Av en kommentator for Tjen Folket Media.
Skrevet av en av TFMs faste kommentatorer, som et debattinnlegg som står for dennes regning.
Jeg trodde som mange andre at motstanden under krigen var en kamp som hadde bred støtte fra de fleste hold. Vi lærer i Norge fra vi er små om “Kongens nei”, Tungtvannsaksjonen og Max Manus, og kommunister peker på NKP og Osvald-gruppa og deres store innsats.
Men for ikke lenge siden gikk det opp for meg at også dette er en nasjonal løgn, en mytedannelse som tjener de borgerlige seierherrene og ingen andre. Hvem var det for eksempel som drev tungtvannsproduksjonen som ble angrepet? Det var selskapet Norsk Hydro, som tjente store summer på å produsere for tyskerne. Ikke bare tungtvann, men store mengder aluminium til den tyske krigsmaskinen. Det samme gjorde alle andre store norske kapitalistiske selskaper.
Da Kongen sa “nei”, sa Stortinget “ja”. Et flertall av Stortingets representanter sa ja til samarbeid med tyskerne, og ja til å avsette både konge og regjering til fordel for en kollaboratør-regjering der også Nasjonal Samling skulle inngå. De var ikke bare motstandere av aktiv motstand, de var tilhengere av aktivt samarbeid med okkupanten. Politiet fortsatte gjennom hele krigen å “gjøre jobben sin”, og arresterte jøder og kommunister på vegne av okkupanten. Det norske politiet arresterte hundrevis av mennesker som mistet livet i konsentrasjonsleire.
Den offisielle unnskyldningen for politiets medvirkning til jødeutryddelsene kom først i 2012.
I London satt regjering og konge under krigen, men tro ikke at disse omfavnet den væpna motstanden mot Tyskland. Aslak Storaker skriver i en artikkel om kommunistisk motstand under krigen:
“27. september 1943 ble et troppetransporttog angrepet av Osvald-gruppa ved Mjøndalen i Buskerud, der minst to tyskere døde. Tyskerne forlangte en offentlig fordømmelse fra ledende personer i Drammen. Både Hjemmefrontens Ledelse og eksilregjeringa i London støtta oppropet om fordømmelse som samla 4000 underskrifter”
For å oppsummere; Det norske stortinget og høyesterett gikk inn for samarbeid med okkupanten. Politiet og det meste av statsapparatet lot seg bruke av Quisling og Terboven, altså av okkupanten. Norsk kapital, alle store selskaper, produserte med glede for den tyske krigsindustrien. Regjeringen i London var mot aktiv motstand, mot væpna kamp, og sluttet opp om de tyske fordømmelsene av denne. Særlig var kritikken rettet mot kommunistene i “Osvald-gruppa”.
De nevnte norske motstanderne av motstand argumenterte med at motstand ville føre til represalier mot folket. De argumenterte med at sabotasje ville ødelegge levebrødet til folk, og norske eierinteresser.
Videre var ikke Sundes gruppe en organisasjon med full støtte fra kommunistpartiet. I 1941/1942 overtok høyreopportunisten Peder Furubotn ledelsen i partiet. Han gikk i ord inn for en aktiv motstandslinje, men i praksis underordnet han partiets militære arbeid under Hjemmefronten og London-regjeringa. NKP organiserte Nasjonalgarden som et initiativ for å danne en hær under NKPs ledelse, men denne ble fusjonert med borgerlige Milorg under Hjemmefrontens ledelse.
Konfliktene var harde mellom Furubotn og Sunde, og bare i en kort periode var det et samarbeid. Altså hadde ikke Sundes gruppe engang full støtte fra NKP.
På den andre sida hadde motstanden etterhvert sterk støtte blant massene. Og etterhvert ble også NKP forbundet med den eneste virkelig aktive motstanden, og partiets popularitet ble tidoblet, særlig blant de dypeste og bredeste massene, for eksempel blant skogsarbeidere i Hedmark. Men hvor stor andel av folket som støttet dem er jo ikke mulig å fastslå nå.
Derimot kan vi fastslå helt sikkert, at den aktive væpna motstanden var svært upopulær i breie kretser da den begynte i 1940. Sikkert mer populær blant arbeidsfolk enn andre, men fordømmelsen og kritikken var massiv og kom fra hele det norske borgerskapet. Unntakene blant borgerskapet, de som støtta aktiv motstand, ble flere mot slutten av krigen da Hitlers nederlag var blitt åpenbart.
Med tanke på krigen må vi avsløre myten om nasjonal enhet om aktiv motstand. Det norske borgerskapet var mot den aktive motstanden og store deler av dem samarbeidet tett med tyskerne. Med tanke på framtida må vi kvitte oss med forestillingen om at væpna kamp i Norge forutsetter at den må være populær.
I en diskusjon om folkekrig vil noen innvende at erfaringene fra andre verdenskrig ikke er relevante, fordi motstanden den gang hadde brei støtte på grunn av okkupasjonen. Motstanden var populær, vil noen si eller tenke, mens en folkekrig for sosialistisk revolusjon vil være upopulær med mindre alle forhold i samfunnet snus på hodet.
Denne forestillingen baserer, seg slik jeg ser det, på en misforståelse om andre verdenskrig. Man tror at Sundes gruppe opererte i et land der “alle” støttet kampen fordi det var en nasjonal frigjøringskrig mot en okkupant. Men slik var det altså slett ikke. Sundes gruppe var tidvis femti folk som gjennomførte aksjoner, som ble fordømt av London-regjeringa, de norske quislingene, 4000 drammensere i opprop, norsk politi og så videre. Og etter krigen fikk de heller ingen anerkjennelse. Tvert om, de ble ofre for overvåking og forfølgelse legitimert av kommunisthets.
Folkekrigene i Tyrkia, Filippinene, India og Peru møter også fordømmelse og hets fra elitene. Det er ikke slik at disse var “populære” da de begynte. Det finnes de som mener krig bare kan og bør føres når denne er populær, når det er “lett” å begynne. Den mentaliteten hadde mange i 1940 og 1941, men det var ikke slik tenkning som ansporte Asbjørn Sunde og hans gruppe til kamp.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.