Denne teksten av formann Mao Zedong er en del av en tale holdt på det tredje plenumsmøtet til den sjuende sentralkomiteen i det kinesiske kommunistpartiet. Den kaster lys over den skriftlige rapporten Slåss for ei grunnleggende vending til det bedre i den finansielle og økonomiske situasjonen i landet, og på de strategiske og taktiske ideene i den.
IKKE SLÅ I ALLE RETNINGER
6. juni 1950
Etter det andre plenumsmøtet til partiets sjuende sentralkomite er det blitt vunnet landsomfattende seier i den nydemokratiske revolusjonen som partiet vårt leder, og Folkerepublikken Kina er grunnlagt. Dette er en stor seier, en stor seier uten like i Kinas historie, en stor seier av verdensomspennende betydning etter Oktoberrevolusjonen. Kamerat Stalin og mange andre utenlandske kamerater rekner alle sammen seieren for den kinesiske revolusjonen som en uhyre stor seier. Og likevel er det mange av kameratene våre som ikke forstår dette, fordi de er blitt så vant til kampen. Vi må drive mye propaganda for den enorme betydninga av seieren for den kinesiske revolusjonen i partiet og blant massene.
Midt oppe i den store seieren står vi overfor svært innvikla kamper og mange problemer.
Vi har fullført jordbruksreformen i de nordlige delene av landet med en folkemengde på 160 millioner, og vi må slå fast at dette er ei enorm bragd. Vi vant frigjøringskrigen ved å stole på disse 160 millioner menneskene først og fremst. Det var seieren i jordbruksreformen som gjorde det mulig for oss å styrte Chiang Kai-shek. Når høsten kommer, vil vi sette i gang jordbruksreformer i de store områdene som har en folkemengde på om lag 310 millioner, for å knekke hele godseierklassen. Når det gjelder jordbruksreformen er fiendene våre like tallrike som de er mektige. Mot oss står for det første imperialistene, for det andre de reaksjonære på Taiwan og i Tibet, for det tredje restene av Kuomintang-styrkene, de hemmelige agentene og bandittene, for det fjerde godseier klassen og for det femte de reaksjonære kreftene i misjonsskolene som blei oppretta i Kina av imperialistene, i religiøse kretser og også i de kultur- og utdanningsinstitusjonene som er tatt over fra Kuomintang. Dette er fiendene våre. Dem må vi slåss mot alle som en, og gjennomføre jordbruksreformen i et område som er mye større enn før. Dette er en særs tilspissa kamp, og helt uten like i historia.
I mellomtida har seieren i revolusjonen ført til at samfunnsekonomien vår er blitt omorganisert. Denne omorganiseringa er nødvendig, men samtidig har den lagt tunge byrder på oss i øyeblikket. Mange mennesker er misfornøyde med oss på grunn av denne omorganiseringa og på grunn av en viss forstyrrelse i industri og handel som er skjedd på grunn av krigen. I øyeblikket er forholdet til det nasjonale borgerskapet svært anstrengt. De sitter som på nåler og er svært utilfredse. Arbeidsløse intellektuelle og arbeidere er utilfredse med oss og det samme er ei rekke småhandverkere. Bøndene i de fleste områdene på landsbygda klager også fordi jordbruksreformen ennå ikke er utført der, og attpå til må de levere korn til staten. · Hva er det viktigste i øyeblikket? Det er å utrydde restene av Kuomintang-styrkene, de hemmelige agentene og bandittene, styrte godseier klassen. frigjøre Taiwan og Tibet og slåss mot imperialismen til siste slutt. For å isolere og angripe de umiddelbare fiendene våre, må vi gjøre de delene av folket som er misfornøyde med oss til tilhengere av oss. Sjøl om denne oppgava i øyeblikket innebærer mange vansker, må vi overvinne dem med alle mulige midler.
Vi må foreta høvelige omstillinger i industrien og i handelen, slik at fabrikkene kan begynne produksjonen igjen og arbeidsløshetsproblemet kan bli løst, og vi må skaffe 2 000 millioner kattier med korn til de arbeidslese arbeiderne og vinne støtte fra dem. Når vi senker leieavgiftene og rentene, undertrykker bandittene og de lokale tyrannene og gjennomfører jordbruksreformen, vil massene av bondebefolkninga støtte oss. Vi må også hjelpe de små handverkerne med å finne en måte å tjene til livets opphold på. Vi bør gjennomføre høvelige omstillinger i industri og handel og når det gjelder skattlegginga, for å bedre forholdet vårt til det nasjonale borgerskapet, heller enn å forverre dette forholdet. Vi må drive forskjellige slags opplæringskurs, militære og politiske høyskoler og revolusjonære institutter for intellektuelle, og utdanne dem og or danna dem mens vi drar nytte av tjenestene deres. Vi bør la dem studere historia om samfunnsutviklinga, historisk materialisme, og andre emner. Vi kan få sjøl de som er idealister til å ikke gå mot oss. La dem si at Gud skapte mennesket, vi sier at mennesket utvikla seg fra apene. Noen intellektuelle er gamle, de er over sytti år, dem må vi sørge for så lenge de støtter partiet og folkeregjeringa.
Hele partiet må ærlig og samvittighetsfullt prøve å lykkes i enhetsfrontsarbeidet sitt. Vi må samle småborgerskapet og det nasjonale borgerskapet under arbeiderklassens ledelse og på grunnlag av forbundet mellom arbeidere og bønder. Det nasjonale borgerskapet vil til slutt opphøre å eksistere, men på dette stadiet må vi samle det rundt oss og ikke skyve det vekk. Vi må slåss mot det på den ene sida og forene oss med det på den andre. Vi må gjøre kadrene oppmerksomme på dette og vise med eksempler at det er riktig og nødvendig å forene seg med det nasjonale borgerskapet, de demokratiske partiene, kjente demokratiske personer og intellektuelle. Mange av dem var fiendene våre før, men nå når de har brutt med fiendens leir og kommet over på vår side, skal vi forene oss med alle disse folka, som vi kan forene oss med i større eller mindre grad. Det er i det arbeidende folkets interesse å forene seg med dem. Nå må vi bruke denne taktikken.
Det er livsviktig at vi forener oss med minoritetsnasjonalitetene. Det er om lag tretti millioner av dem i hele landet. Det er svært viktig med samfunnsreformer i områdene deres, og vi må gå varsomt fram. Vi må ikke for noen pris være heftige, for utålmodighet vil føre til brák. Ingen reformer skal settes ut i livet før vilkåra er modne. Vi bør heller ikke sette noen større reform ut i livet hvis bare et av vilkåra er modent, mens de andre ikke er det. Det betyr sjølsagt ikke at det ikke skal gjennomføres noen reformer i det hele tatt. Som det står i fellesprogrammet, kan skikker og tradisjoner i minoritetsnasjonalitetenes områder bli endra. Men det må minoritetsnasjonalitetene sjøl gjøre. Uten støtte fra folket, uten folkets væpna styrker og uten minoritetsnasjonalitetenes egne kadrer, bør en ikke forsøke å gjennomføre noen reform i stort omfang. Vi må hjelpe dem til å utdanne sine egne kadrer, og vi må forene oss med massene i minoritetsnasjonalitetene.
Kort sagt, vi må ikke slå i alle retninger. Vi har ikke noe ønske om å sla i alle retninger og skape spenning over hele landet. Vi må absolutt ikke skaffe oss for mange fiender, vi må gjøre innrømmelser og lette spenninga på noen steder, og konsentrere angrepet vårt i ei retning. Vi må gjøre arbeidet vårt bra, slik at alle arbeiderne, bøndene og de små handverkerne vil støtte oss, og slik at det overveldende flertallet av det nasjonale borgerskapet og de intellektuelle ikke vil gå mot oss. På denne måten vil restene av Kuomintang-styrkene, de hemmelige agentene og bandittene bli isolerte, akkurat som godseierklassen og de reaksjonære på Taiwan og i Tibet, og imperialistene vil stå isolert overfor folket i landet vårt. Dette er politikken vår, strategien og taktikken vår, og det er linja til det tredje plenumsmøtet til den sjuende sentralkomiteen i partiet.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.