Av Ragnar V. Røed
Midt i de rettferdige folkelige kampene mot det rasistiske politidrapet på George Floyd, pågår det en rekke ideologisk-politiske kamper. Folkets kamp utføres ikke bare på gatene, men også politisk, i debatten om hvordan kampen skal føres og ikke minst hvordan den kan vinnes.
Som vanlig i det borgerlige samfunnet dominerer det borgerlige narrativet. Og over- og middelklassene får skrive historien. De får fritt spillerom i media til å utkjempe sine “slag”. Der de proletariske massene fører sin kamp med sine egne kropper, som de trosser politiforbud og kjemper om gata med, går debatten i media i en mer ufarlig retning.
Der massene vil ta kampen ut på gata, gjentas stadig middelklassens navlebeskuende “vi må gå i oss selv” i mediene. Fra mange er dette velmenende. Og noen hvite middelklassefolk kryper på magen for å vise hvor “gode allierte” de er, med utsagn som “jeg kan aldri forstå, men jeg står opp for dere”. Problemet er at rasisme aldri handla om deg, du som er hvit, middelklasse og aktivist. Den voldelige undertrykkinga av svarte folk har aldri handla om manglende introspeksjon, altså om manglende fordypning i selvet. Når middelklasseaktivister, uansett hudfarge, tror kampen handler om kultur, at den er en kamp hovedsakelig om fordommer og oppfatninger, så snur de verden på hodet.
En presisering om antirasisme og ideologisk kamp
Først en presisering; for å bygge en politisk bevegelse må man bygge en ideologisk opinion. Slik sett er den ideologiske – og kulturelle – kampen svært viktig. Å rive ned rasistiske statuer er en virkelig flott kulturkamp, som mobiliserer massene, fordyper motsigelser og skaper virkningsfull propaganda. Poenget er derfor ikke at å kjempe om kultur og symboler, om folk sine oppfatninger, ikke er viktig, eller at det er feil. Poenget jeg vil komme til, er at dette i seg selv aldri vil fjerne rasismen.
Denne presiseringen er viktig, for det finnes folk som kaller seg marxister og venstreside som forkaster en rekke viktige kamper med den mekaniske forestillinga at “bare klasse” er viktig, og at den eneste formen for virkelig klassekamp er økonomisk kamp, som lønnskrav, streik og krav om velferdsgoder. Det finnes også sosialpatrioter og sjåvinister som under falske røde flagg fører kamp mot antirasisme, feminisme og krav fra skeive og transfolk. Slik føyer disse seg inn i en sjåvinistisk tradisjon på europeisk venstreside, en venstreside der arbeideraristokrater har inngått forbund med imperialismen, forsvart koloniveldet og selv bidratt til rasismen.
I 1920 skrev Den kommunistiske internasjonalen mot sosialdemokratene i Den andre internasjonalen, at Den kommunistiske internasjonalen en gang for alle brøyt med tradisjonene i Den andre internasjonalen, for hvem bare mennesker med hvit hud fantes, og at kommunistenes formål var frigjøring av alle mennesker og folk i hele verden. Også marxismens grunnleggere skrev mye om kolonienes frigjøringskamper, mot slaveri og sjåvinistisk undertrykking.
I dag kjemper virkelige kommunister sammen med massene på gata, for å rive statuer av rasistiske borgerlige ledere og slaveeiere. Presiseringen er viktig, for samtidig som vi ser begrensningene og kritiserer småborgerlige posisjoner, vet vi at seier bare vinnes gjennom kamp, og at det kreves en særegen kamp mot rasismen og sjåvinismen.
Rasismen er en moderne legitimering av kolonialisme og imperialisme
Rasismen har sine røtter i samfunnets basis. Den vokste fram med kolonialismen, og i enda større grad med imperialismen (på 1900-tallet). Den biologiske rasismen slik vi kjenner den både fra hitleristenes raselover og den norske statens eugenikk og tvangssterilisering av tatere, er en svært moderne foreteelse. Et fenomen som slett ikke fantes for 500 eller 1000 år siden. Da Romerriket ekspanderte rundt middelhavet, var det ingen rasisme i riket, verken basert på hudfarge eller opphav. Romerne hadde ingen villfarelse om at hvite var mer verdifulle eller egna til å styre enn svarte. Og Roms mektige utfordrer Karthago (i dagens Tunisia), på andre sida av middelhavet, hadde afrikanske ledere og hærførere.
En rekke rasister gjør i forbindelse med slaveri et stort nummer ut av at slaveri opprinnelig ikke hadde med hudfarge å gjøre. For det første slår de inn åpne dører, da det er en kjent sak at slaveriet var en forløper til føydalismen over hele verden, også i Norge med et stort innslag av treller på de norske storgårdene i tidlig middelalder. For det andre ser de vekk fra at i de siste 400 årene, så har slaveri organisert av europeiske makter, særlig i Amerika (både i sør og nord!), vært nærmest forbeholdt amerikansk urbefolkning og afrikanere. Utgangspunktet her var selvsagt ikke at europeiske rikfolk tok slaver og brukte dem fordi de hadde den ene eller andre hudfargen. Det var et langt mer kynisk motiv som lå til grunn; nemlig å akkumulere rikdom.
Etterhvert som det tidligmoderne slaveriet ble bekjempet, først og fremst gjennom slavenes egne heroiske kamper og motstand, som i den franske kolonien Haiti, ble derimot ikke de europeiske statene mindre rasistiske. Tvert om, det var først i vår moderne epoke at den kvasivitenskapelige rasebiologien så dagens lys! Der man tidligere hadde brukt afrikaneres ukristelighet til å legitimere at de ble slaver for kristne europeere (et rent påskudd selvsagt for å profitere på dem), ble moderne biologi misbrukt og forvrengt til eugenikk og myter om skalleform og forskjellige deler av menneskehetens medfødte følelser og mentale egenskaper. Selve begrepet “menneskerase” kommer av denne ikke-vitenskapelige “vitenskapen”, som deler menneskearten inn i “underarter” (raser) på et rent overfladisk vis. Dette ble den moderne legitimeringen av apartheid i Sør-Afrika og USAs sørstater, av Hitlers folkemord og forskjellige norske regjeringer sine overgrep mot samer, romfolk og romanifolk.
I dag vedvarer rasismen og den gjør ikke det hovedsakelig på grunnlag av fordommer og dumheter, men på grunnlag av imperialismen. Imperialismen, kapitalismens høyeste stadium, er den epoken kapitalismen gikk inn i ved overgangen til 1900-tallet, og kjennetegnes særlig av at verden deles i en gruppe imperialistiske land (hovedsakelig USA og europeiske stormakter som England, Tyskland, Frankrike og Russland) som underkuer, undertrykker, plyndrer og utbytter det store flertallet av verdens land og folk, i Afrika, Latin-Amerika og Asia. Rasismen legitimerer denne plyndringen ved rasebiologiske forklaringer som at mennesker der er latere eller dummere. I våre dager overtar kulturelle forklaringsmodeller mer og mer. Det er ikke lenger gener, men kultur og religion og manglende dannelse (utdanning) som anses som årsak til at verden er som den er, at noen land “er rike” og andre land “er fattige”.
Rasismen og imperialismen – det handler om eiendom og klasse
Forbindelsen mellom rikdom og fattigdom forsvinner i denne forklaringsmodellen. Marxismen avdekker at rikdommens kilde er fattigdommen. Men i borgerlig ideologi er det ingen forbindelse, for “alle kan bli rike”. Det handler ut fra borgerlig og småborgerlig ideologi bare om å ville det hardt nok, eller utdanne seg, eller ta sjanser og ha flaks, eller om å bryte med gamle tradisjoner og religiøse bånd. Kort sagt – de snur verden på hodet og tror undertrykkinga vokser ut av kulturen, når det i virkeligheten forholder seg slik at undertrykkende kultur vokser ut av undertrykking i samfunnets grunnmur.
Undertrykkinga i imperialismen, og i hvert kapitalistisk land, ligger i at en klasse utbytter andre klasser. Og alle slags former for sosial undertrykking underordnes denne utbyttinga i tjeneste for denne, det være seg kvinneundertrykking eller sjåvinistisk/rasistisk undertrykking på grunnlag av hudfarge, kultur eller religiøs overbevisning. Rasismen tjener til å splitte folk, så herskerne kan herske. Den tjener til å legitimere fortsatt fattigdom for enkelte og rikdom for andre.
Videre er det slik at i alle klassesamfunn gjennom tidene har hatet mot de fattige vært dominerende, en forakt paret med frykten for den opprørske undertrykte. Herskerne og deres knekter har dyrket forakten for de fattige massene, de primitive, skitne og ikke-utdanna arbeidende massene, som har båret hele samfunnet på sin rygg. Rasismen er ikke noe nytt i så måte, det nye er kun at den knyttes sterkt til spesifikke hudfarger, hårtyper og liknende overfladiske fysiske kjennetegn, og at dette organiseres i mer avanserte ideologiske systemer.
Hva er problemet med å sette virkeligheten på hodet?
Men man må ikke forveksle ideologien med rota. Hvorfor ikke? Hva skulle problemet være, om det likevel er slik at man må drive ideologisk kamp og kulturkamp for å bygge en bevegelse? Det er en rekke problemer med dette.
En avsporing ned i reformismen og en avledning fra fienden
Det første er at fokuset dermed rettes mot symptomene heller enn på rotårsaken til problemene. Det er et fokus som med nødvendighet fører til reformisme. Kampen reduseres til en kamp for reformer, gjennom hovedsakelig kulturkamp og symbolske seire. Slaget står dermed ikke om eiendomsrett eller hvordan samfunnets basis er organisert, men “inne i deg selv”. Som om slaveriet eller apartheid historisk vokste ut av fordomsfulle småborgeres hjerter.
Det hele blir en avledning, der rike hvite kapitalister fortsetter å forvalte penger og makt, og de løper klar av kritikken så lenge de sier de riktige ordene og smykker sine selskaper med regnbueflagg eller andre markører som viser at de er “progressive kapitalister”. De kan “bekjempe rasisme” ved å sparke ansatte som sjikanerer folk med rasisme i sosiale medier, og så er det glemt at de utbytter titusenvis av svarte folk på det groveste.
En bekjempelse av militansen
Dernest svekker dette fokuset militansen. Dette fordyper den reformistiske linja som introspeksjonen, det “å gå i seg selv”, fører til. I stedet for å handle om økonomi, samfunn, institusjoner og makt, ja særlig om den politiske makta, får “kampen” handle om “deg”. Særlig om den hvite middelklasseakademikeren, som viser sin sosiale progressivitet på liknende vis som kapitalisten; ved å si de riktige ordene og vise fram de riktige symbolene. “Å gå i seg selv” kulminerer som regel nettopp i slike overfladiske markører. Det handler mer om å vise seg fram, “se hvor flink jeg er” eller “se hvor dårlig de andre er”, og mindre om å kjempe for politisk makt til de undertrykte.
Å bli en del av systemet
For det tredje må denne identitetspolitikken, når den først beveger seg inn i den politiske kampen, nødvendigvis bli en konkurranse om “representasjon”. Nå er det ikke den hvite middelklasseaktivisten det handler om, men om at alle svarte skal representeres av svarte middelklassefolk. Topp-punktet for denne linja er en Barack Obama, født av rike folk til privilegier og høy utdanning, som gjøres til “representant” for massene av fattige og undertrykka svarte folk i USA. Kompromissløs kamp mot et undertrykkende system, blir til konkurranse om “representasjon” innenfor det samme systemet. Fra proletarisk revolusjon til borgerlig kooptering altså. Fra å heve den knytta neven, til å strekke fram hånda til forretningsavtaler og nye bekjentskaper.
Å bli blind for virkeligheten
Til sist skaper det farlige illusjoner blant de undertrykte, om at man kan fjerne undertrykkinga ved å utdanne folk. Det skaper en forestilling om at kapitalismens utvikling tross alt går i riktig retning. At ti eller tjue eller tretti år til med “progressive” kapitalister og akademikere og deres granskninger av selvet og dets ymse “diskurser”, vil føre fram til en verden uten undertrykking og rasisme. Et objektivt blikk på de siste hundre årenes utvikling viser noe helt annet.
For det første ser man her at alle seire er døpt i blod. Blodet til kjempende masser har flytt i strie strømmer for hver centimeter med fremskritt. For det andre ser man at så fort massenes opprør er blitt temmet, har mye av fremskrittet raskt blitt rullet tilbake. For det tredje ser vi at imperialismen, dette systemet, fortsatt betyr fattigdom, sult, nød og krig, og dette i uforminsket grad! Det er like mange som sulter i dag som for ti, tjue, tretti og førti år siden! Det er flere kriger i dag enn for femti år siden! Og i dagens krise ser vi at menneskemasser mister sitt levebrød i enda større grad enn før. Alt dette rammer med størst kraft de allerede fattigste og mest undertrykte. I Brasil gjelder dette særlig urfolk og svarte. I USA er det akkurat det samme, bare i noe mindre grad siden landet er et rikt imperialistisk land. I Europa ser vi samme tendenser. I verdensperspektiv kommer både økonomisk krise og viruspandemi som en tsunami som særlig velter over verdens fattigste, som også som regel ikke er hvite. Men dette er til syvende og sist mer et spørsmål om klasse, enn om hudfarge, selv om rasismen er høyst reell.
Det er en gjensidig forbindelse der svarte overrepresenteres fordi de er proletarer, og oftere er proletarer fordi de er svarte. Opphavet til denne situasjonen er kolonialismen og slaveriet, og den videreføres av kapitalismen og imperialismen, der utbyttinga og undertrykkinga av svarte folk er integrert i samfunnets økonomiske og sosiale basis.
Kort sagt – illusjonen om at det å “gå i seg selv” skulle løse problemene, er en gigantisk bløff og villfarelse. Rasismen og sjåvinismen gror ut av de samfunnsmessige forholda, fra grunnmuren i samfunnet, fra økonomi og produksjon, og all introspeksjon i verden vil aldri vriste kapitalen ut av hendene på en liten klasse av parasitter, av i hovedsak europeisk opphav.
Rasismen forsvinner ikke før vi har knust imperialismen
Og her vender vi tilbake til George Floyd, Eugene Obiora og de fleste andre ofre for politiets brutale overgrep. Et annet fellestrekk enn hudfarge, og et fellestrekk som egentlig veier enda tyngre, er klasse. Det er ikke de få svarte direktørene i USA som brytes ned i asfalten og klemmes livet ut av, det er fattigfolk, det er filleproletariat og arbeidere. Når de borgerlige politikerne peker på kriminalitetsstatistikken, hopper de samtidig bukk over andre statistikker, for eksempel de som viser overrepresentasjon blant fattige og i proletariatet. Det er hovedsakelig folk fra de dypeste og bredeste massene som opplever trakassering, mishandling og vold.
Alle svarte vil i dette systemet kunne møte fordommer, sjikane, mobbing og trakassering, men det rammer skeivt og det rammer de som har minst aller mest. Og den grove og dødelige volden er nærmest forbeholdt disse. Og statistikken viser jo også, at i USA rammes også latinoer og hvite av politivolden, og vi trenger ingen tall for å vite at vår klasse, proletariatet, og i tillegg de som er støtt helt ut av produksjonen og ned i kriminaliteten; filleproletarene, dominerer fullstendig disse tallene. Det sitter ikke fire snut på ryggen til folk som Harvey Weinstein eller Jeffrey Epstein når disse tas i arrest. Det handler om hudfarge, men det handler også om hvilke verdier de har i lomma.
Folk kan gå i seg selv til de blir øre av selvgranskning og mister helt kontakten med verden utenfor. Det undertrykkende systemet vil bestå til det rives i stykker av politisk revolusjon. Det eneste som kan likvidere det økonomiske og sosiale grunnlaget for rasismen, er proletarisk revolusjon; det vil si sosialisme og uinnskrenka makt til proletariatet og alle andre undertrykka, og videre utviklinga fram til den klasseløse verdenskommunismen. Så lenge den kapitalistiske imperialismen består vil den avle rasisme, sjåvinisme og diskriminering. Disse må rykkes opp med rota, og disse røttene finner vi ikke i våre egne hjerter eller hjerner, selv ikke i hjertene og hjernene til rasistene, men dypt nede i dette systemet, dette samfunnet, som er overmodent for å kastes på historiens skraphaug.
Det er ingen tilfeldighet at dette systemet har bygd monumenter og reist statuer til ære for slaveeiere, koloniherrer, krigsprofitører og despoter. Men systemet forsvinner ikke ved å rive statuene de har bygd. Vi må underminere og sprenge selve sokkelen de står på.
Det kan vi bare gjøre ved å skape en revolusjonær bevegelse; det vil si ved å konstituere og utvikle et kommunistisk parti, en folkets hær og en forent revolusjonær front, og å innlede en folkekrig som en del av den proletariske verdensrevolusjonen under maoismens fane.
Kjære leser!
Tjen Folket Media trenger din støtte. Vi får selvsagt ingen pressestøtte eller noen hjelp fra rike kapitalister slik som rasistiske “alternative medier”. All vår støtte kommer fra våre lesere og fra den revolusjonære bevegelsen. Vi er dypt takknemlige for dette. Vi overlever ikke uten, og du kan gjøre ditt bidrag ved å støtte oss med det du kan avse.