andre ord var også denne krigen meget innbringende for det norske borgerskapet, og det var ingen straff i 1945, eller bare svært milde straffer, for å ha samarbeidet tett med tysk kapital og tyske Wehrmacht i perioden 1940-1945. Med andre ord gjentok det norske borgerskapet sin praksis med krigsbidrag til begge sider også i denne krigen.

Dette sviket mot verdens folk, ved å for eksempel gå i tjeneste for Hitler-fascismen og å fordømme motstanden, skjedde samtidig som tusenvis av norske menn og kvinner ga sitt liv for å kjempe mot okkupasjon og fascisme, og for det sosialistiske Sovjetunionen, fedreland for hele verdens proletariat.

Kommunistenes og folkets heroiske kamp

Foran 2. verdenskrig mobiliserte Norges Kommunistiske Parti til støtte for den spanske republikken fra 1936 til 1939. Hundrevis av nordmenn, de fleste kommunister, reiste og vervet seg som frivillige for de internasjonale brigadene. Mange mistet livet. Ifølge historikerne Yngvar Ustvedt og Lars Borgersrud, sluttet mellom 230 og 250 nordmenn seg til de internasjonale brigadene i Spania. (https://spaniaposten.no/spania/historie/nordmenn-i-den-spanske-borgerkrigen/)

Sovjetunionens og hele den internasjonale kommunistiske bevegelsens samla bidrag til den antifascistiske kampen i Spania, var i tråd med linja som var vedtatt ved Kominterns 7. kongress i 1935. Denne linja er uttrykt klarest i talene som Georgi Dimitrov holdt her, og disse er trykt på norsk som boka Folkefront og enhetsfront. Her gikk den kommunistiske verdensbevegelsen inn for enhetsfront av alle arbeidere mot krise og fascisme, og for antifascistisk folkefront mellom arbeiderklassen og demokrater og antifascister i andre klasser, hovedsakelig blant bøndene, byens intellektuelle og funksjonærer, representert i diverse borgerlig-demokratiske partier.

Dette var en generallinje som viste seg vellykka i mange land, i det å reise brei motstand mot fascistene. Og det var en generallinje som også ble uttrykt med stor suksess i den langvarige folkekrigen i Kina, der kommunistene dannet felles front med det borgerlige Kuomintang-partiet for å drive japansk imperialisme ut av Kina. Også i Norge førte det til framskritt for den antifascistiske kampen.

På den andre sida må det bemerkes at sosialdemokratene systematisk saboterte slikt enhetsarbeid. For eksempel gikk sosialdemokratene i Norge inn for parlamentarisk samarbeid med Bondepartiet, Quislings gamle parti, og den eneste enheten med kommunistene de ville høre snakk om, var at NKP burde legge seg ned til fordel for en “samling” med DNA. Under krigen i Finland sto sosialdemokratene i spissen for et antikommunistisk propaganda-korstog.

Men tross alt dette, og tross store feil som lederskapet i NKP gjorde i de første månedene av okkupasjonen, så reiste det seg likevel en kjempende motstand i Norge. Særlig kommunisten Asbjørn Sunde (Osvald) gikk i spissen for aktiv motstand, og bygde Organisasjonen mot krig og fascisme, som gjennomførte hundrevis av væpna aksjoner mot den fascistiske okkupanten og de norske quislingene. Flere av aksjonene var spektakulære.

Organisasjonen ble kalt “Osvaldgruppa”, og er den organisasjonen som begynte sabotasjekrigen i Norge, som var først ute med å utvikle systematisk væpna motstand bak fiendens linjer og som gjennomførte flest aksjoner i Norge. Den vokste ut av Wollweber-organisasjonen, en trans-europeisk sabotasjeorganisasjon etablert av sovjetiske NKVD og leda av den tyske kommunisten Wollweber. Etterhvert ble også NKP, som ikke hadde ledelsen over denne organisasjonen selv om den var ledet av kommunister, mer og mer aktiv som motstandskraft. Partiet bygde et illegalt apparat som særlig spredte propaganda i form av illegale aviser og nyheter fra Sovjetunionen og fra krigen mot fascismen. De bygde også opp apparat for kommunikasjon og forflytninger, og de bidro også til en viss grad materielt og økonomisk til den væpna kampen.

Etterhvert var hundrevis av kommunister svært involvert i motstandskamp. Atter tusenvis av folk bidro på mange måter. Fra Arbeiderpartiet og særlig ungdomsorganisasjonen AUF gikk i løpet av krigen svært mange medlemmer over til kommunistpartiet, da disse hadde en linje for aktiv motstand – noe den borgerlige DNA-leda London-regjeringa ikke hadde. Lokale DNA-pamper slo ned ungdommelig iver etter å gjøre motstand, og dermed måtte kampvillig arbeiderungdom gå til kommunistene for å bli en del av den organiserte og aktive kampen.

I løpet av 2. verdenskrig mista 10.000 nordmenn livet. En stor andel var sjøfolk, som hovedsakelig falt som ofre for tyske torpedoer og lignende skjebner. Andre var jøder, kommunister og også en del sosialdemokrater som ble skutt eller som endte sine dager i tyske konsentrasjonsleire som Neugamme, Ravensbruck, Sachsenhausen, Auschwitz og Natzweiler-Struthof. Omtrent 2500 nordmenn var innom Sachsenhausen. I forkant av andre verdenskrig utgjorde den jødiske minoriteten om lag 2100 personer i Norge. Ved folketellingen i 1946 ble det registrert 559 jøder. Mange av av de norske jødene var blitt drept, andre bosatte seg i Sverige, Israel eller andre land.

Forøvrig døde omtrent like mange sovjetiske og jugoslaviske krigsfanger i Norge, som antallet nordmenn som ble drept. Omtrent 10 000 døde altså, blant annet under bygging av den såkalte “Blodveien” over Saltfjellet i Nordland.

Den heroiske motstandskampen som utvikla seg mot okkupasjonen, var altså i første rekke den som ble leda av kommunister og særlig Asbjørn Sunde. Nevnes må også partisanene i Nord-Norge, direkte organisert av den sovjetiske røde hær og med flere nordmenn som soldater og den såkalte Pelle-gruppa leda av Ragnar Sollie (“Pelle”). Hjemmefronten og deres militære organisasjon Milorg, er blitt kalt “gutta på skauen” fordi de i hovedsak ikke angrep tyskerne. De trente i Sverige og England, de bygget opp grupper i det skjulte, og de “ventet” på en alliert (yanke-britisk-fransk) invasjon. Først i 1944-1945 endret linja seg fra fullstendig passivitet til noe som liknet motstand. På dette tidspunktet var krigen for lengst avgjort, selv om det fortsatt var viktig å fortsette krigen til seier. Men for Hjemmefronten handlet nok krigsbidragene i denne perioden mer om å posisjonere seg foran freden, enn å faktisk nedkjempe Hitler-fascismen.

Norges Kommunistiske Parti mistet svært mange medlemmer og sympatisører i krigen. Hele 21 medlemmer av sentralkomiteen ble drept, et tap av ledende kadre som er helt uten sidestykke blant norske partier.

Aslak Storaker skriver:

“Over 200 kommunister falt i kamp, blei skutt av eksekusjonspelotonger eller døde i konsentrasjonsleire. Det er kjent at 35 fra Osvald-gruppa falt i østlandsområdet, i Trondheim blei 18 kommunister henretta og i Troms og Finnmark mista minst 41  livet i forbindelse med partisanvirksomheten. Hele 21 av 26 medlemmer av NKPs illegale ledelse falt i kampen mot fascismen. Mange kommunister ble sendt i konsentrasjonsleir. I konsentrasjonsleiren Sachsenhausen sto kommunistiske tillitsmenn i spissen for ulovlig deling av tilsendte Røde Kors-matpakker med utsulta østeuropeiske medfanger, og flere måtte bøte med livet for dette.”

Før krigen hadde NKP støtte fra omtrent 1-2 prosent av norske velgere, om vi ser på det siste kommunevalget før krigen. I valget i 1945, det første etter krigen, fikk de oppunder 200.000 stemmer og nesten 12%. Partiet fikk flere titalls tusen nye medlemmer og partiets hovedorgan Friheten, stiftet i illegalitet under krigen, var en kort tid landets største avis i opplag. Det er anslått at NKP hadde støtte fra mellom en tredel og halvparten av medlemmene i LO. I de største byene, i de viktigste industribyene, og i fattige distrikter som Hedmark, Telemark, Troms og Finnmark, var partiet en utfordrer til Arbeiderpartiet blant massene. Arbeiderpartiet på sin side gikk forsiktig tilbake i valget i 1945 sammenliknet med førkrigsvalget.

Med andre ord hadde den væpna kampen og aktive motstanden kostet partiet og massene svært dyrt, men partiet hadde også vunnet voldsom organisatorisk framgang og sympati blant massene. Kommunistene gikk fram over hele Europa som følge av den heroiske kampen mot Hitler-fascismen og den enorme prestisjen til Sovjetunionen, men da NKP var særskilt svake før krigen, var framgangen den relativt største i Europa.

Høyreopportunismen og NKP

Nyttårsaften årskiftet 1941 og 1942 var et veiskille for NKP under krigen. I sitt eget helteepos har Peder Furubotn og hans støttespillere framstilt det som tidspunktet der partiet ble vunnet for aktiv motstand ved at Furubotn på et hemmelig sentralkomitemøte ble partiets nye generalsekretær. Partiets fremste ledere var på det tidspunktet tatt til fange av tyskerne eller på flukt uten mulighet til å delta på møtet i sentralkomiteen, som var forkledd som en nyttårsfest. Furubotn kunne overta, og han benyttet seg av anledningen.

Dette var tidspunktet der Furubotns høyreopportunistiske linje grep makta i partiet. Det var verken i 1940 eller i 1941 et tydelig skille mellom Furubotns offisielle linje for motstand, og partiledelsens syn. De første månedene hadde partiledelsen en passiv og forsiktig holdning, de sviktet i å reise kampen mot invasjonen, men Furubotn opponerte ikke mot dette. Tvert om sto han i praksis på samme standpunkt, og inviterte kollaboratøren Halvard Olsen (LO-leder som ble NS-medlem) til “Vestlandskonferansen”, som Furubotn og NKP i Bergen organiserte i denne første perioden av krigen. Parallelt med den feilaktige innstillingen – den korrekte hadde vært å umiddelbart begynne arbeidet for væpna motstand mot okkupanten og for nasjonal frigjøringskrig – begynte partiet likevel å etablere et illegalt apparat. Dette skjedde både på vestlandet og østlandet.

Av seg selv og sine er Furubotn blitt satt i en særstilling med tanke på det nevnte illegale arbeidet, men kamerat Ottar Lie var sentralkomiteens organisatoriske ansvarlige og han begynte kort tid etter invasjonen, og en relativt kortvarig fengsling, arbeidet for å bygge opp det illegale apparatet. Når det gjelder den væpna kampen var det kamerat Asbjørn Sunde som var pioneren for denne, og Ottar Lie ble forbindelsesledd mellom Sunde og sentralkomiteen i partiet.

Før krigen var Furubotn flere ganger blitt avslørt som høyreopportunist, og rett og slett et element som ikke kunne ha full tillit eller fremtredende verv. Han hadde verken sentralkomiteens eller Kominterns tillit. Seinest i 1939 var han blitt heftig kritisert på et utvida møte i sentralkomiteen, på grunn av borgerlig-nasjonalistiske avvik. Under krigen viste avvikene seg og den ustabile lederstilen seg igjen og igjen. For eksempel fortelles det av historiker Torgrim Titlestad med flere som en “morsom” historie at hans kone så seg nødt til å true Furubotn med pistol i forbindelse med en voldsom fyllekule, for å få han til å roe seg ned.

Sunde stolte slett ikke på Furubotn og de to hadde flere konflikter under krigen, med det resultat at samarbeidet brøyt sammen. Etter krigen støtta Sunde oppgjøret med Furubotn (1949), der Furubotn ble avslørt i dybden som borgerlig nasjonalist, fraksjonist, titoist og høyreopportunist.

Forøvrig var Komintern og Stalins rådgivere også før krigen kritiske til lederskapet i NKP. De så store problemer i håndteringen av organisasjonens øverste ledelse og at denne ikke hadde partiledelsen samlet i en hånd. At partiledelsen gjorde grove feil i 1940 viser problematikken. Partiet hadde forhandlet om fusjon med DNA i flere omganger før krigen, og slike forhandlinger tok også til under og etter krigen. Partiledelsen hadde også illusjoner om parlamentarismen og legaliteten, noe som viste seg i naivitet da den fascistiske okkupasjonen var et faktum. I stedet for å raskt gå under jorda, lot flere ledende kommunister seg alt for lett tas til fange. Blant annet gjaldt dette nevnte Ottar Lie men også kamerat Henry W. Kristiansen og flere andre.

Dypest sett var dette problemer med høyreopportunisme. Man hadde Furubotns høyreopportunistiske linje, som hadde ødeleggende virkning under og etter krigen, men også de høyreopportunistiske posisjonene som ble inntatt av Furubotns motstandere i sentralkomiteen. Det var kamerat Asbjørn Sunde som på mange måter sto for den mest konsekvente revolusjonære og røde linja under krigen. Han inntok umiddelbart det korrekte standpunkt, at den væpna kampen måtte organiseres og utvikles umiddelbart. Og han viste i sin kommunikasjon med Ottar Lie at han ikke så dette som et arbeid adskilt fra partiet. Lars Borgersrud har skrevet at Sundes innstilling var at sentralkomiteen i partiet burde organiseres rundt geværet, og dette er et standpunkt som peker mot det militariserte kommunistpartiet.

Høyreopportunismen saboterte arbeidet, også når den i ord gikk inn for aktiv motstand. Og Furubotn søkte hele tiden å underlegge seg borgerlig ledelse gjennom forhandlinger og kompromisser med Hjemmefronten og London-regjeringen. Riktignok var partiet også kritiske til disse, men graden av underordning viser seg for eksempel når Furubotn fusjonerte NKPs eget forsøk på å organisere en folkehær (Nasjonalgarden) med Hjemmefrontens Milorg, altså en militær organisering underlagt den gamle borgerlige staten og London-regjeringen. Altså var Furubotns linje å underordne seg den borgerlige staten.

Retorikken rundt Furubotns politikk var ikke bare i essens borgerlig, men dyrket den borgerlige nasjonalismen. Norske flagg og panegyriske floskler om nordmenn og Norge overdøvet fullstendig en revolusjonær demokratisk eller proletarisk linje. Selvsagt var kampen mot den tyske okkupasjonen en nasjonal-demokratisk frigjøringskrig. Hovedmotsigelsen sto mellom tysk imperialisme og det norske folket som var okkupert. Men partipropagandaen la fullstendig ensidig vekt på nasjonalisme.

Videre gikk Furubotn og hans høyreopportunistiske senter i partiet fullstendig inn for borgerlig ordning etter krigen. Han underskrev for disse på London-regjeringas plan for etterkrigstida. Dette brakte partiet inn i den første etterkrigsregjeringa. Å nedlegge våpnene og oppløse det illegale apparatet var helt selvsagt for Furubotns partiledelse. Og de gikk også raskt inn i forhandlinger med DNA om å slå sammen partiene og de facto likvidere det kommunistiske partiet.

Forhandlingene er senere framstilt som en taktisk manøver både fra kommunistisk og sosialdemokratisk side, men de signaler slike forhandlinger selvsagt måtte sende ut til partiets medlemmer og masser, er åpenbare; kommunistpartiet er ikke proletariatets eget parti og nødvendig for seieren, men noe man kan forhandle vekk i samtaler med sosialdemokratene.

Furubotns linje var uttrykt i at han satte fram “suvereniteten” som hovedsaken, det vil si Norges nasjonale selvstendighet. Og etterhvert kom “produktiviteten” i forgrunnen, og han utvikla sin egen variant av produktivitetsteorien, gikk inn for produksjonsutvalg i næringslivet og satte økt produksjon som politisk hovedsak. Begge spørsmål er klassiske høyreopportunistiske standpunkt, blinde for den norske borgerlige statens karakter og stilling i det imperialistiske verdenssystemet. Norge ble framstilt som en koloni, da det nasjonale spørsmålet i realiteten var i hovedsak løst i 1905, og økt produksjon kom foran makt til proletariatet.

Kort sagt var Furubotns ledelse av partiet langt fra rett og korrekt. Partiets store framskritt og alle de fantastiske ofrene til kommunistene skjedde i hovedsak på tross av Furubotn og høyreopportunismen, og ikke på grunn av ham og den. Potensialet for seiere var utvilsomt mye større enn det som ble utløst under hans ledelse, og her må man også kritisk vurdere den nølende, forsiktige og naive holdningen som førkrigsledelsen inntok i 1940.

Sovjetunionens rolle som krigens seierherre

Som Mao Zedong skriver var krigens vendepunkt den sovjetiske seieren i slaget om Stalingrad i 1942-1943. Han sa at fra da av var Hitlers skjebne beseglet. De allierte lot Sovjetunionen bære de store byrdene i å slå Hitler tilbake. Over 25 millioner sovjetiske borgere ble drept. Dette utgjorde en tidel av unionens befolkning. Og en mye større andel av landets unge menn. De demografiske sporene etter dette enorme tapet er fortsatt synlig i statistikk og samfunn. Dette gjorde befolkningen i landet signifikant mindre, og står i enorm kontrast til de relativt sett små tapene til for eksempel USA, men også andre allierte.

De enorme ofrene i blod sikret seieren over Hitler-fascismen. Ingenting annet kunne knuse Hitler. De borgerlig-demokratiske imperialistene forsøkte hele tiden kompromissets vei med Hitler foran krigen, men det var den røde hærens geværer som ryddet han vekk fra jordoverflata. Dette er en av de største seirene ikke bare for proletariatet og verdens folk, men for hele menneskeheten. Og det var en seier vi måtte vinne. Og det var Sovjetunionen folk som var den fremste seierherren, som bar de største byrdene og sikret seieren.

Videre var Josef Stalin leder for Sovjetunionen og den Kommunistiske Internasjonalen i denne perioden. Han ledet forberedelsene til krigen, oppgjørene med indre fiender og sabotører, oppbygginga av krigsindustrien, oppbygginga av jordbruket og utbredelsen av den internasjonale kommunistiske bevegelsen – alt sammen forutsetninger for seieren over Hitler-fascismen, Mussolini og keiserlige Japan.

Josef Stalin var et politisk og militært geni, han var en marxist-leninistisk leder og proletarisk general, han var rett mann på rett plass til rett tid. Han bar Lenins fane videre i denne heroiske striden for verdens folks felles framtid.

Ut av den andre verdenskrigen vokste den sosialistiske leiren med nesten 1 milliard mennesker, som omfattet Sovjetunionen, en rekke land øst i Europa og etterhvert verdens mest folkerike land Kina. Det var kommunistiske partier i praktisk talt alle verdens land, og krigen beseiret ikke bare Hitler men ødela det britiske koloniveldet og ga enorme impulser til de antikoloniale frigjøringskrigene i Afrika, Asia og Latin-Amerika.

I alt dette spilte Sovjetunionen, den internasjonale kommunistiske bevegelsen og Josef Stalin en særegen rolle som senter og avgjørende kraft for å beseire Hitler-fascismen og gjøre et kraftig sprang framover i den proletariske verdensrevolusjonen. Dette skjedde på ingen måte bare av brutal kraft og makt, men ble sinnrikt og klokt ledet gjennom taktiske manøvre og svært kompliserte prosesser, der vanskelige og nesten umulige valg måtte tas i svært hurtig tempo.

Det er forøvrig også verdt å nevne kommunistenes rolle i den nasjonale motstandskampen i Frankrike, der Frankrikes Kommunistiske Parti utvikla partisankrig mot tysk okkupasjon og kollaboratør-regimet i Vichy, den seierrike frigjøringskrigen leda av Italias Kommunistiske Parti, som frigjorde deler av Italia fra Mussolinis fascistregime, frigjøringskrigen i Hellas der Hellas’ Kommunistiske Parti og den kommunistisk leda folkefronten ble den suverent sterkeste kraften i landet og hadde tatt makta etter krigen om ikke Storbritannia intervenerte med blodig krig, Jugoslavia som ble frigjort av Jugoslavias Kommunistiske Forbund og den nasjonale frigjøringsfronten og -hæren, Albania som ble frigjort av Arbeidets Parti i Albania og den nasjonale frigjøringsfronten og -hæren i Albania. Og så klart all annen motstand i Europa og i koloniene på alle kontinenter.

Den geopolitiske situasjonen etter krigen

Etter krigen overtok yankee-imperialismen førertrøyen som verdens fremste imperialist. Det britiske koloniveldet var knekt, og Storbritannia ble USAs sekundant, etter å ha overgitt store deler av sitt imperium til yankee-imperialismen. Blant annet overtok USA et femtitalls britiske militærbaser verden rundt i bytte mot støtte under krigen.

I krigens sluttfase fikk vestmaktene det svært travelt med Normandie. Ikke for å knuse Hitler, men for å stoppe Sovjetunionens frammarsj i Europa når Wehrmacht ble revet i filler av Den røde armé. Det ble et såkalt “kappløp” mot Berlin, for vestmaktene sa at de fryktet at sovjetiske tropper bare ville fortsette fram til hele kontinentet var frigjort, noe som kunne skapt en annen geopolitisk situasjon etter krigen.

Overalt i østre og sentrale Europa falt regimene som hadde samarbeida med Hitler. Andre regimer hadde før krigen basert seg på storborgerskapet og store godseiere, og er klassifisert som autoritære men ikke fascistiske av de fleste borgerlige historikere. I land som Polen, Romania og Bulgaria hadde man hatt forskjellige varianter av borgerlige de facto despotier, med brutal og barbarisk undertrykking av demokrater og sosialister, og av etniske og religiøse minoriteter. Etter krigen fantes det bare et alternativ til disse regimene, og det var folkedemokratiske regjeringer som støtta Sovjetunionen. Sosialdemokratiske partier og bondepartier fant enhet med kommunistpartiene, det ble partisammenslåinger og samlingsregjeringer over alt i disse landene, i de baltiske statene (Estland, Latvia og Litauen), i Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Romania og Bulgaria. Øst-Tyskland ble Sovjet-allierte DDR. Jugoslavia og Albania ble oppretta som sosialistiske land alliert med Sovjetunionen.

Videre var kommunistpartiene svært store i Frankrike, Italia, Finland og Island. Her kunne partiene mønstre 20% av stemmene og de leda enorme masseorganisasjoner og fagforeninger. Også i Hellas var kommunistene svært sterke, de var den sterkeste politiske bevegelsen, men Storbritannia gikk inn på parti med de gamle storborgerne og godseierne og bekjempet disse gjennom en krig som endte med at et militært despoti ble oppretta via en junta av offiserer (oberstene).

Forøvrig besto Franco-fascismen i Spania og et liknende junta-styre i Portugal. De fascistiske regimene i Hellas, Spania og Portugal hadde gode forbindelser med USA og England, og ble etterhvert medlemmer av NATO. I Vest-Tyskland (BRD) ble statsadministrasjonen fylt opp av funksjonærer fra nazi-tida. Dommere, politifolk og politikere kunne gjerne ha bakgrunn fra NSDAP, så lenge de var lojale mot den borgerlige staten, som fikk mye støtte fra USA, England og Frankrike i oppbygginga, av frykt for sovjetisk og kommunistisk innflytelse. Tysklands Kommunistiske Parti derimot ble forbudt i BRD.

Fascismens stilling i Europa etter krigen, og dens forbindelser og forhold til USA, er interessant og for mange ukjent. I Norge var det slik at NS-medlemmer fritt kunne gi ut en avis som propaganderte deres syn på krigen, og disse ble inspirasjonskilde og bakmenn for den nye fascistbevegelsen som senere vokste fram i Norge.

I Europa hadde man bare Storbritannia, Vest-Tyskland, Irland, Skandinavia, Benelux-landene (Belgia, Nederland, Luxemburg), Sveits og Østerrike en form for borgerlig demokrati, og relativt svake kommunistiske partier. Men Irland var fortsatt halvkoloni under Storbritannia og BRD var lenge militært okkupert av USA, England og Frankrike, og forbøy altså kommunistpartiet, slik at det borgerlige demokratiet var svært begrensa. Og i flere av disse landene hadde kommunistpartiene vokst voldsomt under krigen (for eksempel i Skandinavia) og hadde en sterk stilling i proletariatet.

Med andre ord var stillingen faktisk svært dårlig for imperialistene i Europa i 1945. Frykten for kommunismen var slett ikke paranoia. Det var en reell fare for at den kommunistiske framgangen ville fortsette og at hele det europeiske kontinentet kunne falle i proletariatets hender. Dette ble bekjempa med alle midler, ved fascisme i flere land, ved Marchall-hjelp, ved CIA-innblanding, ved storstilte propaganda-kampanjer, ved infiltrasjon og sabotasje av de kommunistiske partiene og i alt dette spilte høyreopportunismen en råtten rolle ved å likvidere illegale apparater, ved å legge ned alle våpen, ved å kaste partiene med hud og hår inn i parlamentarismen og ved en bunnløst naiv innstilling til den borgerlige staten.

Bevisst og ubevisst løp høyreopportunister i alle land imperialismens ærend, ved å bekjempe marxismen-leninismen og smugle all slags revisjonisme og legalisme inn i den revolusjonære bevegelsen og de kommunistiske partiene. Dette var den viktigste faktoren i det politiske sammenbruddet i mange kommunistiske partier etter krigen, tross Josef Stalin og SUKPs iherdige kamp mot revisjonismen.

På verdensplan flyttet verdensrevolusjonens stormsenter seg enda lenger øst og sør, til den tredje verden. Og de neste tiårene skulle stå i de nasjonale frigjøringsbevegelsenes tegn, der yankee-imperialismen igjen og igjen skulle avsløre sin karakter, og også kommunistene igjen og igjen skulle vise seg som anførere for også denne strømningen i verdensrevolusjonen.

Evig ære til de som kjempet og de som falt

Den andre verdenskrigen betydde enorme lidelser for verdens folk. Titalls millioner mistet livet. Millioner av jøder ble utslettet i et barbarisk folkemord. Igjen måtte massene i koloniene og proletariatet, og særlig proletariatets eneste stat – Sovjetunionen – bære de aller største byrder og ofre. Ingen kan underslå den fascistiske og imperialistiske krigens brutale redsler, redsler som selvsagt var størst for de dypeste og bredeste massene.

Likevel er det seiersdagen vi markerer. Vi markerer seieren over fascismen. Seieren i krigen. Vi markerer de som falt, men ikke gråtkvalte og dystre, men i beveget stolthet og ærefrykt over at i den stund hvor mennesket viser seg fra sin verste side, viser det seg også fra den aller beste og mest heroiske side. I krigen særlig legemliggjort av sabotørene, partisanene og de røde soldatene, og de talløse millioner av masser som bar disse fram og ga dem alt for at de skulle kunne kjempe mot fascismen. Alle de som huset partisaner, som fraktet illegale dokumenter og distribuerte propaganda, de som viste vei langs stier over fjellene og de som skjulte kamerater i kjellere og hemmelige rom.

Våre martyrer ga sine liv for en sak uendelig mye større enn dem selv. De ga den for framtida, for menneskehetens framtid. For en tid og en verden der undertrykking og utbytting, der imperialisme og fascisme, er feid vekk. En verden som hele vår klasse og all verdens undertrykte folk drømmer om og lengter etter, uansett om de kan sette ord på det eller om lengselen fortsatt kun tar form av en ikke uttalt følelse. Det er verdenskommunismen de drømmer om, og det var verdenskommunismen våre martyrer ga sitt liv for. Og vi hedrer hver eneste en, kommunist og demokrat, ledere og masser, men fremst holder vi selvsagt de som falt for vårt parti, fordi disse ikke bare var heltemodige og selvoppofrende som mange andre var, men fordi de visste hva som var nødvendig og ikke nølte med å iverksette det. De sluttet seg til partiet, de ga livet til partiet, og de mistet livet for partiet. For Norges Kommunistiske Parti. Vårt parti. Vi vil hedre og ære dem for alltid.