Foto: Den åttende rutearme nordøst i Shanxi provinsen 1939. Sittende foran de er japanske krigsfanger.
Dette var sluttalen til kamerat Mao Tsetung på den sjuende nasjonale kongressen til Kinas Kommunistiske Parti den 11.juni 1945.
Den dumme oldingen som flytta fjella
Kongressen vår har vært svært vellykka.
Vi har gjort tre ting. For det første har vi slått fast linja til partiet vårt: Den er å mobilisere massene djervt og utvide styrkene til folket, slik at de kan slå de japanske angriperne, frigjøre hele folket og bygge et nydemokratisk Kina under ledelse av partiet vårt. For det andre har vi vedtatt nye partivedtekter. For det tredje har vi valgt det ledende organet for partiet – sentralkomiteen. Fra nå av er oppgava vår å lede alle medlemmene til å sette partilinja ut i livet. Kongressen vår har vært en seierskongress, en enhetskongress. Utsendingene har kommet med mange verdifulle merknader til de tre rapportene. Mange kamerater har gjort sjølkritikk. Målet var enhet, og enheten blei nådd gjennom sjølkritikk. Denne kongressen er et forbilde på enhet, sjølkritikk og indre demokrati i partiet.
Etter at kongressen er slutt, kommer mange kamerater til å dra tilbake til postene sine ved de ulike frontene i krigen. Kamerater, uansett hvor dere drar, må dere gjøre linja til kongressen kjent, og dere må forklare den til de breie massene med hjelp fra medlemmene i partiet.
Målet vårt med å gjøre linja til kongressen kjent er at hele partiet og hele folket skal bli gjennomsyra av tillit til at revolusjonen vil seire. Først og fremst må vi høyne den politiske bevisstheten til fortroppen, slik at den blir fylt av besluttsomhet, ikke skyr noe offer, og overvinner alle vansker for å vinne seier. Men dette er ikke nok. Vi må også høyne den politiske bevisstheten til hele folket, slik at de villig og med glede kjemper sammen med oss for seieren. Vi må overbevise hele folket om at Kina tilhører det kinesiske folket og ikke de reaksjonære. Det fins en gammel kinesisk fabel som heter “Den dumme gamle mannen som flytta fjella”. Den handler om en gammel mann som levde i Nord-Kina for lenge, lenge sia, som blei kalt den dumme gamle mannen fra Nordfjellet. Huset hans lå sørvendt, og utafor døråpninga lå de to store fjelltoppene Taihang og Wangwu og stengte vegen. Han fikk med seg sønnene sine, og utstyrt med hakker og stor besluttsomhet gikk de i gang med å grave bort de to fjella. En annen gamling, som blei kalt den kloke gamle mannen, lo da han fikk se dem, og sa: “Hva er det for noe tull dere driver med! Dere klarer aldri å grave bort disse to svære fjella på egen hand!” Den dumme gamle mannen svarte: “Når jeg dør, fortsetter sønnene mine. Når de dør, fortsetter sønnesønnene mine, og deretter sønnene og sønnesønnene deres, og så videre i det uendelige. Fjella er nok høye, men de kan ikke bli høyere, og hver gang vi graver bort en bit, blir de litt lavere. Så hvorfor skulle vi ikke greie å få dem vekk?” Overbevisninga til den dumme gamle mannen var urokka, og da han hadde tilbakevist det feilaktige synet til den kloke gamle mannen, fortsatte han å grave hver eneste dag. Gud blei rørt da han så dette. Han sendte to engler ned til jorda, og de tok fjella på ryggen og bar dem bort. I dag ligger det to fjell og knuger ned det kinesiske folket. Det ene er imperialismen, og det andre er føydalismen. Det er lenge sia det kinesiske kommunistpartiet bestemte seg for å grave dem bort. Holder vi ut og arbeider uten stans, kommer vi også til å røre Guds hjerte. Vår gud er ingen annen enn de kinesiske folkemassene. Hvorfor skulle vi ikke kunne få vekk disse to fjella hvis hele folket reiser seg og graver sammen med oss?
I går hadde jeg en samtale med to amerikanere som sto på farten til å reise til De forente stater. Jeg sa at den amerikanske regjeringa prøver å undergrave oss, og at vi ikke kommer til å finne oss i det. Vi er mot politikken til den amerikanske regjeringa som går ut på å støtte Chiang Kai-shek mot kommunistpartiet. Men vi må for det første trekke ei skillelinje mellom folket i De forente stater og regjeringa deres, og for det andre mellom dem som bestemmer politikken til regjeringa og deres underordna. Jeg sa til disse to amerikanerne: “Si til dem som bestemmer politikken til regjeringa deres at vi nekter dere amerikanere å slippe inn i de frigjorte områdene fordi politikken deres går ut på å støtte Chiang Kai-shek mot kommunistpartiet, og vi stoler ikke på dere. Dere kan få komme til de frigjorte områdene dersom formålet er å kjempe mot Japan, men først må vi ha en avtale. Vi vil ikke la dere snuse rundt overalt. Patrick J. Hurley (1) har uttalt seg offentlig mot samarbeid med det kinesiske kommunistpartiet. Hvorfor vil dere da komme hit og luske rundt i de frigjorte områdene våre?”
Politikken til den amerikanske regjeringa som går ut på å støtte Chiang Kai-shek mot kommunistpartiet, viser at de reaksjonære i De forente stater ikke har skam i livet. Men alle intrigene de kinesiske og utenlandske reaksjonære steller i stand for å hindre at det kinesiske folket skal seire, er dømt til å mislykkes. De demokratiske kreftene er hovedstrømmen i verden i dag, reaksjonen er bare en motstrøm. Den reaksjonære motstrømmen prøver å drukne hovedstrømmen for nasjonal sjølstendighet og folkedemokrati, men den kan aldri bli til hovedstrømmen. I den gamle verden fins fortsatt de tre store motsigelsene som Stalin pekte på for lenge sia: For det første motsigelsen mellom proletariatet og borgerskapet i de imperialistiske landa. For det andre motsigelsen mellom de ulike imperialistmaktene. Og for det tredje motsigelsen mellom de koloniale og halvkoloniale landa på den ene sida og de imperialistiske kolonimaktene på den andre sida.(2) Ikke nok med at disse tre motsigelsene fins fortsatt, de blir stadig mer skjerpa og mer omfattende. Ettersom disse motsigelsene fins og vokser, vil det komme ei tid da den reaksjonære anti-sovjetiske, anti-kommunistiske og anti-demokratiske motstrømmen som fortsatt fins i dag, blir feid vekk.
I dette øyeblikket blir det holdt to kongresser i Kina, den sjette nasjonale kongressen til Kuomintang og den sjuende nasjonale kongressen til kommunistpartiet. Målsettingene for disse to kongressene er helt forskjellige: Målsettinga for den ene er å tilintetgjøre kommunistpartiet og alle de andre demokratiske kreftene i Kina, og dermed kaste landet vårt ut i mørket. Målsettinga for den andre er å knuse den japanske imperialismen og løpeguttene for den, de føydale kreftene i Kina, bygge et nydemokratisk Kina og dermed føre landet vårt mot lyset. Disse to linjene står i motsetning til hverandre. Vi trur fullt og fast at det kinesiske folket kommer til å seire under ledelse av det kinesiske kommunistpartiet og linja fra den sjuende partikongressen, og at den kontrarevolusjonære linja til Kuomintang er dømt til å li nederlag.
Noter
1. Patrick J. Hurley var en reaksjonær politiker fra det republikanske partiet. Han blei utnevnt til amerikansk ambassadør i Kina mot slutten av 1944, Hans støtte til den anti-kommunistiske politikken til Chiang Kai-shek møtte sterk motstand fra det kinesiske folket. og i november 1945 blei han nødt til å gå av. Her er det snakk om en uttalelse Hurley kom med på en pressekonferanse i det amerikanske utenriksdepartementet i Washington 2. april 1945, der han gikk åpent mot samarbeid med det kinesiske kommunistpartiet. Nærmere detaljer finner du i «Duetten mellom Hurley og Chiang er en fiasko».
2. Se Stalin: «Om leninismens grunnlag» (1924), i Spørsmål i leninismen, Forlaget Oktober 1976, s. 9.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.