Dårligere soningsforhold for kvinner

Av en kommentator for Tjen Folket Media.

Bergens Tidende skriver 20. mai at det som skulle bli Vestlandets eneste åpne kvinnefengsel i stedet nå fylles med menn. Det er fra før et problem at kvinner har dårligere soningsforhold enn menn, og de kvinnelige fangene har kjempa lenge for å få samme tilbudet som de mannlige fangene.

Avdelinga i Bergen fengsel skulle være ei overgangsavdeling der kvinnene kunne sone den siste delen av fengselsstraffa si. I april blei det bestemt at avdelinga skulle omgjøres til kvinneavdeling, men nå har Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) utsatt tilbudet og kaller heller inn menn til avdelinga. Dette for å få unna soningskøa som har vokst under koronakrisa fordi fangene trenger enerom. KDI anslår at avdelinga må forbeholdes menn ut året, men at det er umulig å si sikkert hvor lang tid det vil ta. 

Kvinnene som har venta på å komme på den åpne avdelinga, tar dette tungt. Både de og andre som har jobba med dette reagerer kraftig på omgjøringa av vedtaket

“- Jeg gikk rett i kjelleren. Jeg vet ikke hvordan jeg skal fortelle barna mine om dette, sier den 53 år gamle kvinnen.

– Jeg ble sjokkert. Vi er mennesker vi også, sier den andre kvinnen, som er 34 år.

– Den er en stor skam, sier leder Vivian Skaten Nesse i LOs familie- og likestillingspolitiske utvalg i Vestland. Hun er også styremedlem i Bergen Kvinnesaksforening.

– KDI fortsetter diskrimineringen av denne svake gruppen, sier leder Haakon Mjelde i Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund (NFF) i Bergen fengsel. 

I KDIs strategi for straffegjennomføring for kvinner står det «i større investerings- og utviklingsprosjekter, samt regelverksendringer, skal det alltid vurderes om tiltakene eller endringene hindrer eller fremmer likeverdig straffegjennomføring.”

Modellen i fengselet er at fangene får gradvis større frihet, for å bli klar for å komme tilbake til samfunnet. I den åpne avdelinga skal fangene få mer samvær med familien, og tilbud om utdanning og arbeidstrening. Men dette er det nå bare de mannlige fangene som får. 

“- Følgene er rett og slett at kvinner soner strengere enn nødvendig, uten at de blir faset inn i samfunnet igjen, sier Mjelde.

– Fra vinduet kan vi se menn i sin åpne avdeling ligge ute og sole seg eller trene, sier 53-åringen.

Begge kvinnene forteller at deres barn i flere år har besøkt dem i det lukkede fengselet under strengt regime. Barna har måttet gå gjennom inngripende kontroller, og de får kun besøke en gang i måneden, tre timer av gangen pr. barn.

– Under åpen soning kunne jeg sett barna mine oftere og vi kunne gjort flere ting sammen, sier 53-åringen.

– Jeg har fortalt min sønn at vi endelig kunne ha mer samvær. Det gjør vondt i hjertet at dette nå er snudd, sier 34-åringen.”

De kvinnelige fangene som skulle fått plass på den åpne avdelinga får nå tilbud om åpen soning i en annen del av landet, men da må de sone langt fra familien, noe som kan gjøre at de i realiteten får enda mindre samvær.

“- Kvinner må velge mellom pest eller kolera. Begge hindrer rehabilitering. Det er provoserende, sier Nesse.

Tilsvarende kritikk går igjen i rapporter fra både Sivilombudsmannen, Likestillings og diskrimineringsombudet (LDO) og Juridisk rådgivning for kvinner (JURK).

Nesse sier det er spesielt opprørende at kvinnene først fikk signaler om at de endelig skulle få et åpent soningstilbud, der det var mulig for dem både å bli værende i Bergen og få være med sine barn.

– Og så ble alt tatt vekk med et pennestrøk. Bruk empatien og forsøk å sette deg inn i den situasjonen, sier hun.”

De frykter også at utsettelsen kan bli permanent. 

“- Når avdeling D først blir fylt opp med enda flere menn, har jeg ingen tro på at kvinner vil få den avdelingen noen gang. Det tør jeg nesten å garantere, sier Mjelde. 

De kvinnelige fangene vil klage på beslutninga, og har ikke tenkt å gi seg.

“-Vi kommer ikke til å gi oss før vi blir hørt. Vi kjemper ikke denne kampen bare for oss selv, men for andre kvinnelige innsatte som rammes, sier 34-åringen.”

Kvinnene har kjempa lenge for å få den åpne avdelinga og i et leserinnlegg til Bergensavisen i januar 2019 skriver en kvinnelig fange:

“Jeg er fange nr. 13007. Dessverre er jeg kvinne. Dessverre er jeg fra Bergen. Jeg er 41 år og soner en 12 års dom fra 2013. Fordi jeg er kvinne har jeg på grunn av plassmangel vært en kasteball i kriminalomsorgen. Jeg har blitt ufrivillig sendt til fengsler over hele Norge.”

I juni 2019 klagde alle de 12 kvinnene i Bergen fengsel på soningsforholda, og de fikk støtte av Bergens Tidene: 

“I Bergen har de kvinnelige innsatte gjort opprør, og krever likebehandling innenfor murene. Det er et rimelig krav… Systematisk diskriminering av én gruppe innsatte kan ikke tillates. Dette er bare én av flere kritikkverdige forhold i den stadig mer utmagrede Kriminalomsorgen, og regjeringen må ta grep… De er innelåst store deler av dagen. De mangler hjelpetilbud for å håndtere rus, sinne, traumer og sorg… Tilsvarende kritikk går igjen i rapporter fra både Sivilombudsmannen, Likestilling- og diskrimineringsombudet (LDO) og Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)… Både ledelsen i Bergen fengsel og regionledelsen i Kriminalomsorgen erkjenner at tilbudet til kvinnene ikke holder mål, ifølge BA… Sivilombudsmannen konkluderer med at en rekke forhold setter kvinner i en dårligere situasjon enn menn, og er i strid med internasjonale normer på området.”

Hvorfor skal vi sone verre fordi vi er færre? 

Varianter av dette har vært paroler 8. mars-toga i både Bergen og Oslo de siste åra. Batteriet skreiv om dette i forbindelse med 8. mars i år, og skriver at kvinner bare utgjør rundt 5 % av fangene i norske fengsler, og at alt derfor organiseres ut fra mennenes behov. De peker på få soningssteder for kvinner, mangel på utdanningstilbud, arbeidstrening og fysisk og psykisk helsetilbud.

Kilden kjønnsforskning omtalte i februar 2019 flere rapporter som slår fast at kvinner har ekstra dårlige soningsforhold. De skriver at for få kvinnefengsel særlig går ut over kvinner med barn. Det blir ofte for langt og for dyrt til at de kan få besøk. Bare 6 av 120 kvinner fikk ukentlig besøk, og 20% fikk aldri besøk. De skriver også at utenlandske kvinner rammes spesielt hardt. Av de ti kvinnene som med bosted i et annet land, hadde bare ei fått besøk av barnet sitt.  

I Regjeringas utviklingsplan for kriminalomsorgen står det mye fint om soningsforholdas betydning for rehabilitering. Ikke overraskende så brytes mye av dette. Dette gjelder nok i stor grad for de mannlige fangene også, men over heile linja ser kvinnene ut til å komme dårligst ut. Et av prinsippene som brytes ofte for kvinner er nærhetsprinsippet. Det gjelder både for fangene i Bergen, og ellers i landet.

“Nærhetsprinsippet innebærer at innsatte og domfelte så langt det er mulig skal sitte i fengsel i nærheten av hjemstedet. Hensikten er å motvirke sosial isolasjon og legge til rette for kontakt med familie og nærmiljø under straffegjennomføring.”

Det finnes 5 rene kvinnefengsel, og alle ligger på Østlandet. Kvinner må ofte sone langt bort fra familien, noe som gjør det vanskelig å få samvær med, og opprettholde relasjonen til, familiene sine. For enslige småbarnsmødre er dette ekstra vanskelig å få til. Små barn kan ikke reise alene til en annen kant av landet, og kvinnene er da avhengige av hjelp fra andre for å få gjennomført samværet. Den kompensasjonen de ofte blir tilbudt er utvida tid på skype. Noe som sjølsagt ikke kan sammenlignes, verken for kvinnene eller for barna. 

Kvinner forskjellsbehandles også på en rekke av disse punktene som holdes fram som viktige for god rehabilitering:

“Det er godt dokumentert at konkrete rehabiliteringstilbud i form av skole, arbeidstilbud, gjeldsrådgivning, tilbud om behandling for rus og psykiske problemer i mange tilfeller har direkte konsekvenser for hvordan domfelte klarer seg i samfunnet etter løslatelse.” 

I Aftenposten 8. mars 2018 tar Veronica Orderud opp hvordan dette heller ikke ivaretas ved Bredtveit fengsel:

“Selvfølgelig er det flott at kvinnene gis anledning til å handle skjønnhetsprodukter, og at de gis anledning til å drive med håndarbeid og musikk. Problemet er at for de fleste kvinner på utsiden av murene, så er dette fritidssysler. For kvinnene på Bredtveit, derimot, er dette rehabiliteringstilbudet som skal gjøre dem bedre rustet til et liv uten kriminalitet og rusmidler når de løslates til samfunnet utenfor. Der mannsfengslene har tilbud om fagutdanning som blant annet mekaniker og tømrer, og store skoleavdelinger som kan legge til rette for utdanning på høyskole og universitetsnivå, har kvinnefengslene i 2018 fortsatt «arbeidsstuer», hvor det sys duker og hekles grytekluter. Mottoet er at dette bidrar til å gi ressurssvake kvinner «mestringsfølelse». Det er selvsagt tilfelle, men denne «mestringsfølelsen» varer dessverre kun til fengselsmuren.”

Ho viser også til store forskjeller mellom kvinne- og mannsfengsel når det gjelder oppfølging av lege og psykolog. Og at prinsippet om at «ingen skal sone på høyere sikkerhetsnivå enn nødvendig» brytes, kvinner må sone større deler av straffa si på lukka avdeling. Og siden de har hatt dårligere rehabiliterings- og utdanningsmuligheter under soninga, kvalifiserer få kvinner til frigang og plass i overgangsbolig. 

De dårlige soningsforholda gjør ikke bare sjølve soninga hardere for kvinnene, de gjør livet etter soning hardere. Noe KDI nå hadde en mulighet til å gjøre noe med, men valgte å få ned soningskøa framfor å gi kvinnene de rettigheter de har krav på og har blitt lova. 

Prinsippet fra utviklingsplanen om likebehandling er tydeligvis ikke mye verd: 

“Likebehandling innebærer at alle, uansett kjønn, sosial bakgrunn, funksjonsevne, etnisitet, religion, seksuell orientering eller andre liknende forhold ved personen skal ha samme muligheter og behandles likt. En viktig side ved likebehandlingen er at kriminalomsorgen fører en ensartet praksis og kan gi likeverdige tilbud.”