Saken er henta fra nettsida til Popular Women’s Movement-Movimiento Femenino Popular og blei publisert 5. mai 2020.
Arbeiderkvinner må bekjempe abortforbudet gjennom aktiv klassekamp
Når imperialismen går inn i ei alvorlig krise, bruker borgerskapet koronapandemien som ei avledning og en metode for å kontrollere befolkninga med frykt. I tillegg utnytter oppildna høyresidepolitikere i Texas og andre stater denne krisa til å angripe kvinners rettigheter.
I møte med minkende profitt gjør den imperialistiske herskerklassen arbeiderklassekvinner til offerlamma sine. Klassesamfunnet anser kvinnearbeid som uviktig – alt kvinner kan gjøre, kan menn gjøre bedre. Det var sjokkerende enkelt å kutte store deler av servicenæringa, som hovedsakelig består av kvinner, i ett sveip. Samtidig står andre kvinnedominerte sektorer, som helsepersonell, plutselig ovenfor forhøya fare og utnyttelse, som blir presentert som en borgerplikt.
Sia arbeidskrafta vår er undervurdert, er rettighetene våre også det. I ei økonomisk krise er reproduktiv omsorg en enkel skyteskive, framstilt som uviktig og kostbart. Intensiverte angrep fra høyreradikale mot abortrettigheter, er en opportunistisk manøver for å tvinge kvinner ut av produktivt arbeid og tilbake til husarbeid. Herskerklassen veit at som proletære er kvinner en styrke som er klar til å organisere seg for revolusjon, men som husmødre er de isolerte, avhengige og umyndiggjort.
Borgerskapet i Texas tar feil i at vi stille og pliktoppfyllende vil akseptere ødelegginga av våre demokratiske rettigheter. Arbeiderklassekvinnene er sinte, klare til å kjempe, og er ikke det minste redde for ei opphypa helsekrise. Vi veit at å fri til ideelle organisasjoner ikke vil endre noe. Den eneste måten å stoppe politikere som guvernør Abbott og riksadvokat Paxton fra å ta fra oss retten til å bestemme sjøl, er å sørge for at de er for redde for oss til å gjøre det. Vi må ta til gatene og vise at vi kommer til å kjempe imot dem, ikke bare for abortrettigheter og lønn, men for makta til å ødelegge klassesamfunnet ei gang for alle.
Oppdatert sammendrag av den juridiske situasjonen
Riksadvokat i Texas Ken Paxtons kontor malt med slagorda «Domstolene vil ikke beskytte oss!» og «Kvinner vil forsvare abortrettigheter!» Fotokreditt: Tribune of the People.
Midt oppi herskerklassens panikkoppnøring rundt covid-19, brukte politikere i Texas og Ohio situasjonen opportunistisk til å forby abort. 23. mars beordra Ken Paxton, riksadvokat i Texas, økte restriksjoner mot abort, og uttalte at fram til 21. april kunne ikke aborter utføres med mindre moras liv var i fare. Dette utløste en rettslig drakamp mellom myndighetene i Texas og frivillige organisasjoner som kjemper for sjølbestemt abort, som Senteret for reproduktive rettigheter, som går til søksmål mot abortfientlige politikere og myndigheter. Den siste måneden har aborttjenester blitt stengt fire ganger på grunn av den juridiske drakampen.
Etter at guvernørens ordre opphørte onsdag 22. april, utstedte Paxton en ny ordre som tillater igangsetting av flere medisinske prosedyrer, så lenge fasilitetene reserverer en viss prosentandel av sykehuskapasiteten til covid-19-pasienter og ikke ber om personlig sikkerhetsutstyr fra det offentlige. I den nye ordren uttalte han at alle klinikkene bak søksmålet oppfylte kriteria for å gjenoppta abort. Selvfølgelig oppfyller abort alle krava, aborter har aldri begrensa ressursene til herskerklassens grovt vanstyrte helsevesen, dette har aldri vært hovedproblemet.
Arbeiderkvinner sliter allerede med å få tatt abort i Texas. Nesten alle prosedyrer skjer i uavhengige klinikker i store byer, noe som fører til vanskeligheter med å få fri fra jobb for å reise og tapt lønn. Kvinner blir tvunget til å gjennomgå obligatorisk ultralydundersøking og ventetid, noe som er medisinsk unødvendige krav for å gjøre prosessen lengre, dyrere og vanskeligere. Å utsette en abort med uker kan skyve muligheten til å få tilgang til prosedyren forbi det juridiske vinduet som de allerede restriktive lovene har satt, som i Texas setter 20 uker som grense for de fleste prosedyrer.
Den rettslige striden de siste månedene var ikke noe annerledes enn når andre abortrestriksjoner vedtas i Texas. Alle disputter blir brutt ned i 5th Circuit Court of Appeals – en reaksjonær føderal domstol som er fiendtlig mot abortrettigheter.
Politikere som Abbott og Paxton lyktes i å bruke den økonomiske krisa som en mulighet til å angripe arbeiderkvinners rettigheter ytterligere. Mens tusenvis av mennesker i Texas har mista arbeidet på grunn av begrensninger knytta til offentlig forsamling og nedlegging av virksomheter, brukte disse politikerne oppstyret til å appellere til sin reaksjonære base ved å begrense abortrettigheter.
Kritikk av frivillige organisasjoner (NGO-er)
NGO-er som løfter fram politikere som støtter sjølbestemt abort og tilbyr støtte til å betale for abort, fordømte handlingene til Abbott og Paxton, men har ikke gjort annet enn å holde tomme appeller til støttespillerne sine om å donere og stemme på politikere som en dag kan vedta lover for å løse opp abortrestriksjonene. De samme NGO-ene har slutta seg til regjeringas oppfordring om sosial distanse, og oppfordra kvinner som er sinte over abortforbudet til å ringe guvernørens kontor. Som om det å ganske enkelt appellere til ham ville få han til å ombestemme seg. Hvorfor skulle arbeiderkvinner ha tillit til NGO-er når de ansatte ikke engang går ut av stuene sine, bortsett fra for sine egne grunnleggende behov?
Sjåvinister som Abbott og Paxton kan bruke den imperialistiske økonomiske krisa og helsekrisa for å få fart på angrepene på arbeiderklassekvinner. Hvis kvinner vil få slutt på undertrykkinga fra disse reaksjonære, må de kjempe mot herskerklassens krav om å isolere seg, og i stedet organisere motstand mot den bakstreverske retninga i det amerikanske samfunnet, og stole på enhet med klassen sin for å kjempe for sosialistisk revolusjon.
Den kulturelle håndhevinga av kvinneundertrykkinga
Den private familien er helligkåra og befesta overalt i det kapitalistiske samfunnet – i religion, lovverk, skattepolitikk, populærmedier, reklame og mer. Rolla som mødre og koner er den definerende karakteristikken for de fleste kvinners liv, og det er forventa at de vil fjerne eller forme alle andre deler av seg sjøl for å tjene disse rollene. Det er selvfølgelig godt og naturlig å ta vare på de nærmeste rundt oss – partnere, barn, søsken, besteforeldre – men klassesamfunnet reduserer den private familien til egeninteressens svarte hull. Alt ellers i samfunnet, alle andres velvære, gjøres sekundært til ens egen nærmeste familie.
Borgerskapet oppmuntrer til et dypt hat for seksuell og kroppslig sjølbestemmelse for kvinner, sjølbestemmelse som hindrer deres utnytting av kvinner. Den kulturelle reproduksjonen av kvinnehat og borgerlig massefientlige standpunkt, forsikrer at det til enhver tid vil være konservativ støtte for å kriminalisere abort. Når den imperialistiske krisa blir dypere, krever den utnytta arbeiderklassen revolusjon, og herskerklassen produserer både protofascisme og falsk sosialisme som falske profeter for endring. Reaksjonære deler av massene vil bli trukket lenger mot høyre og oppfordringa om å vende tilbake til “tradisjonelle familieverdier” blir sterkere.
Den private familien og kvinneundertrykkinga
Den grunnleggende årsaka til denne undertrykkinga av kvinner, er ikke religiøs iver eller tradisjonelle familieverdier. Undertrykkinga av kvinner og den private familien var opprinnelig forankra i herskerklassefamilienes behov for å produsere arvinger for å forevige familienes eierskap til akkumulert eiendom. Akkumulering av betydelig kapital er til syvende og sist avhengig av evnen til å formidle formue fra en generasjon til den neste. Arvelov og praksis avhenger generelt av at en mann tar ei kone, produserer barn med henne og er rimelig trygg på at avkommet hans, og bare hans avkom, vil overta formuen hans. Klassesamfunnet utvikla seg ved at når menn kunne kontrollerte kvinner, kunne de vite hvilke babyer som var sine, og deretter sørge for at disse babyene (og bare disse babyene) fikk formuen deres. Disse babyene vokste opp og kunne utvide fedrenes formue eksponentielt og bli del av tidas herskerklasse.
Å definere kvinner hovedsakelig som mødre og tvinge på dem omsorgsrolla, er en effektiv måte å kontrollere og begrense deres uavhengighet og innflytelse utenfor hjemmet på, og reduserer livene deres til å produsere og oppdra arvinger innprenta med borgerlige verdier, og dermed fortsette syklusen av formueakkumulasjon. Heile systemet begynte da de forhistoriske pionerene av privat eiendom oppdaga et konkurransefortrinn ved å pålegge kvinner monogami gjennom aggressiv kontroll av trofastheten og reproduksjonen deres, og påtvinge mange andre former for undertrykking, fra det subtile til det brutale.
Kapitalister bruker graviditet og morskap mot arbeiderkvinner for å hente ut enda mer fortjeneste fra arbeidskrafta deres. Enslige mødre, som er desperate etter å forsørge barna sine, er utmerka lavtlønnsarbeidere. Sjefer utnytter spesielt mødre med barn under ett år. Disse kvinnene føler seg lett utskiftbare og som en byrde fordi de ikke er i stand til å jobbe lange timer eller fordi de går glipp av skift om de ikke finner barnepass. Ofte er kvinner med babyer under ett år ikke i stand til å jobbe heltid. Jobber som kommer med heltidsfordeler er allerede vanskelig å få for de fleste arbeiderkvinner, men unge mødre er spesielt ekskludert fra akkurat de fordelene som ville bidratt til å stabilisere livene deres.
Hva betyr dette for kampen mot kvinneundertrykkinga?
Den private familiestrukturen kommer ikke det store flertallet av mennesker til gode, men foreviger bare undertrykkinga vår ved å støtte kapitalismens utnyttende system. Den eneste måten å effektivt bekjempe kvinneundertrykkinga på, er å delta i den internasjonale kampen mot kapitalisme og imperialisme.
Revolusjonære veit at kampen mot institusjonell sexisme og andre manifestasjoner av kvinneundertrykking, krever en folkekrig som bare vinnes ved å beseire herskerklassen. Sjøl etter arbeiderklassen har beseira kapitalismen og erstatta den med sosialisme, må kvinner fortsette kampen mot borgerlige ideer. Uten å fortsette revolusjonen under arbeiderklassens ledelse, vil ikke den kulturelle håndhevinga av kvinneundertrykkinga simpelthen forsvinne av seg selv. Arbeiderklassekvinner må militarisere oss sjøl, så vi kan erobre reell makt til å bruke mot dem som ville utnytte oss og kroppen vår. Vi må være våre egne forkjempere og bli sterke fiender av klassesamfunnet og kvinnehatet som følger med det. Organisering med undertrykte og utnytta kvinner vil gjøre alt vi tar i til kraftige våpen. Sammen kan vi beseire politikerne som tror de kan fjerne de demokratiske rettighetene våre.
Realiteten er at kvinner må gjøre seg til krigere for kvinners frigjøring og oppreisning, slutte seg til arbeiderklassen og folk som er undertrykt av imperialismen, i deres kamp rundt om i verden. Ingen stor endring har noen gang blitt oppnådd uten aktiv kamp. Vi vil ikke være virkelig frie før proletariatet har tatt makta og knust borgerklassen. Arbeiderkvinner må utdanne seg i klassekampens historie, og bli en del av den historiske retningen som kjemper for en bedre verden.
Vi har ingenting å tape, annet enn lenkene våre!
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.