Mao: Organiser dere!

Bilde: Medlemmer av folkemilitsen i Yan’an som bærer på trekanoner.

Kamerat Mao Zedong holdt denne talen på en mottakelse til ære for arbeidshelter fra grenseområdet mellom Shaanxi, Gansu og Ningxia.

ORGANISER DERE!

29. november 1943

På vegne av sentralkomiteen i kommunistpartiet vil jeg gjerne si noen ord på denne mottakelsen som sentralkomiteen holder for mannlige og kvinnelige arbeidshelter og andre mønsterarbeidere i produksjonen som er valgt fra landsbyene, fabrikkene, de væpna styrkene, regjeringa og andre organisasjoner og skolene i grenseområdet mellom Shaanxi, Gansu og Ningxia. Det jeg vil si, kan oppsummeres i orda «Organiser dere!» I år har bondemassene, hæren, regjeringa og andre organisasjo­ner, skolene og fabrikkene i grenseområdet gjennomført en produksjonskampanje i samsvar med resolusjonene fra møtet for kadrer på høyere nivå som Nordvest-byrået i sentralkomiteen sammenkalte i fjor vinter. Det er utført storverk og gjort framsteg på alle felter av pro­duksjonen i år og grenseområdet ser helt annerledes ut. Kjensgjerningene har til fulle bevist at den linja som konferansen for kadrer på høyere nivå vedtok, var riktig. Kjernen i denne politikken er å organi­sere massene, å mobilisere og organisere absolutt alle krefter som fins i folket, hæren, regjeringa, andre organisasjoner og skolene i en stor arbeidshær — menn og kvinner, gamle og unge — alle som kan arbeide deltid eller heltid. Vi har en kamphær og en arbeidshær. Til å slåss har vi Den åttende rutearméen og Den nye fjerde arméen. Men til og med de har ei dobbel oppgave — de fører krig og driver produksjon. Med to slike hærer, og med en kamphær som er øvd i disse to oppgavene og i massearbeid, kan vi overvinne vanskene våre og slå den japanske im­perialismen. Om resultatene fra produksjonskampanjen vår i grense­området de siste åra ikke har vært store eller betydelige nok til å bevise dette til fulle, har resultatene i år virkelig gjort det. Det har vi alle sett med våre egne øyne.

I de væpna enhetene i grenseområdet som har fått jord i år, har hver soldat i gjennomsnitt dyrka atten mou. De kan produsere eller lage praktisk talt alt — mat (grønnsaker, kjøtt, matolje), klær (vatterte bomullsklær, strikka ulltøy og fottøy), husly (huler, hus og møtesaler), ting de trenger til daglig (bord, stoler, benker, papir og skrivesaker) og brensel (ved, trekol og steinkol). Med sine egne hender har de nådd målet «rikelig med mat og klær». Hver soldat trenger bare bruke tre måneder av året til produksjonen, og kan bruke de andre ni månedene til opplæring og kamp. Styrkene våre er ikke avhengig av å få lønn fra Kuomintang-regjeringa, regjeringa i grenseområdet eller folket. De kan forsørge seg sjøl fullt ut. Det er sannelig ei livsviktig nyvinning i kam­pen for nasjonal frigjøring! De siste seks og et halvt åra av motstandskrigen har de anti-japanske baseområdene fått føle fiendens po­litikk med å «brenne alt, drepe alle, plyndre alt». Kuomintang har gjennomført harde blokader av grenseområdet mellom Shaanxi, Gansu og Ningxia, og det førte til ekstreme økonomiske og finansielle van­sker. Dersom styrkene våre ikke hadde kunnet andre ting enn å slåss, ville vi aldri løst problemene våre. Nå har styrkene våre i grenseområ­det lært å produsere. Det samme har enkelte av styrkene ved fronten, mens andre er i ferd med å lære det. Hvis hver soldat i de heltemodige og stridsvante arméene våre Den åttende rutearméen og Den nye fjer­de arméen, blir i stand til å produsere i tillegg til å slåss og gjøre masse­arbeid, trenger vi ikke frykte noen vansker. Da blir vi «uovervinnelige på jorda»(1) for å bruke orda i Mencius. Organisasjonene og skolene vå­re har også tatt et stort steg framover i år. Regjeringa har bare dekt en liten del av utgiftene deres, mesteparten har de dekt ved egen produk­sjon. De har dyrka 100 prosent av grønnsakene de trenger, mot bare 50 prosent i fjor. De har økt forbruket sitt av kjøtt ved å drive svine- og saueavl, og de har oppretta mange verksteder for å lage enkle ting som de trenger. Hæren, organisasjonene og skolene dekker nå fullt ut eller for en stor del de materielle behova sine ved egen produksjon, og der­for blir det tatt mindre fra folket i form av skatt. Folket kan altså nyte mer av fruktene av arbeidet sitt nå. Både hæren og sivilbefolkninga øker produksjonen, og derfor har alle rikelig med mat og klær og er fornøyde. Også i fabrikkene våre er produksjonen trappa opp, hemme­lige agenter er blitt renska ut og produktiviteten har steget svært mye. Over hele grenseområdet har det dukka fram arbeidshelter i store ska­rer i jordbruket og industrien, i organisasjonene og i skolene, og også i hæren. Vi kan si at produksjonen i grenseområdet har kommet på rett veg. Alt dette skyldes at vi har organisert massenes krefter.

Å organisere massenes krefter er ei linje. Fins det ei motsatt linje? Ja, det gjør det. Det er ei linje som ikke tar utgangspunkt i massenes interesser, som ikke støtter seg på massene og ikke organiserer dem. Den konsentrerer seg helt og holdent om å organisere de få som arbei­der i finans-, forsynings- og handelsorganisasjonene og bryr seg ikke noe om å organisere massene i landsbyene, hæren, regjeringa og andre organisasjoner, skolene og fabrikkene. Den ser ikke på økonomisk ar­beid som en stor bevegelse eller brei front, bare som et middel til å dekke finansielle underskudd. Det er den andre linja, den feilaktige lin­ja. Det fans ei slik linje før i grenseområdet mellom Shaanxi, Gansu og Ningxia. Men den er blitt korrigert gjennom riktig rettleiing de siste – åra, særlig etter konferansen for kadrer på høyere nivå i fjor og masse­bevegelsen i år og det er trulig få som fortsatt tenker på denne måten.

I baseområdene i Nord- og Sentral-Kina er det harde kamper, og de le­dende organene har ikke lagt stor nok vekt på massebevegelsen for produksjon. Her er den ikke blitt omfattende ennå. Men etter direkti­vet fra sentralkomiteen 1. oktober i år(2) blir det gjort forberedelser overalt for å gjennomføre en produksjonskampanje neste år. Forholda ved fronten er vanskeligere enn i grenseområdet. Det er harde kamper her og dessuten har det vært naturkatastrofer noen steder. For å støtte krigføringa, møte politikken til fienden med å «brenne alt, drepe alle og plyndre alt» og gi katastrofehjelp, må vi likevel mobilisere hele partiet, regjeringa, hæren og sivilbefolkninga både til å kjempe mot fien­den og til å drive produksjon. På grunnlag av de erfaringene vi alt har høsta de siste par åra fra produksjon ved fronten, og de ideologiske, organisatoriske og materielle forberedelsene vi har gjort i vinter, kan og må det bli satt i verk en omfattende kampanje neste år. Det er ennå ikke mulig å ha «rikelig med mat og klær» i de områdene ved fronten der det er kamper. Men det er fullt ut mulig, ja helt nødvendig, å «overvinne vanskene med våre egne hender».

Den viktigste forma for masseorganisasjoner på det økonomiske området i dag er kooperativene. Det er ikke ubetinga nødvendig å hef­te merkelappen kooperativ på produksjonsvirksomheten til massene i hæren, regjeringa og andre organisasjoner og skolene våre. Likevel har denne virksomheten preg av kooperasjon, for den blir gjennomført under en sentralisert ledelse for å dekke de materielle behova til ulike avdelinger, enheter og enkeltpersoner ved gjensidig hjelp og felles arbeid. Det er en slags kooperativer.

Blant bondemassene har det rådd et system med individuell økonomi i tusenvis av år. Hver familie eller husholdning utgjør en produksjons­enhet. Denne spredte, individuelle forma for produksjon er det økono­miske grunnlaget for føydalstyret, og holder bøndene evig fattigdom. Den eneste måten å endre det på er gradvis kollektivisering, og den eneste måten å gjennomføre kollektivisering på, er ifølge Lenin å opp­rette kooperativer.(3) Vi har allerede organisert mange bondekooperativer i grenseområdet, men de er ikke utvikla former for kooperativer ennå. De må gjennomgå flere utviklingsstadier før de kan bli koope­rativer av sovjetisk type, kjent som kollektivbruk. Økonomien vår er en nydemokratisk økonomi, og kooperativene våre er fortsatt organi­sasjoner for kollektivt arbeid som bygger på individuell økonomi (på privateiendom). Dessuten fins det flere slag. En type er organisasjoner for gjensidig arbeidshjelp i jordbruket, som for eksempel «arbeidsutvekslingslag» og «lag for å utveksle og leie ut arbeidskraft»(4). Denne organisasjonsforma var kjent som «arbeidsgrupper for gjensidig hjelp» eller «pløyingslag»(5) i de røde områdene i Kiangsi, og blir nå kalt «grupper for gjensidig hjelp» enkelte steder ved fronten. Så lenge de er kollektive organisasjoner for gjensidig hjelp, der folket blir med frivil­lig (tvang må aldri bli brukt), er alle sammen bra uansett hva de blir kalt, uansett om de består av noen få, et par dusin eller hundrevis av mennesker, og uansett om de består helt eller delvis av folk som kan arbeide heltid, uansett om medlemmene hjelper hverandre gjensidig med arbeidskraft, trekkdyr eller redskaper eller bor og spiser sammen i de travle årstidene og uansett om organisasjonene er midlertidige eller faste. Disse metodene for kollektiv gjensidig hjelp er det massene sjøl som har funnet opp. Tidligere har vi oppsummert erfaringene til mas­sene i Jiangxi på dette området, og nå oppsummerer vi erfaringene fra Nord-Shaanxi. I grenseområdet er gjensidig arbeidshjelp blitt mye mer systematisk og bedre utvikla etter at det blei oppmuntra av møtet for kadrer på høyere nivå i fjor og satt ut i livet i år. Mange arbeidsutvekslingslag i grenseområdet har gjennomført pløyinga, plantinga, lukinga og innhøstinga kollektivt, og i år er avlinga dobbelt så stor som i fjor. Nå som massene har sett disse handfaste resultatene, kommer uten tvil flere og flere til å ta i bruk denne metoden neste år. Vi venter ikke at vi skal kunne organisere alle de hundretusenvis av menneskene i grenseområdet som kan arbeide heltid eller deltid, i kooperativer i løpet av ett år men vi kan nå dette målet i løpet av et par år. Alle kvinnene må også mobiliseres til å gjøre en del produktivt arbeid. Alle dagdriverne må bli omforma til gode medlemmer av samfunnet ved å delta i pro­duksjonen. Vi må organisere slike produksjonskooperativer for kollek­tiv gjensidig hjelp i breitt omfang og på frivillig grunnlag i alle de anti- japanske baseområdene i Nord- og Sentral-Kina.

I tillegg til jordbrukskooperativer for kollektiv gjensidig hjelp fins det tre andre typer: Kombinerte kooperativer som kooperativet i sørdistriktet i Yenan — som på en og samme gang er et produsent-, forbruker-, transport- (salttransport-) og kredittkooperativ — transportkooperativer (salttransportlag) og handverkskooperativer.

Med disse fire formene for kooperativer blant massene og kollektive arbeidskooperativer i hæren, skolene, regjeringa og andre organisasjo­ner, kan vi organisere alle kreftene i folket i en stor arbeidshær. Folket kan bare frigjøre seg hvis det går denne vegen. Det er den eneste vegen fra fattigdom til velstand og den eneste vegen til seier i motstandskrigen. Alle kommunister må lære seg å organisere massenes arbeid. Kommunister som har en intellektuell bakgrunn, må også lære det.

Straks de har bestemt seg for det, kan de lære det i løpet av seks måne­der eller ett år. De kan hjelpe massene til å organisere produksjonen og oppsummere erfaringene. Når kameratene våre i tillegg til andre fer­digheter har lært seg å organisere massenes arbeid — å hjelpe bøndene til å lage produksjonsplaner for si egen husholdning, opprette arbeidsutvekslingslag, salttransportlag og kombinerte kooperativer, organisere produksjon i hæren, skolene, regjeringa og andre organisasjoner, or­ganisere produksjonen i fabrikkene, utvikle kappestrid i produksjonen, oppmuntre og belønne arbeidshefter og arrangere produksjonsutstillinger — når kameratene våre har lært å utløse skaperkrafta og initiativet til massene, kommer vi helt sikkert til å greie å drive ut de japanske imperialistene og bygge et nytt Kina, sammen med hele folket.

Vi kommunister må være i stand til å forene oss med massene på alle områder. Hvilken nytte har det kinesiske folket av partimedlemmene hvis de tilbringer hele livet innadørs og aldri går ut for å møte verden og trosse stormen? Ingen som helst, og vi trenger ikke slike folk i par­tiet. Vi kommunister bør møte verden og trosse stormen — den store verden og den mektige stormen med massekamper. «Tre skomakere som slår seg sammen, tenker like bra som vismannen Zhuge Liang.»(6)

Massene har med andre ord stor skaperkraft. I virkeligheten fins det tusener på tusener av Zhuge Lianger i det kinesiske folket. Det fins en i hver by og landsby. Vi må gå til massene og lære av dem og sam­menfatte erfaringene deres i bedre, systematiske prinsipper og meto­der. Så må vi drive propaganda blant massene og oppfordre dem til å sette disse prinsippene og metodene ut i livet for å løse problemene de har og hjelpe dem til å frigjøre seg og bli lykkelige. Kameratene våre som arbeider lokalt, må ikke isolere seg fra massene. De må forstå fø­lelsene deres og hjelpe dem til å organisere produksjonen og bedre le­vekåra, Og de må ikke innskrenke seg til å kreve inn «korn til staten for å berge nasjonen», men forstå at det er nok å bruke 10 prosent av kreftene sine på dette hvis de først har brukt 90 prosent av kreftene til å hjelpe massene med å løse problemet med «privat korn slik at folket kan berge seg sjøl». Ellers er disse kameratene blitt smitta av arbeids­stilen til Kuomintang og er dekt med byråkratisk støv. Kuomintang ba­re krever av folket og gir ikke noe til gjengjeld. Hvis et medlem av par­tiet vårt gjør dette, er arbeidsstilen hans stilen til Kuomintang, og an­siktet hans, som er nedgrodd av byråkratisk støv trenger en skikkelig vask i varmt vann. Etter mi mening kan vi finne denne byråkratiske stilen i det lokale arbeidet i alle de anti-japanske baseområdene våre, og det fins kamerater som er isolert fra massene fordi de ikke tar ut­gangspunkt i massenes interesser. Vi må kvitte oss med denne arbeids­stilen besluttsomt før vi kan knytte nære band til massene.

Dessuten kan vi finne en slags krigsherrestil i arbeidet i hæren. Dette er også en stil som kjennetegner Kuomintang, for hæren deres er skilt fra massene. Styrkene våre må følge de riktige prinsippene som styrer forholdet mellom hæren og folket, hæren og regjeringa, hæren og par­tiet, offiserer og menige, militært og politisk arbeid og forholdet kadrene imellom. De må aldri gjøre de feilene som henger sammen med krigsherrevesenet. Offiserer må ha omsorg for soldatene sine, og aldri være likeglad med velferden deres eller ty til fysisk straff. Hæren må ha omsorg for folket og aldri krenke interessene deres. Hæren må re­spektere regjeringa og partiet, og aldri «kreve uavhengighet». Den åttende rutearméen og Den nye fjerde arméen vår er folkets væpna styr­ker. De har alltid vært utmerka styrker, og er i virkeligheten de beste i landet. Men det er sant at det har dukka opp feil de siste åra som har samband med ei bestemt form for krigsherrevesen. Noen kamerater i hæren har begynt å oppføre seg storsnuta og hensynsløst overfor sol­datene, folket, regjeringa og partiet. De skylder alltid på de kamerate­ne som arbeider lokalt når noe er galt og aldri på seg sjøl, de ser alltid de gode resultatene de har oppnådd, men aldri manglene sine, og de hilser alltid smiger velkommen, men tåler ikke kritikk. Slike foreteelser kan vi for eksempel finne i grenseområdet mellom Shaanxi. Gansu og Ningxia. Denne tendensen er stort sett overvunnet etter konferansen for kadrer på høyere nivå og møtet for militære og politiske kadrer i fjor, og kampanjene for å «støtte regjeringa og ha omsorg for folket» og «støtte hæren» under Vårfesten(7) i år. Men det fins fortsatt rester av denne stilen, og vi må gjøre nye anstrengelser for å utrydde dem. Disse feilene kan vi finne i baseområdene i Nord- og Sentral-Kina også, og partiorganisasjonene og hæren der må prøve å utrydde dem.

Tendensen til byråkrati i arbeidet lokalt og tendensen til krigsherrevesen i arbeidet i hæren skyldes den samme feilen, nemlig isolasjon fra massene. Det overveldende flertallet av kameratene våre er bra kame­rater. De som har denne feilen, kan rette på den straks de blir kritisert og gjort oppmerksom på mistaka sine. Men det er helt nødvendig å gjøre sjølkritikk, og en må se feilaktige tendenser i øynene og rette samvittighetsfullt på dem. Hvis noen lar være å kritisere tendensen til byråkrati i arbeidet lokalt eller tendensen til krigsherrevesen i arbeidet i hæren, betyr det at han vil holde på Kuomintang-stilen og gå rundt med støvet fra byråkratiet eller krigsherrevesenet i det ellers så reine ansiktet sitt. Han er ikke noen god kommunist. Hvis vi får bukt med disse to tendensene, kommer alt arbeidet vårt, produksjonskampanjen også sjølsagt, til å gå glatt framover.

Grenseområdet vårt har fått et helt annet utseende fordi vi har opp­nådd store resultater her i produksjonen, både blant bondemassene, i regjeringa og de andre organisasjonene, i skolene, i hæren og i fabrik­kene, og forholdet mellom hæren og folket er blitt mye bedre. Alt det­te viser at kameratene våre i større grad tar utgangspunkt i massenes interesser, og at de har gjort store framsteg i å forene seg med masse­ne. Likevel må vi ikke bli sjøltilfredse, men fortsette å kritisere oss sjøl og kjempe for å gjøre ytterligere framgang. Vi må også kjempe for å gjøre ytterligere framgang i produksjonen. Vi blir lett skitne i ansiktet, og derfor må vi vaske oss hver dag. Golv har lett for å samle støv, og derfor må vi feie hver dag. Sjøl om vi stort sett har overvunnet tenden­sen til byråkrati i arbeidet lokalt og tendensen til krigsherrevesen i ar­beidet i hæren, kan disse skadelige tendensene oppstå på ny. Vi er om­ringa av styrkene til den japanske imperialismen og den kinesiske reak­sjonen på alle kanter, og vi er omgitt av det udisiplinerte småborger­skapet. Derfor blåser det daglig store byger skitt fra byråkratiet og krigsherrevesenet i ansiktet på oss. Det er grunnen til at vi ikke må bli sjøltilfredse hver gang vi får til noe. Vi må tøyle sjøltilfredsheten og hele tida kritisere manglene våre, akkurat som vi hver dag må vaske ansiktet for å holde oss reine og feie golvet for å fjerne skitten.

Arbeidshelter og mønsterarbeidere i produksjonen! Dere er ledere for folket, dere har hatt svært stor framgang i arbeidet deres, og jeg håper at heller ikke dere blir sjøltilfredse. Når dere er tilbake i fylkene i underområdene Kuanchung, Lungtung, Sanpien, Suiteh og Yenan, når dere er tilbake i organisasjonene, skolene, hærenhetene og fabrik­kene, håper jeg dere vil lede folket, lede massene og arbeide enda be­dre, og framfor alt organisere massene i kooperativer på frivillig grunnlag, organisere dem enda bedre og organisere enda flere. Når de­re kommer hjem, håper jeg dere går løs på dette arbeidet og propagan­derer for det, slik at vi har oppnådd enda større resultater når vi holder konferansen for arbeidshelter neste år.

NOTER

1. Fra Mencius, bok 3, «Kungsun Chou», del 1, kapittel 5.

2. Direktivet fra sentralkomiteen 1. oktober var «Spre kampanjene for å sette ned landskylda, øke produksjonen og støtte regjeringa og ha omsorg for folket’ i baseområ­dene», s. 127 i denne boka.

3.Se Lenin, «Om kooperasjon» (1923), Samla verker, bind 33.

4. «Arbeidsutvekslingslag» og «lag for å utveksle og leie ut arbeidskraft» var begge organisasjoner for gjensidig arbeidshjelp i jordbruket i grenseområdet mellom Shaanxi, Gansu og Ningxia. Arbeidsutveksling er et middel bøndene bruker for å fordele arbeids­krafta seg i mellom. Dagsverk pr. mann blei bytta mot dagsverk pr. mann, dagsverk pr. okse mot dagsverk pr. okse, dagsverk pr. mann mot dagsverk pr. okse osv. Bønder som blei med i arbeidsutvekslingslag bidro med arbeidskraft eller trekkdyr for å dyrke jorda til hver medlemsfamilie kollektivt og etter tur. Når regnskapet blei gjort opp, blei dags­verk satt som bytteenhet. Hvis noen hadde bidratt med flere dagsverk pr. mann eller trekkdyr enn andre, fikk de betalt for forskjellen av dem som hadde bidratt med færre dagsverk. «Lag for å utveksle og leie ut arbeidskraft» blei vanligvis danna av bønder som hadde for lite jord. De utveksla arbeidskraft seg imellom for å hjelpe hverandre gjensidig, og dessuten leide de ut arbeidskrafta si kollektivt til familier som hadde for lite arbeidskraft.

5. Arbeidsgrupper for gjensidig hjelp og pløyingsiag bygde på individuelt jordbruk, og blei danna av bønder i de røde områdene for å lette produksjonen ved å organisere arbeidskrafta bedre. Ut fra prinsippet om frivillig deltakelse og gjensidig nytte arbeidde medlemmene like mye for hverandre. Hvis en person ikke kunne gi like mye hjelp som han fikk, gjorde han opp for forskjellen i kontanter. I tillegg til å hjelpe hverandre tok laga seg særlig av familiene til soldater i rødehæren og arbeidde for ensomme gamlinger uten annen betaling enn mat under arbeidet. Disse tiltaka for gjensidig hjelp var til stor nytte for produksjonen og blei gjennomført på et rimelig grunnlag. Derfor fikk de varm støtte fra massene.

6. Zhuge Liang. Var en statsmann og strateg i perioden med De tre kongedømmene (221—265). Han blei et symbol på rådsnarhet og klokskap i kinesisk folketru.

7. Vårfesten er nyttårsdag i den kinesiske månekalenderen.