Heder og ære til Tjemsland-gruppa

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Dette er en artikkel til ære for Tjemslands-gruppa, en kommunistisk motstandsorganisasjon i Stavanger som var aktive fram til 1943. Spesielt er den dedikert de 10 fra Tjemsland-gruppa som ble drept av naziokkupantene. 9 av 10 ble skutt for 76 år siden den 9. og 10. mai i Trandumskogen. 

Artikkelen vil også behandle aktiviteten til Saborg (Osvald-gruppa) i Stavanger fra og med 1944. 

Kildematerialet for artikkelen er hovedsakelig boka En fortiet historie – Tjemsland-gruppa og kommunistisk motstand i Stavanger 1940-1945.

Kamp om massene og ungdommen

Kommunistene i Stavanger hadde i årene før krigen et stort arbeid blant ungdom. De hadde flere masseorganisasjoner som Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (NKU), Unge Pionerer, avholdslag og idrettsgrupper. I tillegg hadde også innflytelse over mange ungdommer i AUF. Østkanten arbeiderungdomslag trosset i mellomkrigstiden ofte åpent den sentrale linja til AUF og AP med å samarbeide og gå på møter med NKU og åpent støtte Sovjetunionen. 

Da aktiviteten mot slutten av 30-tallet dalte i Østkanten AUL så dukket flere av aktivistene senere opp i NKP og Tjemslands-gruppa under krigen. Østkanten betyr det som vanligvis kalles Østre bydel, Blåsenborg og Storhaug, som sammen med områdene i og rundt Hillevåg var de viktigste historisk proletære områdene i Stavanger før oljetiden, og hovedsakelig bestod av arbeidere i hermetikkindustrien og andre små fabrikker. 

Også i Hillevåg AUL hadde kommunistene stor innflytelse, og dette store laget meldte kollektiv overgang til NKP litt over en måned etter okkupasjonen, og mange fremtredende navn fra organisasjonen ble ledende i Tjemsland-gruppa og mistet livet under krigen.

Arbeideridretten

Svært mange av medlemmene i Tjemsland-gruppa hadde bakgrunn i arbeideridretten i Stavanger. Om Arthur Emanuelsen kan man i boka En fortiet historie lese at han deltok i flere idretter, og fikk bronsemedalje i bryting i arbeidermesterskapet i 1933. Og at han også drev med boksing og svømming, og var fotballspiller i Sportsklubben Trygg, en klubb i Arbeidernes Idrettsforbund (AIF).  Boksing og Sportsklubben Trygg ser ut til å gå igjen blant flere av den Tjemsland-gruppas medlemmer.

Arbeideridretten og AIF ble av sosialdemokratiet etter krigen oppløst i den øvrige halvstatlige idrettsbevegelsen. Idretten ble frarøvet sitt organiserte klassepreg etter krigen.

Kamp for motstand og illegalitet

NKP i Stavanger ble ikke en motstandsorganisasjon uten kamp. I de første månedene av okkupasjonen, før NKP ble forbudt, var det en utbredt naivitet i organisasjonen og ønske om å drive lovlig og åpent arbeid.

Når NKP, med unge kommunister i spissen, organiserte mer og mer motstand, skulle disse feilene gi flere tilbakeslag.

Men det ble etterhvert bygd en viss cellestruktur i SKP (Stavanger NKP). Og kommunister drev etterhvert militært etterretningsarbeid mot industrien, og det ble gjennomført en infiltrasjon av NS i Stavanger. På nyåret I 1942 ble SKP reorganisert og på ordre fra ledelsen av NKP sentralt, hvor Peder Furubotn få dager tidligere var valgt til leder, ble det opprettet et nytt sekretariat, med en politisk leder, Ragnvald Mauritzen, med Åke Jensen som militær leder, med en organisatorisk leder og en person til. . På et møte på Tau våren 1942 samlet de seg og gikk inn for motstand.

Illegale aviser

Fram til 1942 var NKP involvert i arbeidet med flere av de illegale avisene i Stavanger. Blant annet avisa Stritt Folk. De samarbeidet også med andre illegale aviser, inkludert borgerlig aviser. Og disse ble alle rullet opp våren 1942, og 115 personer ble arresterte. Leiv Lea som ledet Milorg i Stavanger tok sitt eget liv i fengsel og Milorg sluttet på tidspunktet å eksistere i Stavanger. 

Gruppa blir til

Etter den første opprullingen var viljen enda sterkere for aktiv motstand og Tjemslands-gruppa ble til. De gjennomførte studiesirkler i Dokksmauet 2 i Stavanger. Gruppa fikk gjennomført reorganisering av NKP i Stavanger. De skrev, trykket og distribuerte den illegale avisen Friheten. 

På tross av at den deler navn med NKPs landsdekkende avis, var dette en lokalavis med lokalt innhold, ofte hentet fra radio-avlyttning. De drev etterretning mot tyske anlegg og offiserer og fikk blant annet sendt tegninger av Sola flyplass til London. De gjennomførte gå-sakte aksjoner. De stjal dynamitt og etablerte et sprengstofflager. De skaffet et våpenlager. De hadde folk i dekning og opprettet kurerer og fluktruter. De stjal drivstoff fra tyskerne. De produserte falske grenseboerbevis. Og de samlet også inn penger for å være økonomisk uavhengige.

Gruppa hadde i tillegg planlagt å sprenge trykkeriet til NS-avisen Stavanger Avis og gruppa planla også væpna aksjoner mot byens mange hermetikkfabrikker. Men disse aksjonen ble ikke gjennomført.

Arrestasjonene og henrettelsene

I 1943 gjennomførte Gestapo flere arrestasjoner og en razzia hos Karsten Berekvam. Der konfiskerte de blant annet medlemslistene til SKP med 200 navn. Berekvam og Elias Gabrielsen ble av Mauritzen kritisert for dette etter krigen. Han kritiserer arbeidet for å ikke være forsvarlig konspirativt. I et intervju i 1976 sa han blant annet:

“Men han (Gabrielsen) gjorde det så ukonspirativt at Gestapo rullet opp hele greia. Det er så tragisk. De ligger her sør på kirkegården heile hopen.”.

I Sandnes fikk kommunistene kvittet seg med medlemslistene etter krigen brøt ut.

Noen av gruppas medlemmer ble arrestert i Stavanger. Det var et forsøk på å flytte avisproduksjonen til Ryfylke. Men også det ble avslørt, og når Ferdinand Tjemsland gikk i land med ferja inn til Stavanger ble han møtt av Gestapo, og ble tatt etter en dramatisk jakt gjennom sentrum. Kort tid etter ble hans kamerater, som oppholdt seg i Ryfylke, også arrestert.

De ble alle torturert i Gestapokjelleren hvor Peder Myge ble skutt. De siste ni ble senere flytta til Trandumskogen. Og 9. og 10. mai 1944 ble de ni skutt der.

Gruppas kamp og offer pekte fram

Gruppa fikk dessverre ikke gjennomført mange av sine planer før den ble rullet opp av nazistene. Men de startet den væpna motstandskampen i Stavanger. Og det pekte fram mot videre kamp. I løpet av 1944 ble Saborg etablert i Stavanger, delvis av brødrene Myre, som overlevde opprullinga av Tjemsland-gruppa. Gruppa begynte geriljatrening på Lifjell, utenfor Hommersåk. Og de gjennomførte flere væpna aksjoner. De utraderte Fabrikken AS Kullimport på Kvalaberg som produserte “knott”, små biter ved som ble brukt som drivstoff for tyske gassdrevne kjøretøy. Tyskerne fikk halve forbruket sitt av knott fra denne fabrikken. Gestapo-vaktene ble avvæpnet og fabrikken sprengt og lagt i ruiner.

Etter denne aksjonen likviderte de også Gestapo-tolken Herbert Geicke på hytta si. Geicke hadde tatt samme rutebåt som dem til Riska (Hommersåk) etter aksjonen på Kvalaberg og var nære ved å avsløre dem.

Gruppa gjennomførte også en likvidering av torturisten Leonard Wickstrøm på Lagårdsveien i Stavanger. Han hadde torturert motstandsfolk, inkludert flere kommunister, i den beryktede Gestapokjelleren i Stavanger.

I 1945 havnet kommunisten og Saborg-medlemmet Helge Hansen i skuddveksling med et NS-medlem som kjente han igjen. Begge ble skutt, men overlevde, og Helge kom seg unna etter hendelsen.

Som et resultat av sabotasjen og likvideringene ble det en stor arrestasjonsbølge i desember 1944 og alle menn mellom 16 og 60 ble oppstilt på skolegården på St. Svithun skole. Ingvar Wiig og Konrad Dahle var da blant kommunistene som ble arrestert og ble sittende i Gestapokjelleren fram til frigjøringen. Desember 1944 ble også Sverre Myge torturert til døde der.

Et brev fra de ni

Et brev fra ni av de som ble henrettet i Trandumskogen ble av Friheten publisert 26. mai 1945:

“Vi dør i visshet om at dere kjemper videre. En siste hilsen fra henrettede Rogalands-kamerater:

Kamerater – videre fram for Marx, Lenin og Stalins lære. For et fritt og lykkelig Norge – Vi har ført kampen til siste slutt, for at vårt land skulde gjenvinne sin selvstendighet og frihet. Så folket kunde bygge et nytt og bedre Norge. Vår kamp er endt, men saken føres videre fram av tusener av bevisste klassekjempere vi har holdt vår fane høyt og hverken trusler eller løfter har fått oss til å avsverge oss våre meninger. Partiets kadrer er alltid å finne der hvor kampen er hardest og den høyeste ytelse fordres. Da og først da, kan dere vente å vinne seieren for vår ide. Vi har ofret livet i denne kampen, men vi vet at dere vil føre kampen videre fram til seieren”

Dette brevet kan ikke bare ses som et budskap til etter frigjøringa, men til kommunister i all framtid også nå i 2020. De viser en revolusjonær optimisme og tro på at proletariatet kommer til å vinne, og peker fram –  ikke bare til seieren som skulle komme i krigen ett år senere, men til at revolusjonen også til slutt kommer til å seire. Det sier også fortettet hva som kreves av en kommunist; at man er å finne der kampen er hardest og der det kreves den høyeste ytelse. 

Brevet er sammen med flere andre brev å lese i boken En fortiet historie.