Denne teksten av Lenin er henta fra boka “Lenin verker i utvalg bind 1” utgitt av Forlaget Oktober i 1977, boka er også å finne digitalt på PDF-akrivet til AKP.
Den historiske skjebnen til Karl Marx’ lære
Hovedsaka i læra til Marx er at den får fram den historiske rolla til proletariatet som skaperen av det sosialistiske samfunnet. Har begivenhetenes gang over hele verden stadfesta denne læra etter at den blei satt fram av Marx?
Marx la den fram for første gang i 1844. Det kommunistiske manifestet, skrevet av Marx og Engels og gitt ut i 1848, ga ei helhetlig og systematisk framstilling av denne læra, ei framstilling som den dag i dag er den beste. Siden den gangen har verdens historia klart delt seg i tre hovedperioder: 1) Fra revolusjonen i 1848[1] til Pariskommunen (1871), 2) fra Pariskommunen til den russiske revolusjonen (1905), og 3) etter den russiske revolusjonen.
Vi skal nå se hvilken skjebne læra til Marx har hatt i hver av disse periodene.
I
I begynnelsen av den første perioden var læra til Marx på ingen måte framherskende. Den var bare ei av de svært tallrike gruppene eller strømningene innafor sosialismen. De formene for sosialisme som dominerte, var i hovedsak i slekt med vår egen narodnisme[2]. Det vil si at de mangla forståelse for det materielle grunnlaget for den historiske bevegelsen, mangla enve til å få fram hvilken rolle og betydning hver enkelt klasse i det kapitalistiske samfunnet har, tilslørte det borgerlige innholdet i demokratiske reformer med ulike kvasisosialistiske fraser om «folket», «rettferdigheten, «retten» og så videre.
Revolusjonen i 1848 var et dødelig slag mot alle disse høyrøsta, brokete og skrytende formene for før-marxistisk sosialisme. I alle land avslørte revolusjonen de ulike samfunnsklassene i handling. Da det republikanske borgerskapet skjøt ned arbeiderne i Paris i junidagene i 1848, avslørte det en gang for alle at bare proletariatet er sosialistisk av natur. Det liberale borgerskapet var hundre ganger mer redd for sjølstendigheten til denne klassen enn ei hvilken som helst form for reaksjon. De feige liberalerne krøp for reaksjonen. Bendene var tilfreds med at levningene etter føydalismen blei avskaffa og gikk sammen med tilhengerne av ro og orden, de vakla bare av og til mellom arbeiderdemokrati og borgerlig liberalisme. Alle lærer om en klasseløs sosialisme og klasseløs politikk viste seg å være reint tullprat.
Pariskommunen (1871) avslutta denne utviklinga med borgerlige omforminger. Konsolideringa av republikken, dvs. den forma for politisk organisering der klasseforhold trer fram i si mest utilslørte form, skyldtes helt og holdent proletariatets heltemot.
I alle de andre europeiske landa førte ei mer rotete og mindre avslutta utvikling til det samme resultatet: Et borgerlig samfunn som hadde tatt endelig form. Mot slutten av den første perioden (1848-1871), en periode med stormer og revolusjoner, var den før-marxistiske sosialismen død. Det oppsto sjølstendige proletariske partier: Den første internasjonalen[3] (1864-72) og Det tyske sosialdemokratiske partiet.[4]
II
Den andre perioden (1872-1904) skilte seg fra den første ved at den var av en «fredelig» type, ved at det ikke forekom revolusjoner. Vesten hadde gjort seg ferdig med de borgerlige revolusjonene. Østen var ennå ikke moden for dem.
Vesten gikk inn i en fase med «fredelige» forberedelser til de endringene som skulle komme. Sosialistiske partier, i hovedsak proletariske, blei danna overalt. Og de lærte seg å bruke den borgerlige parlamentarismen, og å grunnlegge sin egen dagspresse, sine egne utdanningsinstitusjoner, fagforeninger og kooperative sammenslutninger. Læra til Marx vant full seier og begynte å spre seg. Sakte, men sikkert gikk utvelginga og mønstringa av styrkene til proletariatet og forberedelsene til de kommende slaga framover.
Dialektikken i historia var slik at marxismens teoretiske seier tvang fiendene av den til å forkle seg som marxister. Liberalismen, som var råtten innvendig, prøvde å gjenopplive seg sjøl i form av sosialistisk opportunisme. De tolka perioden med forberedelser av kreftene til store slag som at disse slaga var oppgitt. Bedringa av vilkåra for slavene i kampen mot lønnsslaveriet tolka de som at slavene hadde solgt retten sin til frihet for noen kopperslanter. De forkynte feigt «samfunnsfred» (dvs. fred med slaveeierne), at en skulle gi opp klassekampen, osv. De hadde svært mange tilhengere blant sosialistiske parlamentsmedlemmer, ulike byråkrater i arbeiderbevegelsen og de «sympatiserende» intellektuelle.
III
Men opportunistene hadde knapt gratulert seg sjøl med «samfunnsfreden» og med at det ikke var nødvendig med revolusjonære stormer under «demokratiet» før en ny kilde til veldige verdensstormer åpna seg i Asia. Den russiske revolusjonen blei fulgt av revolusjoner i Tyrkia, Persia og Kina[5]. Det er denne perioden med revolusjonære stormer og deres «tilbakevirkninger» på Europa vi lever i nå. Ingen makt på jorda kan gjenopprette den gamle livegenskapen i Asia eller feie vekk det heltemodige demokratiet til massene i de asiatiske og halv-asiatiske landa, uansett skjebnen til den store kinesiske republikken, som ymse «siviliserte» hyener nå flekker tenner mot.
Visse folk som var uoppmerksomme på vilkåra for å forberede og utvikle massekampen, blei drevet til fortvilelse og anarkisme på grunn av de langvarige utsettelsene av den avgjørende kampen mot kapitalismen i Europa. Nå kan vi se hvor kortsynt og vankelmodig denne anarkistiske fortvilelsen er.
Den kjensgjerninga at Asia med si befolkning på åtte hundre millioner er blitt trukket inn i kampen for disse samme europeiske idealene, burde inspirere oss med optimisme, ikke fortvilelse.
De asiatiske revolusjonene har igjen vist oss at liberalismen er ryggesløs og ussel, at sjølstendigheten til de demokratiske massene er uhyre viktig, og at det går et skarpt skille mellom proletariatet og all slags borger skap. Den som prater om klasseløs politikk og klasseløs sosialisme etter erfaringene i både Europa og Asia, fortjener ganske enkelt å bli satt i bur og stilt ut ved siden av den australske kenguruen, eller noe i den retning.
Etter Asia har også Europa begynt å røre på seg, sjøl om det ikke er på den asiatiske måten. Den «fredelige» perioden fra 1872 til 1904 er forbi, og den kommer aldri tilbake. Dyrtida og trustenes tyranni fører til ei hittil ukjent skjerping av den økonomiske kampen, som til og med har satt de britiske arbeiderne i bevegelse, de som har vært mest korrumpert av liberalismen. Vi ser at det brygger opp til ei politisk krise også i det «forstokka» borger- og junkerstyrte1 landet Tyskland. Den ville opprustninga og den imperialistiske politikken holder på å drive det moderne Europa inn i en «samfunnsfred» som mest av alt minner om ei kruttønne. Imens går oppløsninga av alle borgerlige partier og modninga av proletariatet jamt og støtt framover.
Etter at marxismen oppsto, har hver av de tre store periodene i verdenshistoria stadfesta marxismen på nytt og brakt den nye seirer. Men marxismen, som læra til proletariatet, kommer til å vinne enda større seirer i den historiske perioden som står foran oss.
Pravda, nr.50,
1. mars 1913.
Undertegna V.I.
Noter
1. 1848-revolusjonen fellesnavn på de revolusjonære begivenhetene i ulike europeiske land i 1848. Frankrike og Østerrike/Tyskland var sentrum for 1848-revolusjonen. Den felles hovedårsaka var den kapitalistiske krisa i åra 1846–47, og det motsetningsforholdet som var oppstått mellom ulike deler av borgerskapet, mellom finansaristokratiet og industriborgerskapet. Det opposisjonelle borgerskapet seira over finansaristokratiet med hjelp fra arbeiderklassen, som sto fram som ei sjelstendig kraft i kamp for egne krav for første gang i 1848-revolusjonen. Dette skilte 1848-revolu. sjonen fra alle tidligere revolusjoner. Arbeiderklassens sjelstendige kamp dreiv borgerskapet over i kontrarevolusjonen og allianse med representanter for føydalismen (monarkiene) dels for borgerskapets egne krav var innfridd (Tyskland). Fra da hadde borgerskapet ei bevisst fiendtlig innstilling til proletariatet, og arbeideroppstanden i 1848 blei slått ned med stor brutalitet.
I Frankrike førte 1848-revolusjonen til at kongen, Louis Philippe, måtte abdisere, og Frankrike blei republikk med Louis Napoleon (seinere Napoleon III) som leder for presidentskapet, under parolen «vern om eiendommen».
I Tyskland var hovedkravet til de revolusjonære klassene samling av Tyskland i en nasjonalstat for å lette utviklinga av kapitalismen i Tyskland, og gjøre slutt på føydale forhold. Føydalismen var først og fremst representert ved at bøndene var livegne, og ved laugsvesen og restriksjoner på industrien. I Østerrike var det derimot kravet fra de ulike folkeslaga i keiserriket om løsriving som sto i brennpunktet. 1848-revolusjonen førte til at fyrst Metternich måtte flykte fra Østerrike, mens arbeider kampene og kampene for nasjonal løsriving dreiv borgerskapet over i allianse med keiserdømmet og inn under keiserdømmets ledelse, og gjorde det mulig å sette de ulike nasjonalitetene opp mot hverandre. Oppstanden i Wien blei slått ned vinteren 1848-49, og i Tyskland seira reaksjonen ved statskupp seinhøstes 1848.
1848-revolusjonen fikk følger for arbeiderrersla i de fleste europeiske land, i Norge kom det først og fremst til uttrykk gjennom Thrane-rørsla og den skjebnen den fikk.
2. Narodnismen – ei småborgerlig strømning innafor den russiske revolusjonære bevegelsen som oppsto på 1860-70-tallet. N. gikk inn for at godseierjorda skulle gis til bøndene og var mot autokratiet (sjølherskerdømmet). Narodnikene mente at de var sosialister, men sosialismen deres var utopisk. N. benekta den lovmessige utviklinga av kapitalismen i Russland, og hevda at den revolusjonære hovedkrafta var bøndene og ikke proletariatet. Videre benekta den massenes rolle i den historiske utviklinga, og påsto at historia blei skapt av store personligheter, helter. Narodnikene gikk ut til folket på landsbygda for å få støtte mot sjelherskerdommet (derav navnet: narod – folket), men noen særlig statte fikk de ikke.
Etterfølgerne av n., de liberale narodnikene i 1880-og 1890-åra, ga opp den revolusjonære kampen mot tsarismen og begynte å kjempe for forsoning og enighet med det tsaristiske sjølherskerdømmet. De uttrykte i virkeligheten kulakkenes interesser. Se for øvrig Lenins artikkel «Hva er folkevennene, og hvordan kjemper de mot sosialdemokratene» i denne boka.
3. Den første internasjonalen: (Den internasjonale arbeider foreninga) – Den første internasjonale organisasjonen for proletariatet, grunnlagt av Karl Marx i 1864 på et internasjonalt arbeider møte i London som var sammenkalt av britiske og franske arbeidere. Den første internasjonalen var resultatet av flere års hardt arbeid fra Marx og Engels si side for å opprette et revolusjonært arbeiderparti. Som Lenin påpekte «la Den første internasjonalen grunnlaget for en internasjonal organisasjon for arbeiderne for å forberede det revolusjonære overfallet deres på kapitalen», «la grunnlaget for den proletariske internasjonale kampen for sosialismen.»
Det sentrale styrende organet i Den første internasjonalen var generalrådet for den internasjonale arbeiderforeninga, som Marx var livsvarig medlem av. Marx arbeidde for å overvinne de småborgerlige innvirkningene og de sekteriske tendensenen som rådde på den tidai arbeiderbevegelsen (handverksforbund i England og anarkisme og proudhonisme i de romanske landa). Han samla om seg de mest klassebevisste medlemmene i generalrådet (Lessner, Dupont og Jung). Den første internasjonalen rettleidde den økonomiske og politiske kampen til arbeiderne i ulike land og styrka solidaritetsbanda mellom dem. Den spilte en umåtelig stor rolle i å utbre marxismen og innfare sosialismen i arbeiderrørsla.
Etter at Pariskommunen var slått sto arbeiderklassen over for oppgava å organisere nasjonale massepartier som bygde på prinsippene som blei fremma av Den første internasjonalen: «… Slik jeg oppfatter vilkåra i Europa nå er det ganske tjenlig å la den formelle organisasjonen til Internasjonalen tre i bakgrunnen inntil videre.» (Marx og Engels, utvalgte brev, s. 348). I 1876, på møtet i Philadelphia, blei Den første internasjonalen formelt oppløst.
4. Tysklands sosialdemokratiske parti – blei stifta på Eisenachkongressen i 1869. Medlemmene ble derfor kalt eisenachere. De var tilhengere av marxismen og ideologisk influert av Marx og Engels, i motsetning til lasalleanerne, det andre partiet i den tyske arbeiderbevegelsen på den tida. Lassalleanerne var tilhengere av Ferdinand Lassalle, se personregisteret. Lederne for Tysklands sosialdemokratiske parti var Wilhelm Liebknecht og August Bebel.
5. Revolusjonene i Tyrkia, Persia og Kina. I Tyrkia oppsto det en «ungtyrkisk bevegelse» blant offiserer og intellektuelle i 1890-åra. Den krevde fullstendig reform av staten etter vest-europeisk mønster, og herskeren Abd-ul Hamid måtte i 1908 bøye seg for krava og innkalle ei nasjonalforsamling. Dette blir kalt den ungtyrkiske revolusjonen og var en borgerlig demokratisk revolusjon.
Revolusjonen i Persia (Iran) skjedde i 1906, da den voksende opposisjonen tvang fram ei slags konstitusjonell forfatning.
I Kina blei Ching-dynastiets eneveldige styre styrt av revolusjonen i 1911. 1. januar 1912 blei Republikken Kinas provisoriske regjering oppretta, og Sun Yat-sen blei valgt til midlertidig president. Revolusjonen oppnådde seier gjennom forbundet mellom borgerskapet og bøndene, arbeiderne og småborgerskapet i byene. Men statsmakta falt i hendene på krigsherren i nord, Yuan Shih-kai, og revolusjonen mislyktes fordi gruppa som leda den var forsonlig i sin natur, den forsømte å hjelpe bøndene og ga etter for imperialistisk og føydalt press.
Fotnoter
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.