Lenin: Marxismens tre kilder og tre bestanddeler

Denne teksten av Lenin er henta fra boka «Lenin verker i utvalg bind 1» utgitt av Forlaget Oktober i 1977, boka er også å finne digitalt på PDF-akrivet til AKP.

Marxismens tre kilder og tre bestanddeler¹

I hele den siviliserte verden vekker læra til Marx et voldsomt fiendskap og hat fra hele den borgerlige vitenskapen (både den offisielle og den liberale), som ser på marxismen som ei slags «skadelig sekt». Og noen anna holdning kan en ikke vente, for det kan ikke finnes noen «upartisk» samfunnsvitenskap i et samfunn som er bygd på klassekampen. All offisiell og liberal vitenskap forsvarer lønnsslaveriet på et eller annet vis, mens marxismen derimot har erklært ubønnhørlig krig mot dette slaveriet. Det er like tåpelig naivt å vente at vitenskapen skal være upartisk i et lønnsslave-samfunn som å vente at fabrikk herrene skal være upartiske i spørsmålet om arbeiderlønninger burde økes ved å minske kapitalens profitt.

Men dette er ikke alt. Filosofiens historie og samfunnsvitenskapens historie viser med fullkommen klarhet at det ikke fins noe som likner «sekterisme» i marxismen, om en med det forstår ei trangsynt, forsteina lære som oppsto utenom hovedvegen for utviklinga av verdenssivilisasjonen. Tvert om, det geniale hos Marx består nettopp i at han ga svar på spørsmål som de fremste personlighetene i menneskeheten allerede hadde stilt. Læra hans vokste fram som den direkte og øyeblikkelige fortsettelsen av lærene til de største representantene for filosofi, politisk økonomi og sosialisme.

Den marxistiske læra er allmektig fordi den er sann. Den er omfattende og helstøpt, og gir menneskene en fullstendig verdensanskuelse som ikke lar seg forsone med noen form for overtru, reaksjon eller forsvar for borgerlig undertrykking. Den er den rettmessige arvtakeren til det beste som mennesket laga i det nittende hundreåret i form av tysk filosofi, engelsk politisk økonomi og fransk sosialisme.

Vi skal gi et kort riss av disse tre kildene til marxismen, som også utgjør de tre delene av den.

I

Marxismens filosofi er materialismen. I hele den moderne historia til Europa, og særlig på slutten av det attende hundreåret i Frankrike, der det blei ført en målbevisst kamp mot all slags middelaldersk skrap, mot livegen trelldom i institusjoner og tanker, viste materia lismen seg å være den eneste filosofien som var prinsippfast, trufast mot alt det naturvitenskapen larer og fiendtlig mot overtru, hykleri, og så videre. Derfor har fiendene av demokratiet alltid satt inn alle krefter for å «tilbakevise», undergrave og vanære materialismen. De har forfekta ulike former for filosofisk idealisme, som på et eller annet vis alltid viser seg å være det samme som forsvar eller støtte for religionen.

Marx og Engels forsvarte den filosofiske materialismen svært målbevisst. De forklarte mer enn en gang hvor djupt feilaktig alle avvik fra dette grunnlaget er. Synsmåtene deres blir utlagt klarest og mest fullstendig i Engels sine verk, Ludvig Feuerbach og Anti-Dühring². Disse bøkene er handbøker for alle klassebevisste arbeidere, liksom Det kommunistiske manifest.

Men Marx nøyde seg ikke med materialismen fra attenhundretallet. Han utvikla filosofien til et høyere nivå. Han gjorde den rikere med bragdene til den tyske klassiske filosofien, særlig systemet til Hegel, som i sin  tur hadde ført fram til Feuerbachs materialisme. Den viktigste bragda var dialektikken, dvs. læra om utviklinga i si fullstendigste, djupeste og mest allsidige form. Det er læra om at menneskekunnskapen, som gir oss ei gjenspeiling av materien i evig utvikling, er relativ. De nyeste oppdagelsene i naturvitenskapen — radium, elektroner, elementenes forvandling — har stadfesta den dialektiske materialismen på bemerkelsesverdig vis, trass i lærene til de borgerlige filosofene, med de «nye» tilbakestega deres til gammel og råtten idealisme.

Marx utdjupa og utvikla den filosofiske materialismen fullt ut, og utvida kunnskapen om naturen til å omfatte kunnskapen om menneskesamfunnet. Hans historiske materialisme var ei stor bragd i vitenskapelig tenking. Det kaoset og den vilkårligheten som hadde radd før i syna på historie og politikk, blei erstatta av en slående fullstendig og helstøpt vitenskapelig teori. Denne teorien viser hvordan det fra ett system for samfunnsliv utvikler seg et nytt og høyere system, som følge av veksten av produktivkreftene. Den viser for eksempel hvordan kapitalismen vokser ut av føydalismen.

Akkurat som menneskets kunnskap gjenspeiler naturen (dvs. materie i utvikling), som eksisterer uavhengig av mennesket, så gjenspeiler menneskets samfunnsmessige kunnskap (dvs. de ulike syna og lærene — filosofiske, religiøse, politiske og så videre) det økonomiske systemet i samfunnet. Politiske institusjoner er ei overbygning på den økonomiske grunnvollen. For eksempel ser vi at de ulike politiske formene for moderne europeiske stater tjener til å styrke borgerskapets herredømme over proletariatet.

Filosofien til Marx er en fullendt filosofisk materialisme som har gitt menneskeheten, og særskilt arbeiderklassen, mektige kunnskapsredskap. 

II

Da Marx hadde skjønt at det økonomiske systemet er grunnlaget som den politiske overbygninga er reist på, vigde han det meste av oppmerksomheten sin til å studere dette økonomiske systemet. Hovedverket til Marx, Kapitalen, er vigd til et studium av det økonomiske systemet i det moderne samfunnet, dvs. det kapitalistiske samfunnet.

Den klassiske politiske økonomien før Marx utvikla seg i England, som var det mest utvikla av de kapitalistiske landa. Adam Smith og David Ricardo la grunnlaget for arbeidsverditeorien gjennom undersøkelsene sine av det økonomiske systemet. Marx fortsatte arbeidet deres. Han skaffa bevis for teorien og utvikla den på en følgeriktig måte. Han viste at verdien av hver vare blir avgjort av den mengden med samfunnsmessig nødvendig arbeidstid som blir brukt til å lage den.

Der de borgerlige økonomene så et forhold mellom ting (byttet av vare mot vare), avdekka Marx et forhold mellom mennesker. Byttet av varer uttrykker sambandet mellom enkeltprodusenter gjennom markedet. Pengene betyr at sambandet blir tettere og tettere. De knytter hele det økonomiske livet til enkeltprodusentene uatskillelig sammen til en helhet. Kapitalen betyr ei videreutvikling av dette sambandet: Menneskets arbeidskraft blir en vare. Lønnsarbeideren selger arbeidskrafta si til den som eier jorda, fabrikkene og arbeidsmidla. Arbeideren bruker en del av dagen til å dekke kostnadene til underhold av seg sjøl og familien sin (lønna), mens han arbeider uten vederlag den andre delen av dagen, og skaper merverdi for kapitalisten, kilden til profitt, kilden til kapitalistklassens rikdom.

Læra om merverdien er hjørnesteinen i Marx’ økonomiske teori.

Kapitalen, som er skapt av arbeidet til arbeideren, knuser arbeideren, ruinerer småeierne og skaper en hær av arbeidsløse. I industrien er storproduksjonens seier uten videre åpenbar, men vi kan se den samme foreteelsen i jordbruket, der overlegenheten til det kapitalistiske storjordbruket blir styrka. Bruken av maskiner tiltar, og bondehusholdninga, som bli fanga av pengekapitalen, forfaller og går til grunne under byrden av den tilbakeliggende teknikken sin. Tilbakegangen for småproduksjonen tar ulike former i jordbruket, men sjølve tilbakegangen er ei uomtvistelig kjensgjerning.

Ved at kapitalen ødelegger småproduksjonen, fører den til at arbeidsproduktiviteten øker og at det blir skapt ei monopolstilling for storkapitalistenes sammenslutninger. Sjølve produksjonen blir mer og mer samfunnsmessig, hundretusenvis og millioner arbeidere blir knytta sammen i en lovbundet økonomisk organisme. Men produktet av dette felles arbeidet er det en handfull kapitalister som tilegner seg. Anarkiet i produksjonen, krisene, den avsindige jakta etter markeder øker, og livet til massene av befolkninga blir enda mindre trygt.

Ved å gjøre arbeiderne enda mer avhengige av kapitalen, skaper det kapitalistiske systemet den veldige makta som forent arbeid er.

Marx fulgte kapitalismens utvikling fra kimene til vareøkonomien, fra enkelt varebytte, fram til de høyeste formene for den, til storproduksjonen. Og erfaringene fra alle kapitalistiske land, både gamle og nye, viser år etter år stadig flere arbeidere klart at denne marxistiske læra er sann.

Kapitalismen har seira over hele verden, men denne seieren er bare forspillet til arbeidets seier over kapitalen.

III

Da føydalismen blei styrta og det «frie» kapitalistiske samfunnet dukka opp rundt om i verden, blei det med en gang tydelig at denne friheten betydde et nytt undertrykkings- og utbyttingssystem for det arbeidende folket. Ulike sosialistiske lærer vokste øyeblikkelig fram, som ei gjenspeiling av og en protest mot denne undertrykkinga. Men den tidlige sosialismen var en utopisk sosialisme. Den kritiserte det kapitalistiske samfunnet, den fordømte og forbanna det. Den drømte om at det skulle bli ødelagt, den hadde visjoner om ei bedre samfunnsordning, og forsøkte å overbevise de rike om det umoralske i utbytting.

Men den utopiske sosialismen kunne ikke peke på den virkelige løsninga. Den kunne ikke forklare den virkelige kjerna i lønnsslaveriet under kapitalismen, den kunne ikke avdekke lovene for kapitalistisk utvikling eller vise hvilken samfunnsmessig kraft som er i stand til å skape det nye samfunnet.

Imens avdekka de stormende revolusjonene som overalt i Europa og særlig i Frankrike fulgte føydalismens, livegenskapens fall, klarere og klarere at kampen mellom klassene var grunnlaget for og drivkrafta i all utvikling.

Det blei ikke vunnet en eneste seier for politisk frihet over føydalklassen uten forbitra motstand fra den. Ikke et eneste kapitalistisk land utvikla seg på et mer eller mindre fritt og demokratisk grunnlag uten en kamp på liv og død mellom de ulike klassene i det kapitalistiske samfunnet.

Det geniale hos Marx ligger i at han var den første som strakk slutninga om lærdommen som verdenshistoria gir oss ut fra dette, og at han var den første som nytta denne lærdommen prinsippfast. Slutninga han trakk, er læra om klassekampen.

Folk har alltid vært tåpelige offer for bedrag og sjølbedrag i politikken, og de vil alltid være det, helt til de lærer å finne fram til interessene til den eller den klassen bak alle de moralske, religiøse, politiske og sosiale frasene, erklæringene og løftene. Forkjempere for reformer og forbedringer kommer alltid til å bli lurt av forsvarerne av den gamle ordninga, helt til de innser at hver eneste gamle institusjon, hvor barbarisk og råtten den enn kan se ut til å være, blir holdt oppe av kreftene til bestemte herskende klasser. Og det fins bare en måte å knuse motstanden til de klassene på, nemlig å finne, opplyse og organisere — nettopp i det samfunnet som omgir oss — de kreftene som kan, og som følge av den samfunnsmessige stillinga si må, utgjøre den krafta som er i stand til å feie vekk det gamle og skape det nye.

Bare den filososfiske materialismen til Marx har vist proletariatet vegen ut av det åndelige slaveriet der alle undertrykte klasser hittil har vansmekta. Bare den økonomiske teorien til Marx har forklart den virkelige stillinga til proletariatet i kapitalismens allmenne system.

I hele verden, fra Amerika til Japan og fra Sverige til Sør-Afrika, blir de sjølstendige organisasjonene til proletariatet mangedobla. Proletariatet blir opplyst og opplært ved å føre klassekampen sin. Det kvitter seg med fordommene fra det borgerlige samfunnet, slutter rekkene stadig tettere og lærer å måle rekkevidda av framgangene sine. Poletariatet stålsetter kreftene sine og vokser uimotståelig.

1. Denne artikkelen blei gitt ut i 1913 i Prosvesjtsjenije (Opplysning) nr. 3, i samband med 30-årsdagen for Marx’ død. (Prosvesjtsjenije var et boljsevikisk månedsblad som kom ut legalt i St. Petersburg fra 1911, men blei forbudt av tsarregjeringa i juni 1914, like før utbruddet av den første verdenskrigen.)
2. 17. Engels: Ludwig Feuerbach og den klassiske tyske filosofiens slutt (1888) – her beskriver Engels utviklinga av den borgerlige filosofien fra Hegel til Feuerbach og kritiserer denne filosofien ut fra den dialektiske materialismen. Engels: Anti-Duhring (1878) — her forsvarer og utvikler Engels den vitenskapelige sosialismen i kamp mot Eugen Dühring og den småborgerlige ideologien hans, som hadde fått en viss innflytelse i Tysklands sosialdemokratiske parti.