Av redaksjonen i Tjen Folket Media.
Den 17. mai er årsdagen for initieringa av folkekrigen i Peru, og i år er det et spesielt jubileum. Det er førti år siden folkekrigen ble initiert i 1980 og vi kan markere dette samtidig som den internasjonale kommunistiske bevegelsen marsjerer mot proletariatets nye internasjonale organisasjon, forent under maoismen.
Vi hilser formann Gonzalo og Perus Kommunistiske Parti på den historiske 40-årsdagen for initieringen av folkekrigen i Peru. Vi hilser ledere, kadere, aktivister og masser i partiet, folkehæren og masseorganisasjonene. Vi hilser Perus proletariat og Perus folkemasser, særlig fattigbøndene. Vi hilser den internasjonale kommunistiske bevegelsen og hvert enkelt parti og hver enkel organisasjon ved denne historiske anledningen.
Vi markerer folkekrigen i Peru og foreningen av den internasjonale kommunistiske bevegelsen midt i det imperialistiske systemets største krise etter depresjonen på 1930-tallet, og midt i en dødelig pandemi – gjort til pandemi og massedød av borgerskapets vanstyre og forakt for massenes liv og helse.
Folkekrigen i Peru er en udødelig rød fane å fylkes rundt, en fane som nå heises høyere og som vil bli heist så høyt at den kan ses over hele verden overalt der proletariatet og folkemassene kaster seg inn i kamp og motstand. Folkekrigen er massenes krig, den er uovervinnelig, og den gir proletariatet dets egen militærteori, gyldig og anvendelig i alle land uten unntak.
Maoismen som tredje og høyere stadium av proletariatets ideologi, og folkekrigen som proletariatets universelt anvendelige militærteori, det vil si maoismen og folkekrigen, er de to fremste gavene Perus Kommunistiske Parti og folkekrigen i Peru har gitt til verdens proletarer og folkemasser.
Perus Kommunistiske Parti ble konstituert 7. oktober 1928 under ledelse av José Carlos Mariátegui som et marxist-leninistisk parti og som peruansk seksjon av Den kommunistiske internasjonalen. Etter Mariáteguis tidlige død i 1930 ranet høyresiden til seg makta i partiet. Mariátegui slo fast at ingen revolusjon er avmålt, balansert, rolig og stillferdig og at makt erobres gjennom vold. Den revisjonistiske høyresida førte derimot partiet inn på den parlamentaristiske veien. Under Odrias militærdiktatur i Peru gikk partiet i oppløsning i forvirring og forsvarsløshet mot den nye situasjonen.
På 1950-tallet begynte kampen for å reaktivere partiet. Kampen mellom høyre og venstre i partiet økte i intensitet, sterkt preget av den internasjonale kampen mellom marxisme og revisjonisme, hovedsakelig uttrykt i kampen mellom Khrustsjov-revisjonismen i SUKP og formann Maos venstrelinje i KKP.
På kongressen i 1962 gikk Perus Kommunistiske Parti inn for et “kompromiss” der partiet åpnet for to mulige veier, både fredelig og voldelig revolusjon. De åpnet også for at revolusjonen både kunne følge veien med å omringe byene fra landsbygda, så vel som gå fra byene til landsbyga. Sammen med denne “åpenheten”, fortsatte praksisen å være like reformistisk og valgorientert. På dette tidspunktet begynner formann Gonzalos politiske posisjonen å tre frem, og den legger grunnlaget for den røde linja. I kampen mellom marxismen og revisjonismen holder han fast på formann Maos posisjon.
Perus Kommunistiske Parti skriver at perioden fra 1945 til 1980 var perioden for kampen for å rekonstituere partiet, og at perioden også er delt i to. De skriver at i den andre delen av perioden, fra 1963 til 1980, blir den politiske generallinja etablert og partiet blir rekonstituert. De skriver at dette arbeidet ble drevet fremover av formann Gonzalo ved å konstituere partiets røde fraksjon i en intens kamp i mer enn 15 år.
I denne perioden rystes partiet av kampen mellom revisjonisme og marxisme, og hele Peru rystes av en kraftfull bondebevegelse, en storslått bølge av streiker i arbeiderklassen og et høyere nivå av kamp på universitetene. Formann Gonzalo etablerte den røde fraksjonen i Ayacucho og herdet den i forståelsen av at partiet må gripe makta, og at de må basere seg på marxismen. Han fører an i et frontalangrep på revisjonismen, som har sitt senter i Sovjetunionen, og han holder fast på posisjonen til Kinas Kommunistiske Parti, hovedsakelig formann Maos posisjon. Han slår fast at partiet må vie landsbygda og de fattige bøndene en særskilt oppmerksomhet, og at også revolusjonen i Peru vil ta form av å omringe byene fra landsbygda. Partiet blir verdens første kommunistiske parti som bryter med og utviser revisjonistene. Dette skjer på partiets fjerde landskonferanse, avholdt i januar 1964.
Formann Gonzalo sentrerte partiets arbeid om landsbygda og begynte konsolideringa av partiet i dets regionskomité i Ayacucho. De organiserte fattigfolk i byene i en føderasjon og omorganiserte de revolusjonære studentenes front. Men partiet slår fast at det var av overskridende betydning at formann Gonzalo, tross motstand fra sentralledelsen i partiet, organiserte regionskomiteens militære arbeid under betegnelsen “spesialarbeidet” og påla komiteene tre funksjoner: politiske, militære og logistiske. Her utviklet han hard tolinjekamp mot sentralledelsen og også mot en rekke avvik for militært arbeid. Han bekjemper også forsøket på å oppløse partiet ved å bli et haleheng til småborgerlige geriljaorganisasjoner.
På det utvida møtet i det politiske byrået i september 1967 legger formann Gonzalo fram en strategisk plan for å bygge de tre verktøyene; partiet, hæren og fronten. Han bekjemper to høyreopportunistiske leire i partiet, “Patria Roja”-leiren og Parades’ gruppe. Den røde fraksjonen kjemper mot disse for å rekonstituere partiet på grunnlag av marxismen-leninismen, Mao Zedongs tenkning og for folkekrigen. Partiet skriver at formann Gonzalo nå tok til orde for nødvendigheten av å rekonstituere partiet og drive ut revisjonismen fra partiet for å oppnå dette. Videre slåss han for å utvikle arbeidet blant bondemassene og for å bygge de revolusjonære væpna styrkene.
I mai 1969 etablerer formann Gonzalo partiets jordbruksprogram og i 1972 legger han den strategiske planen for regionskomiteen i Ayacucho. Partiet skriver at “han beseirer høyrelikvidasjonismen – og i partiet står to leire igjen: Den røde leiren, med hovedsete i Ayacucho, ledet av formann Gonzalo, og «Bolsjevik»-leiren, hovedsakelig aktiv i Lima.” De skriver at de såkalte “bolsjevikene” utviklet en “venstre”-likvidasjonistisk linje og mente det var umulig å slåss under fascismen, og at det å ha den riktige linjen var nok. De ble beseiret i 1975.
Etter dette arbeidet partiet for å ferdigstille rekonstitueringa og legge grunnlaget for å begynne den væpna kampen. Fra 1977 jobbet hele partiet under slagordet “Konstruksjon for å tjene den væpnede kampen!”. De kjempet mot spirene til en høyreopportunistisk linje som ignorerte kampen blant bondemassene for land og makt. Disse ble også beseiret og en rekke kadre ble sendt til landsbygda for å bygge regionskomiteer og legge grunnlaget for de framtidige støttebasene. I 1978 legger formann Gonzalo fram en skisse til den væpna kampen, der han formulerer at folkekrigen i Peru må ta form av en omforent folkekrig både på landsbygda og byene, men med landsbygda som hovedscenen. Her tar han også hensyn til de særegne forholda i Peru, geografien, sosiale forhold og historien, samt Peru i konteksten av Sør-Amerika, den internasjonale konteksten og verdensrevolusjonen. På grunnlag av denne gikk hele partiet gjennom en allmenn reorganisering og grunnlaget for konstruksjonen av revolusjonens tre verktøy ble lagt.
På det fjerde utvida plenumsmøtet i juni 1979 vedtok partiet initieringen av folkekrigen. Vedtaket vant fram i kamp først mot den høyreopportunistiske linja som gikk mot initiering av folkekrigen fordi de hevdet forholda ikke lå til rette for den, deretter i kamp mot en ny høyrelinje som mente initieringen var en umulig drøm, og en tredje kamp innenfor venstresida selv om hvordan folkekrigen konkret skulle utvikles. Partiet skriver at det i disse kampene ble stadfesta at den proletære posisjonen var formann Gonzalos posisjon og at hele partiet forpliktet seg til å anføres av formann Gonzalo.
Partiet gikk over til å forberede folkekrigen og vedtok 3. desember 1979:
“Smi det Første kompaniet gjennom handling! La volden blomstre og virkeliggjøre seg gjennom initieringen og utviklingen av den væpnede kampen. Vi åpner med bly og ofrer vårt blod for å skrive det nye kapitlet i historien om partiet og om vårt folk som smidde det Første kompaniet gjennom handling.”
Militærlinja
Formann Gonzalo utarbeidet “Plan for initiering” ledsaget av slagordet “Initier den væpna kampen!” og slo fast at de politiske oppgavene som måtte gjøres var å initiere den væpna kampen, boikotte valgene, promotere den væpna kampen for å overta jord og etablere baser for den nye makten. Formene for kamp ble slått fast som geriljakrigføring, sabotasje, propaganda og væpna agitasjon, samt selektive likvidasjoner. De organisatoriske og militære formene var væpna grupper med eller uten moderne våpen. Og det ble tidfesta en dato for initiering, planens varighet og spesifikke aksjoner på konkrete datoer. Slagordene som nå ble satt fram var “Væpna kamp!”, “For arbeidernes og bøndenes regjering!” og “Ned med den nye reaksjonære regjeringa!”.
17. mai 1980 startet folkekrigen i Peru. Partiet skriver at:
“dette var et trassig, politisk knyttneveslag av overskridende betydning, hvor opprørske røde flagg, hammer og sigder ble heist opp og satt frem med erklæringer som: ‘Det er rett å gjøre opprør’ og ‘Makt vokser ut av geværløpet’. Det kalte på folket, særlig fattigbøndene, til å ta opp våpen, til å tenne opp i bålet og la Andesfjellene riste, til å skrive den nye historien langs slettene og i de skjulte krokene i vårt kuperte landskap, til å rive ned de råtne veggene til den undertrykkende ordenen, til å erobre toppene, til å storme himmelen med våpen og åpne opp for en helt ny daggry. Begynnelsen var beskjeden, nesten uten moderne våpen. Men det ble kjempet, det ble gjort fremstøt og det ble bygget fra det lille til det store, og det spede brenselet og de små glørne har blitt til en mektig, vilter og rasende brann som blir stadig større, som egger til revolusjon og eksploderer i enda mer oppildnet folkekrig.”
Militærlinja
Fra mai til desember arbeidet partiet med denne milepælen og løste problemet knyttet til hvordan initiere den væpnede kampen, og hvordan går fra en tid med fred til en tid med krig. Partiet ble militarisert gjennom aksjoner, og partiet ser “Planen for initiering” som nøkkelen.
Partiet skriver at de mest fremragende aksjonene ute i felten, var geriljaaksjonene i Ayrabamba og Aysarca (områder i Ayacucho), og brannstiftingen på kommunebygningen i San Martín (et distrikt i Lima). Aksjonen for valgboikott i byen Chuschi, var aksjonen som ledet til begynnelsen av folkekrigen. I denne aksjonen ble valgurner i byen Chuschi brent på torget i byen.
Slik ble folkekrigen i Peru definert, forberedt og initiert. Hele grunnlaget ble lagt i intens tolinjekamp, i kamp for å rekonstituere partiet, å bekjempe og fordrive revisjonismen, gjennom store planer, arbeid blant bondemassene og militarisering gjennom aksjoner. Alt gjennom tålmodig ledelse av formann Gonzalo, som selv hadde vært i Kina midt i den store proletariske kulturrevolusjonen, der han og andre kamerater fikk ideologisk, politisk og militær utdanning.
På hvert steg av veien måtte den røde fraksjonen bekjempe høyreopportunistiske og “venstre”-likvidatoriske standpunkt og linjer. Det var aldri simpelthen et spørsmål om at “alle” forsto nødvendigheten av folkekrigen eller når den skulle initieres. Det var aldri noe som spontant vokste fram fra objektive forhold. Hvert eneste skritt fram skjedde i kamp der venstre måtte hevde seg for å vinne fram.
Fra dette utgangspunktet, fra disse kampene, vokste den store folkekrigen i Peru. En folkekrig som siden 17. mai 1980 aldri er avslutta, ikke et eneste sekund. En folkekrig som har trosset folkemorderske massakre, tvangssterilisering, seksuelle overgrep, reaksjonære komplotter, utpressing, trusler og løgnkampanjer, alt iverksatt av den gamle staten og dens reaksjonære bander.
Folkekrigen reiste den røde fana med en gylden hammer og sigd over Andesfjellene. Midt i denne ble maoismen bekrefta som et tredje og høyere stadium av proletariatets ideologi. Og folkekrigen varslet den strategiske offensiven i den proletariske verdensrevolusjonen, en offensiv som nå vil ta nye store sprang framover, i det imperialismen igjen rystes ved sine grunnvoller av folkelig kamp og altomfattende krise.
Fire folkekriger er under utvikling i verden i dag, i Peru, Tyrkia, India og Filippinene. Disse er aksen i den proletariske verdensrevolusjonen. I den internasjonale kommunistiske bevegelsen reises den røde fana for å forene bevegelsen under maoismen og folkekrigen. Denne kampen begynte i Ayacucho, i den røde fraksjonen i Perus Kommunistiske Parti, under formann Gonzalos ledelse.
Formann Gonzalo lever den dag i dag. Han har forvandlet fengselscella på marinebasen i Callao til en skinnende skyttergrav for kamp. Han er verdens største marxist-leninist-maoist, anfører for Perus Kommunistiske Parti og den peruanske revolusjonen.
17. mai 2020 er den historiske 40-årsdagen for initieringen av folkekrigen i Peru. Det er en stor dag for hele den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Den vil markeres over hele verden, midt i en pandemi og en voldsom økonomisk krise, der titalls millioner mennesker kastes inn i dypere nød samtidig som deres helse lider under imperialismens forakt for massenes helbred.
Hver dag bekrefter nødvendigheten av å gå mot strømmen, at det er rett å gjøre opprør, og at å være marxist er å være revolusjonær optimist. Vi vet at proletariatet vil seire, tvers gjennom alle prøvelser og vansker, slik vi har sett det bli stadfesta igjen og igjen, slik vi har sett det bli stadfesta i folkekrigen i Peru.
Leve folkekrigen i Peru!
Forsvar formann Gonzalos liv!
Foren dere under maoismen og folkekrigen!
Video fra 2009 – Det er rett å gjøre opprør!
Bilder fra 2018 og 2019:


Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.